Pink Floyd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pink Floyd
Pink Floyd
Roger Waters, David Gilmour, Nick Mason og Rick Wright.
Opphav England London, England
Periode 19641994, 2014–. Enkeltopptredener i 2005 og 2007.
Sjanger Progressiv rock
Psykedelisk rock
Kunstrock
Plateselskap Capitol
Columbia (USA), EMI (EU)
Nettsted www.pinkfloyd.co.uk
Medlemmer
David Gilmour
Nick Mason
Tidligere medlemmer
Syd Barrett
Roger Waters
Richard Wright
Bob Klose

Pink Floyd er et britisk, progressivt rockeband som var et ledende rockeband i sin tid. Med dype tekster, et pompøst lydbilde og sceneshow spekket med effekter er Pink Floyd blitt et av rockehistoriens største suksessband og har solgt over 200 millioner album over hele verden.[1][2]

De mest kjente utgivelsene fra Pink Floyd er The Piper at the Gates of Dawn (1967), The Dark Side of the Moon (1973), som lå på «Billboard Top 200» i 740 uker (mer enn 14 år) uten å falle ut en eneste gang (1500 uker totalt), Wish You Were Here (1975) og The Wall (1979). Bandet ble tidlig utsatt for interne konflikter, først i 1968 da bandets første frontfigur, Syd Barrett, måtte forlate bandet på grunn av (ifølge et intervju av hans søster i 2008) psykiske lidelser og angst for folkemengder. I 1981 sluttet Richard Wright, etter at Roger Waters hadde presset ham ut av bandet i forbindelse med innspillingen av The Wall i 1979. Waters erklærte bandet offisielt for oppløst i 1985, men etter en lengre juridisk strid fikk David Gilmour og Nick Mason rettighetene til navnet Pink Floyd i 1987. Wright kom tilbake som assosiert medlem i 1987, men ble ikke fullverdig medlem igjen før i 1994, da det hittil siste studioalbumet, The Division Bell, ble utgitt.[3] Etter den tid var de fortsatt svært populære og samlet store folkemengder på store stadion og toppet hitlistene. Bandet gikk fra å være innovative og nyskapende undergrunnsrockere til å bli et av verdens største og mest populære band. Siste gang bandet opptrådte samlet var i anledning Live 8 i London, 2. juli 2005. Dette var første gang på 24 år at den klassiske besetningen med David Gilmour, Nick Mason, Roger Waters og Richard Wright sto sammen på scenen.[4]

Historie[rediger | rediger kilde]

Oppstarten (1964-1966)[rediger | rediger kilde]

Trommeslager Nick Mason i Paris, 2006

Pink Floyd startet som et annerledes psykedelisk band tidlig på 1960-tallet.[5] Arkitekturstudentene Roger Waters og Nick Mason, begge i begynnelsen av 20-årene, møtte hverandre på Regent Street Polytechnic School i London. De begynte å spille sammen, Waters da på gitar og Mason på trommer, og i 1964 ble en annen student på samme alder, Richard Wright, med. I starten spilte han stort sett blåseinstrumenter. Clive Metcalfe, Keith Noble og Juliette Gale (som senere ble gift med Richard Wright) ble med i bandet kort tid etter. Metcalfe spilte bassgitar og Keith Noble og Juliette Gale sang. De lekte med forskjellige bandnavn, inkludert Sigma 6 og The Architectural Abdabs. De spilte nesten utelukkende rhythm and blues-coverlåter i gymsaler og andre små lokaler.

Kort tid etter ble bandet oppløst, men Waters, Mason og Wright ønsket å fortsette mot en potensiell musikkarrière. To lokale musikere ved navn Syd Barrett og Bob Klose erstattet Metcalfe, Noble og Gale.

Barrett ble bandets rytmegitarist/vokalist og Bob Klose spilte sologitar og sang på enkelte låter. Waters gikk fra å spille vanlig gitar til å spille bassgitar, mens Wright begynte å spille tangentinstrumenter. Barrett ga bandet navnet The Pink Floyd Sound, oppkalt etter to blues-musikere som henholdsvis het Pink Anderson og Floyd Council. Navnene ble funnet på en plate Barrett hadde liggende hjemme. De droppet relativt kjapt ordet «Sound» i navnet, og var lenge kjent som The Pink Floyd, før de til slutt kuttet navnet ned til bare Pink Floyd. Barretts sans for pop og psykedelisk musikk preget lydbildet, og den sterkt blues-orienterte Bob Klose forlot bandet før 1965, rett og slett fordi han ikke likte den nye musikalske retningen Barrett hadde dratt bandet inn i. Syd Barrett tok raskt kontrollen og ble bandets store kreative kraft og ledende gitarist.

