Oscar Wilde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Oscar Wilde
Oscar Wilde
Oscar Wilde, 1882
Født 16. oktober 1854
Irland Dublin
Død 30. november 1900 (46 år)
Frankrike Paris
Yrke Forfatter, poet, dramatiker
Nasjonalitet Irland Irland
Språk Engelsk, fransk
Periode 1800-tallet
Sjanger Poesi, drama, sosietetskomedier
Debut Poems (1881)

Oscar Fingal O’Flahertie Wills Wilde (født 16. oktober 1854 i Dublin, død 30. november 1900 i Paris) var en irsk forfatter, dramatiker og dikter. Han var en av de mest vellykkede dramatikere i det senviktorianske London, og en av de mest kjente personer i sin samtid. Han var kjent for sitt vidd og sine skarpe kommentarer, men hans karriere ble ødelagt da han ble dømt til fengsel for «homoseksuelle forbrytelser». I dag er hans best kjent for sine epigrammer, for sin eneste roman, Bildet av Dorian Gray, sine skuespill, og omstendighetene rundt hans fengsling og tidlige død.

Wildes foreldre var suksessfulle anglo-irske intellektuelle. Wilde snakket flytende fransk og tysk fra tidlig av. Ved universitet studerte han den klassiske litteraturen, filosofi, historie og språk. Han viste seg som en framstående klassisist, først i Dublin, deretter ved Universitet i Oxford. Han ble kjent for sitt engasjement estetisk filosofi, ledet av hans to veiledere, Walter Pater og John Ruskin. Etter universitet flyttet Wilde til London til de fasjonable kulturelle og sosiale sirkler. Som talsmann for estetikken forsøkte han seg på ulike litterære aktiviteter; han utga en bok med dikt, foreleste i USA og Canada om den nye «engelske renessanse i kunsten», og vendte tilbake til London hvor han arbeidet som journalist. Kjent for sitt bitende vittigheter, prangende klesstil og glitrende konversasjonsevne, ble Wilde en av de mest bemerkelsesverdige personlighetene i sin samtid.

Ved slutten av 1890-tallet redefinerte han sine tanker om kunstens overlegenhet i en rekke av dialoger og essayer, og tok opp temaer om dekadanse og skjønnhet i sin eneste roman, Bildet av Dorian Gray (1890). Muligheten til å konstruere estetiske detaljer med nøyaktighet og kombinere dem med større sosiale temaer fikk ham til vende seg mot dramaet. Han skrev Salome (1891) på fransk i Paris, men det ble refusert i England grunnet det absolutte forbudet mot bibelske emner på engelsk scene. Uforstyrret frambrakte Wilde fire sosietetskomedier tidlig på 1890-tallet som gjorde ham til en av de mest vellykte dramatikere i det senviktorianske London.

På høyden av sin berømmelse og suksess, mens hans mesterverk, Hvem er Ernest (engelsk: The importance of being Earnest, 1895), fortsatt gikk på teateret i London, saksøkte Wilde markien av Queensberry for injurier. Markien var far til Wildes mannlige elsker, lord Alfred Douglas. Anklagen bar en dom på to år i fengsel. Rettssaken avdekket bevis som fikk Wilde til å trekke sine anklager og førte til at han ble arrestert og anklaget for grov uanstendighet med andre menn. Etter ytterligere to rettssaker ble han dømt og fengslet for to år med hardt straffarbeid. I 1897, i fengsel, skrev han De Profundis, som ble utgitt i 1905, et langt brev som diskuterte hans åndelige reise gjennom hans rettssaker, dannet et mørkt kontrapunkt til hans tidligere filosofi om nytelse. Ved hans løslatelse reiste han øyeblikkelig til Frankrike for aldri å komme tilbake til verken Irland eller Storbritannia. Der skrev han sitt siste verk, Balladen om Reading Gaol (1898), et langt dikt som ga gjenklang av de harde rytmene i fengselslivet. Han døde fattig og motløs i Paris, 46 år gammel.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Oscar Wilde, New York, 1882

