Queen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Queen
Queen
Opphav England London
Periode 1970– (1968 med Smile)
Sjanger Rock
Symfonisk rock
Progressiv rock
Glam rock
Hardrock
Stadion-rock
Kunstrock
Heavy metal
Pop
Plateselskap Parlophone / Hollywood Records / EMI
Nettsted http://www.queenonline.com/
Medlemmer
Brian May (gitar 1968-)
Roger Meddows-Taylor (trommer 1968-)
Tidligere medlemmer
John Deacon (bass 1971-1997) (pensjonert i 1997)
Freddie Mercury (vokal, piano, flygel 1970-1991) (død 24.11.1991)
Tim Staffel (Vokal 1968-69) (Ble erstattet av Freddie Mercury i 1969)

Queen er et britisk rockeband, hvis storhetstid var på 70- og 80-tallet. Bandet er spesielt kjent for klassiske rockesanger, spesielt hitene «We Are the Champions», «We Will Rock You» og «Bohemian Rhapsody». Sistnevnte ble utgitt i 1975, og promotert som tidenes første musikkvideo. Den ble også gjenutgitt til lydsporet til filmen Wayne's World. Queen er viden kjent som pionerer innen tungmetall, glam-rock og stadion-rock. De har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, og fikk i 2001 en plass på Rock and Roll Hall of Fame. Queen har solgt over 300 millioner plater verden over, som gjør dem til det tredje mestselgende bandet i verden. De har i tillegg blitt tildelt sju Ivor Novello-priser.

Opphav[rediger | rediger kilde]

Queen kan spores tilbake til 1968, da gitaristen Brian May og trommeslageren Roger Taylor var medlemmer av trioen Smile. Etter at gruppas bassist og frontfigur Tim Staffell sluttet våren 1970, fikk de med seg vokalisten Freddie Mercury i april 1970 og dannet Queen. I 1971 kompletterte John Deacon besetningen som bassgitarist da han fant en annonse om et band som trengte bassist.

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Brian Maygitar .

Selv om Freddie Mercury vanligvis stod i sentrum for oppmerksomheten, skrev samtlige fire medlemmer av Queen store hits:

De fleste av Queens album hadde minst én sang skrevet av hvert medlem, og selv om Mercury skrev mange av gruppas hits, var han overhodet ikke dominerende som låtskriver; alle anså hverandre som kreativt likeverdige, og den litt stille bassisten John Deacon skrev en av deres største hits, «Another One Bites the Dust». I senere år ble det vanlig at to, tre eller alle fire samarbeidet på sanger, og etter uoverensstemmelser over hvem som fikk æren for disse sangene, ble de enige om å bare sette «Queen» som låtskriver istedet for det enkelte medlem (fra plata The Miracle og videre).

Historie[rediger | rediger kilde]

19681970[rediger | rediger kilde]

Brian May og Roger Taylor spilte i et band kalt Smile med bassist/vokalist Tim Staffell. Freddie var Tims romkamerat på Ealing Arts College, og fulgte med på Smiles øvelser og konserter. På den tiden var Freddie vokalist i andre band, som Wreckage og Ibex. Likevel var han ivrig til å meddele sine ideer angående i hvilken retning Smile burde ta. Etter hvert fant Tim Staffell ut at Smile ikke gikk noen vei, og bestemte seg for å bli med i et band kalt Humpy Bong. Freddie var rask til å steppe inn for Tim, og de begynte å lete etter en bassist. En av de første var Barry Mitchell. Det var ikke før i 1971 at de fant John Deacon og begynte å øve til sin første plate, Queen.

70-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1973 utga Queen sin første plate, oppkalt etter bandet. Den fikk ikke så mye oppmerksomhet, men ga dem en radiohit, «Keep Yourself Alive». Siden har den blitt ansett som en sterk førsteplate.

