The Beatles

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
The Beatles
The Beatles
Utmerkelse Rockens æresgalleri, Grammy Award for beste nye artist, Grammy Lifetime Achievement Award, Grammy Trustees Award
Opphav Liverpool
Periode 19601970
Sjanger Rock
Pop
Beat
Plateselskap Parlophone
Capitol
Apple
Odeon
Vee-Jay
Polydor
Swan
Tollie
United Artists Records
Medlemmer
Paul McCartney
John Lennon
George Harrison
Ringo Starr
Tidligere medlemmer
Pete Best
Stuart Sutcliffe

The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960. Bandet besto i mesteparten av perioden av James Paul McCartney, John Winston Lennon, George Harrison og Richard Starkey (mest kjent som «Ringo Starr»). Bandet regnes som det største og mest innflytelsesrike bandet i rockeæraen.[1] I begynnelsen begynte de med overfladisk popularitet, såkalt «Beatlemania», men de utviklet både stil og musikk radikalt på midten av 1960-tallet. I denne perioden spilte de psykedelisk musikk, hard rock, indisk musikk, music hall, ballade, deler av klassisk musikk og countryrock. Kjennetegnet gjennom mesteparten av perioden var harmoni, melodisk bass og fravær av soloer.

Bandet vokste ut av The Quarrymen og tilbrakte flere år med et tett program med konserter nesten hver dag i Liverpool og Hamburg. Bandet fikk sin endelige besetning i august 1962 i og med inkluderingen av Starkey. Samtidig debuterte de med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med gruppens andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de britiske hitlistene. Gjennombruddet i De forente stater kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand». Totalt hadde gruppen til sammen 17 nummer 1-hits i Storbritannia og 20 nummer 1-hits i USA.

Gruppen forble en av de fremste popgruppene gjennom hele 1960-tallet, frem til den ble offisielt oppløst i 1970. De hadde da dominert hitlistene og musikkbransjen på begge sider av Atlanteren gjennom hele karrieren. De påvirket etterkrigstidens babyboom-generasjon i Storbritannia, USA og mange andre land i 1960-årene. De ble mer enn kun plateartister, og påvirket moter og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme. De oppnådde en ikonstatus som ga dem enorm påvirkningskraft.

De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. Med 10 Grammy Award, en Oscar og 13 platinaalbum[2] I 1988 ble The Beatles innvotert i Rockens æresgalleri. Senere har Lennon (1994), McCartney (1999) og Harrison (2004) oppnådd det samme som soloartister. Starkey ble i 2015 inkludert i kategorien «Award for Musical Excellence». Deres manager Brian Epstein fikk også komme inn, han for «Lifetime Achievement» (2014), og deres faste produsent George Martin ble med for sin innsats i 1999.

Hovedmedlemmer[rediger | rediger kilde]

Tidligere medlemmer[rediger | rediger kilde]

Denne oversikten er bare over de som var medlemmer i korte perioder fra tiden da bandet skiftet navn til «The Beatles», og inkluderer derfor ikke medlemmer av The Quarrymen. Oversikten inkluderer heller ikke sangere som Beatles fungerte som backingband for, som Tony Sheridan eller studiomusikere som Andy White.

  • Pete Best – trommer, vokal (1960–1962)
  • Stuart Sutcliffe – bass, vokal (1960–1961)
  • Chas Newby – bass (1960–1961)
  • Norman Chapman – trommer (1960)
  • Tommy Moore – trommer (1960)
  • Jimmie Nicol – trommer (1964)

Historie[rediger | rediger kilde]

John Lennon lærte seg gitar via banjo.

Beatles' historie starter med de enkelte medlemmene, men den naturligste gjennomgangen er å ta utgangspunkt i bandet til John Lennon, ettersom de andre ble medlemmer av dette bandet og utviklet det til The Beatles. Beatles arbeidet seg opp en relativt stor stjerne i Liverpool og Hamburg, men det var først med Brian Epstein at bandet tenkte utenom de to byene og fokuserte på en mer presentabel gjennomføring av konserter, påkledning og øving til konsertene. The Beatles jobbet hardt for å komme til toppen, der de holdt seg ut sekstitallet. Siden dette er Beatles' historie, vil denne artikkelen i liten grad se på de individuelle medlemmenes videre karriere.

Den historiske gjennomgangen vil fokusere på firehoveddeler: Tiden fram til 1960, da bandet tok form; 1960-1963, tiden da bandet var på grensen til nasjonalt og internasjonalt gjennombrudd; 1963-1967, fram til Brian Epstein døde, og 1967-1970.

1956-1960 - Fra Quarrymen til Beatles[rediger | rediger kilde]

Se også: The Quarrymen

John Lennon hadde trent litt på gitar, men det var først da Lonnie Donegan uttrykte at «alt man trengte var tre akkorder og noe å slå på» at Lennon begynte i band.[3] Han startet raskt «skiffle»-gruppen The Quarrymen, oppkalt etter skolen han gikk på.

Paul McCartney ble med etter drøfting i bandet.

Paul McCartney så bandet live under en landsbyfestival ved St. Peter's Church i Woolton den 6. juli 1957.[4] Paul McCartney syntes at bandet spilte bra, og at John Lennon, som var den eneste som han opplevde som skilte seg ut, var en god hovedvokalist. I pausen mellom de to showene, imponerte Paul John med å kunne stemme en gitar etter gitarstemming, ettersom John Lennon hadde brukt banjogrep og banjostemming på gitaren.[5] I tillegg spilte Paul «Twenty Flight Rock» av Eddie Cochran, Be-Bop-a-Lula av Gene Vincent og en medley av forskjellige Little Richard-hits.[6]

George Harrison ble med som tredje gitarist.

Etter to ukers drøfting, ble McCartney invitert med i bandet av Lennon.[6] McCartney viste seg å være en perfeksjonist der John Lennon var en bohem.[7] Den 6. februar 1958 tok McCartney med seg den unge og meget dyktige gitaristen George Harrison. På tross av skepsis fra Lennon, ettersom Harrison ikke hadde fylt 15 ennå, ble Harrison med.[8] På denne tiden sluttet og startet folk med jevne mellomrom, og de eneste medlemmene som var med over lengre tid var John Lennon, Paul McCartney og George Harrison. Dermed hadde bandet tre faste gitarister og flere andre medlemmer som byttet.

Med denne nye oppsetningen, og med moten på vei bort fra skiffle til rock, forandret også bandet stil. Dette ga dem noe økt status lokalt.[9] The Quarrymen byttet senere navn flere ganger. Utviklingen er omtrent som følger[10]:

  • The Quarrymen (- oktober 1959, George Harrison var med på det kortlivede The Les Stewart Quartet, som var en trio, i august-september 1959)
  • Johnny and the Moondogs (oktober 1959 - januar 1960)
  • The Beatals (januar - mai 1960, med Stuart Sutcliffe på bass)
  • The Nerk Twins (23. - 24. april 1960, bare John og Paul[11])
  • The Silver Beetles (mai - juni 1960)
  • The Silver Beatles (juli - august 1960)
  • The Beatles (august 1960-)

I tillegg var George Harrison med i andre band i tider der Quarrymen manglet gigs, som i The Les Stewart Quartet i 1959, da Quarrymen stort sett besto av Lennon og McCartney som komponerte sanger.[12]

Navnet «The Beatles» er usikkert. John Lennon forklarte selv hvordan i første ugtgave av bladet Mersey Beat[13]:

«Many people ask what are Beatles? Why Beatles? Ugh, Beatles, how did the name arrive? So we will tell you. It came in a vision—a man appeared on a flaming pie and said unto them: ‘From this day on you are Beatles.’ ‘Thank you, Mister Man, they said, thanking him[14]

En mer sannsynlig forståelse var at Sutcliffe foreslo et navn a la «The Crickets» (sirissene) etter backingbandet til Buddy Holly, og at de gikk via insektrelaterte navn før de endte på Beetles.[15] De tok navnet «Beatals» tidlig i 1960. Brian Casser fra bandet Cass and The Cassanovas mente at navnet var klønete, og at de heler burde hete «Long John and the Silver Beetles» etter «Skatten på sjørøverøya». John mislikte «Long John»-referansen, men de beholdt The Silver Beetles, før enten John eller Sutcliffe foreslo «The Silver Beatles».[14][16]

1960–1963 - The Beatles slår an[rediger | rediger kilde]

Bandet hadde endelig byttet navn til The Beatles, men i tillegg var det flere endringer på vei. Behovet for trommespiller gjorde at de lette i vennekretsen. I tillegg ble deres musikalske utvikling tydelig preget av behovet for å skape liv og show i Hamburg. De ble også mer profesjonaliserte ettersom Brian Epstein startet å utvikle dem. I denne perioden begynte de å prøvespille for å få kontrakt, noe de til slutt oppnådde. Mot slutten av perioden var også bandets endelige oppsetning klar.

Første tur til Hamburg[rediger | rediger kilde]

I mai 1960 ble de involvert med Allan Williams, som fungerte som et sted mellom manager og booking-agent.[17] Williams hadde lyktes i å sende flere band til klubbeier Bruno Koschmider i Hamburg i Vest-Tyskland, med stor suksess. Særlig var Tony Sheridan og «Danny and The Seniors» populære.[18] Koschmider ba om flere band, men Williams hadde vanskeligeheter med å finne band som ikke var opptatt eller ikke ønsket å dra utenlands. Han så ikke på Beatles som den viktigste gruppen i stallen, men de var i ferd med å bli de eneste. Vokalisten i Danny and The Seniors protesterte at en så dårlig gruppe som The Beatles ville ødelegge for den gode flyten engelske band hadde i Hamburg.[18] Williams ignorerte protesten, og skaffet Beatles faste spillejobber hver kveld hos Koschmider.

De fie medlemmene fikk bli med, McCartney etter familiediplomati, Harrison med støtte, Lennon etter å ha valgt bort kunstskolen og Sutcliffe gjennom samtaler med skolen.[19] De fikk beskjed om at det var ønskelig at de var et femmannsband, da med trmmer. De manglet en fast trommeslager, og endte opp med Pete Best den 12. august 1960.[20]

Beatles kom til Hamburg den 17. august 1960, og spilte i 48 dager på Indra Club fra 17. august til 3. oktober.[21] På grunn av klager, i hovedsak fra damen som bodde over Indra Club, ble Beatles flyttet til Kaiserkeller.[22] Lennon omtalte turen til Hamburg som avgjørende fordi de måtte utvikle seg på egen hånd for å holde interessen.[22] Koschmider og flere andre kommenterte hele tiden «Mach Schau», lag moro/show.[23] Et av påfunnene til Lennon var å stille opp i bare underbukse og med et toalettsete rundt hodet, et annet å rope «Heil Hitler» til publikum. Også McCartney kunne komme med kommentarer.[23] Ettersom publikum enden besto av tyskere som ikke forsto engelsk eller amerikanere som jublet, fikk Beatles svært godt betalt for disse kommentarene.[24] For å holde seg våkne gjennom settene i den harde timeplanen, som også involverte soving på en kino i nærheten, ble The Beatles introdusert til narkotika. Bandet, minus Best, gikk på noen piller opprinnelig beregnet som slankepiller, preludin, kalt «prellies» i miljøet.[25][26]

I tillegg var Hamburg et betydelig arnested for Beatles' musikalske påvirkning og og utvikling, da de ble introdusert til mange nye typer musikk som de inkluderte i sine show.[27] Det fikk også en annen betydning da den unge kunstneren Klaus Voormann kom innom dem. Etter mye fram og tilbake fikk han med seg venninne og ekskjæreste Astrid Kircherr, en kunstfotograf. De ble godt kjent med bandet, og Kircherr utviklet raskt varme følelser for Sutcliffe. Hun var også med på å introdusere hårsveisen som var populær blant eksistensialistiske studenter i området, som etter hvert ble Beatles kjennetegn. Hårsveisen ble først prøvd på Sutcliffe, så Harrison, før McCartney og til slutt Lennon lot seg overbevise. Best var den eneste som beholdt rock'n'roll-stilen.[28]

Kontrakten gikk ut 16. oktober, men de fikk fornyet den til 31. desember. Kontrakten stipulerte imidlertid at de ikke skulle spille eller gjøre avtaler om å spille andre steder. Beatles hadde brutt dette, og gjort en egen avtale med Top Ten Club[29]. Koschmider fant ut dette, og ble rasende. Han terminerte kontrakten fra og med 1. desember.[30] Muligens på grunn av Koschmiders innvirkning, kom politiet på Kaiserkeller 21. november for å kaste ut Harrison for å være for ung til å spille der. Han ble sendt hjem.[31] Ni dager senere skjedde det samme med McCartney og Best, fordi McCartney ved en feiltakelse satte fyr på noe tøystykke som fort brant opp uten spor, men som ble til anklage om branstiftelse.[31]. Best måtte dra uten trommesettet.[32][33]

Andre Hamburg-tur[rediger | rediger kilde]

McCartneys «fiolinbass» og Harrisons gitar.

Lennon ble til 10. desember, mens Sutcliffe ble i Hamburg sammen med Kircherr. Sutcliffe kom tilbake i en kort periode i januar, men dro ned igjen i mars, der han forberedte bandets andre Hamburg-periode ved å jobbe seg gjennom papirarbeid med Kircherr.[34] Sutcliffe var aldri noen musikalsk dyktig spiller, og særlig McCartney lot seg irritere av dette.[35][36] Da Sutcliffe uansett var mer opptatt av kunst enn av musikk, gled han ut av bandet tidlig i 1961.[37]

Beatles dro ned til Hamburg igjen i april 1961, nå med Paul McCartney på bass.[38] Hans nye bass hadde et noe fiolinaktig utseende, og ble kalt «fiolinbass».[39] Beatles spilte nå på Top Ten Club i nittito netter fra 1. april til 1. juli.[40] De hadde jobbet mye med Tony Sheridan i dette og det forrige oppholdet, og Sheridan hadde hjulpet George på gitar.[41] Mot slutten av oppholdet, ble bandet tilbudt stt første offisielle opptak, som «The Beat Brothers» i et backing band Sheridan. Av dette kom singelen «My Bonnie», som solgte i stort opplag. Beatles fikk også tatt opp enkelte egne sanger, blant annet jazz-standarden «Ain't She Sweet».[41]

1961–1962: Brian Epstein og Ringo Starr[rediger | rediger kilde]

Brian Epstein i 1965.

Tilbake i Liverpool spilte The Beatles flere steder, men stadig oftere i Cavern Club. På det daværende tidspunkt var forholdet mellom Beatles og Allan Williams svært kjølig.[42]

Den 9. september 1961, møtte gruppen for første gang Brian Epstein, som på denne tiden ledet en avdeling av NEMS (North End Music Stores) i Liverpool. Hvordan Epstein ble kjent med bandet er noe uklart. Epstein skal ha fortalt at etterspørselen etter singelen «My Bonnie» gjorde at han hørte på det, og likte backingbandet, om enn han kunne styre seg for Sheridan.[43] Det er også mulig at han hadde plukket opp navnet, som ofte dukket opp i bladet Mersey Beat, inkludert referanser til «My Bonnie». Epstein var en ivrig innkjøper av Mersey Beat, og han averterte ofte der.[44] Han ma merke til bandet første gang den 9. november 1961 på Cavern Club, og overbeviste seg selv om at han kunne være manager for dem.[45] Den 10. desember tok han kontakt, og det ble avgjort at han skulle ha en femårskontrakt som manager.[43] Epstein fikk også jobbet Beatles ut av fokuset på Liverpool og Hamburg ved å forlange at de skiftet klesstil, kuttet ut obsøkne vitser og kommentarer på scenen, sluttet å spise på scenen, hadde et forberedt materiale og ikke øvde på sanger mens de framførte, og at de møtte opp tidsnok til sets. Slik var Epstein ansvarlig for profesjonaliseringen av The Beatles.[46]

Ringo Starr kom med som fast trommeslager da Best ble funnet for lett.

