James Hunt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
James Hunt
Nasjonalitet  England Engelsk
Formel 1-karriere
Sesonger 1973-1979
Konstruktører Hesketh, McLaren, Wolf
Verdensmester 1 (1976)
Løp 92
Seiere 10
Pallplasseringer    23
Pole positions 14
Raskeste runder 8
Poeng 179
Km i ledelse 3363 km
Debut Monacos Grand Prix 1973
Første seier Nederlands Grand Prix 1975
Siste seier Japans Grand Prix 1977
Siste løp Monacos Grand Prix 1979
Plassering 1979 22. plass

James Simon Wallis Hunt (født 29. august 1947, død 15. juni 1993), engelsk racerfører og verdensmester i Formel 1 1976.

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

James Hunt kjørende i en Brabham BT21F3 løpet på Brands Hatch, 1969.

James vokste opp i Belmont i Surrey, sørvest for London, som nummer to i en søskenflokk på seks. Fra starten av var James en uregjerlig guttunge. Et heftig temperament og store humørsvingninger var en del av personligheten. Vinnerinstinktet var stort, og han fant flere metoder for å oppnå sin vilje. Utdanningen foregikk blant annet ved Wellington College, der han var elev fra 13-årsalderen til han var 18 i 1965. Som ved andre engelse kostskoler var idrett viktig. James viste et stort talent i både tennis, squash og terrengløp . I 18-årsalderen siktet han seg inn på en utdannelse innen medisin, men dette tok brått slutt. Som tilskuer ved et bilstevne på Silverstone ble interessen for bilsport alvorlig tent, og James bestemte seg allerede der og da for å bli racerfører. Målet var allerede satt: Jeg skal bli verdensmester. Foreldrene var ikke overbegeistret for den interessen deres noe uregjerlige og bestemte sønn hadde funnet, og verken oppmuntret eller støttet ham økonomisk i de kommende årene.

James første konkurransebil var en Mini som han selv bygde om. Lønn fra forskjellige strøjobber bidro til å finansiere prosjektet, og etter to år stilte han opp i sin første konkurranse, bare for å bli diskvalifisert på grunn av et ikke godkjent førersete; en gammel hagestol fra foreldrenes hjem. James hadde ikke funnet noe i regelverket om at dette ikke var tillatt. De første årene av karrieren var preget av slit og pengemangel. Men det harde arbeidet ga etter hvert bedre resultater. Han deltok i løp i Formel Ford-klassen og senere i Formel 3-løp rundt om i Storbritannia og Europa. Resultatene varierte, blant annet fordi James hadde en egen evne til å krasje det meste av kjøretøy han satte seg bak rattet i. Klengenavnet ”Hunt the Shunt” ble sterkt knyttet til imaget hans på slutten av sekstitallet, og ble hengende ved i flere år. Han ble likevel sett på som en fører med stort talent. Han holdt som regel større fart enn sine konkurrenter, og så lenge han unngikk de mest spektakulære ulykkene (som det var mange av), var navnet hans høyt oppe på resultatlistene.

På vei mot målet[rediger | rediger kilde]

Hunts Hesketh 308 fra 1975 kjørt av hans sønn Freddie i 2007.

Formel 2 var neste skritt, men selv på dette nivået måtte han sørge for finansieringen stort sett på egen hånd. At James noen gang ville bli verdensmester var det nok bare ham selv som hadde tro på. Veien fram syntes usannsynlig lang, ikke minst da han fikk sparken fra March-laget som han hadde kontrakt med. I 1972 snudde lykken tilfeldigvis, da den unge engelske lord Alexander Hesketh bestemte seg for å bruke deler av sin formue på å starte sitt eget lag, Hesketh Racing. James ble tilbudt jobben som sjåfør, og i begynnelsen var Formel 2 arenaen. Suksessen var liten, og snart tok Lord Hesketh følgende beslutning: Han var ikke interessert i at laget hans skulle gjøre det elendig i Formel 2, han mente det var bedre å dumme seg ut i toppklassen Formel 1, da det heller ikke ville koste så mye mer.