I 1974 ble to album utgitt, først Queen II med hiten «Seven Seas of Rhye». Plata var veldig eksperimentell, så den fikk lite oppmerksomhet, men den kom inn på hitlistene i Storbritannia.

Freddie Mercury under konsert i Hannover i 1979.

Gruppen var oppvarmingsband for Mott the Hoople, og Queen måtte bryte turneen i USA fordi May ble syk.[1]

Senere samme år ble Sheer Heart Attack utgitt. Plata ble veldig populær i Storbritannia og Europa, og solgte til gull i USA. Den er overraskende bra sammensatt, og inneholder alt fra ballmusikk til tungmetall, som «Stone Cold Crazy» (en sang Metallica senere vant en Grammy for) og «Now I'm Here» (meget populær live-sang), ballader («Lily of the Valley»), ragtime («Bring Back That Leroy Brown»), og til og med karibisk («Misfire»).

Platas mest populære låt var «Killer Queen», som kom til topp ti i Storbritannia og ble nummer 11 i USA.

Om Sheer Heart Attack var populær, er det lite i forhold til 1975-plata A Night at the Opera. Mange regner den som Queens beste noensinne (enkelte kaller den Queens Led Zeppelin IV). Plata inkluderte flere store hits, ikke minst den ekstremt populære klassikeren «Bohemian Rhapsody». «Bohemian Rhapsody» regjerte på førsteplassen på britiske hitlister i ni uker, og slo dermed rekorden til Paul Ankas «Diana». I USA kom den til niende plass, og da den ble gjenutgitt i sammenheng med filmen Wayne's World, kom den enda en gang på førsteplass i Storbritannia, og nådde andreplassen i USA. Plata inneholdt også «You're My Best Friend» (som nådde fjortendeplass i USA), en slags popsang av en type Queen aldri hadde laget før. «I'm in Love With My Car» er en pur hardrock-låt skrevet av trommis Roger Taylor, og blir nå brukt i reklamer for Jaguar.

Plata var kjempepopulær i Storbritannia, og solgte til trippel platina i USA.

Den neste plata toppet ikke A Night at the Operas salgstall, men var en slags søsterplate til den: A Day at the Races. Motivet på plateomslaget var nesten likt Operas, men fargene var inverterte. Det var også planlagt å utgi de to sammen i en pakke, men de planene ble det dessverre ikke noe av.

De mest populære sangene fra denne plata var «Somebody to Love» og «Tie Your Mother Down». Førstnevnte var en utrolig rockeballade, der hundre versjoner av Freddie Mercurys, Brian Mays og Roger Taylors vokaler ble lagt oppå hverandre for å etterligne et gospelkor. Sangen nådde ellevteplass i USA og andreplass i Storbritannia. «Tie Your Mother Down» var en typisk hardrockssang med et meget gjenkjennelig gitarriff som også viste frem Queens humoristiske sans.

Brian May, John Deacon under konsert i Hannover i 1979.

I 1977 ble News of the World gitt ut, et album som fikk endel kritikk i begynnelsen, men har blitt anerkjent i ettertid. Låtene på denne plata var skreddersydde for å bli fremført live (og hadde dermed stor effekt); de enorme hitene «We Will Rock You» og «We Are the Champions» var begge på denne plata, og det samme var nesten-punklåta «Sheer Heart Attack» (som ikke må blandes med plata som kom ut tre år tidligere). Denne sangen var muligens en inspirasjonskilde for Queens of the Stone Ages «Feelgood Hit of the Summer» som har et veldig liktlåtende gitarriff.

I 1978 kom Jazz ut, ei plate som hadde hitsinglene «Fat Bottomed Girls» og «Bicycle Race». Plateomslaget var inspirert av et maleri av Berlinmuren. Andre viktige låter på plata var «Dead on Time», «Let Me Entertain You», Don't Stop Me Now og «Mustapha» av Freddie, som hadde en veldig arabisk feel kombinert med heftige gitarriff.

