Falklandskrigen
| Falklandskrigen | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Argentinsk invasjon av Falklandsøyene og Sør-Georgia | |||||
_1982.jpg)
Den britiske aksjonen for gjenerobring
|
|||||
|
|
|||||
| Dato | 2. april 1982 – 14. juni 1982 | ||||
| Sted | Falklandsøyene og Sør-Georgia med omkringliggende havområder | ||||
| Resultat | |||||
| Britisk seier | |||||
| Parter | |||||
 Argentina |
 Storbritannia |
||||
| Kommandanter | |||||
| President Leopoldo Galtieri Viseadmiral Juan Lombardo Brigadegeneral Ernesto Crespo Brigadegeneral Mario Menéndez |
Statsminister Margaret Thatcher Admiral sir John Fieldhouse Kontreadmiral Sandy Woodward Generalmajor Jeremy Moore |
||||
| Tap | |||||
| 649 drept 1 068 skadet 11 313 tatt til fange |
258 drept 777 skadet 59 tatt til fange |
||||
Falklandskrigen satte verdens fokus på Falklandsøyene gjennom 74 dager i 1982. Med general Leopoldo Galtieri som øverstkommanderende invaderte en argentinsk styrke på 800 mann og 20 LVTP7 panservogner Falklandsøyene 2. april uten forvarsel. 1 800 øyboere[1], 57 soldater fra Royal Marines og 11 sjømenn fra Royal Navy kunne utrette lite mot overmakten.
Den offisielle begrunnelsen for den militære aksjonen var at militærjuntaen i Argentina, med general Galtieri i spissen, mente at spanjolene hadde etterlatt Falklandsøyene til dem og at øyene hørte med til landet som løsrev seg fra spansk styre og ble selvstendig i 1816. I Argentina ble det britiske herredømmet oppfattet som fornærmende. Landets sårede stolthet skulle heles med denne aksjonen.
Allerede 3. april vedtok FN et krav om at argentinske tropper skulle trekke seg ut og stoppe alle fiendtligheter. Argentina nektet, og dermed valgte den daværende britiske statsminister Margaret Thatcher å gå til krig.
En styrke på 27 000 mann og over 100 skip ble samlet, og satte kurs mot Falklandsøyene 5. april. Hangarskipene HMS «Invincible» og HMS «Hermes» var sentrale i styrken.
De første dagene ble krigen ført på havet og i luften. Argentinas foreldede og nedslitte flyvåpen og marine tapte stort mot britenes høyteknologiske krigsmaskineri. Imidlertid klarte de argentinske Dassault Super Etendards-flyene å gjøre skade på britiske marinefartøyer, blant annet HMS «Sheffield», som ble truffet midtskips og sank 4. mai. Tre uker senere, 25. mai, ble HMS «Coventry» truffet og senket, med 21 tapte. HMS «Sir Galahad» ble truffet 8. juni og minst 50 soldater ble drept.
Den argentinske krysseren ARA «General Belgrano», som hadde overlevd den andre verdenskrig i amerikansk tjeneste og ble overtatt av Argentina i 1951, ble senket av en britisk atomubåt.
De britiske styrkene kjempet seg stadig nærmere land. Fallskjermsoldater og marineinfanterister ble landsatt ved hjelp av landgangsfartøyer ved San Carlos Water og gikk til fots til Goose Green. Kampene mann mot mann på land begynte. Britene hadde fremgang og gikk øst mot Stanley.
De argentinske troppene kjempet i mot, men britene hadde allerede i innledningsfasen skaffet seg et psykologisk overtak. Mange argentinere valgte å overgi seg.
Da Stanley var omringet av britene, overga resten av de argentinske styrkene seg. 255 briter, 3 øyboere og 649 argentinere falt under Falklandskrigen.
Innhold |
Victoriakorset [rediger]
Det ble utdelt to Victoriakors til personell som deltok i falklandskrigen, begge medaljene ble tildelt posthumt.
- Oberstløytnant Herbert Jones; kommanderende offiser for 2. bataljon. The Parachute Regiment (2 PARA)
- Sersjant Ian John McKay; troppsersjant, 4. tropp, B kompani, 3. bataljon. The Parachute Regiment (3 PARA)[2]
Konsekvenser [rediger]
Politisk gjorde krigen Margaret Thatcher svært populær og var en vesentlig grunn til at hun ble gjenvalgt som statsminister i 1983.
I Argentina trakk Leopold Galtieri seg fra sin posisjon, diktaturet brøt sammen og dermed åpnet muligheten seg for å gjeninnføre et demokratisk styresett.
Medisinsk og psykologisk oppfølging av veteraner [rediger]
Mange veteraner og eksperter kritiserer fortsatt de britiske myndighetene og det britiske forsvaret for manglende oppfølging av falklandsveteraner, både når det gjelder fysiske skader som følge av strid og psykologiske senskader. Full oversikt over hva som skjedde med veteraner etter endt tjeneste finnes ikke, og da falklandsveteran Robert Lawrence søkte om støtte til en utredelse om dette fra MoD ble denne avvist. Det eneste man vet sikkert er at antallet falklandsveteraner som har begått selvmord iløpet av de siste 27 årene nå er høyere enn de 255 som falt i strid.[3]
Status [rediger]
Falklandsøyene er fortsatt i britiske hender, og argentinerne hevder fortsatt at øyene rettmessig tilhører dem. Statsminister Tony Blair gjennomførte i 2001 det første offisielle, britiske besøket i Argentina etter Falklandskrigen. Argentinas president Néstor Kirchner sa på 22-årsdagen for krigens start at det å gjenvinne øyene har første prioritet. Idag er Falklandsøyene beskyttet av en atomubåt, et rakettbatteri og fire Tornado F.3-jagere kalt Faith, Hope, Charity og Despair[4] (oppkalt etter de fire Gladiator-fly som forsvarte Malta i 1940). Dette gjør det vanskelig for Argentina å gjøre en invasjon.
Se også [rediger]
Engelsk wikipedia om Robert Lawrence
Kilder [rediger]
- ^ Side 30, kapitel "The Issues" i Martin Middlebrook: "Task Force: the Falklands War, 1982", 1987, Penguin Books, ISBN 0-14-008035-X
- ^ Offentliggjøringen av medaljetildelingene i London Gazette, Oktober 1982.
- ^ http://www.guardian.co.uk/uk/2007/jan/14/falklands.world
- ^ Jim Winchester: Fighter: The World's Finest Combat Aircraft – 1914 to the Present Day, 2006, Barnes & Noble Books, ISBN 978-0-7607-7957-6
 |
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til: Falklandskrigen |
