Motörhead

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Motörhead
Motörhead
Motörhead under Kiss of Death-turneen i Italia i 2007.
Opphav England London, England
Periode 1975–i dag
Sjanger Heavy metal
Plateselskap Sanctuary Records
SPV
Epic Records
GWR Records
Bronze Records
Nettsted www.imotorhead.com
Medlemmer
Lemmy Kilmister
Phil Campbell
Mikkey Dee
Tidligere medlemmer
Mick «Würzel» Burston
Brian «Robbo» Robertson
«Fast Eddie» Clarke
Larry Wallis
Phil «Philthy Animal» Taylor
Pete Gill
Lucas Fox
Tommy Aldridge

Motörhead er et Grammy-belønnet britisk heavy metal-band, dannet i 1975 av bassist, vokalist og låtskriver Ian «Lemmy» Kilmister.

Motörhead var ved hjelp av sin blanding av punkrock, klassisk rock and roll og heavy metal med på å skape speed metal og hadde stor innflytelse på senere speed metal-band og thrash metal-sjangeren på 80-tallet. Til tross for dette misliker Lemmy disse betegnelsene og refererer selv til musikken sin som «veldig høy rock and roll».[trenger referanse]

Motörhead sin suksess eksploderte med albumene Overkill, Bomber og Ace of Spades, i tillegg til konsertalbumet No Sleep 'til Hammersmith og diverse singler fra disse albumene, som alle ble gitt ut i perioden 19791981. Motörhead ble raskt kjent som et av de største heavy metal-bandene i Storbritannia, som dominerte metal-scenen på denne tiden. Motörhead har blitt nominert til Grammy for «beste heavy metal-framføring» tre ganger, men vant ikke før i 2005,[1] for sangen «Whiplash», opprinnelig laget av Metallica. VH1 har plassert Motörhead på en 26. plass over tidenes største hardrock-band.[2]

«Maskoten» til Motörhead ble skapt i 1977 og heter Snaggletooth B. Motörhead (også kjent som «Warpig»), og har prydet de fleste av Motörheads albumcovere.

Historie[rediger | rediger kilde]

Motörhead formes (1975–1977)[rediger | rediger kilde]

I 1975 skulle Lemmy turnere i Canada med sitt daværende band Hawkwind. På vei over grensen kastet alle bandmedlemmene den narkotikaen de hadde på seg, unntatt Lemmy. Lemmy ble tatt med amfetamin i tollen og havnet i fengsel hvor han tilbragte de neste 5 dagene.[3] Da han slapp ut av fengselet skaffet de andre bandmedlemmene hans et fly så de kunne holde en konsert i Canada. Senere viste det seg at den eneste grunnen til at de skaffet ham flybilletten dit var fordi erstatteren på bass ikke møtte opp, og dagen etter fikk Lemmy sparken.[4]

Samme år Lemmy ble sparket fra Hawkwind (i 1975), bestemte han seg for å starte sitt eget band. Han hadde først planer om å kalle bandet Bastards, men daværende manager Doug Smith frarådet han å velge det navnet, ettersom Bastards ville hindre dem i å bli akseptert som et seriøst band. Lemmy skiftet derfor navnet til Motörhead, oppkalt etter den siste sangen han hadde skrevet for Hawkwind. Ordet «motorhead» er egentlig et kallenavn på en som bruker mye amfetamin.

Lemmy, som selv var bassist og vokalist, fikk med seg Lucas Fox på trommer og Larry Wallis på gitar. Motörhead holdt sin første konsert 20. juli 1975 i lokalet Roundhouse i London, hvor de spilte en konsert bestående av 7 sanger.[5] Motörhead hadde fått platekontrakt med United Artists, og begynte å spille inn sitt første album i Rockfield Studios i Monmouth. Plateselskapet var lite fornøyd med albumet, og valgte å ikke utgi albumet før fire år senere, i 1979, da bandet allerede var etablert. I denne perioden ble trommeslageren såpass upålitelig at Lemmy ønsket å kvitte seg med ham. Lemmy møtte så Phil «Philthy Animal» Taylor ved en tilfeldighet i en pub. Til å begynne med kom ikke de to så godt overens, men etter hvert ble det bestemt at Taylor skulle prøves ut på trommene – noe som viste seg å fungere bra – og Taylor ble fast medlem.