Imidlertid var fansens respons til Jazz lunken, og Queen solgte dårligere enn vanlig, så bandet bestemte seg for å ta «fri» i 1979, og istedet fokusere på ei ny plate som skulle komme i 1980.

80-tallet[rediger | rediger kilde]

Queen begynte 80-tallet med den store suksessplata The Game, som skulle vise seg å bli den mestselgende plata deres (utenom Greatest Hits). Plata inneholdt singelen «Crazy Little Thing Called Love», samt den enorme hiten «Another One Bites the Dust», en singel som ble utgitt i 1981 etter at Michael Jackson foreslo at den ville bli en stor hit. Sangen kombinerte Queens sans for rock med en funky minimalisme som resulterte i en diskofisert rockeklassiker. Den holdt førsteplassen i USA i fire uker, og solgte til firedobbel platina i USA. Plata inneholdt også to av Queens største ballader, «Play the Game» og fan-favoritten «Save Me». Begge ble hits i Storbritannia, og er godt husket av rockfans i USA.

I 1980 kom soundtracken til filmen Flash Gordon. Plata solgte dårlig, men viste fram Queen i et litt annet lys.

I 1981 samarbeidet Queen med David Bowie på singelen «Under Pressure». Singelen kom på førsteplass i Storbritannia, og er en favoritt hos både Queens og Bowies fans. Dette var også året for Queens Greatest Hits, som satte lyset på hits i første del av Queens karriere.

Responsen til «Another One Bites the Dust» var overveldende, så Queen bestemte seg for å lage ei hel plate med disko- og funkinspirerte låter. Resultat, som kom i 1982, var plata Hot Space, ei plate som – rettferdig eller ikke – blir ansett av kritikere og fans som Queens dårligste. Plata var spesielt skuffende for hardrockfansen som hadde fulgt dem fra gjennombruddet på 70-tallet. Platas eneste virkelige høydepunkt var «Under Pressure», fulgt av «Body Language», en singel som bare fikk oppmerksomhet i USA, og nådde en overraskende ellevteplass der.

Konsert i Frankfurt i 1984.

I 1984 ble hullet mellom rock og pop fylt med plata The Works, som inneholdt radioens forkjemper nummer én, «Radio Ga Ga», popsangen «I Want to Break Free» (en sang som ble sangen til den undertrykte venstre-vingen i Brasil, og senere en del av Coca-Colas reklamekampanje «C2»), og hardrockfavorittene «Hammer to Fall» (en kommentar til den kalde krigen) og «Tear It Up». Til tross for disse sangene solgte ikke plata så bra, noe som førte til spenning i bandet, som igjen førte til at medlemmene i Queen for en tid gikk hver sin vei med soloprosjekter.

Så kom 1985 og veldedighetskonserten Live Aid der Queen ble spurt om å opptre. Queen stjal showet fullstendig med sine energiske sanger og evne til å live opp publikummet.

Gjenopplivet av responsen fra Live Aid og økende platesalg, avsluttet Queen 1985 med singelen «One Vision», en gitarbasert sang som ble kreditert alle fire medlemmene i Queen, noe som var uvanlig i denne perioden. Sangen ble brukt i filmen «Iron Eagle».

Queen ved Rock in Rio-festivalen i Rio de Janeiro i 1985.

Tidlig i 1986 spilte de inn plata «A Kind of Magic», inspirert av Russell Mulcahys film fra samme år, Highlander. Plata var veldig suksessfull, og hadde en rekke hits, foruten tittellåta, «Who Wants to Live Forever» og «Friends Will Be Friends».

Det sies at Freddie utviklet AIDS samme år.

Senere samme år gikk Queen på en turné som toppet seg på Wembley stadion i London. Under konserten kom Freddie med følgende ord: «You know something? There's been a lot of rumours lately, about a certain band called Queen. The rumours are that we're going to split up, what do you think»? Publikum roper «NO», og Freddie peker på rumpa si og sier: «They're talking from here! My apologies, but I say what I want. You can forget those rumours, we're going to stay together until we fucking we'll die, I assure you».