Oscar Wilde, som ble født i Dublin, hadde protestantiske anglo-irske foreldre, Sir William Wilde og Jane Francesca Wilde, født Elgee. Moren, som var en fremgangsrik forfatter og irsk nasjonalist, skrev under navnet «Speranza» (italiensk for «håp»). Hun hevdet å være beslektet med Dante Alighieri, og at etternavnet Elgee var en forvanskning av hans, men dette var fri fantasi.[1] Wildes far var Irlands ledende øye- og ørekirurg, og skrev bøker om arkeologi og folklore. Han var også en respektert filantrop, og i 1844 fikk han en stall beliggende i Mark Street ombygd til et sykehus for ubemidlede, St Mark's Ophthalmic Hospital for Diseases of the Eye and Ear. Det ble sagt at han hadde lykkes med å operere en engelsk prinsesse for skjeløydhet, men da han skulle gjenta suksessen med George Bernard Shaws far, oppnådde pasienten bare at det opererte øyet skjelte til motsatt side.[2]

Der var tre barn i ekteskapet - William (f. 1852), Oscar født to år senere, og Isola («øy» på italiensk, med tanke på Irland), født i 1857. Familien bodde svært fornemt i Merrion Square nr 1. Imidlertid ble privatlivet forstyrret av den unge kvinnen Mary Travers, som spredte brosjyrer med påstand om at da hun tidligere var dr Wildes pasient, hadde han bedøvet hende med kloroform og voldtatt hende i konsultasjonsrommet sitt. Fru Wilde skrev til Travers' far at han måtte få stoppet datterens oppførsel. Mary Travers anmeldte da fru Wilde for injurier, og fikk i desember 1864 medhold i retten; men fru Wilde ble bare dømt til å betale Travers en farthing (= en fjerdedels penny) i oppreisning.[3]

Våren 1867 ble den så vidt ti år gamle Isola, som var på besøk hos slektninger på landet, syk med feber og døde. Familien kom seg aldri over sorgen, og Wilde hadde hele livet med seg en konvolutt med en lokk av lillesøsterens hår. Han mistet også begge halvsøstrene sine. Faren hadde tre barn utenfor ekteskap – Henry Wilson (f. 1838) delte etterhvert farens praksis med ham, mens Emily (f. 1847) og Mary (f. 1848) ble adoptert av farens eldre bror. Jentene omkom i november 1871 da de var på ball, og den ene danset en siste vals med verten. Hun kom for nær peisen, slik at krinolineskjørtene hennes tok fyr. Søsteren forsøkte å hjelpe, men da tok også kjolen hennes fyr. Verten tullet frakken sin rundt søstrene og skubbet dem ut i snøen; men livene deres sto ikke til å reddes.[4]

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Oscar fikk hjemmeundervisning til han var ni år gammel, hvorpå han begynte på Portora Royal School i Enniskillen i grevskapet Fermanagh (18641871). Deretter studerte han klassisk litteratur ved universitetet i Dublin til 1874, hvor han vant Berkeleys gullmedalje for sin innsats. Han fikk et stipend til universitetet i Oxford, hvor han studerte videre til 1878, og ble belønnet med et stipend til Magdalen College i Oxford. Efter Wildes død fant vennene hans en panteseddel på medaljen. Edward Carson var en flittigere student enn Wilde, og kom mer enn tyve år senere til å gå løs på ham i retten i London.[5] Wilde var så sikker på at han ville lykkes i å få stipendet, at han ikke gadd å ta eksamen det tredje året han var ved Trinity. I stedet hjalp han sin lærer i klassisk filologi, John Mahaffy, med å lese korrektur på Mahaffys bok Social Life in Greece from Homer to Menander. Her hadde Mahaffy gjort det uvanlige for sin samtid å skrive om homofili. Boken ble utgitt i november 1874 og inneholdt en takk for hjelpen fra «herr Oscar Wilde fra Magdalen College». Pga kritiske kommentarer ble avsnittet om homofili og takken til Wilde fjernet fra andre utgave.[6]

Oscar Wilde posing for a photograph, looking at the camera. He is wearing a check suit and a bowler hat. His right foot is resting on a knee high bench, and his right hand, holding gloves, is on it. The left hand is in the pocket. Oscar Wilde at Oxford.
Oscar Wilde som 21-åring i Oxford.

