J. R. R. Tolkien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra J.R.R. Tolkien)
Gå til: navigasjon, søk
J.R.R. Tolkien
John Ronald Reuel Tolkien
J.R.R. Tolkien
J.R.R. Tolkien i 1916
Født 3. januar 1892
Oranjefristaten Bloemfontein, Oranjefristaten
Død 2. september 1973 (81 år)
England Bournemouth, England
Yrke Forfatter og professor
Nasjonalitet Storbritannia
Sjanger Fantasy
Debut Hobbiten, Eigil Bonde fra Heim og Ringenes herre
Påvirket av George MacDonald, angelsaksisk litteratur, gresk mytologi-romersk mytologi, norrøn mytologi, Kalevala, Bibelen
Påvirket C.S. Lewis og andre fantasiforfattere

John Ronald Reuel Tolkien (navnet uttales: /ˈtɒlkiːn/[1]) (født 3. januar 1892 i Bloemfontein i Oranjefristaten, død 2. september 1973 i Bournemouth i England) var en britisk forfatter, dikter, filolog og universitetsprofessor. Tolkien er aller mest kjent som forfatter av de tre klassiske romanene Hobbiten, Ringenes herre og Silmarillion.

Tolkien var Rawlinson og Bosworth-professor i angelsaksisk språkPembroke College ved Universitetet i Oxford fra 1925 til 1945 og professor i engelsk språk og litteratur ved Merton College, også ved Oxford, fra 1945 til 1959[2]. Tolkien var nær venn av C. S. Lewis. De var begge medlemmer av den uformelle diskusjonsgruppen kjent som Inklings. Tolkien ble utnevnt til kommandør (CBE) av Order of the British Empire av dronning Elizabeth den 28. mars 1972.

Etter Tolkiens død utga sønnen Christopher en rekke arbeider basert på farens omfattende notater og upubliserte manuskripter, blant annet Silmarillion. Disse historiene, diktene, fiktive sagnene, oppdiktede språkene og litterære essay utgjør sammen med Hobbiten og Ringenes herre en sammenhengende fortelling om en fantasiverden kalt Arda, og om Midgard[3] som ligger i Arda. Mellom 1951 og 1955 brukte Tolkien termen legendarium, det vil si legendesamling, om store deler av disse skriftene [4].

Selv om mange andre forfattere har utgitt bøker om fantasiverdener før Tolkien[5], ledet den store suksessen til Hobbiten og Ringenes herre til en oppblomstring og populær fornyelse av genren. Dette har ført til at Tolkien populært kalles moderne fantasilitteraturs far.[6][7] Mer presist regnes han som opphavet til det som kalles «high fantasy»[8]. I 2008 rangerte avisen The Times Tolkien som nummer seks på en liste over de femti største britiske forfattere siden 1945[9]. Forbes rangerte ham i 2009 som den femte største døde berømthet målt etter inntekt[10].

Biografi[rediger | rediger kilde]

De fleste av Tolkiens forfedre var håndverkere. Slekten Tolkien var opprinnelig fra Sachsen i Tyskland, men hadde bodd i England siden 1700-tallet. Navnet Tolkien, opprinnelig skrevet Tollkiehn, er avledet fra det tyske ordet tollkühn, som betyr noe slikt som «dumdristig», eller en som ikke tar hensyn til farer. John Ronald ble født i Bloemfontein i Oranjefristaten (i dag en del av Sør-Afrika). Da han var tre år gammel flyttet han med sin mor og bror til England. Før faren kunne følge etter, døde han, og Tolkien vokste opp uten noen far. Mesteparten av barndommen ble tilbragt i og nær Birmingham i England, blant annet i (den gang) landsbyen Sarehole. Han studerte ved King Edward's School, St. Phillip's Grammar School og vant et stipend til Exeter College ved Universitetet i Oxford, der han begynte sine studier i 1911, nitten år gammel.

Til protester fra resten av familien og svigerfamilien konverterte John Ronalds mor Mabel Tolkien til katolisismen. I 1904, da John Ronald var tolv år gammel, døde hun av diabetes. Tolkien mente morens sykdom og død dels var forårsaket av de problemene hun fikk med familien og omgivelsene som følge av at hun konverterte, og han oppfattet henne nærmest som en martyr for katolisismen, noe som kom til å få stor innvirkning på hans egen religiøse tro. Troen var en viktig faktor i hans liv, og ble en av bærebjelkene i hans forhold til C.S. Lewis (forfatter av blant annet bokserien Narnia). Samtaler med Tolkien var en av de utløsende faktorer som gjorde at Lewis etter en periode med religiøs spekulasjon erklærte seg som kristen.