Formel 1-debuten kom i Monaco Grand Prix i 1973, med James på en respektabel 9. plass. Flere gode plasseringer fulgte, blant annet 2. plass bak svenske Ronnie Peterson i sesongens siste løp på Watkins Glen i USA. Da 1973-sesongen var over var James Hunt nr. 8 sammenlagt, til tross for å ha deltatt i kun 8 av sesongens 15 løp.

1974-sesongen ble en nedtur i forhold til de forventningene Hesketh Racing hadde fått etter den lovende starten året før, og Hunt endte også dette året på 8. plass sammenlagt selv om han stilte til start i alle løpene. Den første seieren i et Grand Prix-løp lot vente på seg. Året var preget av mange brutte løp både på grunn av mekanisk svikt og førerfeil, men også tre tredjeplasser som beviste at potensialet var til stede.

Den første Formel 1-seieren kom i 1975-sesongen, da han slo østerrikeren Niki Lauda med et lite sekund i det nederlandske Grand Prix på Zandvoort. Flere plasseringer på podiet fulgte, men ingen flere seire denne sesongen. Sesongen endte med 33 poeng og 4-plass totalt, bak blant annet sammenlagtvinneren Lauda.


Verdensmester[rediger | rediger kilde]

1976 var James Hunts store år. Hesketh Racing hadde i slutten av 1975 gått tom for penger, og annonserte slutten på sitt Formel 1-engasjement. Hunt hadde fram til da vært solidarisk med laget, men befant seg etter dette i en situasjon der han kunne miste neste års sesong. Lykken stod den kjekke bi, da den brasilianske McLaren-føreren Emerson Fittipaldi (verdensmester for Lotus 1 1972 og for McLaren i 1974) valgte å ignorere et nytt kontraktsforslag fra McLaren og sluttet seg til broren Wilsons brasilianske, nystartede og hjemmepatriotiske Copersucar-team. McLaren hadde ikke mange valg og satset på den fremadstormende britiske villmannen som sitt førstevalg for den kommende sesongen. Hunt startet bra ved å ta pole position i det første løpet på Interlagos ved Sao Paulo. Tekniske problemer gjorde at han måtte bryte løpet, og regjerende mester Lauda tok seieren. Lauda fortsatte sesongen i overlegen stil, og vant neste løp på sørafrikanske Kyalami (Hunt nummer to), ble nummer to i det første Grand Prix på Long Beach, USA, nummer to på Jarama i Spania (Hunts første seier for McLaren, selv om han etter løpet ble diskvalifisert fordi hans M23 var 1,8 cm for bred. Dette ble imidlertid omgjort et par måneder senere, slik at Hunt beholdt sine poeng). Lauda vant deretter på Zolder i Belgia, klassiske Monaco Grand Prix og ble nr. 3 på Anderstorp i Sverige, der James tok 5-plassen, hans eneste poenggivende resultat siden Spania. På Paul Ricard i det franske mesterskap var lykken snudd i favør av engelskmannen. Hunt vant løpet, da Lauda brøt pga. tekniske problemer.

Det neste løpet var det britiske Grand Prix på Brands Hatch. En enorm engelsk supporterskare hadde møtt opp for å støtte "The Golden Boy", som britisk presse omtalte ham som. Rett etter start var Hunt involvert i en hendelse da de to Ferrariene til Lauda og Regazzoni krasjet i hverandre. James hadde ikke mulighet til å unngå å kjøre inn i disse, fikk en luftetur av de sjeldne og skadet bilen alvorlig under landingen. Løpet ble stoppet, og James tok sin reservebil til start. Arrangørene godtok ikke det, og det ble opplyst at løpet ville starte uten Hunt, og også Regazzoni og Ligier-sjåføren Jaques Laffite. Publikum gikk amok, en enorm pipekonsert startet, ølbokser ble kastet ut på banen, og arrangøren kunne ikke gjøre annet enn å la Hunt starte. Lauda ledet det meste av løpet, men James tok seieren etter en fantastisk avslutning, til publikums enorme begeistring.