Bandet bestemte seg så for at de ville ha to gitarister. Phil Taylor jobbet på denne tiden med å bygge en husbåt, hvor «Fast Eddie» Clarke var formann. Til å begynne med visste ikke Taylor at Eddie Clarke spilte gitar, men etter å ha blitt tipset om at han var en dyktig gitarist, møtte han opp på døra hans og fortalte at han spilte i Motörhead og lurte på om Clarke var interessert i å bli med i bandet. Da alle fire medlemmene skulle møtes for å øve, møtte ikke hovedgitaristen Larry Wallis opp. Etter at de hadde ringt Wallis gjentatte ganger og leid spillerommet i timevis, møtte han til slutt opp tidlig på kvelden. Da han endelig møtte opp, spilte han i rundt en halvtime før han stakk. Episoden resulterte i at Wallis ble sparket fra bandet, og tidlig neste morgen møtte Lemmy opp i leiligheten til Eddie Clarke. Da han åpnet døren, overrakte Lemmy ham en lærjakke og et patronbelte og sa «jobben er din». Så gikk han.[6]

I april 1977, etter å ha slitt med å få platekontrakt i et og et halvt år, og fått liten anerkjennelse, vurderte de å gi opp og løse opp bandet. Medlemmene sleit med å få inn nok penger til å fortsette som musikere. De solgte litt narkotika nå og da, ettersom ikke alle hadde jobb, for å få penger til å leie øvingslokaler.[6] De bestemte seg så for å få noe ut av den tiden de hadde spilt sammen, og ville spille inn noe før de ga opp. De tok kontakt med Ted Carroll fra Chiswick Records som de hadde blitt kjent med, og spurte om det var mulig å få et mobilt studio til Marquee Club for å spille inn noen sanger, men da det viste seg at dette ble for dyrt, droppet de den ideen. Carroll foreslo så at de kunne låne studioet til å spille inn en single over en periode på to dager. A-siden på den ene dagen, og b-siden på den andre. Da bandet kom i studio begynte de like greit å spille inn hele albumet. Carroll hørte opptakene, og likte det de hadde spilt inn så godt at han ga dem ekstra tid til å spille inn vokalen og gitaren. Da albumet ble fullført, ble det gitt ut på Carrolls plateselskap Chiswick Records 24. september 1977 under navnet Motörhead. Albumet ble godt mottatt og nådde 43. plass på den britiske albumlisten.

Suksess (1978–1981)[rediger | rediger kilde]

Etter å ha fått karrièren reddet av Ted Carroll med utgivelsen av debutalbumet, valgte de å fortsette Motörhead. De signerte så kontrakt med Bronze Records og fikk muligheten til å spille inn en single. Motörhead spilte inn en coverversjon av «Louie, Louie» (originalt framført av Richard Berry), og hvis singlen nådde høyere opp på hitlisten enn 75. plass, skulle Motörhead få lov til å opptre på Top of the Pops. Mens bandet turnerte for å promotere singlen, fikk de tilbud om å spille på BBC Radio 1. 18. september 1978 spilte de inn sangene, som ble sendt på radioen den 25. De fire opptakene ble senere gitt ut på konsertalbumet BBC Live & In-Session fra 2005. Salget av singlen var akkurat bra nok til at Motörhead fikk spille på Top of the Pops. De spilte inn sangen «Louie, Louie» i studio, og 25. oktober 1978 ble opptaket sendt på BBCs radiokanal. Bronze Records ga dem så klarsignal til å spille inn et fullt album, og samme vinter gikk Motörhead i studio for å starte innspillingen.

