Andre verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra 2. verdenskrig)
Gå til: navigasjon, søk
Andre verdenskrig
Andre verdenskrig
Dato Asia: 7. juli 19372. september 1945
Europa: 1. september 1939mai 1945
Sted Europa, Asia, Afrika, Oseania
Resultat
Alliert seier i verdens til nå dødligste konflikt.[1]
USA og Sovjetunionen blir supermakter. Konflikter mellom disse leder til den kalde krigen. Avkolonisering av det britiske- og franske imperiet.
Parter
De allierte:
Storbritannia Storbritannia
Sovjetunionen Sovjetunionen
USA USA
Kina Kina
Frankrike Frankrike
og flere
Aksemaktene:
Det tredje riket Det tredje riket
Italia Italia
Japan Japan
og flere
Kommandanter
Storbritannia Winston Churchill
Sovjetunionen Josef Stalin
USA Franklin D. Roosevelt
Kina Chiang Kai-shek
Frankrike Charles de Gaulle
Det tredje riket Adolf Hitler
Italia Benito Mussolini
Japan Tōjō Hideki
Tap
Militære tap:
17 000 000
Sivile tap:
33 000 000
Totalt tap:
50 000 000
Militære tap:
8 000 000
Sivile tap:
4 000 000
Totalt tap:
12 000 000

Skrivemåte[rediger | rediger kilde]

Etter tallordene bør de to store krigene omtales som Første Verdenskrig og Annen Verdenskrig.

Forspill[rediger | rediger kilde]

Andre eller Annen verdenskrig var den siste av to globale væpnede konflikter, og pågikk i årene 1939 til 1945. Den militære konflikten involverte de fleste av verdens nasjoner, alle stormaktene inkludert, og to stridende militære allianser, de allierte og aksemaktene, ble dannet. Det var den mest omfattende krigen i historien, med mer enn 100 millioner mobiliserte soldater. I en tilstand av total krig, hadde de største stridende nasjonene plassert alle økonomiske, industrielle og vitenskapelige ressurser tilgjengelig for krigsinnsatsen, og skillet mellom sivile og militære ressurser var borte. Preget av hendelser som involverte massedød av sivile, inkludert holocaust, strategisk bombing og det eneste tilfellet av atombomber brukt i krig, resulterte konflikten i 50 til 70 millioner drepte, noe som gjør den til den dødeligste konflikten i menneskehetens historie.

Selv om Japan allerede var i krig med Kina fra 1937 av, er det den generelle oppfatning at andre verdenskrig brøt ut 1. september 1939, da Tyskland invaderte Polen, med påfølgende krigserklæringer fra Frankrike samt de fleste land i det britiske imperiet og samveldet av nasjoner. Fra sent i 1939 til tidlig i 1941, i en serie av felttog og avtaler, erobret og annekterte Tyskland en betydelig del av det kontinentale Europa. I henhold til tysk-sovjetiske avtaler okkuperte og annekterte Sovjetunionen territorier fra seks av sine europeiske naboland, blant disse Polen. Storbritannia støttet av samveldestatene ble den eneste stormakten som fortsatte kampen mot aksemaktene, med slag som fant sted i Nord-Afrika så vel som det langvarige slaget om Atlanterhavet. I juni 1941 iverksatte de europeiske aksemaktene en invasjon av Sovjetunionen i det som ble den største landbaserte krigsscenen i historien, og som bandt opp store deler av aksemaktenes militære styrker. I desember 1941 gikk Japan, som siktet seg inn på asiatisk dominans, til angrep på USA samt europeiske kolonier og territorier i Stillehavet, i en rask erobring av det vestlige Stillehavet.

Aksemaktenes fremrykking ble stoppet i 1942, etter at Japan tapte en rekke sjøslag og de europeiske aksemaktene ble beseiret i Nord-Afrika og i det avgjørende slaget om Stalingrad. I 1943, gjennom en rekke tyske tap i Øst-Europa, den allierte invasjonen av det fascistiske Italia, samt amerikanske seire i Stillehavet, mistet aksemaktene initiativet og foretok strategiske tilbaketrekninger på alle fronter. I 1944 invaderte de vestlige allierte det okkuperte Frankrike, mens Sovjetunionen gjenvant alle tapte territorier og invaderte Tyskland og dets allierte. Krigen i Europa endte med sovjetiske troppers erobring av Berlin etterfulgt av Tysklands betingelsesløse overgivelse 8. mai 1945. Sovjetunionen erklærte Japan krig, invaderte Mandsjuko og invasjonen av Japan var nært forestående. Krigen i Asia endte 15. august 1945, da Japan overga seg.

Andre verdenskrig endret politiske landskap og sosiale strukturer på et globalt nivå. De Forente Nasjoner ble etablert for å fremme internasjonalt samarbeid og for å hindre fremtidige konflikter. Stormaktene som vant krigen: Sovjet, USA, Storbritannia, Kina og Frankrike ble permanente medlemmer i FNs sikkerhetsråd. Sovjetunionen og USA fremsto som rivaliserende supermakter i opptakten til den kalde krigen, som skulle komme til å vare i 46 år. Samtidig avtok europeiske stormakters innflytelse, og avkoloniseringen av Asia og Afrika begynte. De fleste land hvis industri hadde blitt rammet, gikk mot en ny økonomisk høykonjunktur. Politisk integrasjon, særlig i Europa, vokste frem i et forsøk på å stabilisere relasjoner etter krigen.

Kronologi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tidslinjer i andre verdenskrig

Starten på andre verdenskrig er vanligvis ansett å være 1. september 1939 med den tyske invasjonen av Polen,[2] Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig to dager etter, den 3. september 1939.[3] Denne artikkelen benytter den vanlig angitte datoen. Andre datoer for konfliktens begynnelse inkluderer starten på den andre kinesisk-japanske krig den 7. juli 1937.

Den britiske historikeren A. J. P. Taylor hevdet at den kinesisk-japanske krig og krigen i Europa og dets kolonier fant sted samtidig og at de to konfliktene smeltet sammen i 1941. Andre datoer som noen ganger brukes for start av andre verdenskrig er ved den italienske invasjonen av Etiopia 3. oktober 1935. Eksakt dato for krigens slutt er heller ikke stadfestet. Japans akseptering av våpenhvile 14. august 1945 (V-J dag) angis av mange, i stedet for Japans formelle overgivelse 2. september 1945, mens for de fleste europeere er slutten på krigen ensbetydende med den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945. Den endelige fredsavtalen med Japan ble imidlertid ikke undertegnet før 1951 og fredsavtalen med Tyskland ble ikke undertegnet før i 1990.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

To diktatorer møtes i det okkuperte Jugoslavia: Til venstre Italias Benito Mussolini, til høyre Tysklands Adolf Hitler

Første verdenskrig endret radikalt det politiske kartet i Europa, med Sentralmaktenes nederlag, inkludert Østerrike-Ungarn, Tyskland og Det osmanske rike og med Bolsjevikenes maktovertagelse i Russland. Seierrike allierte stater som Frankrike, Belgia, Italia, Hellas og Romania fikk utvidet sine territorier, mens nye stater ble dannet etter Østerrike-Ungarns, Russlands og Det osmanske rikes kollaps.

På tross av pasifistiske bevegelser etter krigen forårsaket tapene irredentistisk og revansjistisk nasjonalisme til å bli en viktig faktor i en rekke europeiske stater. Irredentisme og revansjisme var sterk i Tyskland grunnet de betydelige territorielle og finansielle tap som Versaillestraktaten påførte landet.[4] Under avtalen mistet landet 13 % av sitt hjemmeterritorium og alle oversjøiske kolonier mens tysk annektering av andre stater ble forbundt, store krigserstatninger pålagt og strenge grenser ble lagt på størrelse og kapasitet for landets væpnede styrker. Samtidig førte Den russiske borgerkrigen til etableringen av Sovjetunionen.

Det tyske keiserriket ble oppløst ved Novemberrevolusjonen i 1918 og en demokratisk regjering,[5] senere kjent som Weimarrepublikken, ble opprettet. Kapitulasjonen ga næring til forestillinger om indre svik som i Dolkestøtlegenden.[5] Mellomkrigstiden så kamp mellom tilhengere av den nye republikken og hardkokte tilhengere av både høyre- og venstresiden.[4] Selv om Italia som medlem av Ententen fikk øket sitt territorium så var italienske nasjonalister sinte over at løftene Storbritannia og Frankrike ga for å få landet med i krigen ikke ble innfridd. Fra 1922 til 1925 tok facistbevegelsen ledet av Benito Mussolini, makten i Italia, etter den såkalte marsjen mot Roma,[6] med en nasjonalistisk, totalitær og korporativ basis hvor representativt demokrati ble avskaffet, sosialister og liberale undertrykket og en aggressiv utenrikspolitikk ble ført hvor målet var å omdanne Italia til en verdensmakt, «et nytt romersk imperium».[7]

I Tyskland forsøkte NSDAP, ledet av Adolf Hitler å etablere en totalitær stat. Med Den verdensomspennende økonomiske krisen (den store depresjonen) fra 1929 økte nasjonalsosialistene sin oppslutning og Hitler dannet regjering i 1933.[7] Etter riksdagsbrannen innførte Hitler en ett-parti stat ledet av nasjonalsosialistene.[7] Hitler skapte det han kalte et «tredje rike», et ensrettet Tyskland der politisk opposisjon og fagforeninger ble forbudt, jødene ble forfulgt og media ble strengt kontrollert.[8] Benevnelsen peker også på at dette styret tok mål av seg å være etterfølgeren etter Det tysk-romerske rike og Det tyske keiserrike.

Kuomintangpartiet i Kina lanserte en gjenforeningskampanje mot regionale krigsherrer og samlet formelt Kina i løpet av 1920-årene, men ble etterhvert innblandet i borgerkrig med sine forhenværende kommunistiske allierte. I 1931 brukte det militaristiske keiserriket Japan Mukdenhendelsen for å invadere Mandsjuria og etablere lydriket Mandsjukuo.

Kina tok opp Japans aggresjon i Folkeforbundet som fordømte Japans angrep, noe som førte til at Japan trakk seg ut av Folkeforbundet. De to nasjonene utkjempet deretter flere slag, ved Shanghai, Rehe og Hebei, inntil en våpenhvile ble undertegnet i 1933. Etter våpenhvilen fortsatte kinesiske frivillige styrker motstanden mot japansk aggresjon i Mandsjuria og Indre Mongolia.

Etter at Hitler hadde kommet til makten, begynte han å undergrave Versailles-traktatens militære restriksjoner og styrkemessige begrensinger.[8] For å sikre seg mot Tyskland inngikk Frankrike en avtale med Italia, hvor Frankrike blant annet aksepterte Italias invasjon av Etiopia. Situasjonen tilspisset seg da Saargebiet ble gjenforent med Tyskland, Hitler erklærte Versaillestraktaten død og gjeninnførte verneplikten,[8] samtidig med en voldsom økning av forsvarsbudsjettet.

I et forsøk på å hindre ytterligere tysk ekspansjon inngikk Storbritannia, Frankrike og Italia en avtale (Stresa Front). Sovjetunionen som var bekymret over tyske mål om erobring av store områder i øst inngikk en gjensidig bistandsavtale med Frankrike, bistand i henhold til pakten var imidlertid avhengig av godkjennelse fra Folkeforbundet, noe som i praksis gjorde at den hadde lite verdi. I juni 1935 inngikk Storbritannia en flåteavtale med Tyskland som lettet på tidligere pålagte begrensninger. USA som var bekymret over utviklingen både i Europa og Asia vedtok i august 1935 en nøytralitetsakt. I oktober 1935 invaderte Italia Etiopia og Tyskland var det eneste større europeiske land som støttet invasjonen. I etterkant oppga Italia sine innsigelser mot Tysklands mål om å absorbere Østerrike.

I 1936 gikk Hitler inn i Rhinland, et område Versailles-traktaten krevde skulle være demilitarisert.[9] Da den spanske borgerkrigenen brøt ut i juli ble den høyreorienterte general Francisco Franco støttet av Italia og Tyskland, mot den demokratisk valgte og Sovjet-støttede spanske regjeringen.[10] Frivillige fra hele Europa kjempet på begge sider, men hovedsakelig for regjeringen. Franco vant likevel krigen i 1939, mye takket være massiv hjelp fra Italia og Tyskland.[10] Det tyske Luftwaffe deltok aktivt i kampene ved strategisk bombing av byen Guernica og hovedstaden Madrid.[9] I oktober 1936 inngikk Tyskland og Italia Roma-Berlin aksen. En måned senere undertegnet Tyskland og Japan Antikominternpakten som Italia sluttet seg til året etter. Etter Xi'an-episoden i Kina i desember 1936 ble Kuomintang og kommuniststyrkene enig om våpenhvile for å etablere en samlet front mot Japan.

Opptakten[rediger | rediger kilde]

Italias invasjon av Etiopia (1935)[rediger | rediger kilde]

Den andre italiensk-abessinske krig begynte i oktober 1935 og endte i mai 1936. Krigen ble utkjempet mellom de væpnede styrkene til Italia og Etiopia (på den tiden mest kjent som Abyssinia). Krigen endte med militær okkupasjon av Etiopia av italienske styrker og anneksering inn i den nylig opprettede kolonien Italiensk Øst-Afrika, i tillegg blottla konflikten Folkeforbundets maktesløshet som en styrke for å beholde freden. Både Italia og Etiopia var medlemmer av Folkeforbundet, men Folkeforbundet gjorde ikke noe da Italia klart brøt mot forbundets artikkel 10.

