Romerretten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Romerrett (lat. ius romanum) er betegnelsen for et av de viktigste vestlige rettssystemer. Romerretten har sitt opphav i Romerriket og tidlig middelalder.

Fra tida før 400 f.Kr. var den romerske rett en uskreven sedvanerett, men det kan antas, at flere av de senere kodifiserte (nedskrevne) rettsprinsippene har rot i Romas aller eldste historie.

Tolvtavleloven skal ha blitt utarbeidet av en kommisjon i 451 f.Kr., altså i de romerske kongers tid. Der finnes i dag ingen overlevert framstilling av loven, som derfor kun kjennes i bruddstykker fra senere, primært klassiske, forfattere. Vi vet imidlertid at loven inneholdt regler om prosess, sivilrett og strafferett.

I løpet av den republikanske tid ble romerretten utviklet og kodifisert, slik at sedvanen etterhvert kom til å spille en mindre rolle i forhold til de egentlige lovtekster. I denne perioden fremkommer også de første jurister, fagutdannede personer, som beskjeftiger seg med fortolkning av retten og fører rettssaker.

I løpet av det 2. og 3. århundre f.Kr. økte Roma sitt territorium enormt, og ifølge romersk lov tilfalt den erobrede jorden staten, men den skulle fordeles til romerske borgere mot en avgift. I følge våre kilder (Appian og Plutark) var det opprinnelig formulert i loven: At man ikke må overta mer jord enn man selv kan dyrke. Men etterhvert endret den seg så: Man kan overta den jord man regner med å kunne dyrke opp. Situasjonen i Italia i det 2. århundre f.Kr. var at de rike langsomt presset de fattige ut av landbruket, og i stedet for de tradisjonelle familebrukene oppsto det store slavedrevne gods. De mange krigene betydde også at mange ble rekruttert som soldater, men de hadde etter endt tjeneste ingen andre steder å dra enn til Roma, der de kom til å inngå i byens store gruppe av arbeidsløse.

I keisertiden (31 f.Kr. og framover) ble romerretten utviklet og forfinet ytterligere. Det finnes fra denne perioden en lang rekke av lover, kommentarer og så videre. Romerretten får en samlet framstilling i Østromerriket omkring 530 e.Kr. i Corpus Iuris Civilis, som ble utgitt under keiser Justinian den store, blant annet i et forsøk på å gjenforene det splittede riket.

Romerretten var en sentral inspirasjonskilde for kirkeretten. I dag er mange av verdens rettssystemer grunnlagt på romerrettens prinsipper, noe som ikke minst skyldes kirkerettens tendens til å utøve innflytelse på de lokale rettssystemene, som den kom i berøring med i middelalderen.

Se også[rediger | rediger kilde]