Året etter (i 1979) fulgte tre studioalbum-utgivelser. Overkill ble produsert av Jimmy Miller, som tidligere hadde jobbet med The Rolling Stones. Albumet ble utgitt i mars 1979. Bandet hadde en stadig voksende fanskare, og det nye albumet solgte bra. Bandet la så ut på en Europa-turné. Etter å ha spilt på en musikkfestival i Punkaharju i Finland 23. juni 1979 måtte bandet i fengsel for hærverk.[7] Samme sommer gikk Motörhead i studio igjen. Denne gangen for å spille inn Bomber. Bomber ble utgitt høsten 1979, og i likhet med forgjengeren, ble den produsert av Jimmy Miller. Albumet ble bandets best mottatte så langt. Albumet klatret helt opp på 12. plass på den britiske albumlisten. Albumet som Motörhead hadde spilt inn i 1975, ble nå gitt ut av United Artists, som ville tjene penger på deres suksess.

Etter en lang turné, hvor de blant annet fikk sjansen til å dele scene med AC/DC[8], var tiden kommet for å spille inn neste album. Motörhead hadde tro på seg selv etter å ha hatt økende salgstall og bedre og bedre mottatte album. De følte seg også kreative og klarte å skrive mye materiale. Motörhead startet innspillingen av albumet Ace of Spades 4. august 1980 i Jackson's Studios i Rickmansworth med plateprodusenten Vic Maile. Ace of Spades ble fullført i midten av september og gitt ut 10. november samme år. Albumet ses på som bandets endelige gjennombrudd, det nådde 4. plass på den britiske albumlisten og solgte til gull.

På slutten av året brakk Philthy nakken under en lek.[7] Mens Eddie Clarke og Lemmy ventet på at Taylor skulle leges, inngikk de et samarbeid med det britiske jentebandet Girlschool under navnet Headgirl (Motörhead og Girlschool). Sammen spilte de inn EP-en St. Valentine's Day Massacre, som blant annet inkluderte en coverversjon av låten «Please Don't Touch» av Johnny Kidd. Headgirl framførte så «Please Don't Touch» på Top of the Pops, før Motörhead reiste til USA for første gang. De skulle være support på Ozzy Osbournes turné. I mellomtiden ble Motörheads første konsertalbum No Sleep 'til Hammersmith gitt ut. Albumet ble en umiddelbar suksess og gikk rett inn på 1. plass over mest solgte album i Storbritannia.

Nye bandmedlemmer (1982–1987)[rediger | rediger kilde]

21. januar 1982 gikk Motörhead nok engang i studio, mer eller mindre frivillig ble bandet presset til å lage nye låter. Bandet begynte med å spille inn noen demoversjoner med produsent Vic Maile, som hadde jobbet med dem på Ace of Spades og No Sleep 'til Hammersmith. Men Phil Taylor hatet lyden på trommesettet som Maile hadde skaffet ham, og nektet derfor å samarbeide med produsenten. Nok en gang var Motörhead uten produsent. Etter å ha pratet med flere produsenter fant de ut at alle ønsket for mye penger. Til slutt ble det bestemt at gitarist Eddie Clarke skulle produsere det (sammen med Will Reid Dick), selv om han egentlig ikke ønsket det selv. Iron Fist ble gitt ut 17. april 1982, og bandet var misfornøyd med det endelige resultatet; både produseringen, det halvferdige materiale de måtte gi ut på grunn av press fra plateselskapet og albumcoveret.[6] Bandet la ut på en ny turné i USA i mai og juni 1982, men under turneen følte Eddie Clarke seg utstøtt og forlot Motörhead. De to andre medlemmene mente han «bare forlot bandet» og aldri ble ekskludert. Han ble erstattet av den tidligere Thin Lizzy-gitaristen Brian «Robbo» Robertson før Motörhead la ut på en turné i Japan og Europa. Europa-turneen avsluttet de i Crawley i England, 24. november samme år.[8]