Den spanske borgerkrigen (1936-1939)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den spanske borgerkrig

Hitler og Mussolini ga mye militær og finansiell støtte til det nasjonalistiske opprøret ledet av general Francisco Franco i Spania. Sovjetunionen støttet den sittende regjering i den spanske republikken som også hadde sympati for venstresiden. I tillegg kjempet over 30 000 frivillige utlendinger i de internasjonale brigadene med republikken, mot Franco. Både Tyskland og Sovjetunionen brukte denne stedfortrederkrigen for å prøve ut forbedrede våpen og taktikk. Bombingen av Guernica av den tyske Legion Condor i april 1937 bidro til vidstrakt bekymring at neste krig ville innebære omfattende terrorbombing av sivile. Selv om det var noen få gjenværende områder som gjorde motstand så erklærte de spanske nasjonalistene at det hadde seiret 1. april 1939.

Japans invasjon av Kina (1937)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Andre kinesisk-japanske krig

Etter å ha fremprovosert hendelsen ved Marco Polo-broen i juli 1937 okkuperte Japanske styrker den tidligere kinesiske hovedstaden Beijing og begynte en krig for å erobre hele Kina.[11] Sovjet og Kina undertegnet kort etter en ikke-angrepspakt og forsynte de kinesiske styrkene med militært materiell, noe som førte til at Kinas til da samarbeide med Tyskland opphørte. General Chiang Kai-shek satte inn sin beste armé for å forsvare Shanghai, men etter tre måneders kamp falt byen. Japanerne fortsatte å presse de kinesiske styrkene og erobret hovedstaden Nanjing i desember 1937, hvoretter de japanske angriperne begikk Nanjingmassakren, hvor hundretusener av kinesiske sivile og krigsfanger ble myrdet.

I 1938 ødela de kinesiske styrkene diker for å skape flom i den Gule elv, det hindret de japanske styrkenes fremrykking mot Wuhan, men byen ble erobret i oktober 1938. De japanske styrkenes fremgang førte ikke til kinesisk kollaps som Japan håpet, men kinesisk tilbaketrekking til Chongqing og fortsatte kampen mot den japanske invasjonen.

Japans invasjon av Sovjetunionen og Mongolia (1938)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den sovjetisk-japanske grensekrig

Situasjonen i Kina i 1940: Områder i fiolett var kontrollert av Japan

I juli 1938 trengte japanske styrker fra Korea inn på Sovjetisk territorium og ble stoppet av sovjetiske styrker i slaget ved Khasan. De japanske styrkene forsøkte igjen i mai 1939 og trengte inn i Mongolia fra japanskkontrollert Mandsjukuo.[12] De japanske styrkene hadde først fremgang, men ble stoppet og knust av et kraftig sovjetisk motangrep ledet av general Georgij Zjukov i Slaget om Khalkhin Gol i september 1939, det første større nederlag for den japanske Kwantunghæren. Det førte til at japanerne måtte be om en våpenhvileavtale den 16. september 1939.[12]

Dette nederlaget bidro til at den japanske ledelsen gikk bort fra ideen om en mulig invasjon av Sovjetunionen og erobring av Sibir for å løse problemet med sine manglende naturressurser (alternativet i nord), og heller vendte blikket sørover mot det franske Indokina og spesielt det oljerike nederlandske Ostindia (alternativet i sør).[12]

Europeiske okkupasjoner og avtaler[rediger | rediger kilde]

Molotov-Ribbentrop-pakten, angitte interesseområder til venstre og virkelige grense-endringer til høyre

I mars 1938 iverksatte Hitler Anschluss hvor Østerrike ble innlemmet i Tyskland.[13] Frankrike og Storbritannia forholdt seg passive til Hitlers åpenbare brudd på Versailles-traktaten. Deres sikkerhetspolitiske strategi gikk på å føre en diplomatisk appeasement-politikk overfor Tyskland. Hitler satset på at vestmaktenes holdning skulle fortsette og fremsatte sitt neste krav som var at den tsjekkoslovakiske provinsen Sudetenland, som hadde hørt inn under Østerrike frem til 1918, skulle overføres til Tyskland.[13] Dette ble grunngitt med at landområdet hovedsakelig bestod av en etnisk tysk befolkning som ønsket å tilhøre Tyskland.

Sudetenland var verdifullt av både økonomiske og militærstrategiske årsaker. Tsjekkoslovakia hadde mesteparten av sine festninger og forsvarsverk mot nord og vest nettopp i Sudetenland. Det bygget seg opp en spent sikkerhetspolitisk situasjon som i siste liten ble løst ved et diplomatisk forlik.[14] Tross bitre tsjekkoslovakiske protester godtok Storbritannias statsminister Neville Chamberlain og Frankrikes statsminister Édouard Daladier gjennom Münchenavtalen den 30. september 1938 at Sudetenland skulle tilfalle Tyskland.[14] I mars 1939 brøt imidlertid Hitler denne avtalen ved å okkupere resten av Tsjekkoslovakia, og gjorde området til et tysk protektorat.[15]

Vestmaktene erkjente nå at de ikke kunne stole på avtaler med Hitler og da Tyskland gjorde krav på Danzig (Gdansk) advarte Storbritannia og Frankrike om at et angrep på Polen ikke ville bli godtatt.[15] Etter Italias invasjon av Albania i april 1939 ga Storbritannia og Frankrike tilsvarende garantier til Romania og Hellas. Kort etter det fransk-britiske løftet til Polen inngikk Tyskland og Italia Stålpakten.

For å sikre seg mot en to-frontskrig gjorde Hitler en tilsynelatende helomvending i Tysklands forhold til Sovjetunionen og den 24. august undertegnet de to landene en ikke-angrepspakt, kjent som Molotov–Ribbentrop-pakten.[16] Pakten hadde et hemmelig tillegg som ga Tyskland og Sovjetunionen interesseområder, den vestlige delen av Polen og Litauen for Tyskland og den østlige delen av Polen, Finland, Estland, Latvia og Bessarabia for Sovjetunionen. Kun en uke etter avtalen var undertegnet, den 1. september 1939, begynte Tysklands invasjon av Polen.[16][17]

Krigens gang[rediger | rediger kilde]

Krigen bryter ut (1939-1940)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Felttoget i Polen i 1939 og Vinterkrigen

Tyske soldater river ned den polske grensebommen etter at de tyske styrkene krysset grensen 1. september 1939.

Som en reaksjon på den tyske invasjonen 1. september 1939,[2] erklærte Frankrike og det britiske imperiet Tyskland krig den 3. september.[18] Dette var i henhold til garantiene de hadde gitt om Polens uavhengighet. Bortsett fra å erklære Tyskland krig forholdt Storbritannia og Frankrike seg stort sett passive og overlot Polen til sin skjebne.[19]

De polske styrkene hadde små sjanser mot det tyske militærmaskineriet. Tyskland angrep fra nord, vest og sør, og med tallmessig overlegenhet og den nyutviklede lynkrigsdoktrinen kom store deler av Polen raskt under tysk kontroll.[18]

Den 17. september ble også Polen invadert fra øst av Sovjetunionen,[20] i samsvar med den hemmelige delen av Molotov–Ribbentrop-pakten.[21] Den polske regjeringen flyktet da fra landet via Romania, men den polske motstanden varte frem til 5. oktober da de siste lommene av militær polsk motstand gav opp.[20]

Etter felttogets slutt ble Polen delt i to.[22] Den østlige delen ble innlemmet i Sovjetunionen, og de vestlige delene ble innlemmet i Tyskland som gau Danzig-Westpreussen. Store deler av det sentrale Polen ble styrt av tyskerne gjennom det såkalte Generalguvernementet.[23] De tyske og sovjetiske okkupasjonsstyrkene for hardt frem mot den polske befolkningen, store deler ble vilkårlig behandlet, deportert og titusenvis ble myrdet av de tyske og sovjetiske soldatene.[24][25]

De polske styrkenes kapitulasjon avsluttet imidlertid ikke polakkenes krigsinnsats. Både deler av den polske hæren og marinen kom seg over til Storbritannia, hvor de fortsatte å kjempe på alliert side ved en rekke krigsavsnitt krigen ut.[22]

Finske skitropper i den nordlige Finland under vinterkrigen 1939-40

Den 30. november gikk Sovjetunionen til angrep på Finland,[26] noe som førte til at Sovjetunionen ble ekskludert fra Folkeforbundet. Bakgrunnen for angrepet var sovjetiske krav som blant annet gikk ut på at finnene måtte trekke seg tilbake fra grensen mot Leningrad, et krav finnene avslo.[27] Det finske avslaget gav Stalin påskuddet han trengte til å invadere nabolandet.[28]

Sovjetunionen satte inn hele 450 000 mann i angrepet, mot finnenes 250 000. Overlegenheten i antall gjorde likevel ikke at Den røde armé seiret så lett som forventet.[29] Under den uvanlig harde vinteren 1939-40 ble de sovjetiske tapene svært store. Stalins utrenskninger noen år i forveien førte til at rundt halvparten av den røde armées høyere offiserer enten var myrdet eller i Gulag,[30] noe som førte til at de sovjetiske styrkene led under dårlig lederskap.[31] I flere slag, blant annet slaget ved Suomussalmi, ble hele sovjetiske divisjoner utslettet.[29]

Angrepet på Finland førte til stor sympati for finnenes sak i resten av verden. Frivillige fra Finlands naboland, spesielt Sverige, kjempet på finnenes side mot den sovjetiske krigsmakten. Regjeringene i Frankrike og Storbritannia vurderte også å gripe inn til fordel for finnene, planen var at franske og britiske styrker fra Narvik skulle fraktes gjennom Sverige til Finland.[32]

Utover i 1940 ble imidlertid overmakten for stor. Sovjetiske styrker hadde endelig greid å trenge gjennom Mannerheimlinjen, samtidig som hjelpen fra Vestmaktene lot vente på seg. I slutten av februar innledet den finske regjeringen forhandlinger om en fredsavtale, og med freden i Moskva den 7. mars måtte finnene avstå betydelige deler av territoriet til Sovjetunionen.[29]

Nord-Europa (1940-1941)[rediger | rediger kilde]

Tyske styrker angriper med bombekaster ved Leiteberget. Dette bildet er fra angrepet på fenrik Kvaals sikringsstyrke.

For å sikre nordflanken mot britiske angrep, malmforsyningen over Narvik og gode muligheter for u-båtbaser, invaderte Tyskland Norge og Danmark den 9. april 1940.[33] Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under en kommando, general Nikolaus von Falkenhorst.[34] Danmark hadde ingen sjanse til å stå i mot den tyske invasjonen, og etter mindre trefninger langs grensen overgav den danske regjeringen seg mot å få beholde et indre selvstyre.

Invasjonen av Norge innebar tyske angrep på Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Narvik og Egersund.[34] Etter at norske styrker på Oscarsborg festning senket den tyske krysseren «Blücher» i Drøbaksundet der 1000 tyskere omkom, ble imidlertid erobringen av Oslo utsatt, noe som gav kongen og regjeringen tid til å evakuere. Med unntak av kampene under innseilingen til Oslo og kampene nord for Oslo i områder hvor det ble mobilisert eller hvor mobiliserte styrker kjempet, hadde de tyske styrkene relativt små problemer med å besette Sør-Norge. Noen steder ble det på kort tid organisert irregulære styrker som stoppet tysk fremmarsj og kontroll på nøkkelpunkter. Disse var sentrale i at konge og regjering unnslapp.

De allierte nederlagene førte til at den britiske statsministeren Neville Chamberlain måtte gå av den 10. mai 1940 etter den såkalte Norway debate i Underhuset.[35] Han ble erstattet av Winston Churchill. Churchill nektet å gi opp krigen mot Tyskland på tross av bortfallet av sin viktigste allierte,[36] og fikk støtte fra samveldelandene og flere lands eksilregjeringer.

Narvik ble besatt av de tyske angriperne den 9. april, men den norske 6. divisjon greide sammen med britiske, franske og polske styrker å gjenerobre byen den 28. mai.[37] Dette var Tysklands første nederlag under krigen, og ble en viktig moralsk seier for de allierte. Gleden ble imidlertid kortvarig, siden Tysklands angrep på Frankrike 10. mai gjorde at de allierte styrkene måtte trekkes ut i starten av juni.[37] Uten fremmed støtte måtte Norge oppgi kamphandlingene på norsk jord.[37] Kongen og regjeringen dro imidlertid i eksil i Storbritannia, slik at de med base i London kunne fortsette motstandskampen mot den tyske okkupasjonen.[37]

Det tyske flåte-angrepet på Norge kostet den tyske Kriegsmarine så store materielle tap at den aldri kom seg ordentlig etter dette, noe som hjalp den allierte krigsinnsatsen betydelig og stoppet tyskernes mulighet for å invadere Storbritannia.[38][39] Allierte marinefartøyer klarte blant annet å senke tre tyske kryssere, 10 destroyere og fire u-båter.[38]

Britiske fanger ved Veules-les-Roses i juni 1940. Selv om de allierte fikk evakuert store mannskaper i Operasjon Dynamo endte likevel mange soldater i tysk fangenskap.