Som foreldreløs ble Tolkien oppfostret av fader Francis Morgan ved Birmingham Oratory. Han bodde en periode på et slags pensjonat i Birmingham, der han møtte og ble forelsket i Edith Bratt (som senere ble modell for figuren Lúthien, en alveprinsesse i Silmarillion). Forholdet mellom John Ronald og Edith ble forsøkt hindret av at Tolkiens verge, fader Francis, som forbød dem å møtes, men etter at Tolkien ble myndig, gjenopptok han kontakten, og de to giftet seg i 1916.

Tolkien befant seg i skyttergravene mye av tiden han tjenestegjorde under første verdenskrig.

Under første verdenskrig sluttet Tolkien seg til det britiske forsvaret etter å ha avsluttet sin universitetsutdannelse med eksamen med beste karakter i engelsk språk og litteratur. Han var i Lancashire Fusiliers, den mest dekorerte britiske enheten under krigen. Under krigen opplevde han grusomhetene og døden i skyttergravene blant annet i slaget ved Somme, og mistet de fleste av sine venner fra skoledagene i Birmingham. Historikere har spekulert i om den hendelsen har inspirert stedet Daudemyrene i Ringenes Herre. Selv havnet Tolkien til slutt på militærsykehus, ettersom han led av skyttergravsfeber, noe som kanskje reddet livet hans, idet det fikk ham vekk fra frontlinjen.

Mens han lå på sykehus og prøvde å komme seg etter sykdommen, begynte han å skrive en syklus av mytologisk inspirerte fortellinger under samletittelen The Book of Lost Tales. Fortellingene var dels pastisjer på myter han kjente og likte (for eksempel er fortellingen om Túrin Turambar en bearbeidelse av fortellingen om Kullervo i Kalevala). En fellesnevner eller ramme for syklusen skulle være en tilknytning til England. Mange mener at det å skrive fantastisk litteratur var en måte å flykte fra den harde virkeligheten i det tyvende århundre, med fabrikker, maskinpistoler og bomber.

Etter krigen fikk Tolkien en stilling ved The Oxford English Dictionary, en av de høyest aktede ordbøkene i verden. I 1920 fikk han en lektorstilling i engelsk språk ved Universitetet i Leeds, men han flyttet tilbake til Oxford i 1925, da han fikk et professorat i gammelengelsk (angelsaksisk). I 1945 byttet han til et professorat i engelsk språk ved Merton College i Oxford, en stilling han beholdt til han pensjonerte seg i 1959.

Den 28. mars 1972 ble han gjort til kommandør (CBE) av Order of the British Empire.

Gravert på gravstenen på Wolvercote kirkegård i Oxford, der både han og hustruen er gravlagt, står det Beren og Lúthien. En hyllest til en av de største kjærlighetsfortellingene fra Midgard.

Forfatterskapet[rediger | rediger kilde]

Tango-nosources.svgMangler kilder: Dette avsnittet trenger flere kildehenvisninger for å kunne verifiseres.
Hjelp gjerne til med å forbedre denne artikkelen ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Tolkien var hele sitt liv en skrivende mann. Den «private» mytologien som begynte med noen løsrevne dikt og skjøt fart med The Book of Lost Tales, arbeidet han på fra før 1917 til han døde mer enn 55 år seinere. Ingenting av dette ble imidlertid utgitt før en helt annen side av hans fortellernatur forårsaket det.

Tolkien elsket å dikte opp fantastiske fortellinger for sine egne barn. Hver jul skrev han brev fra julenissen som han sendte til barna. Brevene var skrevet i en skjelvende håndskrift og fortalte om de forskjellige gjøremålene julenissen og hans venner, blant annet den klumsete polarisbjørnen, hadde rundt jul. Etter hvert bygget brevene seg opp til en rekke små fortellinger og de ble senere gitt ut i en bok kalt Brev fra Julenissen.