De første månedene av 1983 gikk med til innspillingen av albumet Another Perfect Day. De øvrige bandmedlemmene skal ha blitt irritert av at Robbo brukte mye lengre tid på å spille inn gitaren enn det Eddie Clarke hadde gjort, noe som skapte en dårlig stemning. I slutten av mai la Motörhead ut på enda en turné; først i England og så USA, før de returnerte til Europa igjen mot slutten av året. Another Perfect Day ble utgitt i begynnelsen av turneen, 4. juni 1983, og blir generelt dårlig mottatt. Da de hadde fullført Europa-turneen, valgte Robbo å forlate bandet. Han hadde fått kritikk og blitt mislikt for utseendet og klesstilen sin av fansen, som ikke var fornøyde med at Clarke forlot Motörhead. Robbo var en spinkel, rødhåret skotte, som alltid gikk i shorts og brukte feminine sko, og nektet konsekvent å endre stilen sin. Han skal også ha blitt ertet av Lemmy, mens Robbo kom godt overens med trommeslager Philty Taylor.[7][6]

Etter at det ble behov for en ny gitarist mottok bandet kassettopptak fra hele verden med musikere som ønsket å være med i bandet. Lemmy satt til slutt igjen med to gitarister som han ikke klarte å velge mellom: Phil Campbell og Mick «Würzel» Burston. Dette resulterte i at Motörhead for første gang fikk to gitarister, da begge ble ansatt i 1984. Etter den avgjørelsen forlot Philty Taylor bandet uten noen store planer. Da Lemmy mistet begge sine medlemmer med lengst tid i bandet, lurte han sarkastisk på om han forlot dem, eller de forlot ham.

Motörhead trengte en ny trommeslager, og Phil Campbell hadde møtt trommeslageren Pete Gill før han ble med i bandet. Pete Gill hadde spilt for heavy metal-bandet Saxon fra 19771981 og var allerede en kjent musiker. Lemmy, som tidligere hadde turnert med Saxon, visste hva han var god for, og etter en prøvespilling ble Gill fast medlem av Motörhead. På grunn av rettsoppgjør med plateselskapet Bronze Records som bandet forlot i 1984, gikk 1985 med til turnering. I juni fikk Norge for første gang besøk av Motörhead[8] da de la ut på Skandinavia-turneen «It Never Gets Dark». På 9 dager spilte Motörhead fem konserter i noen av de største byene Norge.

Oppgjøret med Bronze Records ble så fullført, og Motörhead spilte inn albumet Orgasmatron, som ble gitt ut på GWR Records 9. august 1986. Lemmy spilte så en rolle i tillegg til å bidra med filmmusikken med Motörhead til filmen Eat the Rich, utgitt 1987. Da bandet skulle ta taxi hjem fra innspillingen av låta «Eat the Rich» i 1987, førte en misforståelse til at Lemmy måtte vente på Pete Gill og Phil Campbell i taxien. Pete Gill startet en krangel med Lemmy, noe som resulterte med at Gill dro derfra og avsluttet sitt opphold i bandet.[6] Etter dette returnerte Phil Taylor til Motörhead.

Varierende utgivelser (1987–2003)[rediger | rediger kilde]

Da Phil Taylor returnerte til bandet, spilte de inn deres neste album Rock 'N' Roll med en gang, men det ble sett på som nok en musikalsk nedgang.

De neste årene gikk med til turneer, og Motörhead opptrådte blant annet som spesiell support for legenden Alice Cooper i USA i 1988. Etter en tur tilbake til Europa dro Motörhead til USA nok en gang dette året. Denne gangen som hovedakt, og med thrash metal-veteranene Overkill og Slayer som support. Samme år hjalp Lemmy sangeren Lita Ford med å skrive sangen «Can't Catch Me» til hennes kommende album, og tekst til sangen «Head Over Heels» for Girlschool. I 1989 besøkte Motörhead både Brasil og Jugoslavia for første gang.