Neste løp var på legendariske og livsfarlige Nürburgring i Vest-Tyskland. Niki Lauda hadde på andre runde av den nesten 23 km lange banen et uhell som sendte ham av banen i høy fart. Hans Ferrari tok fyr, og Lauda var ikke i stand til å komme seg ut av bilen på egen hånd. En heroisk innsats av førerne Arturo Merzario, Brett Lunger og Guy Edwards reddet livet hans i første omgang. Alvorlige brannskader og inhalasjon av giftige gasser var imidlertid livstruende, og Niki ble på sykehuset gitt den siste olje av en katolsk prest. Lauda ga imidlertid ikke opp, og stilte mirakuløst til start i det italienske Grand Prix på Monza bare seks uker senere. Det restartede løpet på Nürburgring ga en overlegen seier til Hunt i sin McLaren, men gleden over seieren ble snart redusert da omfanget av Laudas ulykke ble kjent. Hunt og Lauda var sesongens store rivaler, men også de beste venner, og hadde blant annet tidligere i sine karrierer delt en leilighet i London.

Hunt fortsatte med fjerdeplass i Østerrike, og tok deretter nok en seier på Zandvoord, denne gang på sin 29-årsdag. På Monza var som nevnt Lauda tilbake og tok en utrolig fjerdeplass i et løp der Hunt ble satt sist i startoppstillingen pga. et angivelig brudd på oktanverdien i sin bils bensin. Dette ble senere avslørt å være en bløff fra de italienske arrangørenes side, som for alt i verden ville sikre seier for sin Ferrari-fører. Konkurransen flyttet deretter til Canada og USA, der Hunt kjørte sine kanskje beste løp i karrieren, og vant begge. Lauda fikk kun poeng for sin fjerdeplass på Watkins Glen.

Alt var opp til resultatet i sesongens siste løp i det første japanske Grand Prix på Mount Fuji. Lauda ledet med tre poeng, og Hunts sjanser syntes ikke særlig store til å ta tittelen. Et voldsomt regnvær gjorde forholdene ekstremt vanskelige, og flere av førerne ønsket løpet avlyst (til og med Hunt). Mediainteressen var imidlertid enorm pga. kampen mellom Lauda og Hunt, og begivenheten ble TV-sendt direkte i flere land enn noen gang tidligere i Formel 1-historien. Løpet ble utsatt, men ble startet opp over en time forsinket med Mario Andretti på pole og Hunt som nummer to. James ga alt i starten, tok ledelsen og unngikk derfor vannspruten fra foranliggende biler. Niki Lauda kjørte to runder, og kjørte deretter inn i Ferrari-pit’en. ”Mitt liv er viktigere enn å vinne et nytt verdensmesterskap”, uttalte den regjerende mester. Skadene etter ulykken på Nürburgring gjorde blant annet at han ikke kunne blinke med øynene, og sikten ble derfor redusert til nesten null.

Det fantes ingen radiokommunikasjon mellom teamledelse og fører den tiden. James visste derfor ingenting om at Lauda hadde stått av, og fortsatte å presse maksimalt. Regnet ga seg etter hvert, og banen ble tørrere. Taktiske disposisjoner slo feil mellom McLaren-teamet og fører, slik at James fortsatte på sine regndekk uten å bli kommandert til pitstop for skifte. Dette førte til at begge forhjulene punkterte mot slutten av løpet, og Hunt måtte gå i en pitstop som varte i nærmere 30 sekunder fordi jekken som løfter bilene ved dekkskifte ikke var konstruert for en bil med begge forhjul punktert. McLaren-mekanikerne måtte løfte fronten av bilen for hånd. Etter pitstop’en var James nede på en åttendeplass, og verdensmesterskapet syntes avgjort til Laudas fordel. Hunt ga derimot aldri opp, kjørte som gal de siste rundene, og avanserte tilstrekkelig antall plasser til å avslutte som nummer tre, som ga fire poeng. Hunt var verdensmester med 69 poeng mot Laudas 68. Løpsresultatene var på grunn av forholdene særdeles uoversiktlige, og Hunt var sikker på at tittelen var tapt da han kjørte i mål. Han kokte over da han parkerte sin McLaren, hoppet ut av bilen og sverget høylytt sine forbannelser over teamet generelt og McLaren-boss Teddy Mayer i særdeleshet. De klarte etter hvert å roe ned sin helt, og overbeviste ham til slutt om at han mot alle odds var verdensmester.

