Det skotske lavlandet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skottland med lavlandet tegnet inn med lys grønn farge og høylandet med mørk grønn

Det skotske lavlandet (engelsk Scottish Lowlands, skotsk gælisk a' Ghalldachd, «den ikke-gæliske regionen») er en vanlig betegnelse på de deler av Skottland som ikke inngår i det skotske høylandet. Grensen mellom høy- og lavland, Høylandsforkastningen, ligger langs en linje mellom Stonehaven og Helensburgh. Navnene kan gi galt inntrykk; deler av lavlandet er ikke lavtliggende, mens noen områder i høylandet, som Islay, er lavtliggende. Begrepet brukes særlig innen studiene av historie og genealogi, mens man innen geografi heller skiller mellom høyland, Central Belt og Southern Uplands.

Lavlandet omfatter de tradisjonelle grevskapene Ayrshire, Berwickshire, Clackmannanshire, Dumfriesshire, East Lothian, Fife, Kinross-shire, Kirkcudbrightshire, Lanarkshire, Mid-Lothian, Peeblesshire, Renfrewshire, Roxburghshire, Selkirkshire, West Lothian og Wigtownshire.

Angus, Dunbartonshire, Stirlingshire, Perthshire, Kincardineshire, Aberdeenshire, Banffshire og Moray er delt mellom høy- og lavlandet.

Det gæliske navnet avslører at inndelingen i høy- og lavland ikke bare er en geografisk men også en språklig inndeling. Skotsk gælisk står sterkest i høylandet eller Gàidhealtachd, mens de viktigste språkene i lavlandet er engelsk og skotsk. Dette fører til at enkelte områder, som Caithness, noen ganger blir regnet med i lavlandet og andre ganger i høylandet og øyene. Orknøyene og Shetland regnes også av noen med til lavlandet og ikke til øyene av språklige grunner.

De sørligste grevskapene kalles også Borders (som nå også er navnet på en administrativ region), og regnes noen ganger som atskilt fra resten av lavlandet.