På denne turneen opptrådte hele Queen sammen for siste gang. De kunne ikke booke Wembley en tredje kveld, for det var booket allerede, men de klarte å få tak på Knebworth Park. Billettene ble utsolgt innen to timer, og over 120 000 fans samlet seg i parken for å se Queen live en siste gang.


Etter å ha drevet med soloprosjekter på hver sin kant gjennom 1988 (blant annet Freddies samarbeid med Montserrat Caballé, «Barcelona»), ga Queen ut The Miracle i 1989. Plata fortsatte i retningen bestemt av A Kind of Magic med en «polert» pop-rock-lyd og hits som «The Invisible Man», «The Miracle» og «Breakthru».

90-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1991 begynte rykter å spre seg om at Freddie hadde AIDS. Selv tabloidblader over hele verden hadde nyheter om dette. Mercury nektet, men siden både han og de andre bandmedlemmene visste sannheten, bestemte de seg for å sette forskjellene og konfliktene sine til side og lage éi plate til. Resultatet var Innuendo. Høydepunkter i plata var tittellåta, til minne om Led Zeppelins «Kashmir», hardrocksangen «Headlong», I'm Going Slightly Mad, og sangene som man kanskje kan tillate seg å si virker framsynte, «The Show Must Go On» og «These Are the Days of Our Lives».

23. november 1991 innrømte Freddie i en uttalelse forberedt fra dødsleiet at han hadde AIDS. Mindre enn ett døgn etter uttalelsen døde Mercury, 45 år gammel. Han hadde en privat begravelse, holdt i samband med familiens zoroastriske tro.

Den 20. april 1992 ble Freddie Mercurys minnekonsert holdt på Wembley stadion. Inntektene gikk til kampen mot AIDS, og musikere som Annie Lennox, Roger Daltrey, Guns N' Roses, Def Leppard, Zucchero, David Bowie, George Michael, Steve Vai, Elton John, Metallica og Liza Minnelli opptrådte sammen med de gjenværende medlemmene av Queen.

Queen ble aldri oppløst, selv om deres siste plate med nye sanger, Made in Heaven, ble utgitt i 1995, laget av studioinnspillinger fra før Freddie døde og noe materiale fra tidligere plater. Bandet opptrer fortsatt fra tid til annen, men uten bassist John Deacon (hvis få offentlige opptredener er for å helle kaldt over en «gjenforening» av Queen), noe som gir prosjekter av «Queen & …» med forskjellige gjesteartister. Et hyllestalbum kom i 1997, kalt Dragon Attack etter en av Queens tidligere sanger, med blant andre James LaBrie, Glenn Hughes, Lemmy Kilmister og Jeff Scott Soto.

2000-tallet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Queen + Paul Rodgers

Paul Rodgers turnerte sammen med Queen i 2005.

I slutten av 2004 ble det kunngjort at Queen skulle gjenforenes og gå på turné i 2005, med Paul Rodgers (grunnlegger og vokalist i bandene Free, Bad Company og The Firm) i Freddie Mercurys sted. Paul Rodgers tok imidlertid ikke Mercurys plass i bandet, men var «gjesteartist». Turneen «2005 Queen + Paul Rodgers» gikk gjennom Spania, Italia, Nederland, Belgia, Tyskland, England, Sveits, Østerrike, Tsjekkia og Sverige, og inneholdt både klassiske Queen-låter og noen nye sanger av Paul Rodgers.