Nedtur[rediger | rediger kilde]

Til 1977-sesongen presenterte McLaren sin nye M26, som skulle gi nok en seier for det britiske laget. Men bilen var ingen suksess, selv om Hunt trolig kjørte bedre denne sesongen enn i den foregående som endte med verdensmesterskap. Han vant det britiske mesterskapet, nok en seier på Watkins Glen i USA, og avsluttet sesongen med seier på Mount Fuji. Dette ga likevel kun femteplass i mesterskapet sammenlagt. Niki Lauda vant for andre gang mestertittelen med samme antall seire.

1978 var en katastrofal sesong for McLaren og Hunt. Lotus’ utvikling av sine biler innen ”ground-effect” ga førerne Andretti og Peterson enorme fordeler. James oppnådde ikke resultater, og mistet etter hvert sin heltestatus i britisk presse som sørget for å tråkke ham så langt ned som mulig. I september under det italienske Grand Prix på Monza utenfor Milano skjedde en ulykke som forandret Formel 1. Rett etter start mistet svenske Ronnie Peterson kontroll over sin Lotus, som havnet i autovernet i stor fart, spratt inn på banen igjen bare for å bli truffet i siden av en bil som kom bakfra. Et enormt flammeinferno oppstod da Petersons bil tok fyr, og med over 20 frakturer eller brudd i sine ben hadde han ingen mulighet til å redde seg ut ved egen hjelp. 11 biler ble satt ut av spill i ulykken, blant dem Hunts McLaren. Han løp fra sin bil tilbake til svenskens ulykkesbil, stoppet opp i noen få sekunder og løp deretter inn i flammehavet og dro Peterson ut av Lotus’en i siste øyeblikk. Ronnie Peterson ble bragt til sykehus, men døde neste morgen som følge av skadene.

Hunt var forfulgt av denne hendelsen resten av sitt liv. Dette fordi det trolig var hans bil som kom i kontakt med Petersons slik at denne mistet kontrollen. Hunt la skylden på den ferske italienske føreren Ricardo Patrese, som angivelig skulle ha presset Hunts bil inn i Petersons Lotus. Det ble senere bevist at dette ikke var tilfelle, men Hunt fortsatte urettmessig og til manges bestyrtelse å beskylde Patrese resten av sitt liv.

James Hunt forlot McLaren etter 1978-sesongen for å fortsette i det relativt nye Wolf-teamet. Han måtte nok en gang kjøre en ikke-konkurransedyktig bil, og Hunt avsluttet sin karriere midtveis i 1979-sesongen under Monaco Grand Prix.


Et nytt liv[rediger | rediger kilde]

Fra 1980 ble han ansatt som ekspertkommentator for BBC sine motorsportssendinger sammen med Murray Walker. Med sin autoritære, dype, artikulerte stemme og hemningsløse kommentarer utgjorde han og Walker etter hvert et legendarisk team, og de dro millioner av nye tilhengere til sporten. Formel 1 ville aldri vært hva det er i dag hadde det ikke vært for den ekstremt fargerike, respektløse og ytterst sjarmerende ”Public schoolboy” fra en av Londons forsteder.

Etter å ha forlatt Formel 1-sirkuset falt Hunt inn i tilværelse av depresjoner, alkoholisme og til dels misbruk av narkotika. Han giftet seg med Sarah, og fikk sønnene Tom og Freddie på midten av 80-tallet. Men ekteskapet endte nok en gang i skilsmisse.