En annen fortelling som Tolkien diktet for sine barn, var den om hobbiten «Bilbo Lommelun» (engelsk: «Bilbo Baggins») som ble med en flokk dverger på en farefull ferd, for å vinne tilbake sitt tidligere fjell og sine tidligere skatter fra dragen Smaug. Denne fortellingen ble renskrevet og sirkulerte i Tolkiens vennekrets, og kom slik til forlaget Allen & Unwins kjennskap. Hobbiten ble utgitt i 1937. Boken fikk god mottagelse, og førsteopplaget ble utsolgt på få måneder. Så populær ble den at forleggeren spurte Tolkien om han kunne skrive en oppfølger. Det var det som til slutt skulle bli hans mest kjente verk, den tredelte romanen Ringenes herre (gitt ut mellom 19541955). Skrivearbeidet på denne tok nesten ti år, delvis på grunn at han ikke var skjønnlitterær forfatter og akademiske skrifter var hans hovedgeskjeft, og dels fordi Tolkien var en evig perfeksjonist.

Ringenes herre ble uhyre populær blant studenter[trenger referanse]1960-tallet, og den har holdt seg populær helt siden den tid. Tolkiens intensjon med boken var å skrive en ny barnefortelling i samme stil som Hobbiten, men den utviklet seg raskt til å være noe mye mørkere og mer seriøst. Det reflekteres i skrivestilen i begynnelsen av historien, til tross for gjentatte omskrivinger av Tolkien. Selv om den bygget direkte på historien i Hobbiten, bygget den også i større grad på bakgrunnshistorien og universet han hadde skapt i Silmarillion, og boken Hobbiten ble redigert av Tolkien etter utgivelsen av Ringenes herre for å fjerne noen av de mange logiske bristene mellom de første utgavene av Hobbiten og Ringenes herre. Tolkien skrev selv[trenger referanse] at han helst hadde skrevet den på nytt. Blant annet ble historien om hvordan Bilbo fikk tak i ringen fra Gollum skrevet om.

Mytologien som Tolkien skapte, var hans tolkning av hvordan en «engelsk mytologi» hadde vært[trenger referanse] dersom de gamle kulturene i Storbritannia i førkristen tid ikke hadde blitt undertrykket, og han vever sammen navn, historier og andre elementer fra hele Europas førkristne historier, fra det norrøne til det greske og egyptiske, som bevart i blant annet Beowulf (som Hobbiten er basert på). Det ble mislikt hos enkelte kritikere[hvem?] ettersom de mente at det reflekterer en mangel på kreativitet fra Tolkiens side. Gitt at Tolkien ønsket å skrive en troverdig mytologi for England, er det lite overraskende at historiene inneholder mye gjendiktning fra gamle kilder, inkludert Beowulf, Edda, og historiene om Atlantis. Tolkiens mesterstykke[trenger referanse] er nettopp at han klarte å veve sammen myter og historier fra så mange kulturer til en «fellesmytologi» som er hverken norrønt, keltisk, eller gresk, men en blanding av alle. Enkelte litteraturkritikere[hvem?] mener at bøkene er for fjerne fra den moderne virkeligheten til å kvalifisere som kvalitetslitteratur, og mangler dybde i karakterskildringene. Det interessante med dette er[trenger referanse] at bøker som Tolkien skrev for å underholde seg selv, skaper så mye debatt blant fagfolk og eksperter og at det er stor uenighet om bøkenes kvaliteter mellom de som elsker bøkene og de som ikke kan fordra dem[trenger referanse].

Ringenes herre regnes både i salgstall og i undersøkelser blant lesere[trenger referanse] som en av de mest populære skjønnlitterære fortellinger på 1900-tallet. Tolkiens påvirkning på den moderne fantastiske litteraturen har vært massiv. Inspirasjonen til J. K. Rowlings syv Harry Potter-bøker var blant annet Tolkiens bøker.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Eventuelle norske titler og utgivelsesår står i parentes.

I Tolkiens levetid[rediger | rediger kilde]

Etter Tolkiens død[rediger | rediger kilde]

Tolkiens grav i Oxford

Tolkien fortsatte å jobbe på Midgards historie helt til han døde. Hans sønn Christopher Tolkien har med assistanse av den yngre forfatteren Guy Gavriel Kay, organisert noe av dette materialet, resultatet ble utgitt som Silmarillion i 1977. Christopher Tolkien har også utgitt en del av bakgrunnsmaterialet for Midgard:

som toppet seg i The History of Middle-earth serien:

  • 1983 The Book of Lost Tales 1
  • 1984 The Book of Lost Tales 2
  • 1985 The Lays of Beleriand
  • 1986 The Shaping of Middle-earth
  • 1987 The Lost Road and Other Writings
  • 1988 The Return of the Shadow (Historien bak Ringenes herre, bind 1)
  • 1989 The Treason of Isengard (Historien bak Ringenes herre, bind 2)
  • 1990 The War of the Ring (Historien bak Ringenes herre, bind 3)
  • 1992 Sauron Defeated (Historien bak Ringenes herre, bind 4)
  • 1993 Morgoth's Ring (Senere Silmarillion, bind 1)
  • 1994 The War of the Jewels (Senere Silmarillion, bind 2)
  • 1996 The Peoples of Middle-earth