Dagen etter tyveårsdagen sin ankom Wilde Oxford, der han studerte videre til 1878, og gjorde seg bemerket med uttalelser som: «For hver dag finner jeg det mer og mer vanskelig å leve opp til det blå porselenet mitt.» Men han var også en fremragende student med toppkarakterer til begge de store eksamener i 1876 og 1878, og ved muntlig eksamen ble det sagt at eksaminatorene brukte mer tid på å gratulere ham med prestasjonene hans enn på utspørring om de skriftlige besvarelsene.[7] Han skrev senere at de to store vendepunktene i livet hans var da faren sendte ham til Oxford, og da samfunnet sendte ham i fengsel. Sommeren 1875 reiste han til Italia med professor Mahaffy, der han beskrev katedralen i Milano som «et grufullt feilgrep», og ikke hadde råd til å bli med helt til Roma. 19.april 1876 døde faren, og Wilde fikk det enda trangere økonomisk. Hans far hadde vært generøs mot mødrene til de uekte barna sine og belånt eiendommene, men Wildes halvbror betalte ned på gjelden, så familien fortsatt kunne bo i hjemmet. For Wilde var det en stor sorg at ikke faren fikk oppleve hans strålende eksamensresultater to måneder etterpå: «Min far ville gledet seg sånn over det. Det fratok meg helt gleden over karakterene.»[8]

I 1877 fikk Wilde anledning til å reise med professor Mahaffy til Hellas. På hjemveien møtte han venner i Roma, og var til privat audiens hos pave Pius IX. Dette kan kanskje forklare hvorfor halvbroren Henry, da han plutselig døde, etterlot Wilde bare £ 100 og halvdelen av en fiskerhytte i Connemara, på betingelse av at Wilde forble protestant i fem år til, mens storebroren Willie arvet £ 2.000. Reisen ble ellers årsak til at Wilde returnerte en måned for sent til Magdalen, og derfor ble utvist for resten av semesteret og bøtelagt. Han dro i stedet til London og anmeldte åpningen av Grosvenor-galleriet, den første offentliggjorte prosateksten hans. Siste året ved Magdalen arbeidet han hardt foran den avsluttende eksamenen sin, gikk ut som den beste i kullet, og mottok dessuten universitetets poesi-pris.[9]

Ekteskap og familie[rediger | rediger kilde]

Da studietiden var over, dro Wilde tilbake til Dublin, hvor han møtte og forelsket seg i Florence Balcome. Hun ble siden forlovet med Bram Stoker, hvilket fikk Wilde til å skrive til henne at han kom til å forlate Irland for godt. Han dro i 1878 og kom bare to ganger tilbake til sitt hjemland, da kun for å holde foredrag.[10] De neste seks årene tilbrakte han i London, Paris og USA, på turné med foredrag om estetikk. I perioden januar-oktober 1882 krysset han fra USAs østkyst til vestkysten og tilbake, og møtte Walt Whitman og Henry James. Whitman likte ham godt, mens James omtalte «Hosscar» som «en tiendeklasses kjeltring».[11]

I London møtte han Constance Lloyd. De giftet seg 29.mai 1884 i St James' kirke i Sussex Gardens, London. Wilde hadde selv tegnet brudekjolen av gul satin med puffermer, samt gifteringen. Bryllupsreisen gikk til hotell Wagram i rue de Rivoli i Paris. Vennen Robert Sherard, som Wilde hadde delt leilighet med i London, kom innom for å gratulere, og Wilde begynte opprømt å beskrive bryllupsnatten: «Det er vidunderlig, når en ung jomfru -.» Den forlegne Sherard fikk avbrutt ham.[12]

Om Constance sa Wilde: «Hun snakker nesten aldri. Jeg undres alltid på hva tankene hennes er.»[13]

A semi-detached red-brick Georgian house, with a small blue plague on the wall.
Tite Street nr 34, Wildes hjem fra 1884 til 1895. Den gang var det nr 16.