James møtte rundt 1990 Helen Dyson, en jente som var mange år yngre enn ham selv. Etter utallige damehistorier var dette trolig første gang han følte ekte kjærlighet for en kvinne. Hunt hadde nådd bunnen av sitt liv da de møttes, og hun visste ingenting om hans forhistorie på det tidspunkt. Depresjonene og alkoholen hadde et solid tak på ham, men Helen greide å hjelpe ham ut av dette. James opplevde kanskje sin lykkeligste periode i livet i noen få, korte år. 15. juni 1993 døde han plutselig av hjertesvikt i sitt hjem i Wimbledon, kun timer etter at han hadde fridd til Helen.


Personen bak fasaden[rediger | rediger kilde]

James Hunt hadde en egen evne til å havne i medienes søkelys. Han brydde seg sjelden om hva utenforstående mente om ham, gjorde akkurat som han selv hadde lyst til og sa akkurat hva han mente, til manges forlystelse og noens forferdelse. Han ble av mange oppfattet som en arrogant og usympatisk person, men bak fasaden som mediene bygde opp befant det seg et annet menneske. Hans nærmeste venner og familie beskriver ham som en svært omsorgsfull person, med en ekstrem sjarm og positiv utstråling. På mange måter en eksentrisk engelskmann, med en dominerende personlighet som gjorde et spesielt inntrykk på de menneskene som kom nært innpå ham.

  • I motsetning til sine fem søsken var lille James en uregjerlig guttunge med et voldsomt temperament og et ekstremt konkurranseinstinkt.
  • Under sin utdannelse på Wellington College valgte han å bli med i skolens orkester for å unngå studier på kveldstid. Han lærte å spille trompet, og dette mestret han snart på en slik måte at han ble plukket ut for å spille orkesterets soloer. Han opptrådte ofte i venners bryllup og andre arrangement med trompeten resten av livet.
  • James var alltid svært glad i dyr, og i barndommen drev han med oppdrett av undulater, en hobby han tok opp igjen etter at Formel 1-karrieren var over. Hans beste venn i mange år var schæferen Oscar, som han hadde et helt spesielt forhold til.
  • I flere år, også på høyden av karrieren, var alkohol, lettere narkotiske stoffer og 40 sigaretter om dagen normalt konsum.
  • Hans favorittband var Rolling Stones.
  • James var ekstremt nervøs før ethvert race, og ble ofte observert i situasjoner der han stod og kastet opp like før løpene startet.
  • Han møtte ofte opp barføtt og med utslitte jeans og T-skjorter i offisielle (inkludert kongelige) mottakelser.
  • En av James’ beste venner var Barry Sheene, verdensmester i motorsykkelkjøring på bane.
  • James var ekstremt svak for kvinner, og de for ham. Hans første ekteskap var med Susan i 1974, en fotomodell han møtte i Spania. Mindre enn et år etter bryllupet kom bruddet i forholdet, da Susan møtte den britiske skuespilleren Richard Burton og forlot James, en historie som både engelske og internasjonale aviser fråtset i. Kvinnehistoriene ble etter hvert utallige, og hans andre ekteskap endte også med skilsmisse etter få år. Men dette ekteskapet ga ham også sønnene Tom og Freddie, som han var en utrolig stolt og god far for.
  • James var en sammensatt og motstridende person, beskrevet som en gåte selv for sin nærmeste familie og sine venner. Humørsvingningene var store, og spesielt etter at Formel 1-karrieren var over ble James et offer for depresjoner som plaget ham i mange år.
  • Hans forholdsvis korte karriere i Formel 1 bidro til at medienes søkelys ble rettet mot denne sporten, og den store populariteten Formel 1 har oppnådd senere skyldes i stor grad denne fargerike engelskmannen. James Hunt tok aldri seg selv for høytidelig, men var i all enkelthet glad i livet og sørget for å leve det til det fulle.

