Falklandskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Falklandskrigen
Konflikt: Argentinsk invasjon av Falklandsøyene og Sør-Georgia
Falklandskrigen
Den britiske aksjonen for gjenerobring
Dato 2. april 1982 – 14. juni 1982
Sted Falklandsøyene og Sør-Georgia med omkringliggende havområder
Resultat
Britisk seier
Parter
Argentinas flagg
Argentina
Storbritannias flagg
Storbritannia
Kommandanter
President Leopoldo Galtieri
Viseadmiral Juan Lombardo
Brigadegeneral Ernesto Crespo
Brigadegeneral Mario Menéndez
Statsminister Margaret Thatcher
Admiral sir John Fieldhouse
Kontreadmiral Sandy Woodward
Generalmajor Jeremy Moore
Tap
649 drept
1 068 skadet
11 313 tatt til fange
258 drept
777 skadet
59 tatt til fange
Falklandskrigen
Invasjonen av Falklandsøyene
Overfallet på Pebble Island
Slaget ved Seal Cove
Slaget ved Goose Green
Slaget ved Top Malo House
Sammenstøtet på Many Branch Point
Slaget ved Mount Harriet
Slaget ved Two Sisters
Slaget ved Mount Longdon
Slaget ved Wireless Ridge
Slaget ved Mount Tumbledown
Operasjon Paraquet
Monument over de argentinske falne i Buenos Aires

Falklandskrigen satte verdens fokus på Falklandsøyene gjennom 74 dager i 1982. Med general Leopoldo Galtieri som øverstkommanderende invaderte en argentinsk styrke på 800 mann og 20 LVTP7 panservogner Falklandsøyene 2. april uten forvarsel. 1 800 øyboere[1], 57 soldater fra Royal Marines og 11 sjømenn fra Royal Navy kunne utrette lite mot overmakten.

Den offisielle begrunnelsen for den militære aksjonen var at militærjuntaen i Argentina, med general Galtieri i spissen, mente at spanjolene hadde etterlatt Falklandsøyene til dem og at øyene hørte med til landet som løsrev seg fra spansk styre og ble selvstendig i 1816. I Argentina ble det britiske herredømmet oppfattet som fornærmende. Landets sårede stolthet skulle heles med denne aksjonen.

Allerede 3. april vedtok FN et krav om at argentinske tropper skulle trekke seg ut og stoppe alle fiendtligheter. Argentina nektet, og dermed valgte den daværende britiske statsminister Margaret Thatcher å gå til krig.

En styrke på 27 000 mann og over 100 skip ble samlet, og satte kurs mot Falklandsøyene 5. april. Hangarskipene HMS «Invincible» og HMS «Hermes» var sentrale i styrken.

De første dagene ble krigen ført på havet og i luften. Argentinas foreldede og nedslitte flyvåpen og marine tapte stort mot britenes høyteknologiske krigsmaskineri. Imidlertid klarte de argentinske Dassault Super Etendards-flyene å gjøre skade på britiske marinefartøyer, blant annet HMS «Sheffield», som ble truffet midtskips og sank 4. mai. Tre uker senere, 25. mai, ble HMS «Coventry» truffet og senket, med 21 tapte. HMS «Sir Galahad» ble truffet 8. juni og minst 50 soldater ble drept.

Den argentinske krysseren ARA «General Belgrano», som hadde overlevd den andre verdenskrig i amerikansk tjeneste og ble overtatt av Argentina i 1951, ble senket av en britisk atomubåt.

De britiske styrkene kjempet seg stadig nærmere land. Fallskjermsoldater og marineinfanterister ble landsatt ved hjelp av landgangsfartøyer ved San Carlos Water og gikk til fots til Goose Green. Kampene mann mot mann på land begynte. Britene hadde fremgang og gikk øst mot Stanley.

De argentinske troppene kjempet i mot, men britene hadde allerede i innledningsfasen skaffet seg et psykologisk overtak. Mange argentinere valgte å overgi seg.

Da Stanley var omringet av britene, overga resten av de argentinske styrkene seg. 255 briter, 3 øyboere og 649 argentinere falt under Falklandskrigen.

Victoriakorset[rediger | rediger kilde]

Det ble utdelt to Victoriakors til personell som deltok i falklandskrigen, begge medaljene ble tildelt posthumt.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Politisk gjorde krigen Margaret Thatcher svært populær og var en vesentlig grunn til at hun ble gjenvalgt som statsminister i 1983.

I Argentina trakk Leopold Galtieri seg fra sin posisjon, diktaturet brøt sammen og dermed åpnet muligheten seg for å gjeninnføre et demokratisk styresett.

Medisinsk og psykologisk oppfølging av veteraner[rediger | rediger kilde]

Mange veteraner og eksperter kritiserer fortsatt de britiske myndighetene og det britiske forsvaret for manglende oppfølging av falklandsveteraner, både når det gjelder fysiske skader som følge av strid og psykologiske senskader. Full oversikt over hva som skjedde med veteraner etter endt tjeneste finnes ikke, og da falklandsveteran Robert Lawrence søkte om støtte til en utredelse om dette fra MoD ble denne avvist. Det eneste man vet sikkert er at antallet falklandsveteraner som har begått selvmord iløpet av de siste 27 årene nå er høyere enn de 255 som falt i strid.[3]

Status[rediger | rediger kilde]

Falklandsøyene er fortsatt i britiske hender, og argentinerne hevder fortsatt at øyene rettmessig tilhører dem. Statsminister Tony Blair gjennomførte i 2001 det første offisielle, britiske besøket i Argentina etter Falklandskrigen. Argentinas president Néstor Kirchner sa på 22-årsdagen for krigens start at det å gjenvinne øyene har første prioritet. Idag er Falklandsøyene beskyttet av en atomubåt, et rakettbatteri og fire Tornado F.3-jagere kalt Faith, Hope, Charity og Despair[4] (oppkalt etter de fire Gladiator-fly som forsvarte Malta i 1940). Dette gjør det vanskelig for Argentina å gjøre en invasjon.

Se også[rediger | rediger kilde]

Engelsk wikipedia om Robert Lawrence

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Side 30, kapitel "The Issues" i Martin Middlebrook: "Task Force: the Falklands War, 1982", 1987, Penguin Books, ISBN 0-14-008035-X
  2. ^ Offentliggjøringen av medaljetildelingene i London Gazette, Oktober 1982.
  3. ^ http://www.guardian.co.uk/uk/2007/jan/14/falklands.world
  4. ^ Jim Winchester: Fighter: The World's Finest Combat Aircraft – 1914 to the Present Day, 2006, Barnes & Noble Books, ISBN 978-0-7607-7957-6