Hannover (stat)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kongeriket Hannover

Hannover er en historisk stat i dagens Niedersachsen i Tyskland. Det var fra 1692 den uformelle betegnelsen på hertugdømmet og kurfyrstedømmet Braunschweig-Lüneburg, og fra 1814 til 1866 det offisielle navnet på et uavhengig kongerike. Staten Hannover var oppkalt etter sin hovedstad, Hannover. Hannovers historie er tett knyttet til Storbritannia, som fyrstehuset Hannover også regjerte fra 1714 til 1901, frem til 1837 i personalunion.

Historie[rediger | rediger kilde]

Hertugdømmet Braunschweig-Lüneburg, kurfyrstedømmet Hannover[rediger | rediger kilde]

Hannovers herskere var Welferne, som frem til Henrik Løve mistet sine besittelser i 1180 hadde regjert det gamle hertugdømmet Sachsen. Det welfiske husgodset ble i 1235 opphøyet til hertugdømmet Braunschweig-Lüneburg.

Braunschweig-Lüneburg ble delt i flere fyrstedømmer. I 1634 falt fyrstedømmene Calenberg og Göttingen til fyrstedømmet Braunschweig-Lüneburg-Celle, og ble til den staten som etter 1692, da det mottok kurverdigheten, ble kalt kurfyrstedømmet Hannover, etter byen Hannover, som siden 1636 hadde vært hovedstad i fyrstedømmet Calenberg.

De hannoverske kurfyrstene ble konger av Storbritannia i 1714, etter at dronning Anne (Stuart) døde uten å etterlate seg barn. Den britiske Settlement Act fra 1701 bestemte at nærmeste protestantiske arving skulle overta tronen. Dermed besteg kurfyrst Georg Ludwig av Hannover den britiske tronen som kong Georg I.

Kurfyrstedømmet Hannovers innflytelse i Tyskland vokste også: Kurfyrstene kjøpte fyrstedømmet Lüneburg i 1705, de tidligere svenske territoriene Bremen-Verden av Danmark i 1719 etter at Sverige tapte dette etter Store nordiske krig, og overtok fyrstebispedømmet Osnabrück i 1803.

Napoleonstiden[rediger | rediger kilde]

I 1803 ble kurfyrstedømmet okkupert av Frankrike, og forble under fransk styre i forskjellige former i ti år. Fra 1807 var det en del av kongeriket Westfalen.

Kongeriket Hannover[rediger | rediger kilde]

Georg III var den første konge av Hannover

Hertugdømmet ble gjenopprettet i 1813, og ved Wienerkongressen ble det oppgradert til Kongeriket Hannover for å gjøre Georg III til likemann med Württembergs hersker, som hadde blitt gjort til konge av Napoleon. Wienerkongressen førte til en avtale mellom Hannover og Preussen som innebar at Hannover i betydelig grad utvidet sitt territorium. Hannover fikk bispedømmene Hildesheim, Øst-Frisland, det nedre grevskapet Lingen og den nordlige delen av bispedømmet Münster. Det mistet de delene av hertugdømmet Lauenburg som lå øst for Elbe, og en rekke små eksklaver i øst.

Kongeriket Hannovers våpen. Det er med unntak av hjerteskjoldet identisk med det britiske kongevåpenet

Personalunionen med Storbritannia tok slutt i 1837 da Victoria arvet den britiske tronen. Hannovers saliske arvefølgelov innebar at kvinner ikke kunne arve tronen dersom det fantes mannlige arvinger, mens britisk lov kun gav menn fortrinnsrett fremfor søstre. Victorias onkel, Ernst August, hertugen av Cumberland, arvet dermed kongetronen i Hannover.

Under den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 mistet Hannover sin uavhengighet. Kongeriket hadde sammen med andre stater først forsøkt å beholde sin nøytralitet i krigen mellom stormaktene Preussen og Østerrike, men stemte i den avgjørende avstemningen om mobilisering av forbundstropper 14. juni 1866 mot Preussen; kort etter erklærte Preussen Hannover krig. Prøyssiske tropper invaderte Hannover, men ble slått i slaget ved Langensalza. Det varte likevel ikke lenge før Welferne var avsatt, og kongeriket Hannover ble, i likhet med kurfystedømmet Hessen, Hertugdømmet Nassau og bystaten Frankfurt annektert og omgjort til en prøyssisk provins, provinsen Hannover.

Forsøk på å gjenopprette kongeriket Hannover[rediger | rediger kilde]

Georg V var Hannovers siste konge

Kong Georg V reiste i eksil i Østerrike og senere Frankrike, hvor han appellerte til stormaktene om å hjelpe ham mot Preussen og organiserte en privat armé som skulle kjempe på Frankrikes side i tilfelle krig mellom Frankrike og Tyskland og gjenerobre Welfernes landområder. Dette førte imidlertid til at Preussen gikk bort fra sitt løfte om å gi en økonomisk kompensasjon til den tidligere kongefamilien, og isteden beslagla kongens privatformue. Kong Georg V døde uforsont og blind i Paris i 1878, og ble begravet i St. George's Chapel i Windsor Castle. Det ble først oppnådd forsoning mellom huset Hannover og huset Hohenzollern da slektene ble forbundet gjennom ekteskap mange årtier senere. Også i Tyskland fortsatte hannoverske lojalister å spille en viktig rolle, særlig gjennom partiet Deutsch-Hannoversche Partei.

Herskere[rediger | rediger kilde]

Hertuger av Braunschweig-Lüneburg, fyrster av Calenberg, og kurfyrster av det tysk-romerske rike (1692-1803)[rediger | rediger kilde]

Konger av Hannover (1814-1866)[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]