Resultater[rediger | rediger kilde]

Fullstendige Formel 1-resultater[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)

År Team Chassis Motor 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 Plass Poeng
1973 Hesketh Racing March
731
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
ARG
 
BRA
 
RSA
 
ESP
 
BEL
 
MON
Ret
SWE
 
FRA
6
GBR
4
NED
3
GER
 
AUT
Ret
ITA
DNS
CAN
7
USA
2
8. 14
1974 Hesketh Racing March
731
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
ARG
Ret
BRA
9
8. 15
Hesketh
308
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
RSA
Ret
ESP
10
BEL
Ret
MON
Ret
SWE
3
NED
Ret
FRA
Ret
GBR
Ret
GER
Ret
AUT
3
ITA
Ret
CAN
4
USA
3
1974 Hesketh Racing Hesketh
308B
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
ARG
2
BRA
6
RSA
Ret
ESP
Ret
MON
Ret
BEL
Ret
SWE
Ret
NED
1
FRA
2
GBR
4
GER
Ret
AUT
2
4. 33
Hesketh
308C
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
ITA
5
USA
4
1976 Marlboro McLaren McLaren
M23
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
BRA
Ret
RSA
2
USW
Ret
ESP
1
BEL
Ret
MON
Ret
SWE
5
FRA
1
GBR
DSQ
GER
1
AUT
4
NED
1
ITA
Ret
CAN
1
USA
1
JPN
3
1. 69
1977 Marlboro McLaren McLaren
M23
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
ARG
Ret
BRA
2
RSA
4
USA
7
MON
Ret
5. 40
McLaren
M26
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
ESP
Ret
BEL
7
SWE
12
FRA
3
GBR
1
GER
Ret
AUT
Ret
NED
Ret
ITA
Ret
USA
1
CAN
Ret
JPN
1
1978 Marlboro McLaren McLaren
M26
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
ARG
4
BRA
Ret
RSA
Ret
USW
Ret
MON
Ret
BEL
Ret
ESP
6
SWE
8
FRA
3
GBR
Ret
GER
DSQ
AUT
Ret
NED
10
ITA
Ret
USA
7
CAN
Ret
13. 8
1979 Olympus Cameras
Wolf Racing
Wolf
WR7
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
ARG
Ret
BRA
Ret
RSA
8
ESP
Ret
22. 0
Wolf
WR8
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
USW
Ret
BEL
Ret
MON
Ret
FRA
 
GBR
 
GER
 
AUT
 
NED
 
ITA
 
CAN
 
USA
 

Se også[rediger | rediger kilde]

Vinnere av Førermesterskapet i Formel 1

1950  G. Farina
1951  J.M. Fangio
1952  A. Ascari
1953  A. Ascari
1954  J.M. Fangio
1955  J.M. Fangio
1956  J.M. Fangio
1957  J.M. Fangio
1958  M. Hawthorn
1959  J. Brabham

1960  J. Brabham
1961  P. Hill
1962  G. Hill
1963  J. Clark
1964  J. Surtees
1965  J. Clark
1966  J. Brabham
1967  D. Hulme
1968  G. Hill
1969  J. Stewart

1970  J. Rindt
1971  J. Stewart
1972  E. Fittipaldi
1973  J. Stewart
1974  E. Fittipaldi
1975  N. Lauda
1976  J. Hunt
1977  N. Lauda
1978  M. Andretti
1979  J. Scheckter

1980  A. Jones
1981  N. Piquet
1982  K. Rosberg
1983  N. Piquet
1984  N. Lauda
1985  A. Prost
1986  A. Prost
1987  N. Piquet
1988  A. Senna
1989  A. Prost

1990  A. Senna
1991  A. Senna
1992  N. Mansell
1993  A. Prost
1994  M. Schumacher
1995  M. Schumacher
1996  D. Hill
1997  J. Villeneuve
1998  M. Häkkinen
1999  M. Häkkinen

2000  M. Schumacher
2001  M. Schumacher
2002  M. Schumacher
2003  M. Schumacher
2004  M. Schumacher
2005  F. Alonso
2006  F. Alonso
2007  K. Räikkönen
2008  L. Hamilton
2009  J. Button

2010  S. Vettel
2011  S. Vettel
2012  S. Vettel
2013  S. Vettel
2014  L. Hamilton