Etter flere plateselskapsproblemer signerte Motörhead med Sony Records i 1990, og i begynnelsen av 1991 ble albumet 1916 gitt ut. 1916 ble godt mottatt, og til og med nominert til en Grammy. Grammy-en mistet de til fordel for Metallicas selvtitulerte musikkalbum, også kjent som The Black Album. I 1991 hjalp også Lemmy med å skrive tekstene til fire sanger på Ozzy Osbournes album No More Tears. Resten av året gikk med til turnering, inkludert to måneder i USA med Judas Priest og Alice Cooper, samt en turné i Tyskland med Sepultura.[8]

I 1992 begynte Motörhead å spille inn sitt neste album. Etter å ha blitt nominert til en Grammy, skrevet kontrakt med giganten Sony og et suksessrikt samarbeid med Ozzy Osbourne, ønsket Lemmy Kilmister å gi ut deres hittil største og mest kommersielle album.[9] Men det nye albumet March ör Die, bestående av utradisjonelle Motörhead-låter, ble ingen suksess. Albumet tiltrakk ikke spesielt mange nye fans slik bandet hadde håpet på, og tidligere fans var generelt misfornøyde. Under innspillingen av albumet fikk bandet ny trommeslager: Mikkey Dee fra King Diamond og Dokken. Til å begynne med ble Mikkey Dee mislikt av mange, ettersom han hadde spilt i et glam metal-band hvor imaget handlet om utseende og glamour. March ör Die-albumet inneholdt hele tre forskjellige trommeslagere. Det var Philthy Taylor, som ble sparket fordi han ikke klarte å lære seg trommerytmene (muligens på grunn av narkotika), Tommy Aldridge, som spilte inn det meste av trommene på albumet, og Mikkey Dee, som spilte trommene på sangen «Hellraiser». «Hellraiser» var opprinnelig skrevet til Ozzy Osbournes album No More Tears, men en alternativ versjon ble benyttet av Motörhead på March ör Die. Sangen «I Ain't No Nice Guy» inneholder også gjestevokal av Ozzy Osbourne, og gjestegitaristen Slash fra Guns N' Roses.

I 1993 spilte Motörhead inn nok et album. Det er det første albumet hvor trommeslager Mikkey Dee spilte på alle låtene, og det Motörhead-albumet han selv er mest stolt av.[6] Bastards ble gitt ut 29. november 1993 på plateselskapet ZYX Records. I 1994 turnerte Motörhead med Black Sabbath og Morbid Angel,[8] og holdt en konsert i Argentina, hvor de delte scenen med The Ramones foran 45 000 fans.[7]

I 1995 ble albumet Sacrifice gitt ut på plateselskapet CMC International Records. Albumet fikk god respons og viste at Motörhead fortsatt klarte det de ble kjent for; å levere rett-fram, fengende og kraftige heavy metal-låter til å spilles på fullt volum. Like etter at albumet ble gitt ut, forlot Würzel Motörhead, og bandet var tilbake som en trio. Samme år fylte Lemmy 50 år (og Motörhead feiret 20 år). På bursdagen fløy Metallica inn for å feire Lemmys bursdag og holdt en konsert hvor de framførte noen av Motörheads mest kjente sanger.[7]

Deres neste studioalbum fikk navnet Overnight Sensation, og ble gitt ut 15. oktober 1996. Det var det første albumet som ble gitt ut med kun tre medlemmer siden Another Perfect Day fra 1983. 13. juli 1996 holdt Motörhead en konsert i Weert i Nederland hvor Mikkey Dee spilte med et brukket bein, og i oktober startet Motörhead på en USA-turné med Dio og Speedball.[8]

Så å si hele 1997 blir viet til reising. 12. januar 1997 var Phil Campbells sønn, Todd Campbell, gjestemusiker for Motörhead i Astoria i London, og 25. oktober 1997 gjestet Lemmys sønn, Paul Inder, bandet under «Ace of Spades» i Brixton Academy, London.[8] 10. mars 1998 ga Motörhead ut sitt 15. studioalbum, Snake Bite Love.