Epstein skaffet bandet raskt prøvespilling for Decca Records etter at deres assisteredne lydprodusent hadde fått et positivt inntrykk på The Cavern.[47] Beatles prøvespilte for dem 1. januar 1962, men Decca valgte heller å satse på Brian Poole and The Tremeloes som holdt til i Dagenham, en forstad til London. PÅ det daværende tidspunkt var det sterke fordommer mot Liverpool, som opplevdes som svært provinsielt.[48] I tillegg var Beatles' prøvespill godt under deres evner, og de framsto dårligere enn de pleide.[47] Agenten Dick Rowe takket nei, og forklarte at «gitargrupper er på vei ut».[49] I april 1962 dro Beatles, da med Best, tilbake til Hamburg. De fikk vite kort tid etter at de gikk av flyet fra Kircherr at Sutcliffe døde av det man antar var hjerneblødning.[37] Beatles gjennomførte konserter på Star Club denne gangen, ut mai 1962.

Beatles hadde møtt Starkey gjentatte ganger under sine opphold i Hamburg, og de kom godt overens mens Starkey spilte for Rory Storm and the Hurricanes. Storm hadde krevd stadig mer salgbare og kommersielle navn, og Starkey, som het Richie under mye av oppholdet, ble mot slutten til scenenavnet «Ringo Starr».[50] Ringo stilte opp 5. februar 1962 da han hadde fri fra bandet og Best var syk.[51] Imidlertid spilte Ringo fortsatt for Rory Storm and the Hurricanes fram til midten av 1962.

1962-1963: George Martin[rediger | rediger kilde]

George Martin i studio med The Beatles i 1964.

Etter noe opptreden på radio og en tur til London, fikk Epstein ordnet audition med George Martin og Parlophone, et platemerke under EMI. Martin satte datoen til den 6. juni.[52] The Beatles fikk kontrakt 18. juni, enda det er tegn på at kontrakten forelå tidligere, kanskje så tidlig som i mai.[53] Martin likte det han hørte, men mente at Best ikke holdt nivået. De kunne bruke ham på konserter, men under opptak måtte de bruke en studiomusiker.[54] Det ble avgjort at Best fikk sparken, og Epstein fikk den vanskelige jobben med å fortelle ham det, noe Lennon senere har innrømmet var feigt.[55] Ringo var førstevalget til å ta over, enda han hadde blitt med i Rory Storm & The Hurricanes igjen. Etter en prat med Lennon, ble han med i The Beatles.[56]

«Love Me Do» var en av sangene George Martin hadde lagt merke til fra prøvespillingen, og det ble avtalt at det var denne som skulle spilles inn. Sangen var egentlig skrevet i 1958 av Lennon og McCartney. Opprinnelig var det en sang Lennon sang, men da Martin la på munnspill, ble Lennon gitt oppgaven å spille munnspill, og da måtte Paul McCartney synge. Opprinnelig ville Martin heller at Beatles skulle synge «How do you do it», men Beatles likte den ikke, og gjennomførte en lite engasjert framføring før de overtalte Martin om at sangen var helt feil for dem og deres image.[57] Sangen ble gitt til Gerry & The Pacemakers, som fikk en nummer 1-hit med sangen.

Martin var heller ikke voldsomt begeistret for Starr på trommer, og «Love Me Do» ble spilt inn både som single, med Ringo på trommer, og som albumversjon med Andy White på trommer og Ringo på tamburin.[58] Ettersom single-versjonen ikke har tamburin, er dette den med Ringo på trommer. Singelen, med Ringo Starr, ble sluppet 4. oktober 1962.[59] Den klatret til 17. plass i Storbritannia, visstnok Epstein kjøpte inn 10 000 kopier av singelen.[59] Andy Whites versjon ble sluppet i USA i 1964.[60] I begynnelsen av november dro Beatles for tredje og siste gang til Hamburg, nå til Star Club, der de ble i to uker. De kom tilbake igjen til Hamburg en kort periode i desember.

Beatles' andre single var «Please Please Me», en sang skrevet av John Lennon med hensikt å høres ut som Roy Orbison.[61] Martin likte sangen, men mislikte denne fremstillingen, og ba om at de satte opp tempoet og sang i tett harmoni. Etter forslag fra Lennon ble også munnspill lagt på, og de brukte Starr som trommeslager. Singelen slik den kom ut ble tatt opp 26. november 1962.[62] Singelen ble sluppet 17. januar 1963. «Please Please Me» nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia.

1963-1967 – Beatlemania og kunstnerisk fremgang[rediger | rediger kilde]

I og med deres første nummer 1-single var mye av grunnarbeidet lagt. Beatles startet en bevegelse av band fra Liverpool og omegn som fikk betegnelsen «Merseybeat» uten at det var klart nøyaktig hva, utover dialekten, bandene hadde til felles.[63] Beatles fulgte opp med mye turnering og svært høy produksjon av låter og album i tiden fremover. Det ble også tid til to filmer i perioden, men mot slutten merket bandet alvorlig at berømmelesen tok på, og de kuttet ut konserter.

1963: Please Please Me og With The Beatles[rediger | rediger kilde]

Se også: With The Beatles

Beatles ga raskt ut sitt første album, «Please Please Me», den 22. mars 1963. Albumet besto i hovedsak av låter de hadde spilt tidligere på Cavern Club og andre steder, og ti av sangene ble spilt inn på én dag.[64] Sangene på albumet var fordelt mellom åtte egne låter av Lennon og McCartney (på albumet sto det «McCartney - Lennon») og seks av diverse andre band, inkludert «Twist and Shout», en sang som nær ødela stemmebåndet til John Lennon.[64] De to første singlene og deres B-sider var begge på albumet. I mai 1963 gikk albumet «Please Please Me» til topps i Storbritannia og ble liggende i toppen i lang tid.[64] Med suksessen til førstealbumet, flyttet The Beatles til London.[65]

Den neste hiten de slapp ut var «From Me To You», en sang som ble til i turbussen da de turnerte med Helen Shapiro i England. Sangen inneholdt den etter hvert så typiske «Wooo» som man også finner på flere senere hits. Tanken var at alle singlene skulle involvere personlige pronomen i første eller andre person, og etter Love Me Do og Please Please Me, hadde denne altså «You». Singelen gikk også til topps på listene. Deres neste hit var «She Loves You», som fulgte både «Wooo»- og pronomen-formularet, men som også inneholdt «Yeah, yeah, yeah», som ble svært populært. Det ble også singelen, som i 14 år hadde rekorden som den mestselgende singelen i Storbritannia.[66]

The Beatles og Lill-Babs i Sverige 30. oktober 1963.

Det var vanlig praksis på sekstitallet ikke å gi ut samme låt på single og på album, og derfor ble Beatles' neste album laget uten noen av de to hitene.[67] Andrealbumet «With The Beatles» inneholdt heller ingen låter som ble gitt ut som singler. Det besto, som førstealbumet, av en kombinasjon av åtte egne låter og seks nyinnspillinger (men fra nå av Lennon/McCartney i stedet for omvendt), men det inneholdt også den første Harrison-låten i Don't Bother Me. Albumet ble en øyeblikkelig suksess som gikk rett til toppen av albumlisten der den erstattet «Please Please Me».[68] Flere av låtene var favoritter på Cavern Club, inkludert avslutningssangen «Money (That's What I Want)», som hadde mye av samme funksjon som avslutningsnummer som «Twist and Shout».[69] Albumet ble tatt opp i hovedsak i oktober, men sluppet den 22. november 1963.

Oktober var en travel tid for Beatles. Innimellom opptak dro de blant annet til Sverige for å holde konsert og være med på TV og radio. De hadde blant annet en innspilling av sju sanger, inkludert både «Money» og «Twist and Shout», noe som var en stor utfordring for John Lennons stemmebånd, til ære for radiolyttere og de 100 publikummerne til stede i Karlaplanstudion den 24. oktober.[70]

Rett etter at albumet ble sluppet, fulgte Beatles opp med nok en stor hit i «I Want to Hold Your Hand». Som den fjerde singelen på rad med personlig pronomen og som også inkluderte «Yeah», ble også denne en stor suksess med forhåndsbestilling på omtrent en million.[71] Den nådde ikke førsteplassen på første forsøk, da den kom på andre bak «She Loves You», men etter to uker ble sangen den første i britisk pophistorie som avløste en annen sang av samme utøver som nummer en.[71]

Konsertene hadde blitt så populære og fansen, i hovedsak jenter i tenårene, så hysterisk at begrepet «Beatlemania» ble lansert i oktober 1963.[72]Den 4. november hadde Beatlemania nådd nye høyder da de opptrådde på det veletablerte «Royal Variety Performance». Konserten ble en stor suksess for Beatles, og huskes kanskje mest for Lennons berømte kommentar «Tilskuerne på de billigste plassene kan klappe i hendene, dere andre kan klirre med juvelene» som innledning til «Twist and Shout».[73]

1964: USA, A Hard Days Night og Beatles For Sale[rediger | rediger kilde]

Amerikanske album Innhold* Canadiske album Innhold*
Introducing... The Beatles (jan. 1964) Tolv fra Please Please Me Beatlemania! With The Beatles (des. 1963) With The Beatles (fullstendig)
Meet the Beatles! (jan. 1964) Ni fra With The Beatles Twist and Shout (feb. 1964) Tolv fra Please Please Me
The Beatles' Second Album (april 1964) Covere fra With The Beatles/singler The Beatles' Long Tall Sally Oppsamling av singler og to fra Please Please Me
A Hard Day's Night (juni 1964) Sju fra A Hard Day's Night1 - -
Something New (juli 1964) Åtte fra A Hard Day's Night/singler/EP2 - -
The Beatles Story (nov. 1964) Dokumentar/intervju - -
Beatles '65 (des. 1964) Åtte fra Beatles for Sale - -
The Early Beatles (jan. 1965) Elleve fra Please Please Me3 - -
Beatles VI (juni 1965) Resterende fra Beatles For Sale/Dizzy Miss Lizzy, Bad Boy/Help! - -
Help! (aug. 1965) Syv fra Help!1 - -
Rubber Soul (jan. 1966) Ti fra Rubber Soul - -
Yesterday and Today (jun. 1966) Help!/Rubber Soul/Revolver - -
Revolver (aug. 1966) Elleve fra Revolver - -
*Ikke fullstendig, men en indikator. De fleste albumene hadde også diverse singler og B-sider
1Den amerikanske utgaven var filmmusikken, og inkluderte også instrumentaler fra filmen.
2«I'll Cry Instead» var med på dette og foregående album.
3Capitol hadde fått rettighetene til «Please Please Me» fra VeeJay.

Nord-Amerika hadde vært uutforsket for Beatles, og deres tre første hits og deres første album ble ikke sluppet der. Da først albumene ble sluppet, var det forskjellige utgaver i Canada og USA. I USA var det spesielt forvirrende ettersom «Please Please Me»-albumet tilhørte et annet plateselskap enn de andre låtene og ettersom USA ikke fulgte engelsk kutyme om ikke å gi ut singler på plater. Dermed var det en stor forvirring mellom amerikanske og britiske utgaver som varte til 1965. I Canada var de tidligere ute medå gi ut The Beatles, og derfor ble de første tre utgivelsene annerledes. Deretter fulgte Canada de amerikanske utgivelsene.

I USA ble «Please Please Me» i 1963 ignorert av EMIs amerikanske datterselskap Capitol Records, og gikk til Vee-Jay Records, som hadde større fokus på sorte musikere eller på musikk som ikke passerte de moralske kravene til større plateselskap. Vee-Jay utsatte selve albumet, men ga ut «Please Please Me» som single (under navnet The Beattles) med «Ask me why» som B-side. Denne slo ikke an, men etter hvert begynte Epstein å presse Capitol Records, som lovte å slippe den 26. desember. I tiden fremover hadde, takket være 15 år gamle Marsha Albert, «I Want to Hold Your Hand» hatt stor suksess på uavhengige radiokanaler, og etter hvert ga Capitol Records seg og slapp ut singelen to uker før planen.[74] Den 6. desember 1963 ble albumet «Beatlemania! With The Beatles» sluppet i Canada med akkurat samme sanger i akkurat samme rekkefølge og med nesten identisk cover som det engelske albumet With The Beatles.[75]

Dette medførte at Vee-Jay fikk hastverk med å slippe deres versjon av «Please Please Me»-albumet. Ettersom tittellåten allerede var sluppet som single og amerikanske album ofte hadde 12 sanger, ble de to sangene sløyfet og albumet skiftet navn til «Introducing... The Beatles».[76] De rakk å slippe platen tidlig i januar 1964, rett før Capitol ga ut «Meet the Beatles!». Den sistnevnte kom først til førsteplassen, mens Introducing... The Beatles kom på andre, bak «Meet the Beatles!». Vee-Jay fikk etter hvert kontrakten sin kansellert etter store juridiske problemer.[77]

Beatles i USA[rediger | rediger kilde]
The Beatles' første besøk i USA i februar 1964. Foto: United Press International.

Den 1. februar 1964 klatret «I Want to Hold Your Hand» opp på toppen av Billboard Hot 100.[78] Seks dager senere forlot Beatles Storbritannia og landet på John F. Kennedy internasjonale lufthavn til flere tusen fans og et skeptisk pressekorps som raskt myknet opp til deres vittige svar.[79] De ble kjørt til et hotell og skulle dukke opp på Ed Sullivans show to dager etter. Sullivan hadde vist interesse for bandet siden han selv var på besøk i Storbritannia 32. oktober året før.[80] Nå hadde han en avtale med Epstein om at de skulle opptre.[81]

Selve showet satte rekorder, og det var nær umulig å få billetter. Det er antatt at nesten 74 millioner så showet, som hadde kommet etter fler uker med amerikansk Beatlemania og som startet «Den britiske invasjonen».[82] Det regnes med at 45,3 % av alle husholdninger som hadde TV så på showet og at 60 % av alle som hadde fjernsynet på så på Ed Sullivan Show.[81] Dermed bar Beatles enda større enn Elvis Presley som hadde slått gjennom der selv. Etter to uker i USA dro Beatles tilbake til England. Da hadde de både nummer 1 og nummer 2 på Billboard, og i motsetning til i England var det «I Want to Hold Your Hand» som holdt «She Loves You» fra førsteplassen.[83]

A Hard Day's Night[rediger | rediger kilde]

Tilbake i Storbritannia startet Beatles sin første spillefilm: A Hard Day's Night den 2. mars.[84] Filmen, regissert av Richard Lester, var en spillefilm i dokumentarisk stil med mye humor som handlet om en typisk dag i Beatles' liv. Med regionale vittigheter, opprør mot autoriteter som eldre, politiet, fjernsynsarrangører med flere og en dynamisk kvartett som fikk både mye tid sammen og hver for seg (Lennon hadde en passiar med en skuespillerinne som synes at han liknet litt på John Lennon, Harrison fikk en egen scene der han blir bedt om å prøve en skjorte han mislikte og Starkey fikk en der han vandret gatelangs og fikk innfall; Paul McCartneys scene fungerte ikke og ble sløyfet[85]) ble filmen en øyeblikkelig suksess.[86] Den opprørske og anarkistiske humoren fikk enkelte til å sammenlikne Beatles med Brødrene Marx,[87] noe Lennon tok avstand fra.[88]

«A Hard Day's Night» hadde uansett brodd, som da de rømte fra en pressekonferanse med unteressante spørsmål fra fantasiløse journalister. Filmen skildrer også det klaustrofobiske med å være jaget av fans.[89] I tillegg har filmen flere hensiktsmessig feilaktige fremstillinger av Beatles og folkene rundt. Et av eksemplene er at Paul McCartneys bestefar er med fordi Pauls mor mente at det ville hjelpe ham å komme tilbake etter kjærlighetssorg.[90] I filmen er også gentlemanaktige Brian Epstein erstattet av langt mer arbeiderklasse- og no-nonsense-aktige Norm (Norman Rossington).[91]

Paul, George og John i Nederland i 1964.

