Urdu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Urduاردو
Brukt i Pakistan Pakistan
India India
Nepal Nepal
Lingvistisk
klassifikasjon
{{{slektskap}}}
Skriftsystem Urdualfabetet
Offisiell status
Offisielt i Pakistan (Pakistan)
Språkkoder
ISO 639-2 bal
ISO 639-3 bal – balutsji (generisk)
bgpøstbalutsji
bgnvestbalutsji
bccUrdu

Portal: Språk

Urdū (اردو) eller urdu-språk er et indoeuropeisk språk av indoarisk type som hovedsakelig blir talt i Pakistan og India. Det er svært likt hindi, men blir skrevet i nastaliq, en tilpasset utgave av det arabiske alfabetet. Urdu er et språk som best kan beskrives som hindi skrevet med arabisk skrift og utvidet og beriket med persiske lånord.

Urdu er offisielt språk i Pakistan, og ett av de 23 nasjonale språkene i India.

Urdu hører til blant verdens ti største språk. Navnet har samme opprinnelse som det norske ordet horde. Begge ordene stammer fra tyrkisk ordu (= hær, leir). Stormogulene i Delhi var opprinnelig sentralasiatiske nomader, og hoffet deres ble derfor omtalt som urdu-e mu'allâ (= leir keiserens). Dette gikk så over til å betegne språket deres, og ble etterhvert kortet ned til urdu.[1]

Ved Pakistans opprettelse i 1947 ble landets navn dannet av det persiske adjektivet pâk (= ren (i troen)), og endelsen -istân (= sted). I sanskrit hadde man ordet sthânam (= sted) fra verbalroten sthâ- (= å stå), liksom norsk har dannet ordene «et sted» og «en stad» av verbet "å stå". Sanskrit -sthanam gjenfinner vi i navnet på den indiske delstaten Rajasthan. Navn som Afghanistan og Kurdistan har samme opphavet. Men Chaudri Rahmat Ali, som fant på navnet Pakistan,[2] hadde neppe i tankene at det, skrevet med urduskrift, like godt kan leses pâksitân (= en som stjeler alt sammen).[3]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet betyr på urdu "leir", men stammer faktisk fra tyrkisk, ordu, som betyr "flokkens kilde", en forkortelse av zaban-i-urdu ("leirens språk"). Det har likheter med dzongkha, en tibetansk variant og Bhutans offisielle språk, hvor det betyr "fortets språk".

Slektskap[rediger | rediger kilde]

I utgangspunktet var urdu og hindi ett og samme språk, kjent som hindustani, men de utviklet seg i ulik retning under persisk påvirkning, og senere ved hjelp av offisiell språkpolitikk i India og Pakistan.

Skriftspråk[rediger | rediger kilde]

Setningen Zaban-e Urdu-e Mualla («Den opprørte leirens språk») skrevet med nastalīq-skrift.

Urdualfabetet er utviklet av det persiske alfabetet som igjen kommer fra det arabiske. Urdu og hindi anses av språkvitenskapen som ett språk. Den største forskjellen mellom de to er at mens hindi skrives med devanagari-alfabetet, skrives urdu, i likhet med persisk og arabisk, med arabisk alfabet. Sterkt forenklet kan urdu beskrives som hindi utvidet med tusenvis av persiske lånord, og skrevet med den kalligrafiske stilarten nastaliq.[4]

Fellesskap mellom norsk og urdu[rediger | rediger kilde]

Konsonanten h er svært ustabil, mens n og m er blant de mest stabile språklydene vi har. Begynner et urdu-ord med n eller m, er der store sjanser for å finne et beslektet norsk ord med samme begynnelsesbokstav: = mor, mausî = moster, mors søster (hvor både urdu -sî og norsk -ster er forkortede former av det indoeuropéiske ordet for «søster», som i urdu ikke har overlevd som selvstendig ord, men er erstattet med bahin), muñh = munn, na = nei, nîcê = ned, nâk = nese, nayâ = ny, nangâ = naken.[5]

Suffikset -ende, som i norsk «sovende», gjenfinnes i urdu -inda. Man har ord som âinda (= fremtid, egentlig «kommende»), parinda (= fugl, egentlig «flygende»), bâshinda (= beboer, egentlig «værende»), sharminda (= skamfull), numâinda (= representant). Og selv om de norske ordene «nevø» og «niese» er innlånt fra fransk, er de også indoeuropéiske og beslektet med urdu navâsâ (= dattersønn) og navâsî (= datterdatter), som urdu på sin side har lånt fra persisk. Flere lånord fra persisk er nâm (= navn), nâf (= navle), murdâbad (= død over, beslektet med «mord») og mard (= mann - samme roten som morslatin, for menneskets tydeligste kjennetegn er at det er dødelig).[5]

Et indoeuropéisk fellesskap for verbet «å bære» gjenkjennes i urdu bhârî (= tung). Bhâr betyr «en bør», og inngår som siste ledd i urdu dilbar (= en kjæreste, «hjertetyv»), hvor ordstammen bar- viser til «å bære, bortføre».[6]

Analyserer man regelbundne lydforskyvninger, blir enda flere ord gjenkjennelige. Indoeuropéisk p forvandles til f i germanske språk. I ord som parâyâ (= fremmed), pardês (= utlandet) og pardêsi (= utlending) er elementet par- beslektet med norsk «fjern». Andre ord er par = fjær, pul = bro (jfr fjord), pânv = fot.[6]

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Finn Thiesen: "Likheter mellom norsk og urdu", Språknytt (s. 34), utgitt av Språkrådet
  2. ^ http://www.fact-index.com/h/hi/history_of_pakistan.html
  3. ^ Finn Thiesen: "Likheter mellom norsk og urdu", Språknytt (s. 38)
  4. ^ http://www.krysstal.com/writing_nastaliq.html
  5. ^ a b Finn Thiesen: "Likheter mellom norsk og urdu", Språknytt (s. 35)
  6. ^ a b Finn Thiesen: "Likheter mellom norsk og urdu", Språknytt (s. 36)
språkstubbDenne språkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.