Hendersonøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 24°21′S 128°19′V

UNESCOs verdensarv
Hendersonøya
Hendersonøya
Kart over Hendersonøya i forhold til Pitcairn
Land Storbritannia Storbritannia
Sted Pitcairnøyene Pitcairnøyene
UNESCO Innskrevet ved UNESCOs 12. sesjon i 1988. Referansenr. 487.
Kriterium NATUR (VII)(X)
Se også Verdensarvsteder i Oseania
Eksterne lenker

Hendersonøya er ei ubebodd koralløy i den sørlige delen av Stillehavet. Øya ligger under Pitcairnøyene siden 1902. Hendersonøya er 9,6 km lang og 5,1 km bred og har et areal på 37.3 km². I 1988 ble Hendersonøya merket som et verdensarvsted grunnet det rike fuglelivet og de urørte fosfatreservene.

Hendersonøya er for liten for jordbruk og har ingen ferskvannskilde. Øyas høyeste punkt er 33 meter over havet. Selv om Hendersonøya er ubebodd i dag, tyder arkeologiske utgravinger på at øya tidligere har vært bebodd av en polynesisk gruppe mellom 1100- og 1400-tallet. Hvorfor øya ble forlatt er ukjent, men sannsynligvis var bosetningen der knyttet til Pitcairnøyene, som også ble forlatt.

Luftfoto av Hendersonøya, fra NASA

Hendersonøya ble oppdaget av den portugisiske sjøfareren Pedro Fernandes de Queiros den 29. januar 1606, og han ga øya navnet San Jõao Baptista. Den 17. juni 1819 ble øya gjenoppdaget av den britiske kapteinen Henderson med fartøyet «Hercules», utsendt av det britiske Ostindiske kompani.

Mannskapet på det sunkne amerikanske hvalskipet «Essex» fra Nantucket gjorde kortvarig landgang på øya og ble der fra 20. til 27. desember 1820. Tre av mannskapet – Thomas Chappel, Seth Weeks og William Wright – ble værende igjen og overlevde inntil de ble til sist reddet den 9. april 1821, mens deres kamerater seilte videre med mål for Sør-Amerika i tre hvalbåter. De strandete sjøfolkene rapporterte å ha sett menneskeskjellet i en hule.

I august 1851 fant besøkende fra Pitcairnøyene også skjelletter i en hule og et skipsvrak ved den tilstøtende stranden. Etter at en gruppe fra Pitcairnøya som samlet trevare gjenoppdaget skjelletene i mars 1958 ble det utført en medisinsk undersøkelse og det ble bestemt at beinene var av kaukasoide opprinnelse, og de ble deretter gravlagt i en grunn grav i grotten. Beinlevningene ble undersøkt på nytt av en amerikansk gruppe i 1966 og deretter gravlagt i fem kister i det venstre hjørnet av hulen. Denne undersøkelsen konkluderte med at det var levninger av fem eller seks mennesker, en av dem mellom tre og fem år. Det er antatt det var overlevende fra et skipsvrak som døde av dehydrering. [1]

Tidlig på 1980-tallet var den amerikanske forretningsmannen Arthur M. Ratliff interessert i å utnytte øya kommersielt. Tanken var å etablere en liten bosetning med en flystripe og kvegfarm. Styresmaktene på Pitcairn, Pitcairn Island Council, godtok planene, men de ble stoppet av det britiske utenriksdepartementet etter innvendinger fra miljøverngrupper.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pitcairn Islands Study Center. History of Government and Laws, Part 159

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]