Paret bosatte seg i rekkehuset Tite Street nr 34 (dengang nr 16) i Chelsea. Wilde skal senere ha fortalt til vennen Frank Harris at «da jeg giftet meg, var min kone en vakker jente, hvit og slank som en lilje, med dansende øyne og munter, trillende latter som musikk. Etter omtrent et år var den blomsteraktige ynden helt forsvunnet; hun var blitt tung, uformelig, vanskapt. Hun slepte seg rundt i huset med forgremmet, flekkete ansikt og heslig kropp, syk til hjertet pga vår kjærlighet. Det var fryktelig. Jeg prøvde å være vennlig mot henne; tvang meg til å ta på og kysse henne, men hun led alltid av kvalme, og – åh! Jeg kan ikke huske det, det er motbydelig alt sammen...Jeg pleide å skylle munnen og åpne vinduet for å rense leppene mine i frisk luft.» Constances svangerskap virket ekle på Wilde, men han fortsatte å være glad i og bo sammen med henne. Hver onsdag holdt de åpent hus; de gikk ut i lag, og Wilde var en oppmerksom far.[14] «Hun forstod meg ikke, og jeg var lei inntil døden av ekteskapelig samliv. Men hun hadde noen søte karaktertrekk, og var vidunderlig lojal mot meg.»[15]

Hans senere følelser for sin kone reflekteres kanskje best i noen linjer fra Bildet av Dorian Gray: «Det er alltid noe latterlig ved følelsene hos de menneskene man har sluttet å elske.»[16]

Paret fikk to sønner, Cyril (1885) og Vyvyan (1886). Da Wilde ble skandalisert og fengslet, tok Constance etternavnet Holland for seg og sine sønner; også broren hennes, Otho, skiftet navn til Holland. Cyril ble drept i første verdenskrig, mens Vyvyan overlevde og ble forfatter og oversetter. Han utgav sine memoarer i 1954; hans sønn Merlin har redigert og utgitt flere verker om sin farfar.

Wildes seksualitet[rediger | rediger kilde]

Wilde har blitt kategorisert som bifil og homofil, alt etter hvordan man definerer begrepene. Hans tilbøyelighet til forhold med yngre menn er nokså velkjent; det første var sannsynligvis med Robert Ross. I Wildes litteratur finnes et tidlig indisium på hans seksualitet i The Portrait of Mr. W.H. (1889), hvor han fremsetter en teori om at William Shakespeares sonetter ble skrevet ut fra dikterens forelskelse i en ung mann.

Skandale og rettssaker[rediger | rediger kilde]

Two men sit on a bench with their legs crossed. Both are well dressed in suits.
Wilde og lord Alfred Douglas i 1893.

I 1891 innledet Wilde et seksuelt forhold til lord Alfred Douglas, hvis noe eksentriske far, John Sholto Douglas, 9. marki av Queensberry, ble forarget over sønnens forhold til Wilde, og konfronterte dem offentlig flere ganger. I februar 1895 fornærmet markien Wilde ved å legge igjen en beskjed i Wildes klubb hvor han kalte ham en «somdomitt» (sic). Venner av Wilde oppfordret ham til å ignorere fornærmelsen, men lord Alfred forsøkte å få ham til å saksøke markien, hvilket han gjorde. Påtalemyndigheten kjente imidlertid ikke til Wildes romantiske forhold til andre menn, og da Wilde ble spurt om dette, nektet han. Markiens forsvarsadvokat klarte å frembringe beviser for at Wilde hadde hatt seksuelle forhold til flere menn.

Rettssaken startet 3.april 1895 og varte i tre dager, med Edward Carson som Queensberrys forsvarer. Galleriet var fylt av tilskuere, men ingen kvinner. Bare to vitner var innstevnet: Klubbens ansatte, som tok imot Queensberrys kort, og Wilde selv. Wilde oppgav sin alder som 39 år. Carson, som hadde vært ved Trinity College samtidig som Wilde, visste at hans gamle studiekamerat måtte være fylt førti, og påpekte dette. Nå kunne Carson understreke den store aldersforskjellen mellom Wilde og den seksten år yngre Douglas, samt de omtalte gateguttene. Carson spurte ham først ut om hans forhold til Douglas, men her forelå det ingen beviser. Han fortsatte så med Dorian Gray: «Har De noen gang forgudet en ung mann grenseløst?» «Nei, jeg har aldri forgudet andre enn meg selv.» På rettssakens andre dag ble Wilde utspurt om privatlivet sitt: «Drikker De champagne?» «Ja, sterkt mot min leges ordre.» «Vi har ingen interesse av Deres leges ordre.» «Ikke jeg heller.» Wilde begynte å slappe av, og da Carson spurte hvorfor han ikke hadde kysset Douglas' tjener, Walter Grainger, svarte Wilde at gutten var stygg å se på, og at han ikke hadde kysset ham av samme grunn som han ikke ville kysset en dørmatte. At Wilde hadde kysset gutten hvis han hadde vært attraktiv, avslørte Wilde.[17] Nå trakk han etter råd fra sin advokat søksmålet, men Queensberry, som 5.april ble frikjent for anklagen om injurier, gav sine sakførere instruks om å oversende saksmappen til riksadvokaten.[18] Pressen skrev at «ingen sunttenkende mann eller kvinne i den engelsktalende verden kan la være å føle dyp taknemlighet overfor markien av Queensberry, som har ødelagt de dekadentes yppersteprest [Wilde]».[19]