Filmen ble ferdig tatt opp 24. april 1964.[92]

Beatles skrev musikk til filmen, jobbet med albumet «A Hard Day's Night» omtrent samtidig. Den engelske utgaven hadde 13 sanger, de sju fra filmen, «I'll Cry Instead» som ble kuttet ut i siste liten, og fem andre sanger. Den amerikanske har ikke med de siste fem sangene, men i stedet fire instrumentallåter fra filmen. Begge utgavene gikk til topps i sitt land kort etter at de ble sluppet i juni (USA) og juli (Storbritannia). Filmen ble en stor sukess, men den hadde gått i overskudd allerede før første visning på grunn av det store forhåndssalget av filmmusikken i USA.[93] I sluttfasen av miksingen til albumet dro Beatles på en verdensturne til Danmark, Nederland, Hong Kong og Australia.[94]

Noen av sangene fra filmen var allerede sluppet, blant dem «Can't Buy Me Love», den første singelen som også ble gitt ut på album siden Beatles startet å gi ut album. På de amerikanske hitlistene hadde «She Loves You» og «I Want to Hold Your Hand» kranglet om førsteplassen, men den 4. april gikk «Can't Buy Me Love» foran begge og ble nummer 1. Nummer 2 var «Twist and Shout» før «She Loves You» på tredje, «I Want to Hold Your Hand» på fjerde og «Please Please Me» på femte.[95] Dermed var de fem mestselgende singlene alle Beatles-singler - en rekord aldri før eller siden gjentatt. Mens de i USA ga ut gamle singler, ble det gitt ut nye i Storbritannia, først av disse tittelsporet «A Hard Day's Night». Den 19. juni ga også The Beatles ut en EP, «Long Tall Sally», med tittelsporet, to andre covere og «I Call Your Name».[96] Sistenvente hadde de selv skrevet og opprinnelig gitt til bandet Billy J. Kramer and The Dakotas.

På grunn av et svært tett tidsskjema, ble Beatles for Sale spilt inn i syv dager spredd innimellom konserter i USA, Canada og Storbritannia. Formatet var tilbake til det tradisjonelle med åtte originale sanger og seks covere.[97] Under oppholdet i USA, møtte Beatles Bob Dylan den 28. august. Han introduserte dem til cannabis etter en misforståelse om teksten til «I Want to Hold Your Hand», der han trodde at de sang «I get high, I get high, I get high» (teksten er originalt «I can't hide»x3).[98]

Rett før «Beatles for Sale» ble sluppet, ga Beatles ut enda en single som ikke dukket opp på et album; «I Feel Fine» med «She's a Woman» som B-side. Også den gikk til topps på listene. I England var det ingen singler fra albumet, men i USA ble «Eight Days a Week» sluppet som single tidlig året etter, og igjen gikk den til topps. Selve albumet hadde en dystrere og blekere tone, delvis fordi Lennon hadde latt seg inspirere av Dylan.[99]

1965: Help! og Rubber Soul[rediger | rediger kilde]

Beatles startet året mye roligere enn tidligere, og flere av dem dro på ferie, mens Starkey giftet seg. Ved årets begynnelse fikk de en topplåt med «Eight Days a Week». Året ble imidlertid svært hektisk utover, med film, to album, rekordoppmøte på konsert og utmerkelse fra kongehuset.

Help![rediger | rediger kilde]

Se også: Help! (album)

Fra innspillingen av Help!.

I februar begynte de innspillingen av både filmen og albumet «Help!».[100] Albumet var det siste studioalbumet som hadde coverversjoner (om man ser bort ifra folkevisa «Maggie Mae» på «Let It Be»), og det hadde to låter av Harrison. Likevel er det Paul McCartney-sangen «Yesterday» som er best husket; sangen er spilt inn minst 2500 ganger.[101]

«Yesterday» ble ikke sluppet som single i Storbritannia, men den gikk rett til topps i USA. Det var den tredje sangen fra albumet som ble gitt ut som single. Før den hadde først «Ticket to Ride» og så tittelsporet nådd førsteplassen på begge sider av Atlanterhavet. Albumet hadde en ny vending i fortsettelsen av utviklingen fra «Beatles For Sale» med musikkstil som varierer fra akustisk visepop til Dylan-inspirert folk rock («You've Got to Hide Your Love Away») til country («I've Just Seen a Face») til rå rock («You're Going to Lose That Girl»).[102] Sangene hadde også en mer introspektiv karakter.[103]

Selve filmen «Help!» ble svært forskjellig fra forgjengeren i det at verken Beatles eller kritikerne likte den, men den var en stor suksess rent kommersielt.[104] Den dårlige kvaliteten skyldtes sannsynligvis delvis dårlig planlegging og det faktum at alle medlemmene i bandet røykte store mengder mariuhana.[104]

Etter premieren var det igjen konserter, og her var det særlig konserten på Shea Stadium den 15. august som skilte seg ut. Det var den første gangen et band spilte på et stadion, og med 55 600 fans var dette en klar rekord.[105] I tillegg fikk de vite at de hadde kommet opp på listen over utnevnelser til Member of the Most Excellent Order of the British Empire den 12. juni.[106] Statsminister Harold Wilson sto sannsynligvis bak forslaget for å bli bedre akseptert som en sosialistisk statsminister. Beatles var uansett svært overrasket over utnevnelsen.[107]

Rubber Soul[rediger | rediger kilde]

Se også: Rubber Soul

Etter det useriøse filmprosjektet og det seriøse albumprosjektet, satset Beatles på et nytt album som skulle utforske videre musikalske utfordringer. Det var stor utfordring både i valg av musikkinstrumenter (sitar, cembalo), melodi, inspirasjon og tema, blant annet var Lennons «Nowhere Man» den første Beatles-sangen som ikke hadde noen åpenar referanse til kjærlighet.[108] Det var i stor grad særlig Lennon som hadde den største utviklingen på dette albumet.[109] Albumet var også inspirert av både Dylan og The Byrds, og enda kjærlighet var tema også i de fleste sangene, var det andre aspekter, ofte mer introspektivt. I tillegg var albumet spesielt fordi det var det første som ble for det meste spilt inn i en lang periode i stedet for når det ble tid itl overs[110]

Tidlig i opptakene, den 26. oktober, ble bandet kalt til Buckingham Palace for å motta sine MBE-medaljer av Elisabeth II.[111] Flere tidligere vinnere protesterte ved å sende tilbake sine medaljer.[112]

Albumet fikk navnet «Rubber Soul» som et ordspill på utrykket «Plastic soul», som sorte musikere beskrev hvite engelske musikeres forsøk på å synge deres sanger. På coveret sto også navnet på albumet som et fotavtrykk, for å ta med ordspillet «rubber sole», altså gummisåle.[113] «Rubber Soul» hadde heller ingen typiske hits, men «Nowhere Man» ble gitt ut i USA. Rett etter at albumet ble utgitt, ble imidlertid dobbel-A-singelen «Day Tripper»/«We Can Work It Out» gitt ut. Det ble deres ellevte nummer 1-hit i USA, og den toppet også i Storbritannia.

1966 – Revolver og kontroverser[rediger | rediger kilde]

Beatles hadde en langt roligere inngang til 1966 enn fjoråret, som selv var langt roligere enn de hektiske årene før. I en artikkel skrevet av Maureen Cleave, en nær venn av Beatles og journalist i Evening Standard, får man inntrykk av en gjeng som møtes for å nyte fritiden sammen.[114] I den artikkelen kommenterte Lennon at kristendommen var på vei ut og at Beatles nå var mer populære enn Jesus.[115] Dette var del av en refleksjon om avkristningen av verden, og det skapte lite oppmerksomhet i hjemlandet. Artikkelen inkluderte langt mer betenkelige kommentarer, blant annet om sønnen og utlendinger.[114]

Harrison, som spilte sitar med vestlig stemming på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», møtte den svært dyktige sitarspilleren Ravi Shankar på fest. Siden dro de to til India og California i USA, der Harrison lærte seg å spille sitar. Dette preget Harrison i 1966 og 1967.[116]

I april begynte opptakene igjen. Singelen «Paperback Writer»/«Rain» med den førstnevnte som A-side ble den eneste singelen det året som ikke var knyttet til et album. Det var også Paul McCartneys første sang som ikke handlet om kjærlighet, men heller om en relativt dårlig forfatter som er desperat etter å få gitt ut boken sin. Bakgrunnen for dette var visstnok at McCartneys tante egget ham til å skrive om noe annet enn kjærlighet.[117]

Revolver[rediger | rediger kilde]

Se også: Revolver (album)

I tillegg begynte Beatles opptaket av «Revolver». Alle utviklet seg under arbeidet med albumet, men det var særlig Paul McCartney som kom tl sin rette. Hans sanger fortsatte å handle om annet enn kjærlighet, og han utviklet seg spesielt både musikalsk og lyrisk.[118] Albumet begynner med Harrisons rockelåt «Taxman», der sologitaristen tok et oppgjør mot det han opplevde som en urettferdig skattepolitikk (i teksten sier han «There's one for you, nineteen for me», noe som langt på vei var korrekt).[119] Harrison hadde for første gang tre bidrag, i tillegg til Taxman hadde han også den sterkt indiskinpirerte «Love You To» og mer tilgjengelige rockeballaden «I Want to Tell You» om at han ikke lykkes å få sagt det han ønsker å si.

Lennons bidrag, «She Said She Said» (om et dårlig møte han hadde med Peter Fonda[120]), «I'm Only Sleeping» (om at han sov mye mer enn tidligere) og «And Your Bird Can Sing» (muligens et motangrep på Frank Sinatra[121] eller kritikk av The Rolling Stones] fordi de kopierte Beatles[122]), fortsatte å være introspektive. Det fantes unntak fra regelen, som Doctor Robert, en kommentar på en lege som har en vidundermedisin (les: narkotika) og «Tomorrow Never Knows» inspirert av Timothy Learys bok «The Psychedelic Experience» og inntak av LSD.[123] Samtlige av låtene eksperimenterte i stor grad med mulighetene i studio, især «Tomorrow Never Knows».

Imidlertid er det Paul McCartney som dominerer albumet. Eleanor Rigby var McCartneys store gjennombrudd, en sang om ensomhet, særlig blant eldre, i samfunnet.[124] I tillegg var den barokkinspirerte «For No One», en sang om død kjærlighet, blant McCartneys beste. Pauls ballade «Here, There and Everywhere» ble regnet av Lennon som en av hans favorittsanger av The Beatles.[125] Good Day Sunshine, inspirert av The Lovin' Spoonful, er en vaudeville/honky-tonk-aktig feelgoodsang og «Got to Get You into My Life» er en soulfull Motown-aktig sang med aktiv bruk av messingblåsere.[126] Til slutt kan nevnes barnesangen «Yellow Submarine» han skrev spesifikt for Starrs stemmeleie.[127]

Albumet ble sluppet i august 1966, den amerikanske versjonen uten tre av låtene: «I'm Only Sleeping», «And Your Bird Can Sing» og «Doctor Robert», som var sluppet på Yesterday and Today tidligere på året. For å understreke McCartneys dominans og utvikling som låtskriver, var den eneste singelen fra albumet dobbelt-A-siden «Eleanor Rigby»/«Yellow Submarine», begge McCartney-låter. Revolver blir ofte rangert i toppen av lister over de beste albumene i rockehistorien.[128][129][130]

Kontroverser[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1966 ble et år med kontroverser og ubehagelige situasjoner for Beatles. Under en turné i Asia fikk de store problemer i begynneksen av juli. Først gikke det galt da de var i Japan, da de spilte på Bodukan, et sted flere anså som hellig og konserten som en vanhelligelse.[131] Verre gikk det da de takket høflig nei til en avtale med Imelda MarcosFilippinene, og de måtte skynde seg vekk i frykt for livet.[132] Konsertene der ble et tapsprosjekt ettersom de måtte betale tunge skatter, og de fikk ingen hjelp til noe med bagasje og service.

Den 29. juli trykket det da ukjente ungdomsbladet Datebook sitatet til Lennon om Jesus tatt ut av sammenheng, og Beatles-skeptikere vridde sitatet slik at det hørtes ut som om Lennon hadde sagt at Beatles var større enn Jesus. Dette medførte i august at flere boikottet Beatles-plater. I Sør-Afrika og Spania ble bandet boikottet.[133]. I Sør-Afrika og sør i USA ble gjennomført bål der de brant Beatles-effekter.[134] Den 12. august måtte Lennon beklage og oppklare utsagnet, og det hjalp noe på stormen.[135] Som en kuriositet bestemte KLUE radiostasjon i Texas seg samme dag for å arrangere et bålbrann den 13. august. Dagen etter ble KLUE radiostasjon truffet av et lynnedslag og var ute i et par dager, og innen da var nyheten kald.[136]

Turen i USA ble av flere årsaker unehagelig.[137]Dette, blandet med den musikalske utviklingen som krevde større tilstedværelse i studio, det faktum at de ikke kunne høre seg selv spille på konsertene og det at de var så populære at turneer var overflødig, var avgjørende til at Beatles bestemte seg for at deres konsert i Candlestick Park i San Fransisco ble deres siste.[138]

1967 – Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band og Epsteins død[rediger | rediger kilde]

Slutten av den tredje perioden kom med mesterverket Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band og med Brian Epsteins død. Dette var Beatles på topp, før de beveget seg inn i sterkt eksperimentell musikk, splittelser, konflikter og til slutt oppløsning. Beatles brøt ut fra det begrensede lydbildet med korte sanger om kjærlighet og oppdaget store muligheter innen studioteknikk og komposisjon.

Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band[rediger | rediger kilde]
Sirkusplakaten som inspirerte John Lennon til å skrive om Mr. Kite

Fri fra turneringslivet benyttet Beatles' medlemmer seg godt av tre måneders ferie før de i november 1966 gikk inn i platestudio igjen. Tanken var nå å ta avstand fra det tradisjonelle Beatles, bandet som hadde sjarmert verden med lette popsanger. Utviklingen fra Rubber Soul via Revolver hadde vist at Beatles hadde dette inni seg, men de var fortsatt portrettert som gutter. Her handlet det om å ta skrittet opp til mer voksen musikk, til mer kunstneriske prosjekter og nytenkning. Paul McCartney var klart inspirert av The Beach Boys' album «Pet Sounds».[139] Det er også tegn på at han var inspirert av The Kinks.[140] For å gjenskape bandet, gikk McCartney så langt at han den 19. november 1966 foreslo at de skulle utgi seg for å være et helt annet band, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band.[141] Ideen varte imidlertid bare de to første sangene før ideen ble droppet.[142] Dette ble også det første albumet der det var McCartney som var den kunstneriske drivkraften, dette delvis fordi Lennon var tungt inne i LSD-rus.[142]

Opprinnelig skulle også Strawberry Fields Forever (skrevet av Lennon) og Penny Lane (McCartney) være med på albumet, men EMI forlangte en hit, og de to sangene ble bandets tredje dobbel-A-single, noe George Martin i ettertid omtalte som «en grusom feil»[142] Singelen ble den første siden Love Me Do som ikke fikk en førsteplass i Storbritannia, da den ble holdt nede på andreplass. Singelen ble imidlertid en nummer 1-hit i USA.[143] Singelens to sanger markerte også noe nytt, da det var en av de første klare tegn på en mer spilittende utvikling, der Lennons og McCartneys lydbilde var dramatisk forskjellig.[144]

Selve albumet, som noe upresist blir omtalt som et konseptalbum[142], ble en ansamling av låter knyttet nært til en tradisjonell engelsk, muligens liverpudlisk, bakgrunn.[145] Utover det er det stor variasjon og lite felles mellom sangene. Litt som med singelen, var det også her klart forskjell mellom flere av låtene avhengig av om de var skrevet av Lennon eller McCartney. Lennon var sterkt kreativ på sangene «Being for the Benefit of Mr. Kite!» om en sirkusforestilling fra 1843 (sangen benytter seg av damporgel), og «Lucy in the Sky with Diamonds», en sang inspirert av sønnen Julian Lennons tegning da Julian gikk i barnehage.[146][147] Begge disse sangene var musikalsk nytenkende sanger, og de surrealistiske bildene de to, især sistnevnte, skapte, var med på å skape teorier om at de handlet om narkotikabruk.[148] Uavhengig av handlingen til disse sangene, var det et brudd med fortiden for Lennon, som ikke skrev introspektivt. Begge låtene regnes også blant bandets mer psykedeliske. Hans tredje bidrag, Good Morning Good Morning er muligens tilbake til det introspektive. Handlingen er lagt til et typisk kjedelig forstadsliv.[149]

McCartney bidro med tittelsporet, «Fixing a Hole», «Getting Better», «She's Leaving Home», «When I'm Sixty-Four» (egentlig en gammel sang de brukte da forsterkerne streiket tidlig på 60-tallet)[150] og «Lovely Rita». Låtene varierte stort i stil og instrumentering.[151] Også tematikken varierer. «Getting Better» handler om en sint ung mann som overbeviser seg om at han er bedre og har sluttet å slå kona.[152] «She's Leaving Home» handler om jente som føler seg fanget i et gullbur og rømmer uten helt klare framtidsutsikter.[153]

Enda Lennon og McCartney i stadig større grad skrev låter nesten helt hver for seg, var det sanger de samarbeidet godt på her. Dette gjelder i sær «A Day in the Life», regnet av mange som albumets beste, og «With a Little Help from My Friends», en klassiker, særlig i Joe Cockers versjon.

George Harrison var den minst fornøyde i bandet med albumet. Han var mentalt i India, og han foretrakk de to foregående albumene, delvis fordi det ble mer spredd her.[142] Hans eneste bidrag, «Within You Without You» er sterkt indiskinspirert og ikke fullt så tilgjengelig, og bryter således med det mer parodisk-nostalgiske i de andre sangene.[154] Sangen regnes ikke blant hans beste.[155]Starkey var mer optimistisk, enda han innrømmer at det ble nok dødtid til at han rakk å lære seg sjakk underveis.[156]

Resultatet ble uansett et album som eksperimenterte vellykket i alle retninger, der de blandet stilarter, lekte seg med tekst, fikk mest mulig ut av studioteknikken og på alle måter lyktes i å sprenge grensene for populærmusikk.[157] Etter at dette albumet kom ut 1. juni 1967 var alt mulig innen popmusikk, og Sgt. Pepper var langt på vei ansvarlig for konseptalbum og art rock.[158] Som Revolver, er også Sgt. Pepper på toppen av de fleste lister over de beste eller viktigste albumene.[159][160][161] Selv platecovere, der medlemmene, nå med bart, i paradeuniformer i pastell og med en rekke kjente personer som har vært viktig for en eller flere i The Beatles gjennom tidene (Bob Dylan, Marilyn Monroe, Karl Marx, Edgar Allan Poe med flere) var blant de avbildede.[142]

En måned etter at albumet ble sluppet, kom neste single fra bandet, Lennons «All You Need is Love», egentlig beregnet på TV-programmet «Our World». Singelen, med «Baby, You're a Rich Man» som B-side, gikk rett til topps, som første single etter «Penny Lane»/«Strawberry Fields Forever». Resultatet av singelen og albumet var at Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band ble lydsporet til «Summer of Love», og «All You Need is Love» som sommerens lovsang.[162]

Epsteins død og møte med Yogi[rediger | rediger kilde]

Epstein hadde vært svært flink innen markedsføring og reklame, men hadde rotet bort rettigheter til sanger og effekter grunnet manglende kunnskaper innen juss. Han var best innen det å ordne spillejobber til dem, og ettersom Beatles nå hadde droppet spillejobber, ble Epstein av mindre viktighet.[163] Epstein, som allerede slet med gambling og narkotika, prøvde å slutte, men det gikk svært dårlig, og han døde av overdose, sannsynligvis uten hensikt, 27. august 1967.[163] Epstein hadde vært avgjørende for å få Beatles frem, og Beatles skyldte mye av sin suksess til ham.[163]

Da Epstein døde, var Beatles i Bangor i Wales for å høre på den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi. Epstein skulle møte dem i Wales. Et par dager tidligere hadde de, minus Starkey, oppdaget Yogi i London og fått et privat møte med ham etter hans foredrag om transcendental meditasjon. Yogi likte samarbeidet med Beatles, og foreslo at de skulle dra på turné igjen for å spre budskapet, noe Beatles takket høflig nei til.[164] Likevel var oppholdet en suksess for begger parter.

Medlemmene ble konfrontert med nyheten om Epsteins død, og særlig Lennon og Harrison reagerte med svar i tråd med sin nye filosofi.[163] Likevel var det klar t at dette gikk hardt inn på bandmedlemmene.[165] Dette viste seg langt på vei å være begynnelsen på slutten for The Beatles. Epsteins funksjon som samlende element var langt viktigere enn mistenkt, og stemningen ble dårligere raskt. Ettersom John Lennon hadde begynt å gli fra gruppen, var det McCartney som tok opp lederskapet.[166]


1967-1970: Slutten på bandet[rediger | rediger kilde]

Uten Epstein, og med en noe naiv søken etter visdom gjennom meditasjon, kombinert med ønske om personlig utvikling og slitasje på vennskapet, begynte det å bli dårligere stemning i bandet. Enkelte prøvde egne prosjekter, det være seg filmmusikk, skuespillerkarriere eller andre prosjekter. Det musikalske var like eksperimentelt som før, og til tider ble svært gode produkter laget, men det var også inkludert middelmådige produkter som filmen Magical Mystery Tour og flere musikalske eksperimenter, særlig på periodens to første album.

1967 - Magical Mystery Tour: Fiasko og suksess[rediger | rediger kilde]

En replika av Magical Mystery Tour-bussen fra TV-filmen.

Etter Sgt. Pepper hadde Beatles startet på Magical Mystery Tour-EPen og på et par andre sanger som skulle brukes som singler. Filmatiseringen begynte imidlertid ikke før i september, etter Epsteins død. Filmen besto av at medlemmene i The Beatles tok med seg flere skuespillere i en buss, kjørte ut på landsbygda og filmet det hele uten at det fantes noen nedskrevet dialog. Skuespillerne måtte derfor improvisere frem dialogen, basert på hva samtalene skulle dreie seg om, blant annet en krangel mellom Starkey og hans tante. Konseptet var inspirert av Ken Kesey (forfatteren av Gjøkeredet) and His Merry Pranksters som levde et hippieliv i USA, stadig på farten i en liknende buss som den The Beatles bruker i sin film. Gitt gruppens profesjonalitet både i de to foregående filmene og i de mange albumene og singlene de hadde laget, er det et overraskende ustrukturert produkt.[167] Den fargesprakende filmen ble vist på sort-hvitt på BBC 2. juledag, og handlingen var forvirrende, slik at filmen ble en fiasko.

Imidlertid gikk EP-en, med sangene «Magical Mystery Tour», «Your Mother Should Know», «Blue Jay Way», «The Fool on the Hill», «Flying» og «I am the Walrus» og singelen «Hello, Goodbye» (med «I am the Walrus» som B-side) svært bra, og tok respektive 1. plass (singelen) og 2. plass (EP-en). «I am the Walrus» hadde et avansert lydbilde og en surrealistisk tekst som ble villig tolket, men det er tegn på at den betydde relativt lite.[168] Lennon ble selv svært skuffet da han fikk høre at «I am the Walrus» ble B-side.[169][170] I USA var ikke EP et særlig brukt medium, så de la på singlen og de to foregående singlene («All You Need is Love», «Baby, You're a Rich Man», «Penny Lane», «Strawberry Fields Forever») og gjorde den om til en LP. Denne gikk rett inn på 1. plass.

1968 – Åndelig skuffelse, musikalsk eksplosjon: Yogi, Hey Jude og The Beatles[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av året åpnet Beatles også «Apple Boutique», en slags kles- og smykkedesignbutikk som tillot bytte og salg av varer. Butikken var dårlig styrt og gikk med store tap delvis på grunn av butikktyveri. Etter åtte måneder stengte Beatles butikken og ga bort det som var igjen.[171]

I midten av februar 1968 dro først Lennon og Harrison og så Starkey og McCartney til Rishikesh i India for å fortsette å lære under Maharishi Mahesh Yogi sammen med andre artister og noen skuespillere. Det gikk imidlertid ikke særlig bra for Starkey, som trakk seg etter ni dager, visstnok på grunn av diettproblemer. McCartney ble ut mesteparten av mars før han dro hjem etter skepsis mot opplegget.[172] Lennon og Harrison ble lenger, og Lennon var aktiv i å finne ut hva som var den store hemmeligheten Yogi skjulte.[173] Det gikk rykter om at Yogi hadde vært svært seksuell aggressiv mot damene, og Lennon konfronterte ham. Ingenting ble innrømmet, men Lennon var overbevist om at Yogi var en bløffmaker og at det ikke var noen hemmelighet.[164] Likevel tok bandet med seg meditasjon som et nyttig verktøy videre.[174]

I april måned annonserte gruppen at de hadde startet firmaet Apple Corps. Firmaet hadde en rekke funksjoner, inkludert ansvaret for Apple Records og flere andre Beatles-relaterte funksjoner. I begynnelsen var det også på leting etter talent, og fikk svært god respons, enda det ikke ble noen kontrakt av det, og flesteparten av båndene de fikk inn ble ikke lyttet til.[175]

Lady Madonna og Hey Jude[rediger | rediger kilde]

Singelen «Lady Madonna»/«The Inner Light» ble spilt inn tidlig i februar og sluppet i midten av måneden. Singelen gikk til topps i Storbritannia, mens den fikk fjerdeplass som høyest i USA. «Lady Madonna» var i hovedsak skrevet av McCartney, mens «The Inner Light» var Harrisons første sang som ble lansert på single. Førstnevnte var boogie-woogie og rock, mens den sistnevnte var sterkt indiskinspirert. Det var også Harrison siste sterkt indiskinspirerte sang, og han siste med dominerende indiske instrumenter, enda indisk musikk fortsatt hadde indirekte inspirasjon.

Beatles var tilbake i studio kort tid etter reisen til India. I mellomtiden hadde Lennon møtt Yoko Ono, og i mai 1968 hadde vennskapet utviklet seg til et forhold.[176] Dette medførte at Lennon tok ut separasjon mot Cynthia Lennon, som han hadde vært gift med siden 1962 og vært i av-og-på-forhold med siden hun var nitten (hun var omtrent ett år eldre enn John).[177] Paul McCartney besøkte Cynthia og parets sønn Julian Lennon, og på veien komponerte han sangen som skulle bli «Hey Jude».[178]

Sangen handlet imidlertid ikke bare om Julian Lennon. John Lennon trodde sangen handlet om ham eller om McCartney og hans vanskelige samarbeid, og likte den svært godt. McCartney forklarte at sangen handlet om hans egne problemer i forhold, og Lennon forsto at den handlet om begges situasjon.[179] Sangen ble gitt ut 26. august 1968 som Apple Records første single med «Revolution» som B-side. Sangen var en rockelåt med et oppgjør med metodene flere anti-krigs-protestanter benyttet seg av, som støtte av diktatorer og ødeleggelse.[180] Singelen slo voldsomt an, og i USA ble den liggende på topp i ni uker, en personlig rekord for Beatles. I Storbritannia lå den på topp i tre uker, før den ble erstattet av «Those Were the Days» med Mary Hopkin, også den gitt ut av Apple, og denne produsert av Paul McCartney.

I juni 1968 kom tegnefilmen «Yellow Submarine», en surrealistisk film som ble laget rundt bandets sanger og en tynn handling om at fantasilandet Pepperland ble invadert av The Blue Meanies. Beatles gjorde lite på denne filmen, og var bare med i et par sekunder mot slutten. Sangene de bidro med var i hovedsak spilt inn ett år tidligere.


The Beatles[rediger | rediger kilde]
The Beatles, også kalt «The White Album» på grunn av utseendet.

Om oppholdet i Rishikesh ikke var den åndelige opplevelsen gruppen håpet på, var det en konstruktiv tid der mange av sangene til det neste albumet ble skrevet. Albumet, som offisielt het «The Beatles», men som oftest ble kalt «The White Album», var et dobbeltalbum med tretti spor med medlemmene på et svært kreativt plan. Etter de mystiske titlene og fargesprakende coverne på de forrige albumene, «Sgt. Pepper» og «Magical Mystery Tour», var både det helhvite coveret og den enkle tittelen et nytt brudd. Dette skyldtes at kunstner Richard Hamilton, som var hentet inn, ble lei av å vente, og da det endelig var hans tur, foreslo han i ren irritasjon at albumet skulle være helhvitt. Til Hamiltons overraskelse var McCartney enig, og da foreslo Hamilton at de like gjerne kunne kalle albumet bare «The Beatles».[181]

George Harrison og Eric Clapton samarbeidet på førstnevntes «While My Guitar Gently Weeps».

Musikalsk var albumet en sterk kontrast fra det enkle album- og navnevalget. Paul McCartney hadde igjen lekt seg med sjangre, som hans overraskende harde låter (Beach Boys/Chuck Berry-flørten «Back in the USSR» og proto-heavy metal-låten «Helter Skelter»), hans skøyeraktige mock-country-sang «Rocky Raccoon», de sjarmerende balladene «Blackbird» og «I Will», music hall-låten Honey Pie og ska-flørten Ob-La-Di, Ob-La-Da. John Lennon på sin side var svært personlig i «Julia» (om moren som han mistet i tenårene), den vakre balladen Dear Prudence den tøysete og kritiske The Continuing Story of Bungalow Bill, begge inspirert av opplevelser i Rikishi, blueslåta som tok et oppgjør med overtolkninger av Beatles-låter Glass Onion[182], blues-parodien Yer Blues, den svært avanserte rocke-medleyen Happiness Is A Warm Gun.[183][184] George Harrison satset på mer vestlige rock- og balladelåter som «While My Guitar Gently Weeps» (i samarbeid med Eric Clapton), valseballaden «Long, Long, Long», den lett samfunnskritiske «Piggies» og tullelåten «Savoy Truffle». Starkey debuterte som låtskriver med country/publåten «Don't Pass Me By».