Utdypende artikkel: Slaget om Frankrike (1940)

Krigens første åtte måneder var preget av stillstand på vestfronten. Denne fasen av krigen har blitt kjent som skyggekrigen, da hverken de allierte eller Tyskland foretok offensive handlinger mot denne fronten.[40] Noen små sammenstøt skjedde allikevel, uten at disse var av alvorlig karakter og fikk følger for de alliertes passive venting.[35]

Stillstanden endte i mai 1940 da Tyskland satte i gang offensiven mot Benelux og Frankrike.[41] Om morgenen den 10. mai angrep tyske fallskjermsoldater Belgia og Nederland, støttet av panserdivisjoner.[41] Dette angrepet førte til at allierte styrker trakk nordover, da hærledelsen forventet en tysk repetisjon av Schlieffen-planen brukt under første verdenskrig.[41]

Da det tyske angrepet på Frankrike kom den 13. mai, var hovedtyngden av angrepet i Ardennene.[42] Dette kom uventet på de allierte, som hadde vurdert terrenget i området som uegnet til panserkrigføring.[43] Ved å legge angrepet til Ardennene unngikk også tyskerne den tungt befestede Maginotlinjen, som gikk langs den tysk-franske grensen.[43]

Etter å ha fått et gjennombrudd i sentrum satte de tyske panserstyrkene full fart mot den engelske kanal.[44] Den 20. mai var de britiske styrkene i nord isolert fra den franske hovedstyrken, og forsvaret av Frankrike klappet raskt sammen.[44] Den britiske ekspedisjonsstyrken var etter dette fanget ved Dunkerque,[36] men grunnet en uforklarlig stopp i den tyske fremrykkingen og en utrolig evakueringsmanøver fikk man reddet restene av styrken tilbake til Storbritannia i begynnelsen av juni.[36]

Fra den 10. juni deltok også Italia i krigen.[36] Samme dag evakuerte den franske regjeringen Paris,[36] og den 22. juni kapitulerte Frankrike.[36] Tyskland besatte etter dette det nordlige Frankrike samt hele Atlanterhavskysten, samtidig som et tyskvennlig regime, Vichy-regimet, ble innsatt i sør under ledelse av marskalk Pétain. Den franske generalen Charles de Gaulle, i spissen for de frie franske styrker, dro til Storbritannia og fortsatte kampen mot tyskerne.[45]

Propagandaplakat etter slaget om Storbritannia med Churchills berømte takk til de engelske jagerflygerne som man anså hadde reddet landet fra invasjon

Utdypende artikkel: Slaget om Storbritannia

Etter Frankrikes kapitulasjon i juni 1940 sto Storbritannia alene igjen som Tysklands eneste europeiske motstander i krigen.[46] USA var på dette tidspunktet ikke i krig med Tyskland og den amerikanske befolkningen var i hovedsak negative til å gå inn i en ny krig.[47][48] Hitlers plan om å invadere Storbritannia, Operasjon Sjøløve, krevde tysk luftherredømme over det sørlige England.[49] Dette motiverte slaget om Storbritannia, en luftoffensiv der Luftwaffe skulle tvinge britene ut av krigen.[49]

Luftslaget begynte i begynnelsen av juli 1940,[49] i slagets første fase var britiske flyplasser og radarstasjoner langs kysten tyskernes primære mål.[49] På tross av store tyske tap førte denne strategien frem. Da toktene var på sitt mest intense i andre halvdel av august var det britiske luftforsvaret Royal Air Force (RAF) nær ved å gi opp flybasene i det sørlige England.[50]

Etter et britisk bombeangrep på Berlin i slutten av august gav Hitler den 4. september ordre om at Luftwaffe skulle svare med gjengjeldelsesangrep mot London.[50] Den 7. september satte den tyske ledelsen denne ordren ut i livet og begynte å bombe større britiske byer.[49][50] Da var man gått bort fra ideen om en invasjon av Storbritannia, og ønsket gjennom angrep på sivile mål heller å «bombe britene til overgivelse».

Dette skiftet i strategi gav RAF tiden de trengte til å bygge seg opp igjen.[51] Den 15. september var det to store tyske raid over London, og de tyske tapene gjorde at de etterpå holdt seg til angrep nattestid.[52]

Mot slutten av 1940 og inn i 1941 fortsatte de tyske luftangrepene, selv om planene om invasjon nå var skrinlagt for godt.[49] Slaget om Storbritannia sluttet ut i 1941 da de tyske skvadronene ble overført til andre fronter og andre oppgaver.[49] Bombingen hadde da tatt livet av nesten 30 000 briter og skadet like mange.

Slaget om Atlanterhavet[rediger | rediger kilde]

Den britiske slagkrysseren «Repulse» leder «Renown» og andre skip under en manøver i Atlanterhavet
Skipet HMS «Hood» symboliserte Det britiske imperiets maritime makt, og var kjent som «The Mighty Hood». Da skipet gikk ned i kamp med det tyske slagskipet «Bismarck» ble det britiske folk sjokkert, og Churchill gav ordre om at «'Bismarck' må senkes for enhver pris». Dette maleriet, malt av J.C. Schmitz-Westerholt, viser «Hood» eksplodere. I forgrunnen ses HMS «Prince of Wales»
Overlevende tyske sjømenn fra u-båten U-175 etter at denne ble senket av de allierte utenfor kysten av Irland. Disse var heldige som overlevde, da u-båtmannskaper sjelden overlevde at skipet gikk ned. I løpet av krigen gikk 30 000 av 38 000 mann ned med u-båtene sine, noe som er de høyeste tapstall for en våpengren i krig noensinne

Øynasjonen Storbritannia var avhengig av import,[53] noe den tyske Kriegsmarine forsøkte å stoppe, den tyske admiralstaben anslo at om de senket 700 000 tonn skipstonnasje i måneden i ett år så ble britene tvunget til å be om fred.[54] Britene var svært klar over sin utsatte posisjon og Churchill skrev senere i sine memoarer at trusselen fra u-båtene var det eneste som virkelig bekymret han under krigen.[53]

Ved krigsutbruddet hadde tyskerne få skip i Atlanterhavet. Lommeslagskipet «Admiral Graf Spee» opererte imidlertid i Sør-Atlanteren,[55] der det fra september til desember senket ni allierte handelsskip. Trusselen mot konvoiene i Sør-Atlanteren gjorde at britene satte inn store ressurser på å få stoppet «Admiral Graf Spee», og den 13. desember ble det tyske skipet sterkt skadet av de britiske krysserne HMS «Ajax», HMS «Achilles», HMS «Exeter» og HMS «Cumberland» utenfor Montevideo. Kaptein Langsdorff tok skipet inn til Montevideo for reparasjoner, men måtte forlate havnen, og valgte å senke skipet selv.[55]

Den tyske marinens hovedstrategi var å sulte ut britene ved hjelp av ubåter,[56] en velkjent metode de også hadde brukt under første verdenskrig.[56] Etter erobringen av Frankrike og Norge hadde Tyskland fått tilgang på så mange atlanterhavshavner at britene ikke lenger kunne hindre de tyske ubåtene adgang til Atlanteren.[57] Nye og større tyske ubåtmodeller gjorde også at de kunne operere i de delene av Atlanterhavet der britene ikke kunne sette inn luftstøtte til fordel for de allierte handelsskipene.[58]

Britene hadde på sin side flere mottrekk mot den stadig voksende ubåtfaren, det viktigste var at handelsskip ble organisert i konvoier slik som under første verdenskrig,[40] der hver konvoi fikk væpnet eskorte.[40] Jagerne som ledet ubåtjakten ble utstyrt med sonarer,[40][59] samtidig som det nye våpenet Hedgehog ble utviklet.[59] Viktigst for kampen om Atlanterhavet var sannsynligvis arbeidet som ble gjort i Bletchley Park hvor de tyske kodene ble avslørt, det gjorde at britene visste stort sett hvor de tyske u-båtene befant seg og kunne styre de langsomtgående konvoiene utenom de.[60][61]

I mai 1941 dro det tyske slagskipet «Bismarck» på tokt i Atlanterhavet.[62] Etter å ha senket det britiske skipet «Hood» utenfor Island den 24. mai, ble «Bismarck» angrepet og satt ut av spill to dager senere.[63] Den 27. mai ble «Bismarck» senket av en britisk flåte ledet av flaggskipet «King George V».[63]

USA trådte inn i krigen i desember 1941 etter et japansk angrep på Pearl Harbor, den største amerikanske flåtebasen i Stillehavet. Grunnet dårlig blending og ingen eller dårlig konvoitjeneste senket tyske ubåter hele 2,5 millioner tonn alliert tonnasje utenfor kysten av USA i perioden januar til august 1942.[64] Med USAs inntreden i krigen fikk de allierte snart en enorm produksjon av nye fartøy,[65] over 2 tusen standardiserte handelsfartøy ble levert fra amerikanske verft i årene 1942-1945.[66]

Utover i krigen ble forholdene vanskeligere og vanskeligere for de tyske ubåtene. Forbedrede allierte doktriner og våpen, sammen med det etter hvert totale allierte luftherredømmet, gjorde at ubåtene utviklet seg til rene dødsfeller. Av totalt 40 000 mann som tjenestegjorde på tyske ubåter omkom hele 28 000, en tapsrate på rundt 75 %, blant de høyeste i en våpengren.[58]

Slagskipet «Scharnhorst» var et av de tyske skipene som utgjorde en trussel mot konvoiene, de allierte fikk sjansen til å eliminere trusselen da «Scharnhorst» julaften 1943 gikk ut for å senke en alliert konvoi til Russland.[67] Tyskerne visste ikke at det britiske slagskipet HMS «Duke of York», krysseren «Jamaica», «Stord» og tre andre allierte jagere fulgte konvoien på avstand den 26. desember 1943. «Scharnhorst» trakk seg tilbake etter første angrep, men ble senket om lag 60 nautiske mil utenfor Nordkapp.[67]

Den siste tyske trusselen mot alliert skipsfart var slagskipet «Tirpitz». «Tirpitz» lå i norsk farvann i Nord-Norge, og selv om det sjelden dro ut på tokt var det en kontinuerlig fare for de allierte konvoiene til Sovjetunionen i Nordishavet.[67] I 1943 og 1944 gjorde de allierte flere forsøk på å senke «Tirpitz», noe som ikke lyktes før november 1944 da det endelig ble senket av et britisk luftraid utenfor Tromsø.[67]

Middelhavet (1940-1941)[rediger | rediger kilde]

Australske styrker rykker frem ved El Alamein i 1942. Slagene om El Alamein stoppet fremrykningen til Erwin Rommels Afrikakorps, som hadde som mål å erobre Egypt og Midtøsten.

Utdypende artikkel: Felttoget i Nord-Afrika

I september 1940 satte 5 italienske divisjoner seg i bevegelse inn i britisk-kontrollert Egypt.[68][69] De rykket fort 100 kilometer inn i landet, og erobret Sidi Barrani der de satte opp defensive stillinger.[68]

Med bare 30 000 soldater gikk nå britene inn i en overraskende motoffensiv,[70] kjent som Operasjon Compass. Dette ble en stor suksess, store deler av den italienske hæren overgav seg mens britene rykket inn i Libya og erobret den østlige delen av landet.[70]

I februar 1941 grep tyskerne inn til fordel for sine italienske allierte.[71] Under ledelse av Erwin Rommel ble Afrikakorpset organisert og sendt til Libya.[71] Ved en offensiv som startet i mars 1941 gjenvant Afrikakorpset territoriet italienerne hadde mistet,[72] men i en alliert motoffensiv i november 1941 ble aksemaktenes styrker igjen presset tilbake.[73]

I slutten av mai 1942 satte Rommel i gang en ny offensiv østover for å nå Tobruk og Suezkanalen.[74] De tyske styrkene gjenerobret Libya, og den britiske åttende armé trakk seg tilbake inn i Egypt og gikk i forsvarsstilling ved El Alamein.[75] I hele juli raste det første slaget om El Alamein, et slag som stoppet den tyske fremrykningen.[76]

I august 1942 fikk de britiske styrkene en ny leder i general Bernard Law Montgomery.[77] Under hans ledelse vant britene det andre slaget om El Alamein i oktober og november,[78] og begynte å presse Rommel tilbake vestover, inn i Libya.[79]

Krigen i Europa 1939-41

Mussolini hadde i løpet av 1940 sett sin tyske allierte gå fra seier til seier, samtidig som krigsutbyttet hadde vært heller magert for Italia.[69] Den 28. oktober 1940 invaderte derfor Italia Hellas fra Albania, men uten å ha konferert med Hitler på forhånd.[80]

Det italienske angrepet ble en fiasko, fremrykningen ble stoppet bare noen kilometer inne på gresk jord, og den 14. november gikk grekerne til motangrep.[81] Motangrepet var i utgangspunktet vellykket, men etter å ha kastet italienerne ut av Hellas og ført kampen over på albansk territorium stoppet offensiven etter hvert opp på grunn av forsyningsproblemer.

