Mike Hawthorn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mike Hawthorn
Mike Hawthorn 1958 Argentine GP.jpg
Hawthorn i sin Ferrari under Argentinas Grand Prix 1958
Nasjonalitet  Storbritannia Storbritannia
Formel 1-karriere
Sesonger 1952 - 1958
Konstruktører LD Hawthorn, AHM Bryde, Ferrari, Vanwall, BRM
Verdensmester 1 (1958)
Løp 47 (45 starter)
Seiere 3
Pallplasseringer    18
Pole positions 4
Raskeste runder 6
Poeng 112 914 (127 914)
Debut Belgias Grand Prix 1952
Første seier Frankrikes Grand Prix 1953
Siste seier Frankrikes Grand Prix 1958
Siste løp Marokkos Grand Prix 1958
Plassering 1958 1

John Michael Hawthorn (født 10. april 1929 i Mexborough, Yorkshire, død 22. januar 1959) var en engelsk racerfører. Han kjørte i Formel 1 fra 1952 til 1958. I 1958 vant han verdensmesterskapet for førere. I 1955 vant han 24-timersløpet på Le Mans.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Mike Hawthorn debuterte som racerfører i 1950, da han deltok og vant en sportsbilklasse i Brighton Speed Trials.[1] I 1951 vant han med et poengs margin Motor Sport Brooklands Memorial Trophy, en konkurranse som strakte seg over en hel sesong på Goodwood.[2] Han vant også Ulster Trophy Handicap på Dundrod og Leinster Trophy på Wicklow samme år.[3]

Hawthorn første løp i Formel 1 var Belgias Grand Prix 1952, hvor han kom på fjerdeplass. Han tok sin første Grand Prix-seier under Frankrikes Grand Prix 1953Reims.

I 1955 vant Hawthorn 24-timersløpet på Le Mans sammen med Ivor Bueb i en Jaguar D-type, etter en fremragende kjøring hvor han satte banerekord på 196 km/t under en tre timer lang duell med Juan Manuel Fangio i den første delen av løpet. Løpet ble imidlertid preget av ulykken som drepte 83 tilskuere og føreren Pierre Levegh, som skjedde da Hawthorn måtte bremse hardt for å redusere farten før inngangen til pit. Dette medførte at Lance Macklins måtte svinge unna med sin Healey og han havnet dermed i veien for Leveghs Mercedes. Etter kollisjonen med Macklin traff Leveghs Mercedes en jordvoll ved siden av banen. Bilen gikk i oppløsning og motoren og andre deler av bilen ble slengt inn i folkemengden i stor hastighet. Franske aviser trykte fotografier av Hawthorn og Bueb som feiret seieren med den vanlige champagnen, men omtalte dem med forakt.[4]

I 1957 gikk Hawthorn til Ferraris fabrikksteam, og ble snart venn med landsmannen og teamkameraten Peter Collins. Under 1958-sesongen ble de to engelskmennene engasjert i en rivalisering med italieneren Luigi Musso, som også kjørte for Ferrari, og alle tre ble ansporet til intens konkurrering om prispenger. Musso omkom mens han lå på andreplass under Frankrikes Grand Prix 1958 på Reims, som Hawthorn vant.

Hawthorn vant verdensmesterskapet for førere i Formel 1 for 1958 selv om han bare hadde en seier mot fire for Stirling Moss. Han lå i en klar ledelse halvveis i Monaco GP da motoren på hans Ferrari 246 havarerte, mens på Monza lå han et minutt foran Tony Brooks da en feil med clutchen tvang han til å redusere farten slik at han endte på andreplass. Hawthorn fikk imidlertid en fordel ved at Stirling Moss var en gentleman, så som under Portugals Grand Prix i Porto, hvor Hawthorn først ble diskvalifisert fordi han etter at motoren hans hadde stanset fikk startet den igjen ved å rulle ned en bakke i motsatt retning, og fullførte løpet på andreplass. Etter diskvalifiseringen gikk Moss inn i saken på Hawthorns vegne og avgjørelsen ble til slutt omgjort. Etter et pitstopp midtveis i samme løp hadde Hawthorn aksellerert tlbake gjennom feltet for å få et ekstra poeng for raskeste runde. Moss hadde ikke svart, muligens fordi han tvilte på at Hawthorn kunne kjøre så raskt med sviktende trommelbremser. Dette ekstra poenget pluss poengene for andreplassen bidro til at Hawthorn vant mesterskapet med bare et poengs margin til Moss. I det siste løpet i Marokko kjørte Hawthorn et taktisk konservativt løp hvor han tok sikte på å holde seg foran Moss' teamkamerater i Vanwall. Brooks' motor havarerte mens han lå like foran Hawthorn, og Stuart Lewis-Evans i den tredje Vanwall-bilen krasjet og omkom senere av brannskadene han pådro seg. Phil Hill, som lå på andreplass på de siste rundene, slakket opp og vinket Hawthorn forbi slik at han kunne ta de nødvendige poengene for å sikre seg mesterskapet.

Umiddelbart etter at han hadde vunnet tittelen kunngjorde Hawthorn at han ville legge opp som Formel 1-fører, etter å ha blitt sterkt påvirket av dødsfallet til sin nære venn og Ferrari-teamkamerat Peter Collins under Tysklands Grand Prix.