[185][186] I tillegg var det en rekke eksperimenter blant låtene, inkludert McCartneys korte «Wild Honey Pie» og «Why Don't We Do It in the Road» og Lennons lange «Revolution 9».[187] På grunn av det store spennet av vekslende stilarter, personlig utvikling, eksperiment med lydklipp, låter som virker i utgangspunktet unødvendige og store mengder av låter, er begrepet «White Album» blitt brukt om flere andre band som har tenkt i samme retning.[185] George Martin mente at man drastisk burde ha kuttet ned antall låter.[188] Albumet ble også omtalt som bestående av fire soloister, og ikke en gruppe.[189][185][190]

Lennons valg av Yoko Ono fikk imidlertid andre konsekvenser enn «Hey Jude» Hennes bidrag skapte en dårlig stemning ettersom hun, i motsetning til tidligere praksis, deltok på studioinnspillingene.[191] Hun hadde også meninger om dem, noe som irriterte de andre medlemmene og George Martin.[185] Dette forsterket følelsen av en gruppe som var ferdige med hverandre.[181] Mens Harrison var i det kreative hjørnet med fire sanger, var Ringo misfornøyd med egen innsats og samholdet, og den 22. august forlot han bandet midlertidig etter å ha sagt fra til de andre. Han ferierte i nærheten av SardiniaPeter Sellers' yacht, men kom tilbake da de tre andre sendte et telegram til ham og ba ham om å komme tilbake. Da han kom, hadde George Harrison lagt blomster over hele trommesettet hans.[192]

Albumet ble sluppet i november 1968, og ble en stor suksess.[186][193]


1969 – Abbey Road og avslutning[rediger | rediger kilde]

Beatles startet allerede 2. januar 1969 med opptak på øvinger til det som originalt skulle bli en TV-konsert i desember 1968, men som i stedet ble et TV-opptak fra flere øvinger i Twickenham studios og til slutt en konsert på taket av Apple Studios. Ideen bak opptakene var å finne tilbake til sine røtter, og derfor ble ideen på opptakene til «Get Back». Sangene som ble inkludert involverte mange av de låtene som senere ble gitt ut på Abbey Road og Let It Be. Den 30. januar spilte de en konsert på toppen av taket, men konserten varte bare i 42 minutter før den ble avbrutt av politiet. Beatles' medlemmer lot Martin og Glyn Johns klippe sammen melodien og Michael Lindsay-Hogg til å ta seg av videoopptakene, som raskt ble midlertidig skrinlagt.[194] Imidlertid var det noe som kom ut av det, singelen «Get Back»/«Don't Let Me Down», den eneste singelen siden gjennombruddet som var kreditert med en annen artist, da også Billy Preston deltok og ble nevnt for innsatsen.

Den 17. januar 1969 kom filmmusikken til «Yellow Submarine», med musikk allerede innspilt av Beatles i 1967. Det var nok til fire uugitte («All Together Now», «Only a Northern Song», «It`s All Too Much» og «Hey Bulldog») og to gamle sanger, mens resten av filmmusikken, side 2 på LP-en, var filmmusikk signert George Martin.

Økonomien gikk stadig dårligere for Beatles, og de trengte noen med kunnskaper innen juss for å hjelpe dem. McCartney foreslo tidlig i februar Eastman and Eastman til å representere dem. De signerte, men de tre andre hadde betenkeligheter med å bruke advokatfirmaet til forloveden, og etter 12. mars kona, til McCartney.[195] De benyttet seg i stedet av Allen Klein, som var kjent for å ha gjort The Rolling Stones rike på gode avtaler.[196] Med to representanter, Klein for Lennon, Starkey og Harrison og Eastman and Eastman for McCartney, ble det et kaos som gjorde at Beatles fikk til lite. Flere oppkjøp ble ødelagt enten av klønete håndtering ved Apple eller internkrangling, spesielt da Lennon nektet å gjøre avtaler med forretningsfolk.[197]

Det var tendenser til oppløsning og egne prosjekter, og den neste singelen, «The Ballad of John and Yoko», var en beretning om bryllupet til paret. Det ble bandets siste nummer 1 i Storbritannia. B-siden var George Harrisons «Old Brown Shoe», skrevet i januar i «Get Back»-perioden.[198]


Abbey Road[rediger | rediger kilde]

Se også: Abbey Road

Etter å ha skrinlagt planer om å dra til Mount Everest, bestemte the Beatles seg for bare å ta bilde av fotgjengerovergangen foran studio.

Det ble etter hvert klart at Beatles var på vei til å oppløses, og de dro hvert til sitt i mai for å møtes igjen i juli for å ta opp det som alle regnet med ble deres siste album, «Abbey Road». Opprinnelig skulle albumet hete «Everest», delvis etter et røykemerke, delvis symbolsk for å vise folk som hadde avskrevet dem allerede i 1963. Ideen var også at de skulle bli tatt bilde av på toppen av Mount Everest.[199] Etter mye om og men, ble imidlertid de mange ideene for mye, og de bestemte seg for å ta bildet utenfor studioene i Abbey Road. Etter at McCartney lovet at Martin skulle få respekten han fortjente og at den interne kranglingen var tilbakelagt, fikk de med deres trofaste produsent også i juli.[200] Opptakene gikk også overraskende bra, bortsett fra at Lennon protesterte mot den sammenhengende rapsodiaktige måten å knytte flere uferdige sanger sammen, på tross av at dette var omtrent det han gjorde på «Happiness Is A Warm Gun». Som kompromiss ble førstesiden enkeltlåter og andresiden, etter to selvstendige sanger, sammenhengende.[200]

Resultatet ble et av Beatles beste album. Det startet med Lennons tøffe rockelåt «Come Together», fulgt av den vakre Harrison-låten«Something» (som Lennon mente var albumets beste og McCartney Harrisons beste[201], tullesangene «Maxwell's Silver Hammer» (skrevet av McCartney) og «Octopus's Garden» (Starkey), do-wop/blueslåta «Oh! Darling», Lennons eksperimentelle og skjøtede «I Want You (She's So Heavy)», med svært tidlig bruk av MOOG synthesizer, avsluttet førstesiden. Harrisons gladsang «Here Comes The Sun» begynte andresiden, fulgt av Lennons Beethoven-inspirerte «Because» og McCartneys medley av korte sanger skrevet av ham eller Lennon.

«Something» ble, sammen med «Come Together», singelen som ble sluppet. Den nådde fjerdeplass i Storbritannia og førsteplass til slutt i USA den 29. november 1969.[202]

Gjennom mesteparten av 1969 etter «Abbey Road» hadde medlemmene i The Beatles tatt midlertidige pauser eller hintet i retning av at de skulle forlate gruppen. Særlig var John Lennon klarest på dette da han skjelte ut McCartney da McCartney prøvde å få til et par live-show. Uenigheter, særlig rundt Allen Klein og økonomi, ødela mye for bandet. Lennon hadde ellers lite til overs for McCartneys «bestemorslåter» som «Maxwell's Silver Hammer» og «Ob-La-Di Ob-La-Da».[203]

1970 – Let It Be blir utgitt og The Beatles oppløses[rediger | rediger kilde]

Se også: Let It Be (album)

Den 4. januar 1970 ble siste opptak med Beatles, minus Lennon denne gang, som gruppe. De spilte inn Let It Be til det forestående albumet med samme navn[204] Det var også siste gang to eller flere medlemmer opptrådte sammen som The Beatles. Ettersom dette ble en plate som ble til som et lappeverk av tidligere opptak og til slutt satt sammen av Phil Spector, var det tilbake til den tradisjonelle LP-en med enkeltstående sanger. Av disse var det særlig «Let It Be», «Get Back», «The Long and Winding Road», «Two of Us» av McCartney (sistnevne i harmoni med Lennon), og Lennons «Dig a Pony», «Across the Universe» og I've Got a Feeling som skiller seg ut.

Spectors miks bar preg av hans måte å tenke Wall of Sound, det vil si et dominerende lydbilde, gjerne med strykere, i motsetning til det mer enkle uttrykket som Beatles hadde valgt i innspillingen av låtene i januar 1969. Dette, pluss det ujevne materialet, gjorde at Let It Be fikk til dels negativ kritikk.[205] Albumet ble sluppet 8. mai 1970, og filmen, basert på opptakene i januar 1969 inkludert «The Rooftop Concert», ble sluppet kort tid etter. Filmen var det siste originalmaterialet av The Beatles. Filmen viser uenigheter og krangling som skildrer at Beatles allerede i 1969 var på vei vekk fra hverandre.

Paul McCartney gjorde det offisielt kjent at han forlot The Beatles i forbindelse med lanseringen av sitt første soloalbum, McCartney en måned før Let It Be. Han sirkulerte et ferdigskrevet intervju med seg selv til medier, så de visste hva som kom. Han sa ikke at han så bort ifra samarbeid med Beatles, men benektet skrivesamarbeid med Lennon. Media tolket imidlertid dette som at Beatles hadde gått hvert til sitt. Ettersom dette ble gjort før Let It Be, følte de andre medlemmene at dette var unødvendig.[206]

Musikkstil og utvikling[rediger | rediger kilde]

Som i all hovedsak selvforsynte med sanger fra 1965 av, var The Beatles selv ansvarlige for sin musikalske utvikling. Da de i 1962 takket nei til en sannsynlig nummer 1-hit i «How Do You Do It?» fordi de mente det ikke var dem, signaliserte The Beatles at integritet var viktigere enn øyeblikkelig suksess, om enn den kom kort tid etterpå. En av styrkene til The Beatles gjennom hele perioden var deres evne til å bruke tid og flid på komposisjonene sine.[207] Det var også en form for vennlig «konkurranse» mellom de to, slik at de ville overgå hverandre.[208] Nettopp deres harde arbeid med sanger gjorde at The Beatles redefinerte LPen som noe mer enn bare noen få hitsanger polstret ut med fyllstoff.[209]

Walter Everett deler inn Beatles' musikalske utvikling i to, fra 1956 til 1965 og 1966-1970. I den første perioden produserte de velsmidde låter som inspirerte pubertetsfans med «yeah, yeah, yeah», og de mestret situasjonene de kom opp i og ble hyppig kopiert. Fra 1966 og utover ble de deres selvsikre drivkraft for originalitet under produksjonen av album avgjørende for å forandre målsetningen til rockegrupper fra grunnen av.[210] Bandmedlemmene begynte som fans av amerikanske rockestjerner som Buddy Holly, Elvis Presley, Chuck Berry, Roy Orbison, Larry WIlliams, Little Richard og Carl Perkins.[211] Særlig gjalt dette Berry og Holly. Holly var en indirekte bak navnevalget, og begge var en inspirasjon fordi de sang, spilte og skrev egne sanger.[212][213] Det var ikke bare rock heller. Soul-jentegrupper som The Shirelles og The Marvelettes var også en stor inspirasjon for bandet.[214] The Beatles sang covre av flere av disse, og ga ut på single, EP eller album sanger av Holly, Williams, Richard, Perkins, Berry, Shirelles og Marvelettes, i tillegg til flere andre artister og standardnumre innen soul, rock og musicals.

Da The Beatles slo gjennom og åpnet for andre britiske band, gjorde de det stort sett ved å selge amerikansk musikk (i liverpudlisk forkledning) til amerikanerne.[215] Imidlertid var det ikke slik at The Beatles solgte bare covere eller en blek kopi av sine helter. I stor grad kan man snakke om emulasjon, det vil si at de lærte seg stilen til bandene som kom før og utviklet den videre til noe bedren.[207]

I overgangsperioden mellom den tidligere og den senere delen, lot også The Beatles seg påvirke i stadig større grad av samtidige. Lennon sa selv «Jeg er som en kameleon... påvirket av hva enn som foregår».[216] Bob Dylan og The Byrds var begge viktige innflytelser på The Beatles for eksempel på «Rubber Soul».[217] Det samme gjaldt i høyeste grad Beach Boys og Brian Wilson.[218]

Instrumentering og produksjon[rediger | rediger kilde]

Som musikere var The Beatles særlig banebrytende med McCartneys melodiske basslinje[219], Harrisons varierende country/jazz/rockegitar og de tette harmoniene fra McCartney, Lennon og Harrison, for ikke å snakke om deres evne til å eksperimentere i studio for å presse grensene for hva som var mulig innen rock og pop.[1] The Beatles viste også at de var en gruppe først og fremst, der summen var større enn delene.

Beatles' utvikling handler også om andre inspirasjonskilder enn samtidige rock- og popgrupper. Både Lennon og McCartney var også inspirert av klassisk musikk, særlig McCartney, som var opptatt av både Bach og Karlheinz Stockhausen.[220] Dikt var også en vesentlig kilde til inspirasjon allerede fra tidlig av.[207] I tillegg var indisk musikk viktig i utviklingen. Dette medførte at The Beatles benyttet seg av andre instrumenter enn de tradisjonelle. De var tidlig ute med sitar på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», og inspirerte mange til å følge etter.[221] Bruk av instrumenter vanligvis funnet i klassisk musikk ble også naturlig for dem, som strykere i «Yesterday» og «Eleanor Rigby», der McCartney er tillagt å ha spilt en viktig rolle i å tette gapet mellom klassisk og popmusikk og å gjøre bruk av strykerinstrumenter populært igjen.[222] De inkluderte også cembalo på «Fixing a Hole» (og indirekte på «In My Life»), og var igjen tidlig ute med det som etter hvert ble en utvikling for dette instrumentet.[223] De benyttet seg også av pikkolotrompet på «Penny Lane», waldhorn på «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» og fløyte på «You've Got to Hide Your Love Away». I tillegg brukte de mer avanserte instrumenter som primitiv synthesizer, bassmunnspill, mellotron og damporgel.

George Martin spilte også en veldig viktig rolle i å introdusere Beatles til musikkproduksjon. Martin oppfordret The Beatles til å eksperimentere, han transponerte, noterte og arrangerte sanger og han ble flere ganger spurt om tilbakemelding.[224] Bandet utviklet dermed en nysgjerrighet for mulighetene innen opptaksteknikk slik at de utnyttet det til det fulle - og langt utover det som var tidligere kjent. De kunne se mulighetene ved å bruke en firebåndsopptaker til å spille inn flere bånd på et og så spille det igjen og legge til enda mer lyd. En av fordelene med dette var at man kunne legge på for eksempel basslinjen etter vokaldelen, slik at hvert enkelt medlem kunne bidra med sin vri i stedet for at alt ble tatt opp på en gang.[225] Deres lek med lydeffekter, en rekke instrumenter, koring og mange andre måter å forstå musikk på, gjorde at de stadig utviklet seg og tenkte utenfor hindringene som lå for dagen.[226]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Ozzy Osbourne er en av mange artister som har latt seg inspirere av The Beatles.
Folk ser fortsatt på Picasso. Folk ser fortsatt på kunstnere som brøt gjennom begrensningene for deres tidsperiode og kom opp med noe som var unikt og originalt. Innen den formen de jobbet for, innen populærmusikk, vil ingen være mer revolusjonære, mer krative og mer karakteristiske enn The Beatles var.[227]

Slik omtalte Robert Greenfield, tidligere redaktør ved Rolling Stone magazine, og forfatter av Beatles-verk, påvirkningen til The Beatles. Rock and Roll Hall of Fame sier at «The Beatles' påvirkning har ofte blitt kommentert, men kan ikke overdrives»[228] The Beatles tok vare på rock'n'roll i en tid der det nesten ikke ble spilt lenger og utviklet rock til å bli mer spennende og utfordrende.[1] Da The Beatles kom på scenen, var regelen den at folk ikke skrev sanger selv, etter deres gjennombrudd ble det motsatt.[229] I en tid der mange artister fikk låter skrevet fra Brill Building eller andre tilsvarende steder, åpnet selvstendig låtskriving for å finne sin egen stil og være uavhengig av eksterne agenter, produsenter, låtskrivere med mer.[230]

I tillegg var The Beatles banebrytende i den såkalte British Invasion, det vil si de mange britiske bandene som dukket opp på amerikanske hitlister. Samtidig viste det seg at flere av bandene ikke overlevde da The Beatles forandret stil mellom «Rubber Soul» og «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band»[231]

Artister som har innrømmet å være inspirert av The Beatles inkluderer Alice Cooper[232], The Rolling Stones,[233] Ozzy Osbourne[234], Nirvana[235], Gene Simmons[236], Billy Joel[237], Oasis, Bruce Springsteen[237], The Bee Gees[238], Joni Mitchell[235], Elton John[239], Jimi Hendrix[240], David Bowie[241], Lemmy Kilmister[242], The Byrds[243], Pink Floyd[244], The Stone Roses[239], Electric Light Orchestra[245], Bono[246], Eagles of Death Metal[247] og mange flere.