A rectangular calling card printed with "Marquess of Queensberry" in copperplate script.
Queensberrys visittkort med den ærekrenkende påskriften «For Oscar Wilde posing somdomite.»

Allerede 6.april ble Wilde arrestert og satt i varetekt. Han ble løslatt mot kausjon, betalt av Douglas' bror Percy, som av den grunn ble slått ned på Piccadilly Circus 21.mai av faren sin, Queensberry, som også sørget for at ingen hoteller ville ta imot Wilde. Wildes venninne, forfatterinnen Ada Leverson som han kalte «Sfinks», og mannen hennes inviterte ham imidlertid til å bo hjemme hos dem. Saken kunne ha sluttet her, med Wilde offentlig vanæret; men påtalemyndighetene fortsatte, med ingen ringere enn regjeringsadvokaten, sir Frank Lockwood, som anklager. Det sies at Edward Carson som Wildes gamle studiekamerat bad Lockwood om å frafalle saken, men fikk til svar at myndighetene ikke torde, pga de navnene Queensberry hadde oppgitt i brevet sitt. Queensberry kan ha truet med å røpe Rosebery, som nå var blitt statsminister, og kunne sies å være skyld i selvmordet til markiens eldste sønn, som var gjenstand for utpresning fordi han hadde stått i forhold til Rosebery.[20] Dessuten var det snart valg, og regjeringen trengte å markere seg etter skandalen i Cleveland Street, der det i 1889 var blitt avslørt en bordell, hvor unge gutter fra det nærliggende telegrafkontoret tilbød sex til kunder fra aristokratiet. Regjeringen hadde den gang presset politiet til å utsette arrestasjonene til samfunnets støtter hadde rukket å fjerne sporene etter seg.[21]

Han ble arrestert 6. april 1895, tiltalt for 25 tilfeller av grov uanstendighet etter kriminalloven av 1885, som for første gang hadde omtalt «usømmelige forhold» mellom menn som kriminelle, med en maksimumsstraff på to år.[22] Det var den samme paragrafen som dronning Victoria sies å ha hatt innvirkning på, da hun ikke ville ha lesbiske forhold inn under paragrafen, fordi hun mente at «kvinner ikke gjør sånt».[23] Carson var nå erstattet av Charles Gill, som også kom fra Trinity College, men ingen venn av Wilde. Som en ekstra belastning gikk Wildes hjem til tvangsauksjon 24.april. Wildes livsførsel med opphold på luksushoteller hadde satt ham i dyp gjeld. Nå forlangte Queensberry saksomkostningene sine dekket. Alt, også barnas leker og Thomas Carlyles skrivebord, ble solgt til spottpris. Personlige brev ble rotet frem, og originale manuskripter forsvant.[24]

I den foregående rettssaken hadde Wilde opptrådt vittig og unnvikende; i sin egen rettssak gav han under krysseksaminasjonen et følelsesladd forsvar for «kjærligheten som ikke våger å si sitt eget navn». Han forsvarte seg med at han omgikkes unge menn fordi han likte ungdom. De indstevnede vitnene kunne imidlertid fortelle om leide rom hvor dagslyset aldri slapp inn, og hvor det fløt av kvinneparykker, -sko og -strømper, selv om de besøkende alltid var menn. I ventetiden før neste rettssak, som startet 20.mai, tryglet Constance og Wildes venner ham om å forlate landet. Men moren hans stod hardt på at han skulle møte i retten: «Hvis du blir, selv om du må i fengsel, vil du alltid være min sønn. Det gjør ingen forskjell for meg. Men reiser du, vil jeg aldri snakke med deg igjen,» sa hun.[25] Dermed ble Wilde værende, og ble funnet skyldig. Dommer i saken, den 77-årige sir Alfred Wills, fordømte Wilde hardt i sin domsavsigelse: «At De, Wilde, har vært sentrum i en krets av utbredt fordervelse av hesligste slags blant unge menn, er det umulig å nære tvil om.»[26]