Italia måtte nå ha hjelp av Tyskland til å rette opp fadesen. Fra baser i Bulgaria invaderte tyske divisjoner Hellas den 6. april 1941,[82] og på tross av at britene grep inn på gresk side hadde de tyske angriperne nokså små problemer med å erobre det greske fastlandet.[83]

Samtidig gikk også aksemaktene til angrep på Jugoslavia.[82] Den jugoslaviske hæren hadde ingen sjanser mot angrepet, som kom samtidig fra Albania, Bulgaria, Ungarn og Tyskland,[82] og allerede etter elleve dager måtte den jugoslaviske regjeringen be om våpenhvile.[84]

Etter å ha erobret det greske fastlandet gikk Tyskland til angrep på den greske øya Kreta.[85] På grunn av de alliertes totale herredømme i Middelhavet var en invasjon fra sjøen umulig,[86] så det ble heller satt i gang en luftlandsetting. Slaget om Kreta ble en kostbar affære for de tyske fallskjermtroppene, men etter ti dagers harde kamper kapitulerte de siste allierte styrkene på øya den 1. juni.[87] Den tyske erobringen hadde da kostet hele 6500 av de 20 000 soldatene som ble satt inn.[87]

Aksemaktenes kontroll over Hellas og Jugoslavia ble aldri absolutt. Sterke geriljabevegelser opererte i begge land, og spesielt i Jugoslavia hadde disse stor suksess med motstandskampen.[88] De jugoslaviske partisanene ble ledet av Josip Tito,[88] og hadde på egen hånd frigjort store deler av landet da frontlinjen kom til området mot slutten av krigen.

Krigen blir global (1941-1942)[rediger | rediger kilde]

Østfronten
BarbarossaFinlandMurmanskLeningradSmolensk 1Kharkov 1MoskvaKrim og SevastopolRzjevKharkov 2Blau og KaukasusStalingradVelikiye LukiKharkov 3KurskSmolensk 2DneprKiev 2KorsunKamenets-PodolskBagrationLvov-SandomierzLublin-BestWarszawaRomaniaUngarnWisła-OderBerlinPraha

Om morgenen den 22. juni 1941 satte to og en halv million tyske og tyskallierte soldater over grensen til Sovjetunionen.[89] Dette innledet Operasjon Barbarossa, historiens største og blodigste militære felttog.[89]

Aksemaktenes styrker hadde den første tiden en enorm fremgang, mye på grunn av inkompetanse fra Stalin og de sovjetiske generalers side.[90] Den røde hær var på dette tidspunkt dårlig organisert og mangelfullt utrustet. Den tyske taktikken med motoriserte bakkeenheters konsentrerte stormangrep i kombinasjon med intense flyangrep, viste seg svært effektiv i de første månedene av krigen. Stalins ordre om forbud mot all form for tilbaketrekning, medvirket sterkt til at Wehrmachts knipetangmanøvre raskt omringet betydelige sovjetiske styrker. De tyske styrkene erobret omlag 1,5 millioner km² og tok rundt 3 millioner sovjet-soldater som krigsfanger de første fire månedene.[91]

De tyske styrkene var delt i tre hoveddeler. Armégruppe Nord rykket inn i de baltiske stater, som i 1940 hadde blitt innlemmet i Sovjetunionen.[89] I starten av september var armégruppen nådd frem til Leningrad, og innledet en beleiring av byen som skulle vare i ni hundre dager. Armégruppe Syd angrep Ukraina, og hadde som mål å nå oljefeltene i Kaukasus.[89] Innen vinteren kom hadde denne armégruppen erobret hele Ukraina,[92] og nådd helt til Rostov ved inngangen til Kaukasus.

Hovedtyngden av angrepet kom gjennom Hviterussland, der Armégruppe Senter rykket inn mot det russiske hjertelandet.[89] Ved Minsk og Smolensk vant Tyskland store seirer, og rykket frem med stormskritt mot den sovjetiske hovedstaden Moskva. I starten av desember kunne den tyske fortroppen skimte Kreml i horisonten, og situasjonen så håpløs ut for sovjeterne.[93] Wehrmacht rakk imidlertid ikke å sette inn det siste, avgjørende støtet før vinterkulden tvang angrepstroppene til å stoppe opp.[93] Den raske fremrykkingen gjennom de enorme landområdene hadde vært svært ressurskrevende og tyskerne var ikke forberedt på vinterkrig. Mens tyskerne ventet på forsterkninger til det endelige angrepet på Moskva, fikk Den røde hær tid til å områ seg og forberede motangrep.[93]

Slaget om Moskva skulle vare i tre måneder, og endte til slutt med sovjetisk seier.[54] Med temperaturer omkring 30 kuldegrader slet de tyske styrkene under Fedor von Bock tungt, og da den sovjetiske kommandanten Georgij Zjukov satte inn motangrepet den 5. desember, mistet tyskerne initiativet og ble drevet tilbake.[93]

Japanske erobringer i Sørøst-Asia frem til sommeren 1942

Japans militære engasjement i Kina og nærværet i Fransk Indokina hadde ført til at Storbritannia, USA og Nederland hadde sluttet å selge olje til Japan.[94] Dette var en stor trussel for den japanske krigsmaskinen, den åpenbare løsningen på problemet var det oljerike Nederlandsk Østindia (dagens Indonesia),[94] der den svake nederlandske eksilregjeringen neppe ville kunne stå i mot et japansk angrep. Det ble av den japanske regjeringen antatt at et slikt angrep ikke ville bli godtatt av USA og Storbritannia, noe som gjorde det nødvendig å komme disse i forkjøpet med et overraskende angrep.[94]

Om morgenen den 7. desember 1941 gikk den japanske marinen til angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor.[95] Angrepet ble noenlunde en suksess, da japanerne fikk senket atten amerikanske skip (hvorav fem slagskip), med amerikanske tapstall på 2403 mann mot bare 29 japanske fly, 5 japanske ubåter og 64 mann.[96] Samtidig unnslapp det japanske hovedmålet,[97] de amerikanske hangarskipene, fordi de var ute på øvelse.[96]

Samtidig erobret også japanske styrker den britiske kronkolonien Hongkong.[98][99] Dagen etter, den 10. desember, ble de to britiske slagskipene HMS «Repulse» og HMS «Prince of Wales» senket utenfor kysten av Britisk Malaya.[100] Thailand ble tvunget med i krigen på japansk side,[99] og samtidig falt de to amerikanske øyene Guam og Wake Island.[101]

Det japanske angrepet førte til at den amerikanske Kongressen erklærte krig mot Japan den 8. desember. Tre dager senere erklærte Tyskland krig mot De forente stater,[102] noe som førte til at de hittil uavhengige krigene i Europa og Asia ble forbundet til en global konflikt.

I januar 1942 falt i rask rekkefølge Burma og Britisk Malaya,[103] samtidig som Ny-Guinea, Filippinene og Nederlandsk Østindia ble invadert.[103] I februar ble den britiske bastionen Singapore erobret,[104] noe som gjorde at 130 000 allierte soldater falt i japansk krigsfangenskap.[104] I slaget i Javahavet i månedsskiftet februar-mars ble den allierte flåten knust,[103] noe som brakte Nederlandsk Østindia under japansk kontroll.[103] I løpet av våren ble også de amerikanske styrkene på Filippinene slått slik at også denne øygruppen ble kontrollert av Japan.[105] I tillegg ble Ny-Guinea og Salomonøyene okkupert,[106] slik at øygruppen kunne brukes som base for bombefly som kunne true konvoier til Australia.[106]

Aksemaktene stoppes (1942-1943)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget om Stalingrad

Den sovjetiske vinteroffensiven ved årsskiftet 1941/1942 stoppet en tysk erobring av Moskva,[54] men tross betydelige tyske tap, klarte Wehrmacht å etablere forsvarsstillinger fremfor å trekke seg vesentlig tilbake.[54] Den tyske offensiven på østfronten i 1942 fikk navnet Operasjon Blau.[107] Det virket sannsynlig at det første målet for tyskerne ville være å erobre Moskva.[108] Hitler valgte isteden et fremstøt i den sørlige frontsektoren, mot elven Volga og det oljerike Kaukasus.[109] Angrepet skulle egentlig begynne i mai, men på grunn av at beleiringen av Sevastopol trakk i langdrag kom ikke offensiven i gang før den 28. juni.[109]

De tyske, italienske, rumenske og ungarske angriperne erobret raskt sovjetisk territorium,[110] og var i slutten av august kommet frem til byen Stalingrad ved bredden av Volga.[110] Byen var oppkalt etter den sovjetiske lederen Josef Stalin, og hadde derfor viktig symbolverdi.[111] Stalin beordret derfor at byen skulle holdes for enhver pris, og at alle som trakk seg tilbake skulle skytes.[111]

Tysk soldat med sovjetisk maskinpistol PPSch 41 under slaget ved Stalingrad

Slaget om Stalingrad ble særdeles blodig.[111] I starten hadde Wehrmacht fremgang og det lot til at byen snart ville være på tyske hender. De sovjetiske forsvarerne kjempet imidlertid med innbitt besluttsomhet, og gav angriperne kamp om hver bygning. Det utviklet seg snart til en intens stillingskrig der frontlinjen bølget frem og tilbake nærmest fra time til time og tapene på begge sider var enorme.[111]

I november hadde tyskerne erobret 90 % av byen. Den 19. november ble imidlertid den sovjetiske Operasjon Uranus satt i verk.[110] Denne knipetangmanøveren var rettet mot de svake ungarske og rumenske enhetene som voktet de tyske flankene, og allerede den 22. november hadde disse kollapset slik at 250 000 tyske soldater var omringet i Stalingrad.[110]

Hitler nektet den innesperrede tyske 6. armé å bryte ut, og insisterte på at slaget om byen skulle fortsette. Hermann Görings Luftwaffe opprettet en luftbro med forsyninger inn til byen,[112] men det viste seg snart at dette langt fra var nok til å forsyne de tyske troppene.[113] Forsyningssituasjonen for tyskerne ble snart prekær,[114] samtidig som sovjetiske angrep stadig presset den tyske lommen sammen.[114] Andre tyske styrker som forsøkte å bryte beleiringen av de omringede styrkene, kom for sent og var for svake til å kunne hindre den tyske katastrofen.[113]

I løpet av januar ble situasjonen for de omringede styrkene desperat. De var i ferd med å slippe opp for mat og ammunisjon. Soldatene var sterkt utmattet av underernæring og den intense kulden. Mange enheter hadde ikke lenger noe overnattingskvarter og måtte sove ute. Stor mangel på helsepersonell og medisiner innebar at tusener av sårede ikke lenger kunne regne med hjelp. Den 31. januar 1943 så den tyske kommandanten Friedrich Paulus seg nødt til å kapitulere.[114] Dette markerte slutten på den tyske ekspansjonen; heretter hadde Sovjetunionen det strategiske og psykologiske overtaket på østfronten.[114] Det er antatt at 479 000 sovjetiske soldater ble drept eller tatt til fange under kampen om Stalingrad, mens 651 000 ble syke eller skadet.[115] Tyskerne og deres allierte mistet over 500 000 mann som døde eller ble tatt til fange.[107]

Amerikanske soldater på stranden i nærheten av Oran, november 1942

Utdypende artikkel: Operasjon Torch

De franske koloniene i Nord-Afrika var blitt kontrollert av Vichy-regjeringen etter Frankrikes fall.[116] Marokko og Algerie var derfor regnet som et egnet sted for en alliert invasjon, da man antok at motstanden ville være liten her.[116] I november 1942 ble fransk Nord-Afrika invadert,[116] noe som også utløste et kupp mot den franske administrasjonen i området. Den franske motstanden var betydelig hardere enn forventet,[117] og de tok flere uker, med totale tap på rundt 5 000 soldater totalt på begge sider før de allierte vant kontrollen over Marokko og Algerie.[117]

Rommels nederlag i Egypt hadde ført til at planene om en erobring av Midtøsten måtte oppgis. Afrikakorpset trakk seg derfor tilbake vestover, og dro til Tunisia for å bekjempe de allierte invasjonsstyrkene. Den tyske motoffensiven var ganske fremgangsrik, og i februar 1943 vant Rommel en stor seier mot den amerikanske generalmajor Lloyd Fredendall i slaget ved Kasserinepasset.[118] Problemer med forsyningen til aksemaktene gjorde imidlertid at de tyske og italienske linjene raskt kollapset etter at Montgomery angrep i slutten av mars.[119] Den 13. mai 1943 måtte Afrikakorpset gi opp, og Nord-Afrika var endelig under alliert kontroll.[120]

Amerikanske Douglas SBD Dauntless-fly angriper den japanske krysseren «Mikuma» ved Midway. Den amerikanske seieren ved Midway gjorde at trenden snudde i Stillehavskrigen, heretter var det de allierte som hadde initiativet.

Utdypende artikkel: Slaget ved Midway

Den japanske fremgangen i Sørøst-Asia og det vestlige Stillehav fortsatte våren 1942. I mars og april gikk en hangarskipgruppe inn i Det indiske hav,[121] og senket nesten 100 000 tonn allierte skip, og det bare i Bengalbukten. Hangarskipgruppen gjennomførte raid mot britiske baser på Ceylon,[121] og tvang britene til å trekke krigsskipene sine helt tilbake til Øst-Afrika.