Lemmy Kilmister i sin velkjente positur under Kiss of Death-turneen i 2006.

6. juni 1999 gjestet James Hetfield Motörhead i Milano under sangen «Overkill»,[8] og de neste 2-3 månedene dro bandet til Brackel i Tyskland for å spille inn We Are Motörhead, som ble gitt ut 16. mai 2000. 25. mai 2000 gjentok Motörhead James Hetfield-opptredenen i San Francisco. I august 2001 spilte Motörhead på Quartfestivalen i Kristiansand og Wacken Open Air i Tyskland. Konserten i Tyskland ble filmet, og fire av sangene ble utgitt på 25 & Alive: Boneshaker DVD-en. Nina C. Alice fra Skew Siskin var gjestevokalist på sangen «Born to Raise Hell».[8] 9. april 2002 ble det neste studioalbumet gitt ut. Albumet fikk navnet Hammered, og i likhet med det forrige albumet, We Are Motörhead, fikk ikke albumet spesielt god kritikk. 2003 ble stort sett brukt til turnering, hvor Motörhead blant annet spilte med Iron Maiden og Dio på en turné i USA.

Den siste tiden (2004–i dag)[rediger | rediger kilde]

22. juni 2004 leverte Motörhead albumet Inferno. Albumet ble sett på som en stor opptur for bandet, etter at de hadde gitt ut flere skuffende album. Inferno viste at Lemmy, til tross for å være en storrøyker på 59 år, fortsatt klarte å levere det han er kjent for. Albumet var det siste albumet siden March ör Die fra 1992 som nådde opp til den britiske albumlisten, hvor Inferno nådde en 95. plass. I 2005 feiret Motörhead 30 år, og la i den anledning ut på en Europa-turné i forbindelse med jubileet. Denne sommeren spilte Motörhead både i Oslo, Hamar og Stavanger. Samme år mottok Lemmy flere ærspriser, inkl. «Living Legend» fra Classic Rock Magazines første årlige prisutdeling.[10] og «The Golden God Award» fra Metal Hammer Magazine[11] 19. november 2005 kommer Lemmy på scenen i London mens supportbandet Girlschool spiller. De fremfører låta «Please Don't Touch» live for første og siste gang sammen på scenen.[8]

Motörheads nittende studioalbum ble utgitt 29. august 2006. Kiss of Death mottok gode kritikker. Albumet nådde en 45. plass på den britiske albumlisten og 9. plass på den norske. Motörhead benyttet seg av den amerikanske plateprodusenten Cameron Webb på dette albumet som på det forrige. I juni 2007 ble Motörhead nødt til å kansellere flere konserter i Europa, henholdsvis 3., 5. og 6. juni etter at Lemmy pådro seg en luftveisinfeksjon.[12] Motörheads seneste utgivelse er det doble konsertalbumet Better Motörhead than Dead: Live at Hammersmith som ble gitt ut 16. juli 2007. I november vil selskapet Locoape lansere en 6 tommer høy actionfigur i plast av Lemmy Kilmister.[12][13]

26. august 2008 ble Motörizer utgitt, bandets tyvende studioalbum. Deres 21. studioalbum, The World is Yours, blir utgitt i desember 2010.

I dag bor Lemmy i Los Angeles, Phil Campbell i Wales, og Mikkey Dee i Göteborg. Bandet reiser til Los Angeles og møter Lemmy når de skal skrive materiale.[14]

World Wrestling Entertainment[rediger | rediger kilde]

Motörhead er godt kjente innenfor fribrytingen for sin fremføring av introsangen til den populære WWE-fribryteren Triple H kalt «The Game» fra julen 2000. I tillegg til at sangen ble hørt på flere RAW-forestillinger og andre pay-per-viewer, har bandet fremført sangen live på to WrestleMania-forestillinger, WrestleMania X-Seven (1. april 2001) og WrestleMania 21 (3. april 2005). De stod også for intromusikken til Triple Hs tidligere wrestlinggruppe, Evolution, med sangen «Line in the Sand». «The Game» ble gitt ut på både den amerikanske versjonen av Hammered og WWF The Music Volume 5.