Innflytelse på moderne musikk[rediger | rediger kilde]

Queen er kjent for nyskapende effekter, ekstravagante show og til tider overdrevne kostymer. Queen blir kreditert av artister og band som AC/DC, Iron Maiden, Judas Priest, Dream Theater, Guns N' Roses, Kurt Cobain, U2, Def Leppard, Yngwie Malmsteen, Trent Reznor, Extreme, Helloween, Meat Loaf, Queensrÿche, George Michael, Keane, The Killers, My Chemical Romance, Journey, Franz Ferdinand, Metallica, Robbie Williams, The Smashing Pumpkins, Anthrax, Foo Fighters, Radiohead, Kansas, Muse, Manic Street Preachers, Green Day, Mika, Axl Rose, Lady Gaga, Katie Melua, Katy Perry og The Darkness for å ha påvirket musikken deres.

Digitalalderen[rediger | rediger kilde]

Under Brian Mays og Roger Taylors overvåking har et par plater (A Night at the Opera og The Game) blitt remikset slik at de får DTS surround-lyd på lyd-DVD. Det samme har skjedd med de to Greatest Video Hits, samt at de har utgitt DVD-en Live at Wembley '86. Brian May har sagt at han har lyst til å se all Queens musikk remikset en dag, siden det er nærmere det Queen så for seg da de begynte.

Queen planlegger nå utgivelser fra flere konserter, minst én ny videosamling, og resten av platene som lyd-DVD-er. Taylor og May er i stadig kontakt med fans, samlere og industrieksperter for å finne ut hvor etterspørselen ligger for fremtidige utgivelser, og hvilken vei ny teknologi tar.

Queen live[rediger | rediger kilde]

Roger Taylor ved trommene i Frankfurt 2005.

Queens live-opptredener var banebrytende, de hadde massive lysrigger, brukte pyroteknikk og andre spesialeffekter for å gjøre showene deres virkelig engasjerende. Sammen med et annet populært band, KISS, forandret de livekonserter for alltid, fra de rolige konsertene som hadde dominert siden The Beatles' tid, da de som opptrådte bare stod der og spilte instrumentene sine. Energien opptredene deres hadde, spenningen, entusiasmen og adrenalinet Freddie Mercury hadde i stemmen, var så naturlig og ekte at publikummet nesten alltid ble med og sang. Mercury elsket publikum, og fant inspirasjon i dem, noe mange, blant andre Kurt Cobain (i sitt selvmordsbrev), har uttrykt glede over. Fra «News of the World» i 1977 skrev Queen sanger med målet å involvere publikum, som «We Will Rock You» og «We Are the Champions», og gjorde så noen sanger, som «Radio Ga Ga», hadde klapping. Dette resulterte i et nesten magisk øyeblikk under Live Aid da nesten 100 000 mennesker på Wembley klappet hendene sine sammen over hodet samtidig, til «Radio Ga Ga».

Queen var på mange populære turneer, med merkverdige show (som Live Aid-konserten) holdt på Wembley Stadium i England, og Rock in Rio-festivalen i Brasil, selv om gruppas siste turné, i samband med plata «A Kind of Magic», ikke fikk noe overskudd.

Wembley-konserten i 1986, en del av Storbritannia-turneen, tiltrakk seg 150 000 mennesker fordelt på to kvelder.


Ironisk nok møtte bandmedlemmene hverandre nesten ikke i det hele tatt de neste tre åra, år da Freddie Mercury jobbet solo og Roger Taylor jobbet med The Cross.

Det er ukjent om Freddie Mercury visste at han hadde AIDS på denne tiden.


Kjente sanger[rediger | rediger kilde]