Samtidig intensiverte japanerne angrepet på Ny-Guinea, og planla en invasjon sjøveien av Port MoresbyNy-Guinea.[106] Et amerikansk gjennombrudd med dekodingen av japansk radiotrafikk gjorde at de allierte var forberedt på dette angrepet,[106] slik at admiral Nimitz sendte en hangarskipgruppe nedover for å stoppe angrepet.[106] Den 4. mai møttes de to styrkene i Korallhavet utenfor Australia, og i løpet av fire dager med harde kamper mistet begge sider hvert sitt hangarskip.[106] Slaget endte i en begrenset japansk seier, men forhindret samtidig angrepet på Port Moresby.[106]

Den japanske admiral Yamamoto ønsket nå å fullføre det han påbegynte ved Pearl Harbor.[122] Planen var å erobre den lille atollen Midway, slik at amerikanerne ble fremprovosert til å sette inn hangarskipene sine mot den mektige japanske hovedstyrken.[122] Japanerne hadde imidlertid mistet overraskelsesmomentet da amerikanerne kunne avlytte radiosambandet deres,[122] og da angrepet kom den 5. juni var amerikanerne godt forberedt. Angrepet ble katastrofalt for Japan.[123] Tapet av fire hangarskip samt 322 fly med erfarne piloter gjorde at styrkeforholdet i Stillehavet nå definitivt gikk i USAs favør.[123]

En tysk stridsvogn under kampene ved Kursk, ett av historiens største panserslag som også omfattet voldsomme luftkamper

Utdypende artikkel: Slaget ved Kursk

Det tyske tapet ved Stalingrad hadde flyttet frontlinjen vestover, men Ukraina var fortsatt under tysk kontroll. I februar 1943 var byen Kharkov blitt frigjort av sovjeterne,[124] men et hurtig motangrep fra de tyske styrkene under Erich von Manstein gjorde at tyskerne gjenerobret byen i starten av mars.[125]

Denne tyske seieren gjorde at de tyske generalene planla et nytt fremstøt, denne gangen ved Kursk.[126] De sovjetiske styrkene hadde i denne frontsektoren en fremskutt posisjon i forhold til resten av frontlinjen, noe som gjorde dem sårbare for et tysk knipetang-angrep med en påfølgende omringning.[126] Dette problemet var også åpenbart for den sovjetiske hærledelsen, noe som gjorde at begge sider bygget opp styrkene sine i flere måneder i denne sektoren.[126]

Den tyske angrepsstyrken var på rundt 2700 stridsvogner, 1800 angrepsfly og 800 000 mann.[127][128] Mot disse sto en sovjetisk styrke på 1 900 000 mann, 3800 stridsvogner, 20 000 artillerienheter og 2400 fly.[127][128] Dette gjorde at slaget ved Kursk ble ett av historiens største slag. Det tyske angrepet begynte den 5. juli 1943,[129] men kjørte seg raskt fast i den harde sovjetiske motstanden. Etter en uke kom den sovjetiske motoffensiven, og ved Prokhorovka møttes over 1200 stridsvogner til det som ble historiens største panserslag.[130]

Etter at den tyske offensiven ble slått tilbake gikk den røde armé i gang med offensiver langs hele fronten.[131] Kharkov ble gjenerobret samme høst,[132] og da vinteren kom ble seks tyske divisjoner omringet ved Korsun ved Dnepr.[133] I januar 1944 ble det innledet en offensiv i nord,[134] rundt Narva, noe som endelig gjorde slutt på den langvarige beleiringen av Leningrad.[134]

Luftkrig over Tyskland[rediger | rediger kilde]

Hamburg etter bombeangrepene i 1943. «Operation Gomorrah» var på den tiden historiens mest omfattende bombekampanje, og gjorde over én million mennesker hjemløse.

I krigens første år var den britiske bombekampanjen over Tyskland rettet mot tysk industri.[112] Dette viste seg å være lite effektivt på grunn av svært dårlig treffsikkerhet.[112]

Utover i 1942 begynte Storbritannia med en ny strategi: massiv bombing av større tyske byer.[135] Under ledelse av Arthur «Bomber» Harris ble RAFs bombeflyskvadroner bygd opp, samtidig som store ressurser ble lagt i utvikling og produksjon av nye tunge bombeflymodeller.[135] Den britiske doktrinen gikk ut på å bruke massive formasjoner med bombefly om natten.[135] Før en alliert invasjon i Frankrike var også bombing av Tyskland ansett som en viktig støtte for de sovjetiske styrkene,[136] Luftkrigen krevde tyske ressurser som ellers kunne vært satt inn på østfronten,[137] og de sovjetiske offensivene fikk en enklere oppgave grunnet tysk mangel på flystøtte.[138]

Etterhvert ble også 8. armé fra det amerikanske flyvåpenet United States Army Air Forces (USAAF) engasjert i bombing av Tyskland.[135] Amerikanerne bombet på dagtid, de ønsket å ramme mål som var viktige for den tyske krigsøkonomien slik som kraftverk, oljeinstallasjoner og industri, tanken bak var at presisjonen var bedre grunnet amerikanernes avanserte bombesikter.[139] USAAF tok imidlertid feil, amerikanerne bombet like upresist som britene.[139] De amerikanske luftraidene fikk store tap, da tunge bombefly ikke kunne forsvare seg selv effektivt mot tyske avskjæringsjagere.[140] Det var ikke før man fikk satt det langtrekkende jagerflyet P-51 Mustang i tjeneste at de allierte oppnådde luftherredømme over Tyskland, og tapene kom ned på et akseptabelt nivå.[140][141]

Utover i krigen ble problemene med de allierte bomberaidene store for den tyske krigsindustrien, spesielt i Ruhr.[142] Med de kontinuerlige bombeangrepene og de store sivile tapene håpet man å knekke den tyske kampmoralen. Denne strategien gikk spesielt hardt ut over Hamburg,[143] men også Köln, Berlin og Kassel ble hardt rammet. I februar 1945 rammet bombene også Dresden,[144] en av de vakreste byene i Europa. Den hadde liten militær verdi, og mange tyske interne flyktninger.[144] Mange sivile ble kvalt i sine kjellere og tilfluktsrom da det massive bomberegnet over byen skapte flere store branner som brukte opp alt oksygenet i luften.[144]

De alliertes bombing hadde ikke så negativ innvirkning på den tyske kampmoralen at Tyskland ble bombet til overgivelse.[145] I likhet med erfaringene fra de siviles reaksjoner på Luftwaffes bombing av London, lot det til at de alliertes massive luftangrep faktisk bidro til å styrke det tyske samholdet, og stimulere til fortsatt motstand.[146]

Italia[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Operasjon Avalanche

«Vinterlinjen» og «Gustavslinjen» 1943/1944
Situasjonen juni-desember 1944 med «Den gotiske linjen»

I juli 1943 gikk allierte tropper i land på Sicilia.[147] De tyske og italienske forsvarerne hadde små muligheter til å stå i mot, og evakuerte til fastlandet i august.[148] Den 3. september gikk amerikanske og britiske tropper over Messinastredet, som en fortropp til hovedangrepet på Italia som skulle komme uken etter.[149]

Den 8. september ble en våpenhvileavtale mellom de allierte og Italia undertegnet.[150] Dette skjedde etter at et statskupp hadde avsatt Mussolini,[151] og den nye italienske ledelsen ønsket ikke å fortsette krigen.[151] Den tyske hæren var imidlertid forberedt på en slik hendelse,[152] avvæpnet raskt den italienske hæren og besatte landet.[152] Mussolini ble befridd fra fangenskap av en Waffen SS aksjon ledet av Otto Skorzeny.[152] Mussolini ble gjeninnsatt som en tysk marionett,[152] som leder for den tyskstøttede italienske sosialrepublikk,[152] også kalt «Salò-republikken» etter hovedstaden Salò, en liten by ved Gardasjøen. Det etterhvert økende italienske området som kom under alliert kontroll ble administrert av den politiske overbygningen for den italienske motstandsbevegelsen, Comitato di Liberazione Nazionale som en midlertidig, sivil regjering.

Terrenget i Italia gjør det til en naturlig festning og den allierte offensiven gikk tregt.[149] Den tyske øverstkommanderende generalfeltmarskalk Albert Kesselring visste godt hvordan terrenget kunne utnyttes til forsvarernes fordel og etablerte flere forsvarslinjer på tvers av landet,[149] hvor «Gustavslinjen» var den sentrale.[153] De allierte greide ikke å bryte igjennom denne,[154] og i januar 1944 bestemte de seg for å landsette styrker ved Anzio for å kunne falle de tyske forsvarerne i ryggen,[155] men amerikansk nøling etter ilandsettelsen gjorde at mulighetene for å avskjære de tyske styrkene lenger sør gikk tapt.[156]

Gjennom hele våren forsøkte de allierte å bryte gjennom de tyske linjene i slaget om Monte Cassino.[154] I slutten av mai erobret polske styrker endelig Monte Cassino,[157] og den 4. juni gikk allierte styrker inn i Roma.[158]

Kampene i Italia fortsatte resten av krigen og de allierte ønsket på denne måten å binde opp mest mulig av de tyske ressursene her,[149] for å lette trykket på de styrkene som nærmet seg Tyskland fra vest og øst.[149]

Kesselring etablerte nye forsvarslinjer, hvor særlig «Den gotiske linjen» var den viktigste.[159] Denne fulgte Appenninene fra sør for Rimini på østkysten, krysset mellom Firenze og Bologna, og til sør for La Spezia på vestkysten. I september 1944 brøt den tyske forsvarslinjen sør for Bologna sammen,[160] men det var ikke før i april 1945 at det tyske forsvaret i Nord-Italia falt sammen.[161] Generaloberst Heinrich von Vietinghoff kapitulerte for de allierte 2. mai 1945.[160]

Alliert overtak (1943-1944)[rediger | rediger kilde]

Kanadiske soldater på Juno Beach i Normandie, 6. juni 1944. Operasjon Overlord (kjent som D-dagen) var den største amfibiske operasjonen noen sinne.

Utdypende artikkel: Operasjon Overlord

I løpet av 1943 og 1944 hadde de allierte bygd opp store troppekonsentrasjoner i det sørlige England, med tanke på en invasjon av det tyskokkuperte kontinentet.[162] Allerede i 1942 hadde kanadiske styrker gjennomført Diepperaidet,[112] et raid som endte i katastrofe,[163] men som gav verdifull kunnskap om amfibieoperasjoner.[163] Erfaringene herfra gjorde at man valgte å gå i land på strendene i Normandie, i stedet for direkte i en havneby.[163]

Den 6. juni 1944 gikk de allierte styrkene i land i Normandie (D-dagen), under ledelse av den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower.[164] De allierte møtte på hard tysk motstand,[165] og de første to månedene hadde de allierte liten fremgang.[165] Det var ikke før i slutten av juli at general Omar Bradleys styrker greide å bryte ut av den allierte lommen i Normandie.[165]

Den 25. august 1944 gikk allierte styrker i land på den franske rivieraen,[166] og kjempet seg nordover i stort tempo. Frankrike var nå tapt for Tyskland, og den 25. august 1944 ble Paris frigjort.[167]

I september fikk general Montgomery overtalt den allierte ledelsen til å gjennomføre operasjon Market Garden, en dristig operasjon der broene over elvene i det tyskokkuperte Nederland skulle tas slik at den videre invasjonen inn i Tyskland ville bli lettere.[168] Operasjonen ble mislykket, dels fordi tyskerne kjente til de allierte planene, og dels fordi tyskerne hadde sterkere militær tilstedeværelse enn hva planene forutsatte.[168] En hel britisk divisjon ble omringet og ødelagt av tyske styrker.[168]

Østfronten, sommeren 1943 til årsskiftet 1944-1945

Sommeren 1944 innledet de sovjetiske styrkene operasjon Bagration.[169] Med 2,4 millioner mann, 5 200 stridsvogner og 5 300 fly[170] ble offensiven innledet 22. juni 1944,[138] treårsdagen for den tyske invasjonen av Sovjetunionen, og var derfor også symbolsk viktig. Offensiven endte med at den tyske forsvarslinjen i Hviterussland brøt sammen og Minsk ble erobret av sovjetiske styrker 4. juli 1944.[138] 28 tyske divisjoner ble satt ut av spill og ca. 350 000 tyske soldater ble drept, såret eller tatt til fange. Langs hele østfronten mellom Karpatene og Finland mistet aksemaktene gradvis fotfestet, den 2. september ga Finland opp kampen og signerte våpenhvile.[171] Det østlige Polen samt deler av Baltikum ble gjenerobret av de sovjetiske styrkene.[171] Fra fronten til Tysklands østligste provins Østpreussen var det nå bare 500 kilometer i luftlinje. Den tyske Armégruppe Sentrum fikk stygg medfart under denne offensiven, mye på grunn av Hitlers fanatiske motstand mot tilbaketrekninger.[138]

Høsten 1944 sto den sovjetiske krigsmakten ved grensen til Romania. Kongedømmet Romania hadde deltatt på tysk side i angrepet på Sovjetunionen, under ledelse av general Ion Antonescu. I slutten av august ble Antonescu kastet fra makten, og Romania skiftet side i verdenskrigen.[171] Samtidig prøvde Bulgaria å trekke seg ut av krigen, de hadde deltatt i angrepene på Hellas og Jugoslavia, men de hadde aldri erklært krig mot Sovjetunionen.[171] Ledelsen i landet prøvde å forhandle om fred med de allierte stormaktene, men den 5. september erklærte Sovjetunionen krig mot Bulgaria,[171] fire dager etter kapitulerte landet.[171] Sent i oktober 1944 begynte tyske styrker tilbaketrekning fra Hellas, for å bruke kreftene på å forsvare Jugoslavia og Albania.[172]

Høsten 1944 gikk sovjetiske styrker inn i Ungarn.[171] Den 15. oktober erklærte Ungarns leder Miklós Horthy at verdenskrigen var over for Ungarns del, noe som gjorde at tyskerne straks avsatte ham. De tyske styrkene i landet begynte nå å rasere infrastrukturen, og da de siste tyske styrkene ble kastet ut av Ungarn i april 1945 var det et land i totalt kaos Den røde armé overtok fra tyskerne.