To års fengsel[rediger | rediger kilde]

Oscar Wilde

Constance hadde sendt sønnene til Sveits. Nå reiste også hun.[27] Wilde ble 25. mai 1895 funnet skyldig i å ha begått homoseksuelle handlinger og dømt til to års hardt straffarbeid. Han ble først fengslet i Pentonville, deretter i Wandsworth, og til slutt i Reading. I Pentonville ble Wilde ansett som rustet til «hardt arbeid». Han måtte stå opp kl 6 og legge seg kl 19. Diaré var så utbredt at vaktene ble dårlige av stanken når de åpnet cellene om morgenen. De første månedene fikk ikke Wilde ha noen madrass, men sov på bare trebunnen. Han brukte flere måneder på å venne seg til fengselskosten: Velling, bønner, og én gang i uken kaldt kjøtt, så han gikk ned 11 kilo, noe som fikk ham til at se sunnere ut. 4.juli ble han overført til Wandsworth-fengselet, der maten var enda verre, og hvor han skulle betjene en tredemølle, stående i en kasse med venstre fot på den høyeste pedalen, og høyre på den laveste. Etter tre dager var diaréen hans så ille at han ble innlagt på sykestuen, der han fikk lov å snakke med andre fanger. Etterpå ble han satt til «lett arbeid», dvs rensing av fire pund lin daglig i sin egen celle. Fingrene hans ble såre av å plukke gamle tau fra hverandre, så de kunne tjæres og brukes til tetningsmateriale. Den liberale politikeren Haldane sørget imidlertid for at han fikk tilgang til bøker, selv om Madame Bovary, som han bad om, ble avslått som upassende.[28]

Queensberry forlangte å få dekket £ 677 til saksomkostninger, og Wilde måtte møte frem på det offentlige kontoret som erklærte ham bankerott. Utenfor stod Ross for å kunne ta av seg hatten for ham: «Menn er kommet til himmelen for mindre enn det,» skrev Wilde, som med bitterhet konstaterte at Douglas lot som ingenting, selv om beløpet var «mindre enn halvparten av hva jeg spanderte på deg i løpet av tre korte sommermåneder». Tvert om planla Douglas å offentliggjøre utsnitt av Wildes brev i den franske skandalepressen. Wilde ble dømt nettopp på grunnlag av brev han hadde skrevet til Douglas, og var sjokkert over at Douglas bak hans rygg ville offentliggjøre kjærlighetsbrev han hadde skrevet til ham fra fengselet. Ikke minst belastet det forholdet til Constance, som nå vurderte skilsmisse. Hun ombestemte seg likevel, etter at Wilde i et brev tryglet henne om å fortsette ekteskapet.[29]

Wilde satt ut fengselsstraffen sin til siste dag, og fikk ikke lov å snakke med noen.[30] En gang han besvarte en vennlig ytring fra en medfange, tok han på seg skylden for å ha snakket først, og ble straffet med to ukers isolering. En gang snudde han på hodet i kapellet og ble som straff fratatt madrassen sin. En morgen ramlet han og slo høyre øret mot steingulvet. Det påførte ham en skade som kom til å koste ham livet.[31]