I tillegg hadde The Beatles blitt talsmenn for en hel generasjon.[248] Riktignok varierte støtten fra ytterliggående venstreside,[249], men mange lot seg rive med av Beatles' budskap om motkultur og kjærlighet. I tillegg var The Beatles fremskyndere av manglende ærbødighet mot autoriteter, for eksempel i filmen «A Hard Day's Night» og generelt i intervjuer og uttalelser.[209] Dette opprøret gikk sjelden i dybden, og Beatles fikk kritikk for ikke å være aktive nok, om enn Timothy Leary mente at «Sgt. Pepper» viste at de gamle tradisjonene var på vei ut.[250] The Beatles ble også forkjempere for psykedelia og bruk av den da lovlige substansen LSD.[209] På sett og vis kan man også argumentere for at The Beatles var tidlige innen musikkvideoer, særlig igjen gjennom deres første film.[209]

The Beatles har også hatt en rekke rekorder, og flere av disse, som flest Nr.1 hits på Billboard Hot 100 (20), flest singler av samme artist på samtidig på samme liste (17), flest singler på rad på de øverste plassene (1-5) og flest album solgt (over 1 milliard) står fortsatt.[251]

Teorier, begrep og myter[rediger | rediger kilde]

The Beatles var del av den kollektive bevissheten i lang tid, og det har dukket opp en rekke meninger, teorier, uttrykk og begrep. Mens enkelte er åpenbart feilaktige (Paul is Dead) og andre er tvilsomme (Yoko Ono brøt opp The Beatles), er andre begrep (Hvem var den femte beatle? Var det rivalisering mellom Beatles og Stones?) i det minste vanskelig å svare kategorisk på.


Paul Is Dead[rediger | rediger kilde]

Se også: Paul is dead

I desember 1965 hadde McCartney en uhell på sin moped, og fikk et hakk i tannen. Den 7. januar 1967 krasjet McCartneys Mini Cooper, men ikke med McCartney i bilen (den var lånt av kunststudenten Mohammed Hadjij, mens McCartney kjørte med Mick Jagger). Disse i utgangspunktet usammenhengende og trivielle hendelsene ble grobunn for myten at Paul McCartney var død og erstattet av en annen. Hadjij ble sendt til sykehus, men kom seg raskt. Imidlertid startet ulykken ryktet at Paul McCartney var død, og dette ble raskt avkreftet.[252]

Myten startet imidlertid ikke på alvor før 1969, og var full av tvilsomme «bevis». Mye tyder på at myten tok av som en spøk av Fred LaBour, en spøkefull ansatt i universitetsavisen «Michigan Today».[253] På tross av at LaBour gjentatte ganger har avskrevet artikkelen som spøk, har myten fått sitt eget liv. Mytene tok utgangspunkt i svært kreativ tolkning av platecoverne til «Sgt. Pepper's Lonely Heart Club Band», «Magical Mystery Tour» og «Abbey Road», sistnevnte med det noe pussige regnestykket at på den hvite VW Boblen på det sistnevnte coveret hadde bilskiltet «LMW 281F», som skulle bety «Linda McCarntey Widow 28 if», altså at McCartneys kone (som han hadde møtt over et år etter at han visstnok døde) var enke, og at McCartney hadde vært 28 år om han hadde levd (han hadde vært 27).[252]

Teorien holdt på en stund, og da det kanadiske progrockbandet Klaatu kom ut med «3:47 EST», verserte det rykter om at bandet egentlig var The Beatles under psevdonym.[254] Dette ble raskt latteliggjort av New Musical Express med overskriften «Deaf Idiot Journalist Starts Beatle Rumour».[255]


The Fifth Beatle[rediger | rediger kilde]

Begrepet «The Fifth Beatle» er brukt om George Martin[256], Brian Epstein[257], Billy Preston,[258] Stuart Sutcliffe[259], Pete Best[260] og en rekke andre.[261][262]

Det er vanskelig å forsvare en av disse navnen foran de andre, særlg ettersom begrepet er konstruert og ikke ble særlig brukt av Beatles selv. Om det skal handle om personer som vær nært knyttet opp til gruppen gjennom deres utvikling av de som ikke var medlemmer, er Martin og Epstein mer naturlige valg. McCartney sa selv at «hvis noen var den femte beatle, var det Brian», på tross av at McCartney ikke var noen større fan av Epstein.[166] Lennon likte dårlig at folk tok æren for Beatles' musikk, og brukte ikke betegnelsen. Harrison brukte betegnelsen spøkefullt én gang om den amerikanske DJ-en Murray the K, delvis ansvarlig for at Beatles ble oppdaget i USA.[263] Starkey har heller ikke brukt betegnelsen særlig mye.


Yoko Ono[rediger | rediger kilde]

Se også: Yoko Ono

Yoko Onos rolle i Beatles' historie er vanskelig helt klart å bli klok på. Enkelte har anklaget henne for å ha vært aktiv i å splitte gruppen.[264] Det finnes også tegn på at hun i det minste ikke hjalp til. Da hun først kom inn i Lennons liv, tok hun også en aktiv del under innspillingen av albumet «The Beatles» (se denne). Lennons avant-garde forsøk innen musikk, som «Unfinished Music No.1: Two Virgins», og diverse bed-ins, ble ansett som Onos påvirkning.[265] Det er også kommentert at Ono skapte et anstrengt forhold mellom henne og de tre andre medlemmene i The Beatles.[266] Dette kan skyldes Lennons sjalusi, som medførte at hun ikke fikk gå noen steder uten ham.[267] Lennon ble også såret over de andres, da Harrisons og McCartneys, behandling av Ono.[268] Det er også påstått at McCartney så på Yoko Ono som ansvarlig for at Lennons musikk hadde utviklet seg til å bli hard, umelodiøs og unødvendig provokativ.[269]

Dette er uansett bare deler av situasjonen. Under perioden skrev for eksempel Lennon både «Julia» og «Happiness is a Warm Gun». På den annen side skrev McCartney stort sett gode låter, men både «Ob-La-Di, Ob-La-Da» og «Maxwell's Silver Hammer» var mislikt av samtlige andre enn McCartney. Harrison syntes at det var betenkelig at disse sangene ble foretrukket foran mye av det han hadde skrevet.[270] Lennon mente selv at musikken til McCartney hadde blitt «søt og smakløs».[271]. Starr sa at enda det bare tok et par dager å ta opp «Maxwell's Silver Hammer», føltes det som flere uker.[272] De tre andre nektet McCartney å gi ut «Ob-La-Di, Ob-La-Da» på single.[273]

I tillegg fantes det også andre «Slanger i paradis». Oppfinneren Alexis Mardas, kjent i miljøet som «Magic Alex», sjarmerte seg inn i 1967. Han snakket om at han kunne forbedre studioet og ordne 72-spors opptak der Beatles hadde en 9-spors tilgjengelig.[274] Det er også mulig at Alex var ansvarlig for ryktet at Yogi var seksuelt aggressiv, og han skapte intriger ved å innynde seg på Cynthia Lennon.[275] Da Beatles ga Magic Alex lov til å sette opp studioet deres i Baker Street, viste det seg da Martin inspiserte det at studio var nesten ubrukelig.[276] Lennon uttalte senere at etter å ha introdusert Mardas til gruppen, gikk ting fra vondt til verre.[275]

Et annet problem var manager Allan Klein. Hans økonomiske krumspring og manipulering av Lennon, Starkey og Harrison, skapte en splid mellom bandmedlemmene. På tross av at Klein allerede hadde forsynt seg grovt av inntektene til The Rolling Stones, anbefalte Mick Jagger The Beatles å ta ham som rådgiver.[277] The Sunday Times beskrev ham som «en av de største snikene i popjungelen».[278] Daily Mail omtalte ham i 2009 som rockens store svengali.[279]

I et intervju med David Frost sa imidlertid McCartney i 2012 at Yoko Ono ikke var skyld i Beatles' oppbrudd, og at enda han mislikte at hun blandet seg i studio, var Klein et større problem, og intern krangling var det avgjørende.[280] Samtidig er det ikke usannsynlig at spliden mellom Lennon og McCartney i stor grad handlet om nettopp Ono og Klein.[279]


Beatles vs. Stones[rediger | rediger kilde]

The Rolling Stones hadde mye til felles med The Beatles.

Da de to bandene The Beatles og The Rolling Stones var i starten av sin popularitet, var mange fans delt mellom hvem som var favoritten, og det var en slags rivalisering mellom fans av Beatles og fans av Rolling Stones.[281] Det har vært mange uttalelser om hvem som var best, tøffest, best live og flinkest til å skrive sanger.

I utgangspunktet er imidlertid debatten om rivaliseringen litt pussig. Begge band innrømmet gjerne at det ikke var noen rivalisering, og at de to egentlig var venner og hadde gjensidig respekt.[282] Det var også slik at det var George Harrison som gjorde agent Dick Rowe oppmerksom på The Rolling Stones. [283] I tillegg var det Lennon og McCartney som skrev The Rolling Stones' andre single og deres første topp 20-hit, «I Wanna Be Your Man», som endte på 12. plass.[284] Dette ble også startsskuddet for samarbeidet mellom Mick Jagger og Keith Richards som låtskrivere. I en periode samarbeidet også Stones og Beatles slik at de ikke utga singler samtidig.

Likevel fantes det stikk. Det var for eksempel Jagger som anbefalte Allen Klein til The Beatles. John Lennon kommenterte i 1963 at han var lei av folk som kopierte dem:

Det hjelper ikke at de sier at e er studenter, og at det er derfor de lar håret gro. Vi var alle studenter før vi flyttet til London, og vi hadde ikke denne typen frisyre den gang, eller hva? (...) På tiooen av det hele surfer visse band videre på den amerikanske rythm'n'blues-bølgen--- den typen musikk vi spilte for to år siden.[285]

Dette kan virke som pussig kritikk ettersom Lennon faktisk fikk hårsveisen, via Astrid Kircherr, fra et studentmiljø, og ettersom han knapt hadde vært student. Rolling Stones kjente heller ikke til The Beatles i 1961, og kunne derfor ikke vite hva slags musikk de spilte da. Han fortsatte kritikken også etter oppløsningen av The Beatles:

Jeg kunne gjerne ramse opp alt hva vi gjorde i studio og hva The Stones gjorde to måneder etterpå - på hvert jævlige album - Mick etterliknet absolutt alt vi gjorde. Han imiterte oss. Og jeg vil gjerne understreke for dere i undergrunnspressen (sic) at - Satanic Majesties er Pepper, 'We Love You' - det mest håpløse makkverket - er 'All You Need Is Love'[286]

Igjen er det litt pussig at akkurat «We Love You» ble angrepet, ettersom Lennon og McCartney hjalp dem med den. I tillegg er det slik at mens covere eller titler kan minne (også tittelen «Let It Bleed» er mistenkelig lik «Let It Be»), er musikken lite lik. Imidlertid var det flere kritikere som mente at Their Satanic Majesties Request var «surrogat-Beatles» og et mislykket hippie-forsøk.[287]

En uenighet handler også om bandenes image. Ifølge journalisten Tom Wolfe «ville Beatles holde hånden din, mens Stones ville brenne byen din».[288] Beatles var de rene guttene, mens Stones var de skitne og uoppdragne. I tillegg ble det påstått av Stones-fans at Rolling Stones var et langt bedre live-band.[289] Dette er også en merkelig sammenlikning, ettersom The Beatles knapt kunne høre hverandre spille under sin popularitet. Lemmy Kilminster hadde en annen oppfatning om konkurransen:

«..the Beatles were hard men too. Brian Epstein cleaned them up for mass consumption, but they were anything but sissies. They were from Liverpool, which is like Hamburg or Norfolk, Virginia--a hard, sea-farin' town, all these dockers and sailors around all the time who would beat the piss out of you if you so much as winked at them. Ringo's from the Dingle, which is like the fucking Bronx. The Rolling Stones were the mummy's boys--they were all college students from the outskirts of London. They went to starve in London, but it was by choice, to give themselves some sort of aura of disrespectability. I did like the Stones, but they were never anywhere near the Beatles--not for humour, not for originality, not for songs, not for presentation. All they had was Mick Jagger dancing about. Fair enough, the Stones made great records, but they were always shit on stage, whereas the Beatles were the gear.»[290]

Likhetene er imidlertid større enn forskjellene. The Beatles hadde langt mer skjulte meninger bak «I Want To Hold Your Hand» enn antatt.[291] I tilegg har Kilmister rett i at The Beatles i sine tidligere dager var langt mer viltre enn de ble etter Epsteins makeover. Image var uansett i stor grad pressestyrt: Beatles passet hos alle, mens The Stones var tenåringsgenerasjonens talerør.[292] Dette gjorde også sitt til det McMillian kaller et særegent snobbefenomen, «rockisme», dukket opp, der rock var bra og pop var dårlig og Stones var derfor å foretrekke.[293] Samtidig var The Beatles langt fra så uskyldige som man kunne få inntrykk av. Tenåringsbladet «Boyfriend» beskrev dem som «Nesten skremmende unge menn», og mente at de så ondskapsfulle ut i en slags 1700-tallsmåte.[294] The Beatles ble på ingen måte skremt av den skitne fellesleiligheten til The Stones, Paul McCartney så ut som om han hadde vært et likende sted før.[294]

En av forskjellene var måten bandene fungerte på. The Beatles var et team, de var venner.[295] The Stones hadde interne krangler særlig mellom Jagger/Richards på den ene siden og Jones på den andre. Jones var den mest talentfulle, men han var også en sosiopat.[296][297] Der alle i Beatles sang, tre av dem godt, var det bare Mick Jagger som kunne synge i The Stones.[298]


McCartney ballade og Lennon rock[rediger | rediger kilde]

En overgeneralisering om forskjellene mellom John Lennon og Paul McCartney er at førstnevnte skrev for det meste rockelåter og sistnevnte sto for balladene.[299] Dette kan muligens skyldes at fire av de mest kjente balladene tilhører McCartney («Hey Jude», «Yesterday», «Let It Be» og «Eleanor Rigby»), mens Lennons mest kjente ofte er enten psykedeliske («Strawberry Fields Forever», «Being For the Benefit of Mr. Kite!»), rocka («A Hard Day's Night» og «I Feel Fine») eller folk rock («Norwegian Wood»).

Det finnes imidlertid flere moteksempler. Lennon skrev ballader, for eksempel «If I Fell» (1964), «In My Life» og «Girl» (1965), «Dear Prudence» og «Julia», den sistnevnte også svært personlig,(1968) og «Across The Universe» (1969). Også etter The Beatles skrev han en rekke ballader.[300] Paul McCartney på sin side skrev flere rockelåter, blant annet førstesporet på førstealbumet, «I Saw Her Standing There» (1963), «I'm Down» (1965), «Paperback Writer» (1966), «Helter Skelter» og «She Came In Through the Bathroom Window» og «The End» (1969). McCartney skrev også rcokelåten «Live and Let Die» etter bruddet.