Da de sovjetiske styrkene nærmet seg Warszawa i august 1944, startet den polske motstandsbevegelsen Armia Krajowa et opprør mot de tyske okkupantene i byen.[173] Dette resulterte i harde kamper mellom Waffen-SS og polakkene, men fordi Den røde armé stikk i strid med polakkenes forhåpninger valgte å forholde seg som passive tilskuere til kampene, kunne tyskerne til slutt slå ned hele opprøret.[173] Etter at den polske ledelsen kapitulerte den 2. oktober begynte de tyske okkupantene å systematisk ødelegge byen, og da Den røde armé endelig erobret byen den 17. januar, lå hele 85 % av Warszawa i ruiner.

Alliert seier (1944-1945)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Stillehavskrigen

En amerikansk Sherman-stridsvogn er skadet etter å ha gått på en landmine under slaget om Iwo Jima

Amerikanske styrker invaderte øya Guadalcanal i slaget om Guadalcanal august 1942.[174] Dette var de alliertes første større offensiv under Stillehavskrigen, og endte med at de japanske styrkene trakk seg ut av Salomonøyene i 1943.

I løpet av 1943 og 1944 ble stadig flere øygrupper under japansk kontroll erobret av de allierte. New Britain og New Ireland ble gjenerobret i løpet av 1944, samtidig som britiske styrker begynte gjenerobringen av Burma. Japans forsvarsevne ble sterkt redusert ved amerikanske ubåters senking av japanske handelsskip, den japanske marinens forsvar mot ubåter var vesentlig dårligere enn de alliertes.[175]

De amerikanske styrkene møtte på intens japanske motstand under «øy-hoppingen», da de japanske militære æresbegrepene gjorde at overgivelse var den største skam. Under slaget om Iwo Jima led det amerikanske marinekorpset et tap på 24 000 mann, av de rundt 7 000 døde,[176] samtidig som 19 800 av de 20 000 japanske forsvarerne ble drept.

Høsten 1944 begynte japanerne med de fryktede kamikazeangrepene.[177] Disse angrepene var de angrepene som førte til størst amerikanske tap mot slutten av krigen, og ødela eller skadet 400 skip, samt drepte 4900 amerikanske sjøfolk. Det var ikke bare fly som ble sendt ut på selvmordsoppdrag, i april ble en flåte med slagskipet «Yamato» i spissen sendt for å hjelpe til med forsvaret av Okinawa ved slaget om Okinawa, noe som i realiteten var et selvmordsoppdrag, da den japanske flåten måtte raskt gi tapt for bomber og torpedoer fra amerikanske fly.

Den amerikanske invasjonen av Okinawa begynte 1. april 1945, rundt 1 200 fartøy landsatte 170 000 mann på den første større delen av selve Japan.[178] Etter svært harde kamper ble kampene avsluttet 22. juni, [179] totale amerikanske tap var 93 000, av de 12 500 døde.[179] Nesten alle de japanske styrkene var døde og titusener av sivile, mange presset til å begå selvmord.[180]

Tyske krigsfanger etter Aachens fall. Da det tyske nederlaget syntes klart forsøkte mange tyske soldater å ta seg vestover, da de heller ønsket å overgi seg til vestmaktene enn til Sovjetunionen
Situasjonen i Europa ved Tysklands kapitulasjon

Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter.[181] Krigen til sjøs var tapt, mesteparten av Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte tilsynelatende overlegne så vel i luften som på bakken.[182]

I en dristig offensiv iverksatte britene og amerikanerne operasjon Market Garden i september, den ble imidlertid slått tilbake av tyskerne.[183] I desember satte den tyske hæren i gang ardenneroffensiven,[184] planen var at den tyske hæren skulle slå en kile i den allierte fronten,[184] gjenerobre Antwerpen og tvinge frem en våpenhvile med de allierte.[184] Offensiven, som krevde de siste ledige tyske ressurser, mislyktes og i begynnelsen av januar 1945 måtte tyskerne trekke seg tilbake.[185]

Den allierte fremrykkingen inn i selve Tyskland sto nå for tur. Den tyske hæren hverken kunne eller ville i 1945 gjøre noe særlig motstand på vestfronten,[186] og de allierte styrkene kunne med relativ letthet rykke østover mot den avtalte linjen hvor Tyskland skulle deles med de sovjetiske styrkene.[186] De tyske tapene, spesielt på østfronten var enorme, de siste 4 månedene av krigen hadde tyskerne større tap enn hele 1942 og 1943.[187]

Den 19. mars 1945 utstedte Hitler den såkalte Neroforordningen som gikk ut på at den brente jords strategi også skulle brukes i selve Tyskland. Dette var i tråd med hva som skjedde andre steder, som i Finnmark. De tyske befalhavende tok i bare liten grad denne strategien i bruk, noe som sparte befolkningen for store lidelser. I Ungarn forsøkte tyske og ungarske styrker å holde Budapest mot de fremrykkende sovjetiske styrkene,[188] titusener ble drept og rundt 100 tusen ungarske jøder ble massakrert innen byen ble erobret i begynnelsen av februar 1945.[188]

Tyskland prøvde i slutten av 1944 forgjeves å etablere et forsvarsverk ved landets østgrense, men med et styrkeforhold på en til ti var det umulig å hindre at Den røde armé krysset Østpreussens grense i januar 1945,.[189] og med stor fart veltet inn i det tyske kjernelandet.[190] De tyske forsvarerne ble presset tilbake av den tallmessig totalt overlegne sovjetiske hæren, samtidig som hundretusener av tyske sivile flyktet fremfor den fremrykkende Røde armé. Med unntak av Kurland og enkelte smålommer ved Østersjøkysten, var områdene øst for Oder i hovedsak erobret i løpet av januar, og da Königsberg kapitulerte den 9. april, kunne den siste sovjetiske offensiven begynne.

Den 16. april satte 2,5 millioner sovjetiske tropper i gang angrepet på Berlin.[191] Hitler hadde proklamert at han ville bli i byen, samtidig som han erklærte at byen skulle holdes for enhver pris. Etter to ukers harde kamper var mesteparten av byen på sovjetiske hender, og den 30. april begikk Adolf Hitler, og hans kone, selvmord i førerbunkeren i Berlin.[192]

Hitler hadde i sitt testamente utpekt Karl Dönitz til ny rikspresident,[193] og Joseph Goebbels til ny rikskansler. Dagen etter Hitlers selvmord tok imidlertid Goebbels sitt eget liv, noe som gjorde at Dönitz måtte utpeke Lutz Schwerin von Krosigk til ny rikskansler i Tyskland, og de gikk inn for å slutte fred med de allierte. Selv om de innså at krigen var tapt prøvde tyskerne å forhale overgivelsen enda noen dager. Dette for at Kriegsmarine skulle rekke å få evakuert flest mulig flyktninger bort fra Østpreussen og Pommern hvor Den røde hær behandlet sivilbefolkningen uten medlidenhet. Millioner av tyske sivile prøvde å flykte fra den østlige delen av Tyskland for å unngå krigshandlingene, og dermed havnet de i kryssild mellom sovjetiske og tyske soldater. Mange tyske sivile ble også utsatt for hevnangrep fra den slaviske befolkningen og sovjetiske militære avdelinger.

Berlins forsvarere kapitulerte 2. mai,[192] og to dager senere kapitulerte de tyske styrkene i Nederland.[193] 7. mai kl 02:41 underskrev en delegasjon utsendt av Dönitz til general Montgomery i Reims et dokument som sa at alle tyske styrker skulle innstille kampene innen kl 11 neste dag,[193] og Churchill og president Harry S. Truman erklærte 8. mai som seiersdag. Stalin forlangte imidlertid at kapitulasjonshandlingen også skulle skje overfor hans egne representanter, og 8. mai kl 23:30 dro en tysk delegasjon til Karlshorst i Berlin. Pga ulike tidssoner var det da allerede 9. mai i Moskva, og derfor feires seiersdagen i Russland på denne dato.[194]

En sterkt skadet japansk kvinne etter det kjernefysiske bombeangrepet mot Hiroshima

Etter amerikanernes erobring av øyene Okinawa og Iwo Jima var selve Japan nå kommet innenfor rekkevidde av amerikanske bombefly og jagerfly.[195] Under ledelse av general Curtis LeMay ble en massiv bombekampanje satt i gang i løpet av våren 1945 mot alle større japanske byer.[195] I et bombeangrep mot Tokyo natt til 10. mars 1945 omkom over 80 000 japanere, samtidig som omlag halvparten av byen gikk med i flammehavet.[195] De fleste boligene i de største byene var lagd av tre, så de amerikanske bombeflyene benyttet mye brannbomber som ga størst effekt.[195]

På tross av at den militære situasjonen etter hvert var blitt håpløs for Japan, nektet landets ledelse å kapitulere.[196] Japanerne var forberedt på å forsvare fedrelandet for enhver pris, noe som gjorde at amerikanerne så etter alternativer til en kostbar invasjon som ble anslått å bety tap av flere hundre tusen amerikanske soldater.[196]

Den 6. august ble den japanske byen Hiroshima bombet med en kjernefysisk bombe i det som var historiens første atomangrep.[197] I angrepet, samt av senskader, døde ca. 140 000 japanere, samtidig som over 60 % av byens 76 000 bygninger ble ødelagt.[198]

Den 8. august gikk Sovjetunionen til angrep på det Japan-kontrollerte Mandsjuria.[199] Den sovjetiske offensiven førte til at den japanske keiseren Hirohito bad regjeringen vurdere kapitulasjon, men sterke krefter strittet imot og ønsket å fortsette kamphandlingene.[200]

Dagen etter, den 9. august, ble også Nagasaki utsatt for et atomangrep.[197] Denne bomben var kraftigere enn den over Hiroshima, men førte likevel til færre dødsfall.[197]

Nå gav endelig den japanske ledelsen opp, og den 14. august kapitulerte Japan.[199] Denne dagen markerer «VJ-Day» (Victory over Japan), men først 2. september regnes andre verdenskrig for offisielt slutt,[199] med Japans underskrivelse av kapitulasjonserklæringen ombord på slagskipet USS «Missouri».[199]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Winston Churchill vinker til folkemengde den 8. mai 1945, seiersdagen over Tyskland
Kartskisse over ulike lands kolonier etter andre verdenskrig
De øverste allierte militære ledere i Berlin, juni 1945, Storbritannias Bernard Montgomery, USAs Dwight D. Eisenhower, Sovjetunionens Georgij Zjukov og Frankrikes Jean de Lattre de Tassigny

Utdypende artikkel: Nürnbergprosessen

Etter krigen var over etablerte de allierte okkupasjonsstyre av Tyskland og Østerrike. Tyskland ble delt inn i tre vestlige og en østlig okkupasjonssone, kontrollert av de vestlige allierte og Sovjetunionen, mens Østerrike ble en nøytral stat. Et denazifiseringsprogram i Tyskland ledet til rettssaker mot tyske krigsforbrytere og fjerning av nasjonalsosialister fra maktposisjoner, selv om denne politikken etterhvert gikk i retning av amnestier og reintegrering av forhenværende nasjonalsosialister inn i samfunnslivet i Vest-Tyskland.

Tyskland mistet 1/4-del av det territorium landet hadde i 1937, de østlige områdene Schlesien, Neumark og det meste av Pommern ble tatt over av Polen. Østpreussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen, etterfulgt av fordriving av rundt 9 millioner tyskere i disse områdene pluss rundt 3 millioner fra Sudetenland, til Tyskland. På 1950-tallet var hver femte vest-tysker en flyktning fra øst. Sovjetunionen tok også over de polske områdene øst for Curzonlinjen (hvorfra rundt 2 millioner polakker ble fordrevet), det østlige Romania, deler av Finland og de tre baltiske statene.

For å forsøke å løse fremtidige konflikter fredelig etablerte de allierte de forente nasjoner, offisielt opprettet den 24. oktober 1945, og vedtok Menneskerettighetserklæringen i 1948 som en generell standard for alle medlemsland. Stormaktene som vant krigen, USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike, ble permanente medlemmer av FNs sikkerhetsråd. Alliansen mellom de vestlige allierte og Sovjetunionen begynte å bli dårligere allerede før krigen var avsluttet.

Etter krigen ble Tyskland de facto delt. Ut fra den vestlige og østlige okkupasjonssonen ble to uavhengige stater etterhvert etablert, de tre vestallierte okkupasjonssonene ble til Vest-Tyskland og den sovjetiske okkupasjonssonen ble til Den tyske demokratiske republikk. Resten av Europa ble også delt i en vestlig og en sovjetisk interessesfære. De fleste land i Øst- og Sentral-Europa ble dominert av Sovjetunionen og fikk tilsvarende styresett, det eneste uavhengige landet i Øst-Europa var Jugoslavia.