Statue av Freddie Mercury i Montreux
  • «Seven Seas of Rhye» fra Queen II (1974) var Queens gjennombruddssingel, i deres bombastiske pomp-rocka stil.
  • «Killer Queen» fra Sheer Heart Attack hadde Mays geniale gitarspilling og var den første låta som skaffet bandet mye oppmerksomhet.
  • «Bohemian Rhapsody» er en klassisk sang som var en av de aller første sangene til å få en musikkvideo. Den ble først utgitt på 1975-plata A Night at the Opera. Etter Mercurys død ble singelen igjen utgitt i Storbritannia sammen med «These Are the Days of Our Lives». Den ble nummer én jula 1991, og den første singelen som nådde førsteplassen to forskjellige ganger (den eneste andre singelen som har klart dette er George Harrisons «My Sweet Lord»). Singelen ble gjenutgitt i USA i 1992 takket være filmen Wayne's World.
  • «Tie Your Mother Down» var ikke en av Queens største hits, den nådde 33. plass i Storbritannia og 49. plass i USA, noe som blekner i forhold til mange av deres andre singler. På grunn av Queens standarder for Greatest Hits har den ikke blitt gjenopplivet som mange av deres andre klassikere. Den har imidlertid en av rockens mest gjenkjennelige riff, og har vært en av fansens live-favoritter siden den kom. Den ble utgitt på 1976-plata A Day at the Races.
  • «We Will Rock You» er fast inventar på sportsarrangementer jorda rundt; publikum tramper og klapper sammen med sangens rytme og synger med på sangens refreng for å støtte laget sitt. Utgitt på 1977-plata News of the World.
  • «We Are the Champions» er en meget populær sang etter kamper, av opplagte grunner. Fra samme plate som sangen over.
  • «Another One Bites the Dust» var en stor crossover-hit når den ble utgitt, og toppet listene for både pop og R&B. Sangen var inspirert av bassriffa til diskogruppa Chic, og ironisk nok kom den ut på slutten av diskoens æra. Det hevdes at sangen har en beskjed om den spilles baklengs, da tittelen kan virke som «It's fun to smoka marijuana» («Det er morsomt å røyke marihuana»). Det er imidlertid usannsynlig at det er med vilje, siden ingenting med teksten antyder noe lignende. Utgitt i 1980 på plata The Game.
  • «Crazy Little Thing Called Love» var en stor hit i USA, og blir ofte tatt for å være en Elvis-låt. Freddie Mercury skrev låten mens han lå i badekaret på et hotell, og skrev melodien til gitar. Han spilte den inn med Deacon og Taylor, med Mays gitar i bakgrunnen. Sangen har en unik rock'n'roll-lyd som ikke ligner noe annet Queen hadde laget tidligere, og Mercury gjorde en fantastisk job med å imitere Elvis' stemme. Utgitt som singel i 1979, og kom på The Game i 1980.
  • «Don't Stop Me Now» med tekst og musikk av Freddie Mercury nådde 9. plass i England, men ikke høyere enn 86. plass i USA. Sangen ble utgitt på 1978-plata Jazz.
  • «Radio Ga Ga» var en stor verdenssuksess for Queen; den havnet på topp 20 i intet mindre enn 36 land, og nådde førsteplassen i 20 av dem. Sangen var en kommentar til at TVen overtok radioens popularitet, samt musikkvideoers og MTVs komme. Trommeslager Roger Taylor skrev den som «Radio Ca Ca» (antageligvis fra noe hans sønn hadde sagt), et slag mot mindre variasjon av radioprogrammer og typer musikk som ble spilt. Dette ble etter hvert forandret til Radio Ga Ga, fordi det hørtes bedre og klarere ut, og rullet lettere av tunga. Fra 1984-plata The Works.
  • «Who Wants To Live Forever», en sjelden duett av Mercury og May, sterkt innblandet i handlingen (og senere markesføringen) av 1986-filmen Highlander. Det sies at den ble skrevet i en limousin etter de hadde sett en musikkløs versjon av filmen, og spiller sterkt på filmens temaet om ensomhet som filmens udødelige føler når de ser sine kjære bli gamle og dø, mens de forblir evig unge. Versjonen brukt i selve filmen er sunget bare av Freddie. Sangen ble utgitt på 1986-plata A Kind of Magic, og ble fremført av SealFreddie Mercurys minnekonsert.
  • «Barcelona» er en opera-duett av Freddie Mercury og Montserrat Caballé, men er likevel inkludert på Queens Greatest Hits III og Mercurys duettalbum med Caballé. Den var en tittelsang for sommer-OL 1992 i Barcelona. Dette var også Freddies siste opptreden live.