Syd Barrett-perioden (1966-1968)[rediger | rediger kilde]

Da Barrett overtok som hovedgitarist i Pink Floyd, begynte de å skrive sine egne låter. Hans talent som låtskriver åpenbarte seg tidlig. «Lucy Leave» og en cover av Slim Harpos «I'm a King Bee» var de første innspillingene, men disse ble aldri offisielt gitt ut. Pink Floyds varemerke var å strekke ut sanger i lange psykedeliske instrumenttaler med utradisjonelle rytmer og melodier. I 1966 begynte de å spille på nattklubber i Londons undergrunnsmiljøer, og de benyttet seg av lys-show for å forsterke de psykedeliske effektene musikken ga. De hadde på samme tid et meget rødt lydbilde. De fremførte blant annet sangen «Interstellar Overdrive», som var godt likt i Storbritannia, men som ble sterkt mislikt andre steder i Europa.

Etter hvert som Pink Floyd skapte seg et navn i den musikalske undergrunnen i London, og spesielt i den viktige undergrunnsklubben U.F.O., ble de lagt merke til av Peter Jenner og Andrew King. Disse ble bandets første managere og de inngikk et forretningssamarbeid gjennom selskapet Blackhill Enterprises.[6]

Etter hvert som Pink Floyd i løpet av 1966 begynte å opparbeide seg et eget sangrepertoar, gikk Jenner og King til plateselskapene på frierferd. Pink Floyd var også med på en filminnspilling for See for Miles Records, hvor de to låtene «Interstellar Overdrive» og «Nick's Boogie» ble foreviget i filmen Tonite Let's All Make Love in London. Filmmusikken ble senere gitt ut under tittelen «Pink Floyd Live in London 66' 67'»

David Gilmour in Munich July 2006-5.jpg

Mye av musikken fra denne tiden har tydelige elementer som gjør at den kan karakteriseres som hardrock. Det var en produsent i plateselskapet EMI, Norman Smith, som ble oppmerksom på Pink Floyd og som startet arbeidet med å få dem knyttet til selskapet. Den 4. mars i 1967 undertegnet bandet formelt kontrakten til utgiveren Harvest, et datterselskap av EMI. 11. mars 1967 ble deres første singel «Arnold Layne» sluppet og den nådde 20. plass på den britiske hitlisten. Sangen handler om en mann som sprang rundt og stjal dameundertøy fra tørkestativene om natten, en beryktet person fra området hvor Barrett og Waters vokste opp. Etter suksessen med «Arnold Layne», produsert av en nær medarbeider av Smith ved navn Joe Boyd, tok Smith selv over rollen som plateprodusent for Pink Floyd. Han hørte en annen låt av Syd Barrett og fant øyeblikkelig ut at sangen hadde slager-potensial. Oppfølgeren ble den kaleidoskopiske låten «See Emily Play», senere spilt inn i coverversjon av David Bowie på albumet Pinups, som nådde 6. plass på den britiske hitlisten og som ble liggende på listen i hele 7 uker.

Pink Floyds debutalbum The Piper at the Gates of Dawn ble sluppet den 5. august i 1967. De hentet mye av sin inspirasjon fra de landlige omgivelsene rundt byen Cambridge, hjembyen til Syd Barrett, Roger Waters og David Gilmour.[7] David Gilmour var gitarist i bandene Joker's Wild, Flowers, Bullitt og The Crew, og skulle senere spille en viktig rolle i bandets fremtidige ferd mot stjernestatusen. Barrett skrev alle tekstene på albumet, bortsett fra på Roger Waters' «Take Up Thy Stetoscope and Walk». Barrett hentet inn elementer fra engelsk og kinesisk litteratur i tekstene, som likevel fremsto som svært surrealistiske. The Piper at the Gates of Dawn overrasket stort og nådde 6. plass som sin høyeste plassering på den britiske albumlisten. Pink Floyd hadde for alvor slått til i hjemlandet.[8]