En annen måte å skille på har vært at McCartney har vært perfeksjonisten som jobbet med dagligdagstemaer (det Lennon kalte «bestemorslåter») mens Lennon skrev vittige og selvutleverende sanger («Norwegian Wood», «I'm Only Sleeping»).[301] Dette handler i hovedsak om et beskjedent antall McCartney-låter («When I'm Sixty-Four», «Ob-La-Di, Ob-La-Da», «Maxwell's Silver Hammer» og «Your Mother Should Know»), mens Lennons største selvransakende periode var akkurat rundt 1965-1966, mens det i liten grad merkes på «Sgt. Pepper», «The Beatles» eller «Abbey Road». Optimismen fra McCartney og pessimismen fra Lennon i «Getting Better», der Lennon la til «Couldn't get no worse», er ofte brukt som eksempel.[302] Sangen handler imidlertid om en opprører og konemishandler. Joshua Wolf Shenk har uttalt at behovet for å splitte låtskriverparet i sine to deler er et meningsløst tidsfordriv og at de to stort sett hele tiden var et samarbeidende par.[302] Jessy Krupa kommenterte i 2010 at presse og fans kan ha ansvar for noe av de påståtte forskjellene og rivaliseringen mellom de to.[301]

Plateutgivelser[rediger | rediger kilde]

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

Livealbum[rediger | rediger kilde]

Samlinger[rediger | rediger kilde]

Samlealbum
Samlebokser

Platen Love ble utgitt ut av deres gamle produsent, George Martin og hans sønn Giles Martin, i samarbeid med Cirque de Soleil.
Mange regner ikke dette som en offisiell Beatles-plate.

Andre album[rediger | rediger kilde]

Konserter[rediger | rediger kilde]

  • Se separat oversikt over The Beatles' konserter.