Dødsfall[rediger | rediger kilde]

Jaguar Mk 1

Den 22. januar 1959, bare noen måneder etter at han hadde lagt opp, døde Hawthorn i en bilulykke på A3-veien ved Guildford, mens han kjørte i sin sterkt trimmede Jaguar Mark 1 sedan. Årsaken til ulykken er ukjent, og det har vært spekulert i førerfeil, mekanisk svikt eller en besvimelse. Hawthorn hadde nylig hatt besvimelser, kanskje på grunn av nyresvikt.[5] Hawthorn allerede i 1955 mistet en nyre i en infeksjon, og hadde begynt å få problemer med den andre. På den tid ble det forventet at han bare ville kunne leve i tre år til.[4]

Resultater[rediger | rediger kilde]

Fullstendige Formel 1-resultater[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)

År Team Chassis Motor 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 Plass Poeng
1952 LD Hawthorn Cooper
T20
Bristol
BS1 2,0 L6
SUI
 
500
 
BEL
4
GBR
3
GER
 
NED
4
ITA
Ret
5. 10
AHM Bryde Cooper
T20
Bristol
BS1 2,0 L6
FRA
Ret
1953 Scuderia Ferrari Ferrari
500
Ferrari
500 2,0 L4
ARG
4
500
 
NED
4
BEL
6
FRA
1
GBR
5
GER
3
SUI
3
ITA
4
4. 19 (27)
1954 Scuderia Ferrari Ferrari
625
Ferrari
625 2,5 L4
ARG
DSQ
500
 
BEL
41
GBR
2
GER
21
SUI
Ret
ITA
2
3. 24 914
Ferrari
553
Ferrari
554 2,5L4
FRA
Ret
ESP
1
1955 Vanwall Vanwall
VW 55
Vanwall
254 2,5 L4
ARG
 
MON
Ret
500
 
BEL
Ret
NC 0
Scuderia Ferrari Ferrari
555
Ferrari
555 2,5 L4
NED
7
ITA
10
Ferrari
625
Ferrari
555 2,5 L4
GBR
61
1956 Owen Racing
Organisation
Maserati
250F
Maserati
250F1 2,5 L6
ARG
3
BEL
DNS
12. 4
BRM
P25
BRM
P25 2,5 L4
MON
DNS
500
 
GBR
Ret
GER
 
ITA
 
Vanwall Vanwall
VW 2
Vanwall
254 2,5 L4
FRA
101
1957 Scuderia Ferrari Ferrari
801
Ferrari
DS50 2,5 V8
ARG
Ret
MON
Ret
500
 
FRA
4
GBR
3
GER
2
PES
 
ITA
6
4. 13
1958 Scuderia Ferrari Ferrari
Dino 246
Ferrari
143 2,4 V6
ARG
3
MON
Ret
NED
5
500
 
BEL
2
FRA
1
GBR
2
GER
Ret
POR
2
ITA
2
MOR
2
1. 42 (49)

Noter til tabellen:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Motor Sport, oktober 1950, side 493; Motor Sport, august 1951, side 379.
  2. ^ Motor Sport, september 1951, side 432.
  3. ^ Motor Sport, januar 1952, side 11.
  4. ^ a b Deadliest Crash:the Le Mans 1955 Disaster BBC Four TV-dokumentar, sendt 16. mai 2010
  5. ^ http://www.mike-hawthorn.org.uk

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Vinnere av Førermesterskapet i Formel 1

1950  G. Farina
1951  J.M. Fangio
1952  A. Ascari
1953  A. Ascari
1954  J.M. Fangio
1955  J.M. Fangio
1956  J.M. Fangio
1957  J.M. Fangio
1958  M. Hawthorn
1959  J. Brabham

1960  J. Brabham
1961  P. Hill
1962  G. Hill
1963  J. Clark
1964  J. Surtees
1965  J. Clark
1966  J. Brabham
1967  D. Hulme
1968  G. Hill
1969  J. Stewart

1970  J. Rindt
1971  J. Stewart
1972  E. Fittipaldi
1973  J. Stewart
1974  E. Fittipaldi
1975  N. Lauda
1976  J. Hunt
1977  N. Lauda
1978  M. Andretti
1979  J. Scheckter

1980  A. Jones
1981  N. Piquet
1982  K. Rosberg
1983  N. Piquet
1984  N. Lauda
1985  A. Prost
1986  A. Prost
1987  N. Piquet
1988  A. Senna
1989  A. Prost

1990  A. Senna
1991  A. Senna
1992  N. Mansell
1993  A. Prost
1994  M. Schumacher
1995  M. Schumacher
1996  D. Hill
1997  J. Villeneuve
1998  M. Häkkinen
1999  M. Häkkinen

2000  M. Schumacher
2001  M. Schumacher
2002  M. Schumacher
2003  M. Schumacher
2004  M. Schumacher
2005  F. Alonso
2006  F. Alonso
2007  K. Räikkönen
2008  L. Hamilton
2009  J. Button

2010  S. Vettel
2011  S. Vettel
2012  S. Vettel
2013  S. Vettel