Queen på film[rediger | rediger kilde]

Queen stod for soundtracken til filmene Flash Gordon (album: samme navn) og Highlander (album: A Kind of Magic. Originalfilmen regissert av Russell Malcahy).

Flere andre filmer bruker sangene deres, blant andre Iron Eagle, Wayne's World, Small Soldiers, Super Size Me, A Knight's Tale, The Girl Next Door og Shaun of the Dead. Sangen «Bohemian Rhapsody» ble gjenutgitt etter at den var inkludert i filmen Waynes's World, noe som hjalp til at den igjen toppet hitlistene i USA.

Queen som musikal[rediger | rediger kilde]

I 2002 åpnet en musikal basert på Queens sanger, kalt We Will Rock You, på Dominion Theatre i West End, London. Musikalen var skrevet av den britiske komikeren og forfatteren Ben Elton i samarbeid med Brian May og Roger Taylor. Den har senere blitt fremført i Barcelona, Melbourne, Köln og Las Vegas

Musikalen hadde premiere i Norge, på Folketeateret i januar 2011.

Denne musikalen kom samtidig med dronning Elisabeth II av Storbritannias gulljubileum. Som del av jubileumsfeiringene fremførte Brian May en gitarsolo av Storbritannias nasjonalsang God Save the Queen, slik den er på plata A Night at the Opera, fra taket på Buckingham Palace.

Annet[rediger | rediger kilde]

Konsert i Norge[rediger | rediger kilde]

Queen i Drammenshallen
12. april 1982.

Konserten åpnet med «Flash Gordon», og ble avsluttet med «We will rock you» og «We are the champions». «Under Pressure» ble også spilt.

( En konsert på Chateau Neuf i Oslo fredag 29. november 1974, ble avlyst på grunn av et trafikkuhell. )[trenger referanse]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Plater[rediger | rediger kilde]

  1. Queen (1973)
  2. Queen II (1974)
  3. Sheer Heart Attack (1974)
  4. A Night at the Opera (1975)
  5. A Day at the Races (1976)
  6. News of the World (1977)
  7. Jazz (1978)
  8. Live Killers (1979)
  9. The Game (1980)
  10. Flash Gordon (1980)
  11. Hot Space (1982)
  12. The Works (1984)
  13. A Kind of Magic (1986)
  14. Live at Wembley '86 (1986)
  15. Live Magic (1986)
  16. The Miracle (1989)
  17. A Night at the Opera (1991 remix) (1991)
  18. Innuendo (1991)
  19. Made in Heaven (1995)
  20. Queen on Fire - Live at the Bowl (2004)
  21. Return of the Champions (med Paul Rodgers; 2005)
  22. Queen Rock Montreal (2007)
  23. The Cosmos Rocks (med Paul Rodgers; 2008)
  24. Live in Ukraine (Med Paul Rodgers; 2009)

Samleplater[rediger | rediger kilde]

  1. Greatest Hits [Elektra] (1981)
  2. The Complete Works (1985) – alle plater fra 1973 til 1985 pluss bonusmateriell
  3. Queen at the Beeb (1989)
  4. Greatest Hits II (1991)
  5. Classic Queen (1992)
  6. Greatest Hits [Hollywood] (1992)
  7. Greatest Hits [Parlophone] (1994)
  8. Queen at the Beeb (At the BBC) (1995)
  9. Queen Rocks (1997)
  10. The Crown Jewels (1998)
  11. Greatest Hits III (1999)
  12. Platinum Collection – Greatest Hits I, II og III (2001)
  13. Greatest Hits: We Will Rock You Edition (2004)
  14. Queen - Absolute Greatest (Special Edition) (2009)

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]