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c The Beatles biography - allmusic.com, hentet 26. juli 2015
  2. ^ Beatles albums finally go platinum - BBC 2. september 2013, hentet 26. juli 2015
  3. ^ Lennon 'almost gave up on guitar' - BBC 14. februar 2005, hentet 24. april 2015
  4. ^ Myth Busting - Quarrymens offisielle hjemmeside, hentet 24. april 2015
  5. ^ Side 21, Allan Kozinn:«The Beatles», Phaidon Press, 1995
  6. ^ a b John Lennon meets Paul McCartney - Beatles Bible, hentet 5. juli 2015
  7. ^ Kozinn, side 21-22
  8. ^ 57 Years Ago: George Harrison Joins John Lennon and Paul McCartney in the Quarry Men - Ultimate Classic Rock, hentet 24. april 2015
  9. ^ Quarrymen biography - Allmusic.com, hentet 24. april 2015
  10. ^ Line-Ups The Beatles Bible, hentet 5. juli 2015
  11. ^ Live: Fox and Hounds, Caversham - Beatles Bible, hente 5. juli 2015
  12. ^ Kozinn, side 25.
  13. ^ Side 126, Philip Norman: «Shout! The True Story of The Beatles», Corgi edition, London 1982 (etter Hamish Hamilton 1981)
  14. ^ a b David Persails The Beatles: What's In A Name? http://abbeyrd.best.vwh.net, hentet 5. juli 2015
  15. ^ Stuart Sutcliffe: Legacy of the fifth Beatle 50 years after his death Liverpool Echo, 9. april 2012, hentet 6. juli 2015
  16. ^ Catherine E. Doyle (1997): From Blackjacks to Beatles: How the Fab Four evolved - gjengitt på Abbeyrds Beatles Page, hentet 5. juli 2015
  17. ^ Bill Harry: The manager who never was - Mersey Beat, henet 5. juli 2015
  18. ^ a b Side 90, Norman
  19. ^ Side 91, Norman
  20. ^ Putting the «Beat» into The Beatles - Pete Best official, hentet 5. juni 2015
  21. ^ The Beatles’ first performance in Hamburg - The Beatles Bible, hentet 5. juli 2015
  22. ^ a b Live: The Beatles’ last show at the Indra Club, Hamburg - The Beatles Bible, hentet 6. juli 2015
  23. ^ a b Side 25, John McMillian: «Beatles vs. Stones : hva skjedde egentlig?», Schibsted, Oslo, 2014
  24. ^ Side 98, Norman
  25. ^ Preludin - Edudrugs, hentet 6. juli 2015
  26. ^ Live: Kaiserkeller, Hamburg - Beatles Bible, hentet 5. juli 2015
  27. ^ The Beatles in Hamburg: 50 years on from the band's first concert - Daily Telegraph, 17. august 2010, hentet 6. juli 2015
  28. ^ Side 103-106, Norman
  29. ^ The Beatles agree to play the Top Ten Club - Beatles Bible, hentet 6. juli 2015
  30. ^ Bruno Koschmider terminates The Beatles’ contract - Beatles Bible, hentet 5. juni 2015
  31. ^ a b Side 108-09, Norman
  32. ^ George Harrison is deported from Germany - Beatles Bible, hentet 6. juli 2015
  33. ^ Paul McCartney and Pete Best are deported from Germany - Beatles Bible, hentet 6. juli 2015
  34. ^ Travel: Liverpool to Hamburg - Beatles Bible, hentet 6. juli 2015
  35. ^ Side 32, Kozinn
  36. ^ Side 123, Norman
  37. ^ a b Richie Unterberger: Stuart Sutcliffe - Allmusic hentet 6. juli 2015
  38. ^ 27 March - 2 July 1961 (April ?), The Top Ten Club, 136 Reeperbahn, Hamburg, Germany Beatle Source, hentet 6. juli 2015
  39. ^ Side 123, Norman
  40. ^ Die Beatles: Eine Hamburger Musikkarriere - Hamburg.de, hentet 6. juli 2015
  41. ^ a b The Beatles backing Mr. Twist, Tony Sheridan - friktech.com, hentet 6. juli 2015
  42. ^ Allan Williams, The Man Who Gave The Beatles Away – a millionaire of memories - Liverpool Echo, 24. september 2010, hentet 6. juli 2015
  43. ^ a b The Life of Brian - Brian Epstein, hentet 6. juli 2015
  44. ^ The secret life of Beatles manager Brian Epstein - Daily Express 31. juli 2014, hentet 6. juli 2015
  45. ^ Side 44, Kozinn
  46. ^ Brian Epstein transforms the Beatles, December 1961 - See more at: http://blog.oup.com/2011/12/beatles-dec61/#sthash.2GvmOl8h.dpuf - Oxford University Press blog, hentet 6. juli 2015
  47. ^ a b Side 45, Kozinn
  48. ^ Side 20, McMillian
  49. ^ The Beatles audition for Decca Records - Beatles Bible, hentet 6. juli 2015
  50. ^ Ringo Starr Biography From Birth Through The Beatles - Ringo Starr home page, hentet 6. juli 2015
  51. ^ Live: Cavern Club, Liverpool (lunchtime) – Ringo Starr’s first show with The Beatles - The Beatles Bible, hentet 6. juli 2015
  52. ^ Side 46, Kozinn
  53. ^ The Beatles at EMI: The Contract, 18 June 1962 - Oxford University Press blog, 18. juni 2012, hentet 6. juli 2015
  54. ^ 51 Years Ago: The Beatles Fire Pete Best Ultimate Classic Rock, 16. august 2013, hentet 6. juli 2015
  55. ^ Pete Best: The happiest Beatle of all Daily Mail, 7. april 2007, hentet 6. juli 2015
  56. ^ Side 178-79, Norman
  57. ^ How Do You Do It - Beatles Bible, hentet 26. juli 2015
  58. ^ Love Me Do - Songfacts, hentet 6. juli 2015
  59. ^ a b Side 178-79, Norman
  60. ^ Love Me Do - BBC, hentet 6. juli 2015
  61. ^ Side 50-51, Kozinn
  62. ^ 50 Years Ago: The Beatles Record their Second Single - Beatle.net, hentet 6. juli 2015
  63. ^ The Beatles Lead a Movement - Slate.com, 29. mars 2013. hente 7. juli 2015
  64. ^ a b c Please Please Me - The Beatles, hentet 6. juli 2015
  65. ^ Side 53, McMillian
  66. ^ She Loves You - Songfacts, hentet 7. juli 2015
  67. ^ Past Masters - Beatles Bible, hentet 7. juli 2015
  68. ^ With The Beatles] - The Beatles, hentet 7. juli 2015
  69. ^ Tony Barrows covertekst fra albumet
  70. ^ Colin Fleming:50 Years Later: The Greatest Beatles Performance of All Time - The Atlantic, 24. oktober 2013, hentet 7. juli 2015
  71. ^ a b I Want to Hold Your Hand - Beatlesbible, hentet 7. juli 2015
  72. ^ Beatlemania: 'the screamers' and other tales of fandom - The Guardian 29. september 2013, hentet 7. juli 2015
  73. ^ The Beatles play for the Queen - Slate 4. november 2013, hentet 7. juli 2015
  74. ^ I Want To Hold Your Hand - Beatles Bible, hentet 7. juli 2015
  75. ^ Beatlemania! With The Beatles] - discogs, hentet 7. juli 2015
  76. ^ Introducing... The Beatles - Ultimate Classic Rock, hentet 7. juli 2015
  77. ^ The Beatles on VeeJay Recors - dermon.com, hentet 7. juli 2015
  78. ^ February 1st, 1964 - Billboard.com, hentet 7. juli 2015
  79. ^ The Beatles Invasion, 50 Years Ago: Friday, Feb. 7, 1964 - Time, 7. februar 2014, hentet 7. juli 2015
  80. ^ Side 78, Kozinn
  81. ^ a b The Beatles - Ed Sullivan
  82. ^ Allan Kozinn: Critic's notebook: They Came, They Sang, They Conquered. The New York Times, besøkt 2. september 2008
  83. ^ February 22nd 1964 - Billboard, hentet 7. juli 2015
  84. ^ Filming A Hard Day's Night - Beatles Bible
  85. ^ Filming: Paul McCartney's unused scene in A Hard Day's Night - Beatles Bible, hentet 7. juli 2015
  86. ^ A Hard Day's Night - Screen online, hentet 7. juli 2015
  87. ^ Side 113, McMillian
  88. ^ 51 Years Ago: The Beatles’ ‘A Hard Day’s Night’ Premieres - Ultimate Classic Rock, hentet 7. juli 2015
  89. ^ A Hard Day's Night - The Beatles, hentet 7. juli 2015
  90. ^ Grandfather - Beatles Wikia, hentet 7. juli 2015. Ettersom Pauls mor døde da han var 14 og hun hadde liten kontakt med faren sin, og ettersom Pauls farfar i motsetning til bestefaren i filmen aldri drakk og la seg tidlig, er dette sannsynligvis fri fantasi.
  91. ^ Obituary: Norman Rossington - Independent, 4. juni 1999, hentet 7. juli 2015
  92. ^ Filming: A Hard Day’s Night - Beatles Bible, hentet 7. juli 2015
  93. ^ Making Beatlemania: A Hard Day’s Night at 50 - Vanity Fair 2. juli 2014, hentet 7. juli 2015
  94. ^ Side 251, Norman
  95. ^ April 4, 1964 - Billboard, hentet 7. juli 2015
  96. ^ Side 227, Kozinn
  97. ^ Beatles for Sale - The Beatles, hentet 7. juli 2015
  98. ^ Bob Dylan turns The Beatles on to cannabis - Beatles Bible, hentet 7. juni 2015
  99. ^ Beatles for Sale - Allmusic.con
  100. ^ History - Beatles Bible, hentet 7. juli 2015
  101. ^ 4. Yesterday - Rolling Stone, hentet 7. juli 2015
  102. ^ Mark Kemp: The Beatles: The Long and Winding Repertoire Paste, 8. september 2009, hentet 7. juli 2013
  103. ^ Neil McCormick: The Beatles - Help! Review Daily Telegraph 7. september 2009, hentet 7. juli 2015
  104. ^ a b Help! The Beatles second movie - Neatorama, 20. august 2014, hentet 7. juli 2015
  105. ^ Concert At Shea Stadium August 15th, 1965 - Maccafan, hentet 8. juli 2015
  106. ^ Side 127, Kozinn
  107. ^ Side 258-59, Norman
  108. ^ Rubber Soul - Allmusic.com
  109. ^ The Beatles - Rubber Soul review - Daily Telegraph, 7. september 2009, hentet 7. juli 2015
  110. ^ The Beatles Rubber Soul Pichfork
  111. ^ Beatles Press Conference: MBE Awards 10/26/1965 Beatles Interviews
  112. ^ Side 261, Norman
  113. ^ Side 131, Kozinn
  114. ^ a b John Lennon: “We’re more popular than Jesus" Beatles Bible, hentet 7. juli 2015
  115. ^ London Evening Standard, "More Popular Than Jesus" 3/4/1966 - Beatles Interviews, hentet 8. juli 2015
  116. ^ Ravi Shankar, legendary sitar player whose music inspired The Beatles dies aged 92 - Daily Mail 12. desember 2012, hentet 8. juli 2015
  117. ^ Paperback Writer - Songfacts, hentet 8. juli 2015
  118. ^ The Beatles: Revolver - Pitchfork, hentet 8. juli 2015
  119. ^ Dave Lifton: Lyrics Uncovered: The Beatles’ ‘Taxman’ Ultimate Rock Classics, 15. april 2015
  120. ^ Historien bak She Said She Said - Norgesglasset, NRK
  121. ^ And Your Bird Can Sing - The Beatles - Popular Music, henet 8. juli 2015
  122. ^ And Your Bird Can Sing - Beatles Bible
  123. ^ John Lennon buys Timothy Leary’s The Psychedelic Experience Beatles Bible, hentet 8. juli 2015
  124. ^ 22. Eleanor Rigby - Rolling Stone, hentet 8. juli 2015
  125. ^ Here, There and Everywhere - Beatles Bible, hentet 8. juli 2015
  126. ^ Side 45, Jim DeRogatis: Turn on Your Mind: Four Decades of Great Psychedelic Rock, 2003, Hal Leonard Corporation, Milwaukee, USA
  127. ^ Yellow Submarine -Beatles Interviews, hentet 8. juli 2015
  128. ^ 3. Revolver - 500 Greatest Albums of all Time, Rolling Stone, hentet 8. juli 2015
  129. ^ 2. Revolver The 500 Greatest Albums Of All Time - New Musical Express, hentet 8. juli 2015
  130. ^ Entertainment Weekly's 100 Greatest Albums Ever - Stereogum
  131. ^ Side 145, Kozinn
  132. ^ The Beatles leave The Philippines - Beatles Bible
  133. ^ Side 280, Norman
  134. ^ Datebook republishes John Lennon’s ‘Jesus’ comments - Beatles Bible, hentet 8. juli 2015
  135. ^ Press conference: Astor Tower Hotel, Chicago - Beatles Bible, hentet 8. juli 2015
  136. ^ Longview's 'Beatles Bonfire' Turned Into a Shocking Event Stephen F- Austin University, September 2011, hentet 8. juli 2015
  137. ^ Side 280-81, Norman
  138. ^ Palash Ghosh: Beatles Last Concert At Candlestick Park: The Dream Is Over - International Business Times, hentet 8. juli 2015
  139. ^ Side 154, Kozinn
  140. ^ Lovely Rita - Allmusic.com, hentet 26. juli 2015
  141. ^ Paul McCartney has the idea for Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band - Beatles Bible, hentet 8. juli 2015
  142. ^ a b c d e f Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band Beatles Bible, hentet 8. juli 2015
  143. ^ March 18th, 1967 - Billboard, hentet 8. juli 2015
  144. ^ Side 296, Norman
  145. ^ Everything you know about Sgt. Peppers is wrong - Slate, 8. juni 2007, hentet 8. juli 2015
  146. ^ Lucy in the Sky Sky with Diamonds - Beatles Bible
  147. ^ Lucy Vodden, Who Inspired a Beatles Song, Dies at 46 - Associated Press/New York Times, 29. september 2009, hentet 8. juli 2015
  148. ^ Being for the Benefit of Mr. Kite! - Songfacts, hentet 8. juli 2015
  149. ^ Richie Untenberger: Good Morning Good Morning - Allmusic.com, hentet 26. juli 2015
  150. ^ When I'm Sixty-Four - Allmusic.com, hentet 26. juli 2015
  151. ^ Se for eksempel: Fixing a Hole Allmusic.com
  152. ^ >Richie Untenberger: Getting Better - Allmusic.com, hentet 26. juli 2015
  153. ^ >Richie Untenberger: She's Leaving Home - Allmusic.com, hentet 26. juli 2015
  154. ^ Notes on "Within You Without You" - Alan W. Pollack
  155. ^ >Richie Untenberger: Within You Without You - Allmusic.com, hentet 26. juli 2015
  156. ^ Sgt. Pepper turns 45 - Ultimate Classic Rock, 1. juni 2012, hentet 26. juli 2015
  157. ^ Inside the Making of The Beatles’ Sgt. Pepper’s Lonely Heart’s Club Band, Rock’s Great Concept Album Open Culture, 15. januar 2015, hentet 8. juli 2015
  158. ^ Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band - Allmusic.com
  159. ^ 1. Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band - 500 Greatest Albums of all Time, Rolling Stone, hentet 8. juli 2015
  160. ^ 3. The Beatles - Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (Capitol, 1967) Top 23 Classic Rock Albums - IGN, hentet 8. juli 2015
  161. ^ The 50 albums that changed music - The Observer. 16- juli 2006. hentet 8. juli 2015
  162. ^ Side 201, McMillian; side 306, Norman; side 163, Kozinn
  163. ^ a b c d The Fifth Man: Brian Epstein and the Beatles - New York Times, 10. april 2015, hentet 8. juli 2015
  164. ^ a b Maharishi Mahesh Yogi - Beatles Bible, hentet 8. juli 2015
  165. ^ Side 228, McMillian
  166. ^ a b Palash Ghosh: Brian Epstein: The Beatles' Real 'Nowhere Man' - An Appreciation - International Business Times, 25. august 2012, hentet 8. juli 2015
  167. ^ Magical Mystery Tour - Pitchfork, hentet 8. juli 2015
  168. ^ I am the Walrus - 100 Greatest Beatles Songs, Rolling Stone, hentet 9. juli 2015
  169. ^ I am the Walrus - Songfacts, hentet 9. juli 2015
  170. ^ Side 410, Kenneth Womack: «The Beatles Encyclopedia - Everything Fab Four», ABC-CLIO, Santa Barbara (California), 2014
  171. ^ The Apple Boutique opens - Beatles Bible
  172. ^ McCartney har selv uttalt at han synes Lennon oppførte seg ukarakteristisk underdanig (Side 340, Norman). McMillian antyder at McCartney gikk lei av tomme komplimenter (Side 314-315, McMillian)
  173. ^ Side 340, Norman
  174. ^ Side 172, Kozinn
  175. ^ Apple Corps advertises for new talent - Beatles Bible, hentet 8. juli 2015
  176. ^ Gillian G. Gaar: (Side 89) 35. Yoko and John: East meets West: 100 Things Beatles Fans Should Know & Do Before They Die, Triumph Books, Chicago, 2013
  177. ^ Yoko pays tribute to Cynthia, the secret wife John Lennon treated so very cruelly: How the Beatles star's late wife watched in silence as he hid her from the world and had affairs on the road - 1. april 2015, hentet 9. juli 2015. Artikkelen er oppdatert 2. april, og derfor neppe aprilsspøk
  178. ^ 8. Hey Jude - Rolling Stone
  179. ^ Side 454-55, Norman
  180. ^ Side 209-14, McMillian
  181. ^ a b Side 231-232, Howard Sounes: Fab: «An Intimate Life of Paul McCartney», Da Capo Press, Philadelphia, 2010
  182. ^ Notes on "Glass Onion" Alan W. Pollack, hentet 9. juli 2015
  183. ^ Notes on Happiness is a Warm Gun Alan W. Pollack, hentet 9. juli 2015
  184. ^ Happiness Is A Warm Gun - Rolling Stone, hentet 9. juli 2015
  185. ^ a b c d The Beatles - Pitchfork, hentet 9. juli 2015
  186. ^ a b The Beatles - The Beatles (White Album) - allmusic.com, hentet 9. juli 2015
  187. ^ Sangen er kontroversiell; Kozinn (178) beskriver den som en sang som «paints a vivid picture of revolutionary chaos» og «is a gritty look at the collapse of society» mens McMillian (side 316) omtaler den som «muligens den dårligste låten Beatles spilte inn».
  188. ^ Side 209, Howard Sounes: «Fab: An Intimate Life of Paul McCartney», Da Capo Press, Philadelphia, 2010
  189. ^ Side 358, Norman
  190. ^ Side 185, Kozinn
  191. ^ Side 175, Kozinn
  192. ^ Ringo Starr quits The Beatles - Beatles Bible, hentet 9. juli 2015
  193. ^ Side 366, Norman
  194. ^ Side 186-193, Alan Kozinn: «The Beatles», Phaidon Press, London, 1995
  195. ^ Side 198, Kozinn
  196. ^ Side 250, McMillian
  197. ^ Side 197-193, Alan Kozinn: «The Beatles», Phaidon Press, London, 1995
  198. ^ Side 196, Kozinn
  199. ^ 10 Things You Probably Didn’t Know About ‘Abbey Road’ - Ultimate Classic Rock, hentet 26. juli 2015
  200. ^ a b Side 200-201, Alan Kozinn: «The Beatles», Phaidon Press, London, 1995
  201. ^ Songwriting and Recording ABBEY ROAD The Beatles Ultimate Experience
  202. ^ November 29, 1969 - Billboard.com. hentet 26. juli 2015
  203. ^ Side 404-405, Norman
  204. ^ Recording: Let It Be – The Beatles’ last recording session as a group Beatles Bible
  205. ^ Let It Be - Allmusic.com
  206. ^ Paul McCartney announces The Beatles’ split - The Beatles Bible, hentet 9. juli 2015
  207. ^ a b c The Beatles - Reason to Rock, hentet 27. juli 2015
  208. ^ «The Making of Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» (ITV), finnes på YouTube (25:11)
  209. ^ a b c d We Love Them, Yeah Yeah Yeah: 7 Ways the Beatles Changed American Culture - Bigraphy.com, 7. februar 2014, hentet 26. juli 2015
  210. ^ Side 5, Walter Everett: «The Beatles as Musicians - Revolver through the Anthology» Oxford University Press 1999, Oxford
  211. ^ Who influenced the Beatles? Scholar to explore band's musical roots - CT Post 8. juli 2014, hentet 27. juli 2015
  212. ^ The Influence of Buddy Holly on the Beatles - Aaron Kerowicz, 14. juni 2014, hentet 27. juli 2015
  213. ^ The Influence of Chuck Berry on the Beatles . Aaron Kerowicz, 7. mars 2014, hentet 27. juli 2015
  214. ^ The Shirelles - Rolling Stone, hentet 27. juli 2015
  215. ^ The British Invasion: From the Beatles to the Stones, The Sixties Belonged to Britain - Rolling Stones, 14. juli 1988, hentet 28. juli 2015
  216. ^ Help! - Beatles Interviews, hentet 28. juli 2015
  217. ^ Rubber Soul - Pitchfork, hentet 27. juli 2015
  218. ^ Side 154, Kozinn
  219. ^ Side 38, Kozinn
  220. ^ Side 10, Walter Everett: «The Beatles as Musicians: Revolver Through the Anthology», Oxford University Press, Oxford 1999
  221. ^ Norwegian Wood (This Bird Has Flown) - Beatles Bible, hentet 28. juli 2015
  222. ^ How The Beatles Launced a String-playing Revolution All Things Strings, juli 2005, hentet 28. juli 2015
  223. ^ Bach & Roll: How the Unsexy Harpsichord Got Hip - Wall Street Journal, 30. oktober 2013, hentet 28. juli 2015
  224. ^ George Martin - Beatles Bible, hentet 27. juli 2015
  225. ^ Dette ble særlig åpenbart rundt «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», se gjerne «The Making of Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» (ITV - finnes på YouTube) for detaljer om dette
  226. ^ Studio Style Evolution awardspace.com, hentet 27. juli 2015
  227. ^ Gross, Doug (4. september 2009). «Still Relevant After Decades, The Beatles Set to Rock 9 September 2009». CNN. Besøkt 6. september 2009. 
  228. ^ The Beatles - Rock and Roll Hall of Fame, hentet 26. juli 2015
  229. ^ The Beatles biography - Rolling Stone, hentet 26. juli 2015
  230. ^ 20 Reasons the Beatles are the Greatest Band Ever - Hooks and Harmony 29. juni 2008, hentet 26. juli 2015
  231. ^ British Invasion - Allmusic.com, hentet 26. juli 2015
  232. ^ See Alice Cooper Sing a Reverent Cover of the Beatles' 'Eleanor Rigby' - Rolling Stone, 30. september 2014, hentet 26.. juli 2015
  233. ^ Mick Jaggers introduksjonstale til The Beatles i Rock and Roll Hall of Fame, YouTubevideo
  234. ^ Ozzy Osbourne: Beatles moved me - Belfast Times, 1. juni 2014, hentet 26. juli 2015
  235. ^ a b Top 11 Musicians Influenced By the Beatles - Rock Cellar magazine, hentet 26. juli 2015
  236. ^ Gene Simmons of KISS talks Liverpool, The Beatles and why modern bands look like pizza delivery boys - Liverpool Echo, 9. april 2010, hentet 26. juli 2015
  237. ^ a b Top 10 Musicians Influenced By The Beatles - Signature Hotel Liverpool, hentet 26. juli 2015
  238. ^ CNN LARRY KING WEEKEND - Interview With the Bee Gees - CNN transcript fra 2. februar 2002, hentet 26. juli 2015
  239. ^ a b The Beatles' musical footprints BBC 30. november 2001, hentet 28. juli 2015
  240. ^ The night Jimi Hendrix played tribute to The Beatles - NME, hentet 26. juli 2015
  241. ^ David Bowie & the Plastic Ono Band Peter Dogget - Beatles, 2. oktober 2011, hentet 28. juli 2015
  242. ^ Motorhead's Kilmister Talks New HeadCat Album, Beatles Influence - Billboard.com, hentet 26. juli 2015
  243. ^ The Byrds speak on the Beatles Die augenweide.de, hentet 26. juli 2015
  244. ^ Roger Waters discusses the Beatles’ impact on Pink Floyd: ‘There was a value in that freedom’ - Something Else Reviews, 27. april 2015, hentet 26. juli 2015
  245. ^ ELO: The band the Beatles could have been - The Guardian 16. oktober 2008, hentet 26. juli 2015
  246. ^ BONO'S TOP 10 LIST: GIVE HIM BEATLES, BEE GEES AND PUBLIC ENEMY - Los Angeles Times 27. september 1998, gjengitt på @U2.
  247. ^ «Bands on The Beatles» (av New Musical Express) - YouTube-video
  248. ^ Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band - The Beatles, hentet 26. juli 2015
  249. ^ Side 210-211, McMillian
  250. ^ Side 22, «Sgt. Pepper and the Beatles: It Was Forty Years Ago Today», redigert av Dr Olivier Julien, Ashgate, Aldershot 2008
  251. ^ The Beatles US TV debut 50th anniversary: Top ten Fab Four records Guinnnes World Records, 11. februar 2014, hentet 28. juli 2015
  252. ^ a b The Paul is Dead-Myth - Beatles Bible
  253. ^ Alan Glenn: ‘Paul is Dead!’ (said Fred) - Michigan Today, 11. november 2009
  254. ^ Klaatu Identities and Beatles Rumors - Klaatu.org, hentet 28. juli 2015
  255. ^ Vinyl Albums, KLAATU and the Warrior at the Edge of Time - Amazing Stories, 3. mai 2013, hentet 28. juli 2015
  256. ^ George Martin Biography - Rock n Roll Hall of Fame, hentet 10. juli 2015
  257. ^ Simon Cowell to produce Brian Epstein biopic 'The Fifth Beatle' - New Musical Express, 18. mai 2015, hentet 10. juli 2015
  258. ^ How Billy Preston Helped The Beatles «Get Back» - Rock n Roll Hall of Fame, hentet 10. juli 2015
  259. ^ Stuart Sutcliffe: Legacy of the fifth Beatle 50 years after his death - Liverpool Echo, 9. april 2012, hentet 10. juli 2015
  260. ^ Pete Best finally speaks out over bitter sacking from The Beatles Click Liverpool 4. februar 2009, hentet 10. juli 2015
  261. ^ Top 10 people who could be considered The Fifth Beatle - Toptenz, hentet 10. juli 2015
  262. ^ Quick 10: 10 Fifth Beatles - Mentalfloss 9. september 2009, hentet 10. juli 2015
  263. ^ Interview: Murray the K 'Fifth Beatle' label came from a Beatle, archivist says - Examiner, 30. august 2012, hentet 10. juli 2015
  264. ^ Why The Beatles Broke Up - Rolling Stone, 3. september 2009, hentet 26. juli 2015
  265. ^ Side 420, Norman
  266. ^ Side 252, 257, McMillian.
  267. ^ Side 420-21, Norman
  268. ^ Side 175, Kozinn
  269. ^ Side 359, Norman
  270. ^ Side 256, McMillian
  271. ^ Side 358-59, Norman
  272. ^ 45 Years Ago: The Beatles Begin Recording ‘Maxwell’s Silver Hammer’ - Ultimate Classic Rock, 9. juli 2014, hentet 26. juli 2015
  273. ^ Ob-La-Di, Ob-La-Da - Songfacts, hentet 26. juli 2015
  274. ^ Side 336, Norman
  275. ^ a b Alexis Mardas - Beatles Bible, hentet 26. juli 2015
  276. ^ Side 377, Norman
  277. ^ Side 238, McMillian
  278. ^ Side 255, McMillian
  279. ^ a b Monster of rock: Allen Klein swindled The Stones and broke up The Beatles and is still rock 'n' roll's most ruthless Svengali - Daily Mail 5. juli 2009, hentet 26. juli 2015
  280. ^ Paul McCartney: Yoko Ono did not break up the Beatles - The Guardian, 27. oktober 2012, hentet 26. juli 2015
  281. ^ Side 11-12, McMillian
  282. ^ Side 55-56, McMillian
  283. ^ Side 75, McMillian
  284. ^ Side 88, McMillian
  285. ^ Side 55, McMillian
  286. ^ Side 262, McMillian
  287. ^ Side 207-208, McMillian
  288. ^ Side 11, MacMillian
  289. ^ The Beatles vs. the Rolling Stones – Classic Rock’s Greatest Debates - Ultimate Classic Rock, 15. oktober 2013, hentet 26. juli 2015
  290. ^ Side 28-29, Lenny Kilmister: «White Line Fever: The Autobiography», Kensington, New York 2004
  291. ^ Side 71-72, Kozinn
  292. ^ Side 120, McMillian
  293. ^ Side 101-102, McMillian
  294. ^ a b The Beatles Meet the Stones - Slate, 16. april 2013, hentet 26. juli 2015
  295. ^ Side 105, McMillian
  296. ^ The mystery of Brian Jones' death: What happened to the first Rolling Stone? - Daily Express, 22. august 2014, hentet 26. juli 2015
  297. ^ Side 30-32, McMillian
  298. ^ Rolling Stones envied The Beatles' singing prowess - Sir Paul - Daily Telegraph, 23. mai 2011, hentet 26. juli 2015
  299. ^ Side 8, Everett
  300. ^ Top 10 John Lennon Love Songs - Ultimate Classic Rock, hentet 28. juli 2015
  301. ^ a b John Lennon and Paul McCartney The Friendship Heard 'Round the World - Pop Matters, 15. oktober 2010, hentet 28. juli 2015
  302. ^ a b Joshua Wolf Shenk: The Power of Two - The Atlantic, juli/august 2014, hentet 28. juli 2015

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: The Beatles – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Paul McCartney, John Lennon, George Harrison, Ringo Starr and The Beatles – sitater