Siden da har Motörhead fremført en ny låt kalt «King of Kings» for å fremheve Triple Hs «King of Kings»-rolle, som debuterte på WrestleMania 22. «King of Kings» er også inkludert på WWE Wreckless Intent-samlingsalbumet.

Noen år før Motörhead begynte å lage musikk for Triple H, hadde bandet sendt inn en coverversjon av Metallicas «Enter Sandman» til Extreme Championship Wrestling for å brukes på en CD. Wrestleren Sandman som lenge hadde brukt Metallica sin originale versjon, byttet over til Motörhead sin versjon en periode etter at han hørte opptaket.

Triple H innrømmet på sin DVD-utgivelse The Game fra 2002 at han har vært en fan av Motörhead hele sitt liv, og at det var en stor ære at Motörhead fremførte introsangen hans på WrestleMania X-Seven. På ekstramaterialet til WrestleMania 21 DVD-en er det et segment som inneholder Triple H som tilbringer tid med Motörhead i garderobeområdet. I andre segmenter og videoer som viser Triple H utenfor wrestling-ringen (vanligvis segmenter i gymen) har han ofte på seg Motörhead-produkter, som oftest en trøye. Triple H har også en bart, som ofte blir referert til som en hyllest til Lemmy.

Lemmy og Phil Campbell var begge til stede under en utgave av RAW 8. mai 2006, med Luke Perry og Billy Gibbons.

Motörhead i Norge[rediger | rediger kilde]

Motörhead har besøkt Norge og spilt flere ulike steder i landet siden de først besøkte Oslo i 1985.[8]

1980-tallet
1990-tallet
2000-tallet

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Nåværende medlemmer[rediger | rediger kilde]

Tidligere medlemmer[rediger | rediger kilde]

Gitar
Trommer

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

År Tittel Plateselskap Line-up
1977 Motörhead Chiswick Records Lemmy, Eddie Clarke, Philthy Taylor
1979 Overkill Bronze Records Lemmy, Eddie Clarke, Philthy Taylor
1979 Bomber Bronze Records Lemmy, Eddie Clarke, Philthy Taylor
1979 On Parole United Artists Lemmy, Larry Wallis, Lucas Fox
1980 Ace of Spades Bronze Records Lemmy, Eddie Clarke, Philthy Taylor
1982 Iron Fist Bronze Records Lemmy, Eddie Clarke, Philthy Taylor
1983 Another Perfect Day Bronze Records Lemmy, Brian Robertson, Philthy Taylor
1986 Orgasmatron GWR Records Lemmy, Phil Campbell, Würzel, Pete Gill
1987 Rock 'N' Roll GWR Records Lemmy, Phil Campbell, Würzel, Philthy Taylor
1991 1916 Epic Records Lemmy, Phil Campbell, Würzel, Philthy Taylor
1992 March ör Die Epic Records Lemmy, Phil Campbell, Würzel, Tommy Aldrige
1993 Bastards ZYX Music Lemmy, Phil Campbell, Würzel, Mikkey Dee
1995 Sacrifice CMC International Records Lemmy, Phil Campbell, Würzel, Mikkey Dee
1996 Overnight Sensation CMC International Records Lemmy, Phil Campbell, Mikkey Dee
1998 Snake Bite Love CMC International Records Lemmy, Phil Campbell, Mikkey Dee
2000 We Are Motörhead SPV GmbH Lemmy, Phil Campbell, Mikkey Dee
2002 Hammered SPV GmbH Lemmy, Phil Campbell, Mikkey Dee
2004 Inferno SPV GmbH Lemmy, Phil Campbell, Mikkey Dee
2006 Kiss of Death SPV GmbH Lemmy, Phil Campbell, Mikkey Dee
2008 Motörizer SPV GmbH Lemmy, Phil Campbell, Mikkey Dee
2010 The Wörld is Yours EMI Lemmy, Phil Campbell, Mikkey Dee
2013 Aftershock Lemmy, Phil Campbell, Mikkey Dee

