Keltiske språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Keltiske språk er en gruppe indoeuropeiske språk. De ble i antikken talt over hele det vestlige Europa, men er nå begrenset til noen områder på de britiske øyer og Bretagne i Frankrike.

[rediger] Grupper av keltiske språk

Det finnes flere måter å klassifisere de keltiske språkene. Følgende enkelte språk og språkgrupper kan nevnes:

• Gallisk språk, hvorunder forstås alle dialekter som ble talt i regionen Gallia, det vil si dagnes Frankrike, samt deler av Belgia, Nederland, det nordlige Italia og Sveits. Galatisk, det vil si språket til galaterne, en gruppe av gallisk herkomst som erobret områder i dagens Tyrkia, er veldig nært det galliske språket og regnes iblant som en dialekt av dette. Det finnes også minnemerker av det keltiske språket i Øst-Europa (to inskripsjoner i Østerrike, den romerske provinsen Noricum, og mange stedsnavn).
• Lepontisk språk med minnemerker fra midten av det første århundret f. Kr. i områder i det nordlige Italia og Sveits. Regnes iblant som en gallisk dialekt, men er mer arkaisk enn alle galliske inskripsjoner.
• Keltiberisk språk, ble talt i Aragon og ellers i Spania.
• Goideliske språk, inkludert irsk gælisk, skotsk gælisk, mansk (shelta, et hemmelig språk talt av Irlands paveefolket regnes sjeldent som eget språk).
• Brytoniske språk, inkludert walisisk, bretonsk, kornisk, kumbrisk. Iblant nevnes det vestbrytonisk og ivernisk som særskilte brytoniske språk, men de er helt forsvunnet. Piktisk var muligens et brytonisk språk også.

Disse gruppene fordeles tradisjonelt på to grener, men det finnes to ulike inndelinger. Den første forbinder gallisk (og lepontisk) med brytonisk som P-keltisk, mens keltiberisk og goidelisk kalles Q-keltisk. Bakgrunnen for navnene ligger i utvinklingen av det protoindeuropeiske labialiserte velare lydet *k^w, som blir til p i brytonisk, lepontisk og gallisk men ikke i keltiberisk eller goidelisk *men i goidelisk overgår det til k, evt. [x] og [g], i den historiske epoken). Et eksempel på denne utviklingen finner vi i ordet "fem": latinsk quinque viser til at det fantes *k^w i ordet. I de keltiske språkene finner vi k i goidelisk (gammelirsk coíc, moderne irsk cuig), mens i brytonisk ser vi p, som i walisisk pump, bretonsk pemp.

Alternativt regnes goidelisk og brytonisk som en insulær gren, mens gallisk og keltiberisk regnes som en kontinental gren. Ifølge denne hypotesen har utviklingen fra Q til P skjedd tilfeldig. Det pekes på andre felles innovasjoner i de insulære språkene, som bøyning av preposisjoner og ordrekkefølgen VSO. Det hevdes ikke at de kontinentale keltiske språkene er utviklet fra et felles «proto-kontinentalt keltisk» språk; det er i stedet et praktisk fellesbegrep for de keltiske språkene som ikke er insulære.

I forhold til denne inndelingen må det presiseres at bretonsk er nært beslektet med kornisk, og derfor regnes som insulært, selv om språket tales på kontinentet. Man vet at Bretagne ble kolonisert fra de britiske øyer, og dette er antagelig årsaken til denne tilstanden. Det finnes en del elementer i bretonsk som kan komme fra de kontinentale språk, men disse anses for å være innlån.

Det finnes gode argumenter for begge inndelingsmodeller. Det kan nevnes at disputten ikke påvirker inndelingen av de levende keltiske språkene i goideliske og brytoniske språk, bare gruppenes utviklingshistorie.