Suksessen slo ikke utelukkende positivt ut for bandet. Dette skulle bli det første av to psykedeliske albumet fra Pink Floyd, og grunnen var enkel: Syd Barrett brukte store mengder narkotika for å stimulere fantasien. Det bidro til å gi låtene særpreg. Da misbruket var på det høyeste, tok han LSD daglig og i stadig større doser. Dette medførte at Syd Barrett ble mer og mer upålitelig og fikk en skrantende mental helse som stadig ble forverret.[9] Barrett fremsto tidvis som åndsfraværende både på konserter og i studio. Han kunne stå og stirre ut i løse luften, eller skru på gitarstrengene til de var helt ustemte, mens bandet spilte på konserter. Han levde i sin egen, isolerte verden og skeiet ofte ut med å spille arrangementer live som ikke var i tråd med det bandet egentlig skulle fremføre.

En av de siste musikalske fremføringene for Pink Floyd hvor Barrett deltok, stod han helt alene foran på scenen og dro fingrene over strengene uten å holde et bestemt grep. Lyden av dette ble senere lagt til en låt på albumet A Saucerful of Secrets, kalt «Jugband Blues». Dette var den eneste låten Barrett skrev for det kommende albumet, og den siste han skrev for Pink Floyd. Barretts siste ord lyder «And what exactly is a dream, and what exactly is a joke» («Hva er egentlig en drøm, og hva er egentlig en spøk»).

De andre bandmedlemmene fant det nødvendig å finne en person som kunne hjelpe bandet videre. Etter at Pink Floyds neste single «Apples & Oranges» solgte svært dårlig, fikk en felles venn av bandet, David Gilmour, tilbud av Nick Mason om å bli Pink Floyds femte medlem i januar 1968. Gilmour var en god barndomsvenn av Barrett, og de to hadde lært å spille gitar i fellesskap, da de gikk på skole i Cambridge. Bandet ville nødig kvitte seg med Barrett, da det var hans materiale og hans person som hadde fått dem dit de var. Den egentlige ideen om at Gilmour skulle erstatte eller supplere Barrett på konserter, mens Barrett skulle sitte hjemme og fortsatt skrive låter, viste seg å ikke være mulig å utføre; og noen måneder senere lot de være å plukke ham opp på vei til øving. Han ble kort tid etter, den 6. april i 1968, sparket som medlem og Syd Barrett var dermed formelt sett ikke lenger en del av Pink Floyd, mens David Gilmour overtok som bandets gitarist og hovedsanger.

Managerne Peter Jenner og Andrew King vraket Pink Floyd ettersom de mente bandet hadde mistet sin drivkraft. De valgte å satse videre på Syd Barrett som soloartist, uten at det betydde slutten på Pink Floyd.

Eksperimentell periode (1968-1972)[rediger | rediger kilde]

Syd Barrett hadde skrevet nesten hele The Piper at the Gates of Dawn, men bare én av hans sanger, «Jugband Blues», var å finne på bandets neste plate, A Saucerful of Secrets, som ble sluppet i juni 1968. I tillegg ble også to andre låter av Barrett spilt inn for albumet, men «Scream Thy Last Scream» og «Vegetable Man» ble droppet av de resterende bandmedlemmene. Begge låtene er senere blitt gjort tilgjengelige av Peter Jenner.

Etter at Barrett forsvant, måtte de andre bandmedlemmene skrive sanger på egen hånd. I første omgang var det spesielt Roger Waters og Richard Wright som gjorde dette, men begge fant etter hvert ut at de ikke maktet å etterligne stilen til Syd Barrett. Derfor måtte de finne sin egen måte å skrive låter på. På A Saucerful of Secrets ble tittelsporet kreditert alle medlemmene i bandet, og her fant den progressive rockestilen sitt fotfeste. «Set the Controls for the Heart of the Sun» skrevet av Roger Waters, var også en låt der bandets eksperimentering med nye musikkstiler var tydelig.