Moren hans døde 3.februar 1896, etter å have bedt innstendig om å få treffe sin sønn en siste gang. Det ble avslått.[32] Wilde sa at den natten hun døde, hadde hun vist seg for ham i cellen, kledd i overtøy. Han bad henne ta av seg kappen og sette seg, men hun ristet trist på hodet og forsvant. Constance, som hadde bosatt seg i Genova med barna, dro hele veien fra Italia for selv å overbringe Wilde nyheten om hans mors død, som hun visste ville knuse ham helt. Han sa: «Ja, jeg vet det alt.» En gang hadde han fått en middagsinvitasjon til «Tretten-klubben», hvis formål var å bekjempe overtro, og hvor man var tretten gjester ved tretten bord. Han takket nei: «Jeg elsker overtro, som det elementet som fargelegger tanke og fantasi.» I 1893 hadde grev Louis Hamon undersøkt håndflatene hans: «Venstre hånd er en konges hånd, men den høyre er hånden til en konge som sender seg selv i eksil[33] «Når?» spurte Wilde. «Noen få år fra nå av...mellom ditt 41. og 42.år,» svarte Cheiro. I juli 1894 gikk Wilde også til fru Robinson, som han kalte «sibyllen i Mortimer Street». Hun sa: «Jeg ser et strålende liv for Dem til et visst punkt. Der ser jeg en mur. På den andre siden av muren ser jeg ingenting.» Wilde mente at det dreide seg om hans mors død.[34]

I fengselet fikk han bare lov til å skrive og ta imot et brev hver tredje måned. 20.november 1895 fikk Haldane ham overført til Reading-fengselet. Under transporten måtte han stå en halv time i fangedrakt og håndjern på en perrong på den sterkt trafikkerte Clapham Junction, der reisende kom strømmende til, hånlo og spyttet på ham. Wilde var 1,87 meter høy og lett å få øye på. Et år etterpå gråt han hver dag på det klokkeslettet da ydmykelsen fant sted. I Reading ble han satt til arbeid i hagen og biblioteket, og å binde inn bøker i brunt papir.[35] Senere fikk han etter dispensasjon penn og papir, og skrev i starten av 1897 et langt brev til Douglas, kjent som De Profundis (= fra dypet). Han fikk ikke tillatelse til å sende det, men etter løslatelsen bad han Ross om å lage en kopi og sende originalen til Douglas. Ross gjorde klokelig det motsatte, for Douglas ødela den tilsendte kopien i et raserianfall.[36] Ross utga etter Wildes død brevet i en meget forkortet versjon (omtrent en tredjedel) med tittelen De Profundis (1904). Det ble først utgitt i sin helhet i 1962.

Vennene hans møtte Wilde ved løslatelsen, deriblant Ada Leverson, som han hilste med ordene: «Sfinks, så vidunderlig av deg å vite akkurat hvilken hatt du skal ha på deg kl syv om morgenen for å møte en venn som har vært bortreist!»[37]

Wildes siste år[rediger | rediger kilde]

Etter løslatelsen forsøkte Wilde uten hell å gjenoppta sin karriere under navnet Sebastian Melmoth, som han hadde lånt fra Melmoth the Wanderer; en skrekkroman skrevet av hans grandonkel Charles Maturin og utgitt i 1820.[38] Melmoth er halvt mann og halvt djevel. Fornavnet Sebastian kom av Wildes glede over kunstverk som skildret Sankt Sebastian. «Fair as Sebastian and as early slain,» hadde han skrevet i sin ode ved Keats' grav i 1877.[39] Constance, som nå var bosatt med barna i Genova, bidro til hans underhold med £ 150 i året, men på den uttrykkelige betingelsen at han ikke traff Douglas.[40] Douglas' mor på sin side hadde også satt som betingelse for sin understøttelse av sønnen at han holdt seg unna Wilde. Wilde ønsket heller ingen gjenforening. «Hold for enhver pris Bosie unna!» sa han til vennene sine da han kom ut av fengsel. «Han spilte engang terning med sin far om livet mitt og tapte.»[41] Wilde var fast bestemt på å skape seg et nytt liv. I eksil i Dieppe begynte han å skrive The Ballad of Reading Gaol, som ble utgitt av Leonard Smithers, «den lærdeste erotomanen i Europa», da ingen annen forlegger ville ta i den.[42] I Dieppe omgikkes han kunstnere som Fritz Thaulow. Han fortalte Thaulow at han arbeidet på et essay han kalte A Defence of Drunkenness (et forsvar for fyll).[43]

Douglas bombarderte Wilde med brev som han besvarte. «My darling Boy», het det snart. Men Constance nektet ham å møte sønnene sine, selv om hun sendte bilder av dem. Hun skrev med ukarakteristisk voldsomhet: «Jeg forbyr deg å møte lord Alfred Douglas. Jeg forbyr deg å vende tilbake til det skitne, sinnssyke livet ditt... Jeg forbyr deg å komme til Genova.»[44]