Merk at posthume verk, slike som The History of Middle-earth og Unfinished Tales inneholder uferdige, oppgitte, alternative, og til og med motstridende versjoner av historiene, fordi Tolkien fortsatte å jobbe med sin mytologi over flere tiår, med konstante omskrivninger, rokeringer og utvidelser av historiene. Bare Silmarillion er konsistent med Ringenes herre takket være en del redigeringsarbeid av Christopher Tolkien, men den inneholder likevel mange mindre motsetninger. Selv Hobbiten er ikke fullstendig konsistent med Ringenes herre.

Et interessant posthumt Midgardsrelatert verk er diktet

Barnebøker han skrev til sine barn med handling utenfor Midgard[rediger | rediger kilde]

Akademisk materiale som ikke omhandler Midgard[rediger | rediger kilde]

En samling av Tolkiens kunst, både relatert og ikke relatert til Midgard:

  • 1995 J.R.R. Tolkien: Artist and Illustrator

Biblioteket på Marquette University i Milwaukee, Wisconsin, USA, oppbevarer mange originaler av Tolkiens manuskripter, notater og brev. Mye annet originalt materiale er hos Bodleian-biblioteket ved Universitetet i Oxford. Marquette har manuskriptene til Ringenes herre og Hobbiten, mange «mindre» bøker som Eigil Bonde fra Heim, og fan-materiale, mens Bodleian har Silmarillion papirene og Tolkiens akademiske arbeid.

Språk[rediger | rediger kilde]

Filologi, studiet av språk, var Tolkiens første akademiske kjærlighet, og hans interesse for lingvistikk inspirerte ham til å finne opp femten kunstige språk. De to mest berømte er de to alviske språkene fra Ringenes herre: quenya og sindarin. Han utviklet senere en hel kosmogoni og historie for Midgard, som bakgrunn.

Tolkien hadde taleferdigheter i et dusin europeiske språk, fra gammelengelsk og gælisk til fransk og spansk, i tillegg til erfaring med andre germanske språk. Personlig syntes han lydene i det finske språket var de vakreste.

Populariteten bøkene hans oppnådde, har hatt en liten, men stabil effekt på bruken av språk i fantastisk litteratur, spesielt i bruken av formen dwarves i stedet for dwarfs og elvish i stedet for elfinengelsk.

Bøker om Tolkien og Tolkiens verdener[rediger | rediger kilde]

Et lite utvalg av de mange bøker om Tolkien og hans verdener:

  • 1977 J.R.R. Tolkien – A Biography (Humphrey Carpenter; J.R.R. Tolkien – En biografi, 2000)
  • 1978 The Complete Guide to Middle-earth (Robert Foster, referanseverk, dekker Ringenes herre, Hobbit og Silmarillion, men ikke Unfinished Tales)
  • 1981 Journeys of Frodo (Barbara Strachey – atlas over Ringenes herre)
  • 1981 The Letters of J.R.R. Tolkien (redigert av Humphrey Carpenter med assistanse fra Christopher Tolkien)
  • 1991 The Atlas of Middle-earth (Karen Wynn Fonstad – atlas over Ringenes herre, Hobbiten, Silmarillion og The Unfinished Tales)
  • 2000 J.R.R. Tolkien – Author of the Century (T.A. Shippey)
  • 2002 The Complete Tolkien Companion (J.E.A. Tyler – referanseverk, dekker Ringenes herre, Hobbiten, Silmarillion og Unfinished Tales; en betydelig forbedret versjon i forhold til de to tidligere utgavene av denne boka)
  • 2003 Mytenes mann – J.R.R. Tolkien og hans forfatterskap (Nils Ivar Agøy)

Arbeider basert på Tolkiens verdener[rediger | rediger kilde]

Ringenes herre er grunnlaget og har gitt navn til filmtrilogien (20012003) regissert av Peter Jackson.

Ralph Bakshi regisserte i 1978 (laget med rotoscope-teknikken), en film som dekker den første halvdelen av bøkene. Rankin-Bass dekket den andre halvdelen med en tegnefilm The Return of the King (1980); tidligere hadde de laget en tegnefilm av Hobbiten (1977).