Pink Floyd ble også involvert i filmmusikk. I 1969 kom albumet Music From the Film More. Det ble spilt inn i løpet av en uke. Både folkrock, hardere rockelåter, psykedelisk musikk, blues, akustiske passasjer og den mer typiske Floyd-progressive stilen er representert på albumet. Samme år gikk de i studio for å spille inn sin neste plate Ummagumma. Dette var et dobbeltalbum som besto av en halvpart live-opptak og en halvpart studio-opptak. Live-opptakene ble gjort i Kent, Birmingham og Manchester i 1969, men opptakene fra Kent ble droppet fra utgivelsen. Resten av platen besto av musikalske eksperimenter fra hver av de fire bandmedlemmene, der hver av dem hadde en halv LP-side hver til disposisjon. Ummagumma nådde 5. plass på hitlistene.

I 1970 kom Atom Heart Mother. Albumet nådde førsteplass på albumlisten i Storbritannia. Likevel har David Gilmour senere beskrevet Pink Floyd på denne tiden som «et band famlende i mørket», og tittelsporet på albumet var «et mislykket prosjekt», ifølge Roger Waters. Likevel var Atom Heart Mother et musikalsk vendepunkt og ga mange hint om hva som skulle komme senere fra Pink Floyd. Tittelsporet, et 23 minutters verk, er til dels preget av orkestreringen og koringen som produsenten Ron Geesin skrev til sangen. Denne utviklingen fortsatte i bidragene til filmen Zabriskie Point som kom samme år.

Bandets lydbilde var mer ensrettet på Meddle som kom i 1971. Den episke, over 23 minutter lange «Echoes», og den rytmiske «One of These Days» blir i Pink Floyd-litteraturen beskrevet som noe av det mest bemerkelsesverdige Pink Floyd har gitt ut. «Echoes» ble av fans i en større internettavstemming i 2004 kåret til den fjerde beste Pink Floyd-sangen gjennom alle tider. Bandets sans for eksperimentering kommer tydelig frem i sangen «Seamus», og i Waters' «San Tropez» dominerer pop-jazz-stilen. De ble på det høyeste belønnet med en 3. plass for Meddle på albumlistene. Samme år spilte Pink Floyd inn konsertfilmen Live at Pompeii.

Obscured By Clouds, ble sluppet i 1972 som filmmusikken til filmen La Valleé (The Valley). Albumet var bandets første Topp 50 i USA og nådde sjette plass på listene der. Albumet ble spilt inn i en pause under arbeidet med The Dark Side of the Moon. Med flere kortere sanger var Obscured By Clouds et klart forvarsel på hva som skulle komme på det neste albumet. «Childhood's End» ble skrevet av David Gilmour, og er den siste låten på et Pink Floyd-album før A Momentary Lapse of Reason hvor Roger Waters ikke bidro til teksten.

Gjennombruddsperioden (1972-1977)[rediger | rediger kilde]

Floyd spiller «Dark Side of the Moon» ved Earl's Court den 18. mai 1973.

The Dark Side of the Moon er trolig Pink Floyds største suksess gjennom alle tider, og har i flere avstemninger blitt kåret til tidenes beste album. Den lå i 741 uker (derav 591 sammenhengende uker fra 1973 til 1988) på USAs Topp 200 Billboard hvor plata nådde førsteplassen. Dark Side of the Moon satte mange nye rekorder som følge av dens suksess, og ble følgelig en av verdens mest solgte plater gjennom alle tider. I Pink Floyds hjemland, England, er det antatt at hver fjerde husstand har en versjon av albumet.[10]

For første gang skrev Roger Waters samtlige tekster på et Pink Floyd-album. Platen var opprinnelig et konseptalbum som tok for seg alle de forskjellige påkjenningene en går igjennom i løpet av livet. Sammen satte medlemmene opp en liste av temaer: «Breathe» handler om leve livet når du har sjansen; «On the Run» handler om det å reise, og spesielt frykt for å fly; «Time» tar for seg det å bli eldre, og tidens relativitet; «The Great Gig in the Sky» (opprinnelig kalt «Mortality Sequence» og «Religious Theme» gjennom innspillingen) handler om døden og religion; «Money» snakker om rikdommen som ofte kommer med det å være berømt; «Us and Them» tar for seg voldelige konflikter i et samfunn; og «Brain Damage» omtaler samfunnets økende problem med sinnslidelser og nevroser, og hvordan de gjerne kan være resultatene av disse temaene.

