Britpop

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Britpop
Sjanger-opprinnelse: Madchester, den britiske bølgen, glam rock, indiepop, baggy
Kultur-opprinnelse: ca. 1994 i Storbritannia
Vanlige instrumenter: bassgitar - Trommesett - Elektrisk gitar - Vokalist
Popularitet: 1994-1997
Sjangerslektninger
New wave of new wave
Undersjangere
New wave of new wave - Post-Britpop
Kryssningsjangere
Neo-glam
Regionale scener
Storbritannia

Britpop er en tidsperiode/sjanger innen britisk rockemusikk. Sjangeren fikk sitt gjennombrudd rundt 1994 (det er mange forskjellige meninger om hvilken låt/plate/hvilket band som startet det hele), og var en meget synlig trend i britisk musikkliv fram til ca. 1997, med visse «etterdønninger» i ulike varianter.

Som navnet sier var britpopen utpreget britisk. Kort fortalt hentet britpop-artistene inn det beste fra tidligere britiske perioder, og satte det sammen i fengende varianter. Viktige inspirasjonskilder kunne være 60-tallsmusikk som The Beatles, Kinks og Zombies, punk/new wave som Sex Pistols, Buzzcocks og Jam, glam rock som David Bowie, T.Rex og Slade, madchester som Happy Mondays og ikke minst Stone Roses, samt indiebandet The Smiths.

Det strides i dag om Britpop var en egen sjanger eller snarere en paraplybetegnelse for flere retninger med fellestrekk. Merkelappen «Britpop» er noe som musikkaviser som NME og Melody Maker lanserte og som snart ble et begrep som fenget og som siden har vært i bruk.

Viktige artister innen britpop (album i parentes)[rediger | rediger kilde]

Andre som også kan nevnes med tilknytning til britpop, som til tider spilte britpop, men som vanligvis ikke blir regnet for å tilhøre bevegelsen:

Nedgang og musikalsk arv[rediger | rediger kilde]

Det er vanlig å definere 1997 som vendepunktet for populariteten til Britpop. Oasis sitt tredje album Be Here Now kom ut dette året, og hadde store forhåpninger til seg, men oppfylte ikke disse. Til tross for at man i starten fikk positive kritikker og sterke salgstall, ble albumet snart utsatt for sterk kritikk fra musikk-kritikere, musikkkjøpere og Noel Gallagher selv for sin overproduserte og oppsvulmete lyd. Musikk-kritikeren Jon Savage utpekte så Be Here Now som det øyeblikket hvor Britpop'en sluttet; Savage sa at mens albumet «ikke er den store katastrofen som alle sier», påpekte han at «…det er ment å være det store, store triumferende albumet» for perioden. På samme tid forsøkte Blur å distansere seg fra lydbildet de hadde på Parklife-albumet.

I steden dukket Post-Britpopen opp. Post-Britpop er en subkategori av britisk alternativ rock, bestående av band som slo igjennom fra slutten av '90-tallet og det tidlige 2000-tallet i kjølvannet av Britpop. Disse var inspirert av band som Pulp, Oasis og Blur, men med mindre åpenlyse «britiske» bekymringer i tekstene, og under mer innflytelse av amerikansk rock som post-grunge og eksperimentell musikk. Enkelte Post-Britpop band som Radiohead og The Verve var etablert allerede, men fikk større innflytelse etter nedgangen i tradisjonell Britpop - klart eksemplifisert ved at de ga ut de kritikerroste albumene OK Computer og Urban Hymns samme år (1997). Samtidig dukket det opp nye band som Travis, Stereophonics, Feeder og spesielt Coldplay som oppnådde stor internasjonal suksess, i enkelte tilfeller faktisk mer enn de fleste Britpop-gruppene som hadde vært forgjengerne deres.