Tolkien solgte opprinnelig filmen, grunnlaget og salgsretten til Hobbiten og Ringenes herre til United Artists i 1968, men de laget aldri noen film, og i 1976 ble rettighetene solgt til Tolkien Enterprises, en del av Saul Zaentz-selskapet. I tillegg til Jacksons og Bakshis filmer er det blitt laget mange dataspill, og rollespill som MERP (Middle-earth Role-playing). Rettighetene til Silmarillion og annet materiell har forblitt hos The J.R.R. Tolkien Estate Ltd. et selskap eid av Tolkiens etterkommere. Delingen av Tolkiens arbeider mellom Tolkien Enterprises og the Estate gjør at ingen av Tolkien Enterprises' produkter kan inneholde kildemateriale utover Hobbiten og Ringenes herre, og derfor er en film- eller teaterversjon av Silmarillion svært usannsynlig.

Kunstnere som har funnet inspirasjon i Tolkiens arbeider inkluderer:

Donald Swann satte musikk til The Road Goes Ever on, en samling av Tolkiens tekster og dikt. Andre komponister som arbeider med Tolkiens viser inkluderer Howard Shore, komponisten av filmmusikken til Peter Jacksons filmer; David Arkenstone; the Tolkien Ensemble; og Blind Guardian. Johan de Meijs 1. symfoni «Lord of the Rings» har også hentet inspirasjon fra Ringenes herre-bøkene. Symfonien består av fem satser, og er skrevet for blåseorkester.

Oppkalt etter Tolkien[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Om Tolkiens uttale av sitt etternavn, se hans fonetiske transkripsjon som ble utgitt på illustrasjonen i The Return of the Shadow: The History of The Lord of the Rings, Part One. [Red. av] Christopher Tolkien. London: Unwin Hyman, [25 August] 1988. (The History of Middle-earth; 6) ISBN 0-04-440162-0. Se også Wells, John (1990): Longman Pronunciation Dictionary. Harlow: Longman, ISBN 0-582-05383-8
  2. ^ Carpenter, Humphrey (1977): Tolkien: A Biography. New York: Ballantine Books. ISBN 0-04-928037-6. s. 111, 200, 266.
  3. ^ Tolkien brukte navnet «Middle-earth» som er utviklet fra en anglifisert form av norrøne Miðgarðr, landet som var bebodd av mennesker i norrøn mytologi. På norsk er «Middle-earth» oversatt med Midgard.
  4. ^ Carpenter, Humphrey & Tolkien, Christopher (red.) (1981): The Letters of J. R. R. Tolkien. London: George Allen & Unwin. ISBN 0-04-826005-3. Nummer: 131, 153, 154, 163.
  5. ^ de Camp, L. Sprague (1976). Literary Swordsmen and Sorcerers: The Makers of Heroic Fantasy. Arkham House. ISBN 0-87054-076-9.  Forfatteren fremhever ikke bare Tolkiens innflytelse, men også innflytelsen til William Morris, George MacDonald, Robert E. Howard og E. R. Eddison.
  6. ^ Mitchell, Christopher. «J. R. R. Tolkien: Father of Modern Fantasy Literature». Veritas Forum. Besøkt 2. mars 2009. 
  7. ^ The Oxford companion to English Literature kaller ham «the greatest influence within the fantasy genre». (6. utg, 2000, s 352. Red. Margaret Drabble.)
  8. ^ Clute, John, and Grant, John, eds. (1999). The Encyclopedia of Fantasy. St. Martin's Press. ISBN 0-312-19869-8. 
  9. ^ «The 50 greatest British writers since 1945». The Time (London). 5. januar 2008. Besøkt 17. april 2008. 
  10. ^ Miller, Matthew (27. oktober 2009). «Top-Earning Dead Celebrities». Forbes.com. Arkivert fra originalen 5. desember 2012. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Agøy, Nils Ivar (2003): Mytenes mann, Tiden. ISBN 82-10-04851-1
  • Carpenter, Humphrey (2000): J.R.R. Tolkien – en biografi, Tiden. ISBN 82-10-04533-4
  • Carpenter, Humphrey (2006): The Inklings, HarperCollings. ISBN 0-00-774869-8
  • Carpenter, Humphrey (red.) og Tolkien, Christopher (asst.red.) (1981): The Letters of J.R.R. Tolkien, George Allen & Unwin. ISBN 0-04-826005-3
  • Coren, Michael (2001): J.R.R. Tolkien: Mannen som skapte Ringenes herre, Hermon. ISBN 82-302-0011-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Informative, akademiske, eller tematiske sider
Fansider