Konsertalbum[rediger | rediger kilde]

År Tittel Plateselskap Line-up Spilt inn
1981 No Sleep 'til Hammersmith Bronze Records Lemmy, Eddie Clarke, Philthy Taylor 28.-30. mars 1980
Leeds/Newcastle, England
1988 Nö Sleep At All GWR Records Lemmy, Phil Campbell, Würzel, Philthy Taylor 2. juli 1988
Giants of Rock Festival, Tavastehus, Finland
1999 Everything Louder Than Everyone Else Steamhammer/SPV Lemmy, Phil Campbell, Mikkey Dee 21. mai 1998
Hamburg, Tyskland
2003 Live at Brixton Academy Steamhammer/SPV Lemmy, Phil Campbell, Mikkey Dee 22. oktober 2000
Brixton Academy, London, England
2007 Better Motörhead than Dead: Live at Hammersmith Steamhammer/SPV Lemmy, Phil Campbell, Mikkey Dee 16. juni 2005
Hammersmith Apollo, London, England

Videografi[rediger | rediger kilde]

År Tittel Format Utgiver
1982 Live in Toronto VHS Castle Communications
1986 Deaf Not Blind VHS Bronze Records
1992 Everything Louder Than Everything Else VHS/DVD Sony Music
2001 The Birthday Party DVD Van Blast Entertainment
2001 25 & Alive: Boneshaker DVD SPV GmbH
2002 The Best of Motörhead DVD Sanctuary Records
2003 Special Edition EP DVD Classic Pictures
2005 Classic Albums - Motörhead: Ace of Spades DVD Eagle Vision
2005 Inside Motörhead DVD Classic Rock Legends
2005 Stage Fright DVD SPV GmbH
2007 Motörhead - Videobiography DVD Classic Rock Legends
2007 Motörhead - Videobiography DVD Classic Rock Legends
2008 Overkill - 30th Anniversary Edition DVD Classic Rock Legends
2009 The Early Years DVD Blueline
2010 Attack In Switzerland - Live 2002 DVD Blueline

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Grammy Awards - Motörhead vinner Grammy i 2004.
  2. ^ VH1.com: «100 greatest artists of hard rock», hentet 5. august 2007
  3. ^ Stephen Thomas Erlewine, Motörhead biografi hos All Music Guide, hentet 6. august 2007
  4. ^ Classic Albums - Motörhead: Ace of Spades (DVD)
  5. ^ MOTÖRHEAD – The official web site – The first show, hentet 3. august 2007
  6. ^ a b c d e f Inferno 30th Anniversary Edition - Bonus DVD: «The Guts and the Glory "Motörhead's Story"»
  7. ^ a b c d e MOTÖRHEAD - The official web site - History, hentet 2. august 2007
  8. ^ a b c d e f g h i j k MOTÖRHEAD - The official web site - Past Tour Dates, hentet 4. september 2010
  9. ^ All Music Guide: Motörhead - March or Die - Overview, hentet 2. august 2007
  10. ^ BBC: «Classic Rock Winners», publisert 4. oktober 2005, hentet 3. august 2007.
  11. ^ Metal Monk UK: «Metal Hammer Awards 2005», publisert 1. juli 2005, hentet 3. august 2007
  12. ^ a b Blabbermouth.net: «MOTÖRHEAD: 'Upper Respiratory Infection' Forces Concert Cancellations», publisert 5. juni 2007, hentet 3. august 2007
  13. ^ Lemmy Kilmister actionfigur hos action-figure.com, publisert 21. mai 2007, hentet 2. august 2007
  14. ^ Scream Magazine #108: August 2006

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]