Takket være en ny 16 kanalers miksepult og arbeidet studiotekniker Alan Parsons og bandet la ned på The Dark Side of the Moon , satte albumet nye standarder for lydkvalitet og opptaksteknikk. Selv om Pink Floyd helt fra starten av ikke hadde vært et band drevet frem av singler, ble «Money» en topp 20-låt i USA.

30-årsjubileumsutgaven av The Dark Side of the Moon

På dette tidspunktet var Pink Floyd blitt verdensstjerner, men de var svært usikre på hvordan de skulle følge opp suksessen fra Dark Side Of The Moon. Etter at bandet skrinla et albumprosjekt der huslige gjenstander skulle være de eneste instrumentene, startet innspillingen av Wish You Were Here i 1975. Som Dark Side Of The Moon ble det et tema-album om fraværenhet, men også musikkindustrien fikk gjennomgå. I tillegg til det klassiske tittelsporet «Wish You Were Here», inneholder også plata det som av Pink Floyd-fansen blir regnet som bandets beste sang noensinne, «Shine On You Crazy Diamond». Teksten er en hyllest til Syd Barrett fra Roger Waters som alltid hadde hatt dårlig samvittighet over å ha vært med å skvise ut sin tidligere venn fra bandet. Musikken er skrevet av alle i bandet, unntatt Nick Mason. Albumet inneholder også de episke «Welcome to the Machine» og «Have a Cigar» (sunget av Roy Harper), som viser Waters' syn på plateindustrien. Bandet oppnådde sitt første transatlantiske nummer 1-album med Wish You Were Here.

Roger Waters-perioden (1976-1985)[rediger | rediger kilde]

Roger Waters fortsatte å tilrive seg mer kontroll i bandet, og Animals fra 1977 var i enda større grad enn de foregående utgivelsene preget av Waters' samfunnssyn.[11] Albumet er til en viss grad basert på George Orwells suksessroman Animal Farm. Waters plasserer mennesker i tre grupper: Hunder (de kyniske forretningsmennene), griser (Korrupte politikere og moralister) og sauer (Resten av flokken som ikke stiller kritiske spørsmål). Låten «Dogs» var den eneste som Waters ikke ble kreditert for alene, men David Gilmour var likevel svært sentral på albumet. I tillegg til at hans gitarspill og soloer dominerte, overtok han også i større grad som bassist. Waters konsentrerte seg stadig mer om låtskriving, og mindre om å øve for å bli en bedre musiker. Albumet kom på 2. plass i Storbritannia og 3. plass i USA[12]

Pink Floyds konsertarenaer ble stadig større og dette bidro sterkt til budskapet på The Wall. Roger Waters hadde aldri vært noe særlig glad i konserter på store idrettstadioner, hvor han følte at kontakten med publikum ble borte. Dette kulminerte i Montreal i 1977 da Roger Waters spyttet en skrikende tilhenger i ansiktet. Sjokkert av sin egen oppførsel begynte Waters umiddelbart på The Wall, som tar for seg ensomhet og mangel på kommunikasjon. I konseptet bygger han opp en metaforisk mur mellom seg og publikum. Under innspillingen ble det klart at forholdet mellom Richard Wright og Roger Waters var i ferd med å rakne. Waters beskyldte Wright for å være mer opptatt av å feriere enn å komponere musikk for gruppen. Heller ikke de andre bandmedlemmene var særlig fornøyd med Wrights innsats, og keyboardisten ble tvunget til å forlate bandet.[13] Han bidro imidlertid som innleid musiker under den påfølgende turnéen. Han var ironisk nok den eneste i bandet som tjente penger, fordi konsertene gikk med store tap. Også forholdet mellom David Gilmour og Waters var skrantende, men Gilmours innsats på albumet var likevel betydelig, både som produsent, musiker og som komponist av noen av albumets mest kjente spor, «Comfortably Numb» og «Run Like Hell». Låten «Another Brick in the Wall, part 2» ble bandets første nummer 1-singel i historien. Også albumet ble en braksuksess. I tillegg til turnéen ble The Wall fulgt opp av filmen Pink Floyd: The Wall regissert av Alan Parker, med Bob Geldof i hovedrollen.[14]

I 1983 kom bandets siste utgivelse med Roger Waters. The Final Cut viste enda tydeligere Waters' enerådende posisjon i bandet, og på albumcoveret sto det: «Av Roger Waters – fremført av Pink Floyd». Nick Mason og David Gilmour var i stor grad redusert til studiomusikere. Gilmour sang bare på låten «Not Now John», de øvrige elleve låtene ble sunget av Waters. Selv om også denne utgivelsen nådde førsteplass på enkelte albumlister, deriblant den norske, ble det en salgsmessig stor nedtur for Pink Floyd. Likevel har The Final Cut en høy status blant mange av bandets tilhengere.