Etterkrigstidens oppdeling av verden ble formalisert ved to internasjonale militære allianser, NATO ledet av USA og Warszawapakten ledet av Sovjetunionen. Den lange perioden med politisk og militær spenning mellom de to alliansene, kjent som den kalde krigen, ble ledsaget av et omfattende våpenkappløp og krig ved stedfortredere.

I Asia ledet USA okkupasjonen av Japan og administrerte Japans tidligere øybesittelser i den vestlige delen av Stillehavet, mens Sovjetunionen okkuperte og etterhvert annekterte Sakhalin og Kurilene. Korea, som tidligere ble styrt av Japan, ble delt og i årene 1945-1948 okkupert av USA i sør og Sovjetunionen i nord. I 1948 ble det etablert to separate koreanske republikker, begge gjorde krav på å representere hele landet og i 1950 ble Koreakrigen utløst ved at Nord-Korea angrep Sør-Korea.

I Kina fortsatte nasjonalistene og kommunistene borgerkrigen i 1946, hvor kommunistene vant og etablerte folkerepublikken Kina på fastlandet, mens nasjonalistene flyktet til Taiwan i 1949. I Midt-Østen markerte de arabiske statenes avvisning av FNs delingsplan for Palestina og etableringen av staten Israel en opptrapping av Midtøsten-konflikten. Mens europeiske kolonimakter forsøkte å holde fast ved deler av sine koloniområder medførte tapet av ressurser og prestisje at de ulike lands kolonier etterhvert ble selvstendige stater.

Verdensøkonomien ble utsatt for store belastninger under og etter krigen, selv om berørte land ble påvirket i svært ulik grad. USA kom bedre ut av krigen enn noen annen nasjon, dets BNP (brutto nasjonalprodukt) per innbygger var større enn for noe annet land og USA dominerte verdensøkonomien. I årene 1945-1948 forsøkte USA og Storbritannia å begrense Tysklands industri, dette berørte også andre europeiske land og førte til at den europeiske gjenreisningen ble forsinket med flere år.

Den tyske og vest-europeiske økonomien begynte å forbedres etter den vest-tyske valutareformen i 1948 og liberaliseringen av økonomien som innføringen av Marshallplanen medførte var også en faktor for økonomisk vekst. Den raske økonomiske gjenreisningen i Vest-Tyskland ble etterhvert kjent som Wirtschaftswunder og den franske og italienske økonomien vokste også. I kontrast var Storbritannias økonomi dårlig og selv om landet mottok 1/4-del av Marshallplanen fortsatte landets økonomiske nedgang i tiår fremover.

Selv om Sovjetunionen hadde svært store menneskelige og materielle tap under krigen så oppnådde landet hurtig vekst i produksjonen i de første årene etter krigen. Japan opplevde en svært hurtig økonomisk vekst etter krigen og ble snart en stor eksportør av både forbruksvarer og industriutstyr. Kina hadde en lavere økonomisk vekst og nådde ikke sin førkrigskapasitet før 1952.

Påvirkning på samfunnet[rediger | rediger kilde]

Tap og krigsforbrytelser[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Dødsfall under andre verdenskrig

Dødsfall under andre verdenskrig
Kinesiske sivile i ferd med å skulle begraves levende av japanske soldater

Anslag for antall omkomne under andre verdenskrig varierer, fordi konflikten var så omfattende at mange dødsfall ikke ble registrert. De fleste kilder anslår at rundt 72 millioner mennesker døde i krigen, av de rundt 25 millioner soldater og rundt 47 millioner sivile. Mange sivile døde av sykdommer, sult, massakrer, bombing og overlagt folkemord. Sovjetunionen alene mistet rundt 27 millioner mennesker under krigen, av de omlag 8,7 millioner soldater og omlag 19 millioner sivile. Av alle innbyggerne i Sovjetunionen ble 1/4 drept eller skadet. Tyskland hadde rundt 5,3 millioner døde soldater, de fleste av dem drept på østfronten.

Av totalt antall dødsfall i andre verdenskrig var omlag 85 % på alliert side, de fleste av dem fra Sovjetunionen og Kina. Rundt 15 % av krigens dødsfall var på aksemaktenes side, de fleste fra Tyskland og Japan. Mange av de allierte dødsfall ble forårsaket av krigsforbrytelses begått av tyske og japanske styrker i okkuperte områder. Mellom 11 og 17 millioner sivile døde direkte eller indirekte som en følge av den nasjonalsosialistiske ideologien, blant de rundt 6 millioner jøder under holocaust, sammen med minst fem millioner øst-europeere, sigøynere og homoseksuelle. Hundretusener av serbere, sigøynere og jøder ble myrdet av den kroatiske Ustasja i Jugoslavia og mange kroatiske sivile døde i hevnmord etter krigens slutt.

I Kina døde rundt 7,5 millioner sivile under den japanske okkupasjonen. I Asia er Nanjingmassakren den mest kjente japanske krigsforbrytelsen, hundretusener sivile kinesere ble voldtatt og myrdet.

Etter krigens slutt ble en rekke av aksemaktenes krigsforbrytere stilt for internasjonale domstoler og dømt, mest kjent av dem var Nürnbergprosessen mot lederne i Tyskland. Ingen allierte sivile eller militære ledere ble stilt for tilsvarende domstoler selv om en rekke krigsforbrytelser ble utført av de allierte. Den i ettertid mest kjente er Katyn-massakren, hvor omlag 20 000 polske offiserer og soldater ble myrdet av sovjetiske tjenestemenn. Blant de vestlige allierte blir ofte hungersnøden i Bengal hvor rundt 3 000 000 døde nevnt. Storbritannias og USAs strategiske bombing av Tyskland og Japan som totalt førte til minst en million døde er også omstridt.

Konsentrasjonsleirer og slavearbeid[rediger | rediger kilde]

Jøder deporteres fra gettoen i Krakow. Polen hadde en stor jødisk befolkning før krigen, og var blant stedene som ble hardest rammet av nasjonalsosialistenes systematiske folkemord. Av en førkrigsbefolkning på over tre millioner omkom 90 % av Polens jøder i holocaust.

De tyske nasjonalsosialistene var ansvarlig for holocaust, mordene på anslagsvis seks millioner jøder, såvel som to millioner polakker og fire millioner andre som ble ansett for «uverdige liv». Dette inkluderte også handikappede, mentalt syke, sovjetiske krigsfanger, homoseksuelle, frimurere, Jehovas vitner og sigøynere som ledd i overlagt utryddelse. Omlag 12 millioner mennesker, de fleste fra Øst-Europa, ble brukt i den tyske økonomien som tvangsarbeidere.

I tillegg til de tyske konsentrasjonsleirene var sovjetiske Gulag (arbeidsleire) ansvarlig for dødsfall for mennesker fra sovjetokkuperte land som Polen, Litauen, Latvia og Estland, så vel som tyske krigsfanger og sovjetborgere som hadde støttet tyskerne, eller ble antatt å gjøre det. Omlag seksti prosent av sovjetiske krigsfanger i Tyskland døde under krigen, omlag seks millioner mennesker. Forhenværende krigsfanger ble behandlet med stor mistenksomhet av de sovjetiske myndighetene og endel av dem ble etter frigjøring fra tysk fangenskap sendt til Gulag.

Japanske krigsfangeleirer ble også benyttet som arbeidsleirer og hadde et høyt prosentmessig antall dødsfall. Det internasjonale militærtribunalet for Det fjerne Østen fant at dødsraten blant vestlige fanger var 27,1 %, syv ganger så høy som i tyske og italienske krigsfangeleirer. Mens titusenvis av vestlige krigsfanger ble frigjort etter Japans kapitulasjon var antallet frigitte kinesiske krigsfanger kun 56.

I årene 1935 til 1941 er det anslått at rundt 5 millioner kinesere i det nord-østlige Kina ble tvunget til å arbeide i gruver og fabrikker for de japanske okkupantene. Etter 1942 økte antallet til rundt 10 millioner. På Java ble mellom 4 og 10 millioner innfødte tvunget til å arbeide for japanerne. Omlag 270 000 av disse tvangsarbeiderne ble sendt til andre områder kontrollert av japanske styrker og kun rundt 52 000 ble repatriert (vendte tilbake) til Java.

Etter Japans angrep på Pearl Harbor undertegnet president Roosevelt i februar 1942 en lov som åpnet for internering av sivile med forbindelse til fienden. Omlag 150 000 sivile med japansk bakgrunn ble internert i USA og Canada, sammen med titusenvis av sivile med tysk og italiensk bakgrunn. I Sovjetunionen ble over en million sivile tyskere og hundretusener av ungarere sendt på tvangsarbeid og hundretusener av de døde.

Hjemmefront og produksjon[rediger | rediger kilde]

Produksjon relativt forhold mellom de allierte og aksemaktene.[201]

Før utbruddet av krigen hadde de europeiske allierte en klar fordel overfor aksemaktene både i befolkningsstørrelse og økonomisk styrke. I 1938 hadde de vestlige allierte (Storbritannia med samveldelandene, Frankrike og Polen) 30 % høyere befolkning og BNP (brutto nasjonalprodukt) enn de europeiske aksemaktene (Tyskland og Italia). Medregnet kolonier hadde de allierte en 5:1 fordel i befolkning og nesten 2:1 i BNP. På samme tid i Asia hadde Kina 6 ganger så stor befolkning som Japan, men bare 89 % høyere BNP, dette overtaket reduseres til tre ganger befolkning og 38 % høyere BNP om Japans kolonier regnes med.

Selv om de alliertes overtak i produksjon og befolkning i stor grad ble utjevnet ved Tyskland og Japans innledende fremgang så ble overtaket en avgjørende faktor da Sovjetunionen og USA kom med på alliert side. De alliertes kapasitet for større produksjon har ofte blitt tilskrevet større tilgang til naturressurser. Tyskland og Japans nøling med å benytte kvinnelig arbeidskraft, alliert strategisk bombing og sene omstilling til en krigsøkonomi bidro også vesentlig. I tillegg planla hverken Tyskland eller Japan for en lengre krigstilstand og var heller ikke utstyrt for det. For å øke produksjonen benyttet både Tyskland og Japan millioner av slavearbeidere, Tyskland benyttet rundt 12 millioner slavearbeidere, de fleste fra Øst-Europa, mens Japan tvangsrekrutterte over 18 millioner mennesker i Asia.

Okkupasjon[rediger | rediger kilde]

Sovjetiske partisaner hengt av tyske okkupanter i 1943

I Europa forekom okkupasjon i hovedsakelig to svært ulike former. I Nord-Europa, Vest-Europa og Sentral-Europa (Frankrike, Norge, Danmark, Benelux og de annekterte delene av Tsjekkoslovakia) etablerte Tyskland økonomiske styringssystemer hvor landet i løpet av krigen stjal omlag 69,5 milliarder Reichsmark (27,8 milliarder US dollar), i tillegg til direkte plyndring av industriprodukter, militærutstyr, råmaterialer og annet løsøre. Inntektene fra de okkuperte nasjonene var over 40 % av hva Tyskland tok inn ved skattlegging av egne borgere, noe som økte til nær 40 % av Tysklands totale inntekter etterhvert som krigen fortsatte.

I Øst-Europa ble den forventede gevinsten av Lebensraum aldri en realitet da den sovjetiske brent jords taktikk og skiftende frontlinjer begrenset eller stoppet ressursoverføring til de tyske invasjonsstyrkene. Til forskjell fra i vest oppmuntret den tyske rasepolitikken til omfattende brutalitet mot Untermensch (undermennesker) og de fleste tyske offensiver ble fulgt av massehenrettelser. Selv om det ble opprettet lokale motstandsgrupper i de fleste okkuperte land så la de ikke vesentlig begrensning på tyske operasjoner før sent i 1943.

I Asia betegnet Japan land som ble okkupert som en del av det store Øst-Asiatiske velstandssfæren, hvor den japanske okkupasjonen og plyndringen ble forsøkt kamuflert som frigjøring av vestlige kolonier. Selv om de japanske styrkene først ofte ble mottatt som frigjørere så førte okkupasjonsstyrkenes omfattende brutalitet til at folkemeningen snudde til det negative i løpet av få uker. Under Japans innledende angrep beslagla de 640 000 m3 med olje og i løpet av 1943 klarte de å få oljeproduksjonen i Nederlandsk India opp i 50 millioner fat, omlag 76 % av produksjonen i 1940.

Fremskritt i teknologi og krigføring[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig ble fly brukt i i stor og økende utstrekning, som jagerfly, bombefly, rekognoseringsfly og luft-til-bakke støtte. Nyvinninger inkluderte luftbroer (evnen til raskt å kunne lufttransportere mindre mengder med høyt prioritert forsyninger, utstyr og personell) og strategisk bombing (bombing av sivile områder for å ødelegge industri og moral). Forsvar mot fly ble også utviklet, som radar og luftvernartilleri, som den tyske 88 mm luftvernkanonen. Jetfly ble utviklet og selv om de ble brukt kun i begrenset grad av det tyske Luftwaffe mot slutten av andre verdenskrig så førte det til at jetmotorer raskt ble standard for jager- og bombefly i de fleste flyvåpen.

Innenfor sjøkrig ble ny teknologi tatt i bruk på de fleste områder, mest markert ved hangarskip og undervannsbåter. I trefninger ved Taranto, Pearl Harbor og Midway viste hangarskip seg overlegne slagskip og ble det dominerende overflatefartøy.

