Keltiske språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
De keltiske språkenes utbredelse i Europa i dag

Keltiske språk er en gruppe indoeuropeiske språk som ble talt av folkegruppen keltere. De ble i antikken talt over hele det vestlige Europa fra Atlanterhavskysten til Donau-sletten og er et av Europas tre store oldtidsspråk, sammen med gresk og latin, men er nå begrenset til å være et minoritetsspråk i Bretagne i Frankrike, i Irland og i Wales og Skottland.

Historisk sett viser det seg at keltisk lett har blitt integrert i andre språk, og derfor bare har overlevd i relativt avsidesliggende områder. På 1800-tallet utvandret millioner av gælisk-talende irer til USA, hvor språket raskt ble borte i storbyene.

Grupper av keltiske språk[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere måter å klassifisere de keltiske språkene. Følgende enkelte språk og språkgrupper kan nevnes:

Disse gruppene fordeles tradisjonelt på to grener, men det finnes to ulike inndelinger. Den første forbinder gallisk (og lepontisk) med brytonisk som P-keltisk, mens keltiberisk og goidelisk kalles Q-keltisk. Bakgrunnen for navnene ligger i utviklingen av det urindoeuropeiske labialiserte velare lydet *kw, som blir til p i brytonisk, lepontisk og gallisk men ikke i keltiberisk eller goidelisk *men i goidelisk overgår det til k, evt. [x] og [g], i den historiske epoken). Et eksempel på denne utviklingen finner vi i ordet «fem»: latinsk quinque viser til at det fantes *kw i ordet. I de keltiske språkene finner vi k i goidelisk (gammelirsk coíc, moderne irsk cuig), mens i brytonisk ser vi p, som i walisisk pump, bretonsk pemp.

Alternativt regnes goidelisk og brytonisk som en insulær gren, mens gallisk og keltiberisk regnes som en kontinental gren. Ifølge denne hypotesen har utviklingen fra Q til P skjedd tilfeldig. Det pekes på andre felles innovasjoner i de insulære språkene, som bøyning av preposisjoner og ordstillingen VSO. Det hevdes ikke at de kontinentale keltiske språkene er utviklet fra et felles «urkontinentalt keltisk» språk; det er i stedet et praktisk fellesbegrep for de keltiske språkene som ikke er insulære.

I denne inndelingen må det presiseres at bretonsk er nært beslektet med kornisk, og derfor regnes som insulært, selv om språket tales på kontinentet. Det er kjent at Bretagne ble kolonisert fra de britiske øyer, og dette er antagelig årsaken til denne tilstanden. Det finnes en del elementer i bretonsk som kan komme fra de kontinentale språk, men disse anses for å være innlån.

Det finnes gode argumenter for begge inndelingsmodeller. Det kan nevnes at disputten ikke påvirker inndelingen av de levende keltiske språkene i goideliske og brytoniske språk, bare gruppenes utviklingshistorie.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Stevenson, Victor; [oversatt og tilrettelagt av Truls Hoff; norsk utgave ved Rolf Theil Endresen] (1983): Ordenes historie, Grøndahl & Søn Forlag A.s (1985), ISBN 82-504-0715-6
  • Theil, Rolf (2007): Reiser mellom språk, Det Norske Samlaget, ISBN 978-82-521-6999-7