David Gilmour-perioden (1985-1995)[rediger | rediger kilde]

Etter uenigheter omkring kontraktsforhold med plateselskapet og manager Steve O'Rourke valgte Roger Waters å gi beskjed om at han forlot Pink Floyd i 1985 for å satse på en solokarriere. Han ble derfor svært overrasket da David Gilmour og Nick Mason i 1986 bestemte seg for å spille inn et nytt album under navnet Pink Floyd. Waters valgte først å saksøke Gilmour og Mason, men da han skjønte at han ved å ha forlatt bandet hadde svekket sine sjanser juridisk, ble det inngått et forlik. Waters beholdt rettighetene til The Wall, så vel som til den oppblåsbare grisen fra Animals. (De gjenværende medlemmene omgikk dette ved å gi grisen to testikler). Gilmour og Mason beholdt de andre rettighetene, og retten til å bruke navnet Pink Floyd. I tillegg ble partene enige om å betale en viss sum til hverandre for konsertbruk av låter skrevet av motparten.

Da A Momentary Lapse of Reason ble utgitt i 1987 var også Richard Wright tilbake i bandet, selv om han foreløpig bare ble regnet som studiomusiker. Både han og Nick Mason spilte lite under innspillingen. Konflikten med Roger Waters hadde satt så store spor hos dem at de ikke klarte å fungere som gode musikere i studio. Studiomusikere måtte stort sett spille deres instrumenter. Selv om albumet fikk variable mottakelser var det en salgsmessig opptur i forhold til The Final Cut. I tillegg fikk bandet en radiohit med «Learning to Fly». Også den påfølgende turneen ble en gedigen suksess, og den endte først i 1990, tre år etter at den hadde startet. Da livealbumet Delicate Sound of Thunder ble utgitt i 1988, var Wright igjen blitt fullverdig medlem av Pink Floyd.

I 1994 ble The Division Bell utgitt. Albumet ble godt mottatt av de fleste kritikere, og solgte enda bedre enn den foregående utgivelsen. David Gilmour var nå den dominerende kraften i Pink Floyd, men fikk hjelp med tekstene fra sin nåværende kone Polly Samson. Samtidig var Richard Wright og Nick Mason mer sentrale enn på mange år. Division Bell er det siste studioalbumet som er gitt ut av Pink Floyd. Samme år var Pink Floyd på en større verdensturné som kulminerte med 15 utsolgte konserter i London. På livealbumet P*U*L*S*E som kom i 1995 var blant annet hele Dark Side of the Moon og Syd Barrett-låten «Astronomy Domine» med.

Dødperioden (1995-2005)[rediger | rediger kilde]

I 1996 ble bandet tatt opp i Rockens æresgalleri, hvor bandet spilte «Wish You Were Here» med Billy Corgan (fra The Smashing Pumpkins).

Roger Waters hadde et særdeles dårlig forhold til resten av Pink Floyd etter at han forlot bandet, men han klarte likevel gjennom mellommannen James Guthrie å samarbeide med de andre medlemmene om utgivelsen av samlealbumet Echoes i 2001. Etter hvert fikk Waters reparert vennskapet til Nick Mason. Mason opptrådte som gjestemusiker på to av Roger Waters' solokonserter i 2002. Samme år opptrådte Richard Wright på noen av David Gilmours solokonserter.

Bandets langvarige manager Steve O'Rourke døde av hjerteinfarkt i Miami, Florida, USA i oktober 2003, mens den amerikanske komponisten Michael Kamen, kjent for sitt arbeid med Pink Floyd: The Wall og som en av få som samarbeidet med både David Gilmour og Roger Waters etter 1985, døde i november samme år.