I Atlanterhavet viste eskortehangarskip seg som et sentralt element ved de alliertes konvoitjeneste da de ga økt beskyttelse og bidro til at konvoiene hadde flystøtte også der hvor landbaserte fly ikke nådde frem. Hangarskip var også rimeligere enn slagskip da fly var relativt rimelig og fartøyene ikke trengte omfattende pansring. Undervannsbåter hadde allerede vist seg effektive i første verdenskrig og de ledende sjømaktene fortsatte utviklingen. Britene la vekt på forsvar mot undervannsbåter, som bruk av det nye instrumentet sonar, søkelys fra fly og konvoier. Tyskerne utviklet bedre undervannsbåter og effektiv taktikk for koordinerte angrep, såkalt ulveflokktaktikk (tysk: rudeltaktik).

Landkrigen skiftet fra det statiske preget under første verdenskrig til økt mobilitet og samvirke mellom våpengrenene. Stridsvognene, som under første verdenskrig hovedsakelig ble benyttet for å støtte infanteristyrker fikk en mer sentral rolle under andre verdenskrig. Stridsvognene på begge sider ble utviklet med hensyn til bevæpning, panser, fart og kommunikasjon. På tross av omfattende mekanisering så forble infanteri til fots ryggraden i alle lands styrker og de fleste var bevæpnet tilsvarende infanterister under første verdenskrig.

Bærbare maskingevær og maskinpistoler ble tatt i utstrakt bruk og mot slutten av krigen utviklet tyskerne det første automatgeværet, et våpen som kombinerte egenskaper ved rifle og maskinpistol og i etterkrigstiden ble standard våpen for de fleste lands infanterister.

Flere av de krigførende nasjonene forsøkte å løse utfordringene ved bruk av store kodebøker ved å erstatte de med maskiner, mest kjent var den tyske krypteringsmaskinen Enigma. Kryptering ble forsøkt bekjempet med Signaletterretning, et felt hvor de allierte hadde stor suksess og fikk tilgang til avgjørende informasjon fra både Tyskland og Japan. De første datamaskiner ble også utviklet under andre verdenskrig, den tyske Z3, den britiske Colossus og den amerikanske ENIAC. Styrte missiler i form av den tyske V1 og ballistiske raketter i form av V2, Manhattanprosjektets utvikling av kjernefysiske våpen og Operasjonsanalyse var viktig både militært og sivilt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sommerville, Donald (2008). The Complete Illustrated History of World War Two: An Authoritative Account of the Deadliest Conflict in Human History with Analysis of Decisive Encounters and Landmark Engagements. Lorenz Books. s. 5. ISBN 0754818985. 
  2. ^ a b All Hell Let Loose, side 4
  3. ^ All Hell Let Loose, side 8
  4. ^ a b Europa i krig, side 149
  5. ^ a b Den andre verdenskrig, side 14
  6. ^ Europa i krig, side 154
  7. ^ a b c Europa i krig, side 156
  8. ^ a b c Den andre verdenskrig, side 16
  9. ^ a b Storm of War, side 4
  10. ^ a b Europa i krig, side 158
  11. ^ Barrett, David P; Shyu, Lawrence N (2001). China in the anti-Japanese War, 1937–1945: politics, culture and society. Volume 1 of Studies in modern Chinese history. New York: Peter Lang. s. 6. ISBN 0-8204-4556-8. 
  12. ^ a b c Europa i krig, side 164
  13. ^ a b Storm of War, side 7
  14. ^ a b Storm of War, side 8
  15. ^ a b Storm of War, side 9
  16. ^ a b Storm of War, side 10
  17. ^ Storm of War, side 18
  18. ^ a b Storm of War, side 22
  19. ^ Europa i krig, side 93
  20. ^ a b Europa i krig, side 94
  21. ^ Storm of War, side 25
  22. ^ a b Storm of War, side 26
  23. ^ Europa i krig, side 169
  24. ^ Den andre verdenskrig, side 52
  25. ^ Den andre verdenskrig, side 54
  26. ^ Storm of War, side 30
  27. ^ Storm of War, side 29
  28. ^ Europa i krig, side 95
  29. ^ a b c Storm of War, side 34
  30. ^ Europa i krig, side 167
  31. ^ Storm of War, side 33
  32. ^ Europa i krig, side 96
  33. ^ Slaget om Norge 1940, side 52
  34. ^ a b Slaget om Norge 1940, side 51-57
  35. ^ a b Europa i krig, side 97
  36. ^ a b c d e f Europa i krig, side 99
  37. ^ a b c d Storm of War, side 43
  38. ^ a b Slaget om Norge 1940, side 260-261
  39. ^ Storm of War, side 44
  40. ^ a b c d Storm of War, side 35
  41. ^ a b c Storm of War, side 54-55
  42. ^ Storm of War, side 56
  43. ^ a b Storm of War, side 52
  44. ^ a b Storm of War, side 57
  45. ^ Europa i krig, side 189
  46. ^ Europa i krig, side 102
  47. ^ «Våre gutter kommer ikke til å bli sendt i krigen på fremmed jord.», USAs president Franklin D. Roosevelt i en valgkamptale høsten 1940. Fra Europa i krig, side 103
  48. ^ Europa i krig, side 108
  49. ^ a b c d e f g Europa i krig, side 103
  50. ^ a b c Storm of War, side 100
  51. ^ Storm of War, side 101
  52. ^ Storm of War, side 105
  53. ^ a b Storm of War, side 351
  54. ^ a b c d Europa i krig, side 114
  55. ^ a b Storm of War, side 358
  56. ^ a b Storm of War, side 352
  57. ^ Storm of War, side 359
  58. ^ a b Storm of War, side 369
  59. ^ a b Storm of War, side 366
  60. ^ Europa i krig, side 55
  61. ^ Storm of War, side 346
  62. ^ Storm of War, side 360
  63. ^ a b Storm of War, side 363
  64. ^ Storm of War, side 357
  65. ^ Europa i krig, side 42
  66. ^ Storm of War, side 373
  67. ^ a b c d Storm of War, side 364
  68. ^ a b Storm of War, side 120
  69. ^ a b Den andre verdenskrig, side 168
  70. ^ a b Storm of War, side 121
  71. ^ a b Storm of War, side 123
  72. ^ Storm of War, side 127
  73. ^ Den andre verdenskrig, side 250
  74. ^ Den andre verdenskrig, side 340
  75. ^ Den andre verdenskrig, side 347
  76. ^ Den andre verdenskrig, side 350
  77. ^ Den andre verdenskrig, side 352
  78. ^ Den andre verdenskrig, side 408
  79. ^ Den andre verdenskrig, side 410
  80. ^ Den andre verdenskrig, side 169
  81. ^ Den andre verdenskrig, side 170
  82. ^ a b c Den andre verdenskrig, side 180
  83. ^ Den andre verdenskrig, side 183
  84. ^ Storm of War, side 124
  85. ^ Den andre verdenskrig, side 188
  86. ^ Den andre verdenskrig, side 186
  87. ^ a b Den andre verdenskrig, side 194
  88. ^ a b Storm of War, side 383
  89. ^ a b c d e Europa i krig, side 111
  90. ^ Europa i krig, side 112
  91. ^ Storm of War, side 160
  92. ^ Den andre verdenskrig, side 224
  93. ^ a b c d Europa i krig, side 113
  94. ^ a b c Fateful Choices, side 333
  95. ^ Den andre verdenskrig, side 273
  96. ^ a b Den andre verdenskrig, side 275
  97. ^ Storm of War, side 192
  98. ^ Den andre verdenskrig, side 285
  99. ^ a b Storm of War, side 201
  100. ^ Storm of War, side 203
  101. ^ Den andre verdenskrig, side 276
  102. ^ Fateful Choices, side 382
  103. ^ a b c d Den andre verdenskrig, side 289
  104. ^ a b Storm of War, side 205
  105. ^ Den andre verdenskrig, side 300
  106. ^ a b c d e f g Den andre verdenskrig, side 334
  107. ^ a b Den andre verdenskrig, side 357
  108. ^ Den andre verdenskrig, side 356
  109. ^ a b Europa i krig, side 116
  110. ^ a b c d Europa i krig, side 116
  111. ^ a b c d Europa i krig, side 121
  112. ^ a b c d Europa i krig, side 118
  113. ^ a b Europa i krig, side 122
  114. ^ a b c d Europa i krig, side 124
  115. ^ Storm of War, side 343
  116. ^ a b c Europa i krig, side 125
  117. ^ a b Den andre verdenskrig, side 417
  118. ^ Den andre verdenskrig, side 445
  119. ^ Den andre verdenskrig, side 447
  120. ^ Den andre verdenskrig, side 451
  121. ^ a b Den andre verdenskrig, side 291
  122. ^ a b c Den andre verdenskrig, side 335
  123. ^ a b Den andre verdenskrig, side 338
  124. ^ Den andre verdenskrig, side 441
  125. ^ Den andre verdenskrig, side 442
  126. ^ a b c Europa i krig, side 126
  127. ^ a b Storm of War, side 414
  128. ^ a b Den andre verdenskrig, side 510
  129. ^ Den andre verdenskrig, side 512
  130. ^ Europa i krig, side 128
  131. ^ Europa i krig, side 130
  132. ^ Den andre verdenskrig, side 525
  133. ^ Storm of War, side 529
  134. ^ a b Storm of War, side 528
  135. ^ a b c d Europa i krig, side 119
  136. ^ Storm of War, side 434
  137. ^ Den andre verdenskrig, side 481
  138. ^ a b c d All Hell Let Loose, side 546
  139. ^ a b Den andre verdenskrig, side 483
  140. ^ a b Den andre verdenskrig, side 493
  141. ^ Storm of War, side 445
  142. ^ Storm of War, side 441
  143. ^ Storm of War, side 442
  144. ^ a b c Europa i krig, side 142
  145. ^ Den andre verdenskrig, side 495
  146. ^ Jones, Woolven, Durodie et al.: Civilian morale during the Second World War: Responses to air raids re-examined, Social History of Medicine, 17 (3): 463-479 DEC 2004
  147. ^ Den andre verdenskrig, side 531
  148. ^ Den andre verdenskrig, side 540
  149. ^ a b c d e Europa i krig, side 129
  150. ^ Den andre verdenskrig, side 543
  151. ^ a b Europa i krig, side 196
  152. ^ a b c d e Europa i krig, side 197
  153. ^ Den andre verdenskrig, side 573
  154. ^ a b Storm of War, side 390
  155. ^ Storm of War, side 393
  156. ^ Storm of War, side 394
  157. ^ Den andre verdenskrig, side 615
  158. ^ Den andre verdenskrig, side 619
  159. ^ Storm of War, side 403
  160. ^ a b Storm of War, side 404
  161. ^ Den andre verdenskrig, side 791
  162. ^ Europa i krig, side 188
  163. ^ a b c Den andre verdenskrig, side 368
  164. ^ Den andre verdenskrig, side 624
  165. ^ a b c Europa i krig, side 136
  166. ^ Den andre verdenskrig, side 661
  167. ^ Den andre verdenskrig, side 664
  168. ^ a b c Den andre verdenskrig, side 686
  169. ^ Europa i krig, side 132
  170. ^ All Hell Let Loose, side 527
  171. ^ a b c d e f g All Hell Let Loose, side 550
  172. ^ All Hell Let Loose, side 551
  173. ^ a b All Hell Let Loose, side 549
  174. ^ All Hell Let Loose, side 254
  175. ^ All Hell Let Loose, side 558
  176. ^ All Hell Let Loose, side 636
  177. ^ All Hell Let Loose, side 642
  178. ^ All Hell Let Loose, side 640
  179. ^ a b All Hell Let Loose, side 644
  180. ^ All Hell Let Loose, side 645
  181. ^ All Hell Let Loose, side 576
  182. ^ All Hell Let Loose, side 577
  183. ^ All Hell Let Loose, side 581
  184. ^ a b c All Hell Let Loose, side 590
  185. ^ All Hell Let Loose, side 594
  186. ^ a b All Hell Let Loose, side 607
  187. ^ All Hell Let Loose, side 614
  188. ^ a b All Hell Let Loose, side 602
  189. ^ All Hell Let Loose, side 613
  190. ^ All Hell Let Loose, side 608
  191. ^ All Hell Let Loose, side 621
  192. ^ a b All Hell Let Loose, side 626
  193. ^ a b c All Hell Let Loose, side 630
  194. ^ Europa i krig, side 146
  195. ^ a b c d Storm of War, side 571
  196. ^ a b Storm of War, side 573
  197. ^ a b c All Hell Let Loose, side 650
  198. ^ Storm of War, side 575
  199. ^ a b c d Storm of War, side 577
  200. ^ «Very late the next night, however, something happened that did change the plan. The Soviet Union declared war and launched a broad surprise attack on Japanese forces in Manchuria. In that instant, Japan’s strategy was ruined. Stalin would not be extracting concessions from the Americans. And the approaching Red Army brought new concerns: The military position was more dire, and it was hard to imagine occupying communists allowing Japan’s traditional imperial system to continue. Better to surrender to Washington than to Moscow.», «Why did Japan surrender?», fra avisen Boston Globe, 7. august 2011
  201. ^ Bakgrunn for grafen er gitt i denne artikkelen på engelskspråklig Wikipedia

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: World War II – bilder, video eller lyd