Nick Mason ga i 2004 ut boken «Inside Out: A Personal History of Pink Floyd». Mason dro på en utgivelsesturné til forskjellige europeiske og amerikanske byer hvor han promoterte den med intervjuer, signerte bøker og møtte fans. Boken gir et subjektivt innblikk på livet i bandet fra et humoristisk synspunkt.

Gjenforeningen under Live 8 og etter (2005-2014)[rediger | rediger kilde]

Richard Wright 26. juli 2006
David Gilmour i München 29. juli 2006

Pink Floyd lå brakk etter 1995, selv om bandet offisielt aldri har blitt oppløst. Men 2. juli 2005 maktet Bob Geldof å få Gilmour, Mason og Wright til å opptre sammen med Waters i forbindelse med Live 8. Det var første gang de fire hadde stått på scenen sammen siden 1981. De spilte «Breathe», «Money», «Wish You Were Here» og «Comfortably Numb». Banneordet «Bullshit» i sangen «Money» var eneste banneord MTV valgte ikke å sensurere under sin sending av konserten. I november 2005 ble en DVD utgitt med konsertopptakene fra Live 8-konserten, i tillegg fra opptak da bandet øvde inn låten «Wish You Were Here» i forkant av gigantkonserten. Roger Waters har også siden sagt på sine nettsider' at han kan være klar for å fortsette å spille sammen med Pink Floyd.

16. november 2005 ble Pink Floyd tatt opp i «UK Music Hall Of Fame», det nystartede britiske svaret på Rockens æresgalleri, hvor Nick Mason og David Gilmour tok imot prisen fra Pete Townshend, mens Roger Waters deltok på satellitt fra Roma. I 2006 har David Gilmour og Roger Waters holdt sine respektive turnéer, med til dels eget produsert materiale og låter fra Pink Floyd-æraen. De har også blitt akkompagnert av Nick Mason og Richard Wright samt andre kjente gjesteartister i sine besetninger.

31. mai 2006 var både Nick Mason og Richard Wright med på en av David Gilmours konserter i Royal Albert Hall i forbindelse med turnéen som fulgte utgivelsen av albumet On An Island. De fremførte «Wish You Were Here» og «Comfortably Numb» sammen. Gilmour ga i 2007 ut DVD-en Remember That Night fra konsertene i London, men sangene der Mason spilte ble ikke inkludert, men alle de fire gjenlevende Pink Floyd-medlemmene medvirket i en dokumentarfilm som ble laget i forbindelse med utgivelsen.

Nick Mason spilte også sammen med Roger Waters på noen konserter på sistnevntes Dark Side of The Moon-turné i 2006 og 2007. Til en av konsertene var Richard Wright også invitert, men Wright avslo på grunn av jobbing med et soloprosjekt.

Syd Barrett døde 7. juli 2006 og de fire gjenlevende medlemmene av bandet sendte ut en felles pressemelding der de gav uttrykket for savnet av sin tidligere bandkamerat. 10. mai 2007 ble det arrangert en minnekonsert i London der Roger Waters fremførte «Flickering Flame» sammen med multiinstrumentalisten Jon Carin, som etter Pink Floyd-bruddet på 1980-tallet har samarbeidet med alle de fire medlemmene. Senere samme kveld dukket Carin opp på scenen sammen med de tre medlemmene av Pink Floyd som fremdeles har rettighetene til bandnavnet. Wright, Gilmour og Mason fremførte bandets første single «Arnold Layne». Dette ble siste gang de tre som var bandmedlemmer fra slutten av 1980-tallet opptrådte sammen.

Høsten 2007 ga Pink Floyd ut en nyversjon av debutalbumet The Piper at the Gates of Dawn, som blant annet inneholdt uutgitte versjoner av «Interstellar Overdrive» og «Matilda Mother», samt en reproduksjon av en notisblokk Syd Barrett hadde benyttet midt på 1960-tallet.

Roger Waters har fortsatt utgivelsen av to studioalbum til gode, men jobber også med å utvikle en Broadway-musikalversjon av The Wall, hvor det blir skrevet nytt materiale som skal legges til.

26. august 2008 mottok Pink Floyd Polarprisen for 2008 på én million svenske kroner. Roger Waters og Nick Mason representerte bandet.

Richard Wright døde 15. september 2008 av kreft, 65 år gammel, etter kort tids kamp mot sykdommen.[15]

12. mai 2011 holdt Roger Waters en fremføring av The Wall showet i London. På sangen «Comfortably Numb» fikk han besøk av David Gilmour som sang refrenget og spilte sologitar mens han stod på en heisekran (synlig for publikum) bak den høye veggen.[16]

På slutten av samme show hvor «Outside the Wall» ble fremført, ble også Nick Mason med og spilte tamburin, mens Gilmour spilte mandolin. Waters innrømte etter sangen at han 30 år tidligere hadde vært en vanskelig person å arbeide sammen med, men at tidene hadde nå forandret seg. Gilmour og Mason smilte godt av Waters' kommentar.[17]

Comeback (2014-)[rediger | rediger kilde]

Sommeren 2014 røpet David Gilmours kone, Polly Samson, at Pink Floyd ville gi ut et nytt album ved navn The Endless River i oktober samme år. Albumet skal være basert på opptak fra innspillingen av The Division Bell, men skal også være jobbet videre på senere. Waters skulle ikke være med på dette albumet, men det skal inneholde innspillinger med Wright.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Pink Floyds diskografi

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

År Album US UK Norge[18] RIAA sertifiseringer BPI sertifiseringer CRIA sertifiseringer
1967 The Piper at the Gates of Dawn 131 6 10 - - -
1968 A Saucerful of Secrets - 9 - - - -
1969 Music from the Film More 153 9 - - - -
1969 Ummagumma (også konsert) 74 5 - Platina - -
1970 Atom Heart Mother 55 1 13 2x Gull - -
1971 Meddle 70 3 - 2x Platina - -
1972 Obscured by Clouds 46 6 - Gull Sølv -
1973 The Dark Side of the Moon 1 2 2 15x Platina 9x Platina 2x Diamant
1975 Wish You Were Here 1 (2 uker) 1 2 6x Platina Gull 3x Platina
1977 Animals 3 2 2 4x Platina Gull 2x Platina
1979 The Wall 1 (15 uker) 3 1 23x Platina Platina 2x Diamant
1983 The Final Cut 6 1 1 2x Platina Gull -
1987 A Momentary Lapse of Reason 3 3 2 4x Platina Gull 3x Platina
1994 The Division Bell 1 (4 uker) 1 1 4x Platina 2x Platina 4x Platina
2014 The Endless River 3 1 1

Konserter i Norge[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Beech, Mark (1998). The A-Z of Names in Rock. London: Robson Books Ltd. ISBN 1-86105-059-3. 
  • Blake, Mark (2007). Pigs Might Fly - The Inside Story of Pink Floyd. Aurum Press Ltd. ISBN 1-84513-261-0. 
  • Fitch, Vernon (1998/2005). The Pink Floyd Encyclopedia. Collector's Guide Publishing Inc. ISBN 1-894959-24-8. 
  • Jones, Cliff (1996). Another Brick in the Wall: The Stories Behind Every Pink Floyd Song. Omnibus Press. ISBN 0-553-06733-8. 
  • Mason, Nick (2005). Inside Out: A Personal History of Pink Floyd. London: Weidenfeld & Nicolson Illustrated. ISBN 0-7538-1906-6. 
  • 'Miles' and Mabbett, Andy (1994). Pink Floyd : The Visual Documentary. Omnibus Press. ISBN 0-7119-4109-2. 
  • Palacios, Julian (2001). Lost in the Woods: Syd Barrett and the Pink Floyd. Boxtree Ltd. ISBN 0-7522-2328-3. 
  • Schaffner, Nicholas (1991). Saucerful of Secrets: The Pink Floyd Odyssey. Harmony Books. ISBN 0-517-57608-2. 
  • Holm, Kurt E. (1995). Gjennom lydmuren: Pink Floyd 30 år. Photegenia Forlag. ISBN 82-7810-000-4. 
  • Fitch, Vernon og Mahon, Richard (2006). Comfortably Numb - A History of «The Wall», Pink Floyd 1978-1981. PFA Publishing. ISBN 0-97777366-0-1 . 
  • Harris, John (2005). The Dark Side of the Moon - The Making of the Pink Floyd Masterpiece. Fourth Estate. ISBN 0-00-719024-7. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]