Douglas' planlagte ankomst i Dieppe ble først forpurret av farens trussel om skandale. Senere påstod Douglas at han manglet penger til billetten, men omsider, 28. august 1897, steg han av toget i Rouen: «Stakkars Oscar gråt da jeg møtte ham på stasjonen. Vi gikk rundt hele dagen, arm i arm eller hånd i hånd, fullkomment lykkelige.» Natten ble tilbrakt på hotell, og Wilde sa: «Alle er rasende på meg for å ha gått tilbake til deg, men de forstår oss ikke.» Sammen leide de en villa med fire tjenere ved Napoli. Byen var kjent for sine gategutter, og Wilde sa: «Den greske bronsen hviler på muséene om dagen, og kan ses på gatene om natten... Jeg er forlovet med en fisker av uvanlig skjønnhet, atten år.» Constance hørte om utsvevelsene, og stanset understøttelsen. Wilde var rasende: «Hvordan kan hun innbille seg at hun kan påvirke eller kontrollere mitt liv?... Kvinner er så smålige, og Constance har ingen fantasi. Kanskje vil hun ha en ny rettssak som hevn; i så fall kan hun si at hun for første gang i sitt liv har påvirket meg. Jeg vil for himmelens skyld ønske at hun lar meg i fred.» Så gjorde hun det.[45]

Wilde så aldri igjen familien sin. Den sommeren hadde Constance tilbrakt i Schwarzwald med sønnene før hun dro tilbake til Italia, og de til skolegang i henholdsvis Heidelberg og Monaco. Senere fortalte Wilde at «Bosie i endeløse brev hadde tilbudt meg et hjem. Han tilbød meg kjærlighet, hengivenhet og omsorg, og lovte at jeg aldri skulle mangle noe. Etter 4 måneder godtok jeg tilbudet hans, men da vi møttes, fant jeg ham uten penger, uten planer, og han hadde glemt alle løftene sine. Hans eneste plan var at jeg skulle skaffe oss begge noen penger, hva jeg gjorde, £ 120. Bosie levde nok så fornøyd på dem. Men da det ble hans tur å bidra, ble han forferdelig, uvennlig, sjofel og gjerrig, unntatt når det dreide seg om hans egen fornøyelse, og da det tok slutt på understøttelsen min, reiste han sin vei. Det er, naturlig nok, den bitreste erfaringen i et bittert liv.»[46]

Douglas fortalte sin mor at han hadde «mistet den heftige lengselen etter hans selskap som jeg hadde før, og som skapte et smertefullt tomrom når han ikke var hos meg... Hvis jeg ikke hadde møtt ham igjen og levd sammen med ham i to måneder, ville jeg aldri kommet over lengselen etter ham». Lykkelig dekket hans mor de ubetalte regningene for villa og hotell i Napoli. Wilde syntes han samtidig kunne fått betalt de £ 500 som hadde gjort ham bankerott, som en æresgjeld, men Douglas mente at en gentleman normalt ikke betaler sin æresgjeld, og at ingen av den grunn tenker dårligere om ham.[47]

12.april 1898 sendte Wilde et fortvilt telegram til Ross: Constance var død, bare førti år gammel, etter enda en operasjon for ryggproblemene etter fallet i Tite Street. Wildes understøttelse ble nå utbetalt uten betingelser.[48] Hans største suksess, The Importance of Being Earnest, ble for første gang utgitt i 1899, men det ble stadig ansett for upassende å sette navnet hans på omslaget, så i stedet stod det «av forfatteren til Lady Windermere's fan». Wilde hadde nå tapt motet helt: «Jeg skrev da jeg ikke kjente livet. Nå som jeg kjenner meningen med livet, har jeg ingenting mer å skrive.» Med Constances død var døren til barna stengt for alltid; Wilde bønnfalt formynderen om å få lov til å skrive til dem når de ble eldre, men fikk avslag.[49] «Min vei tilbake til et nytt liv ender i graven hennes.»[50]

Bosatt på det billige hotell d'Alsace i Paris pådro Wilde seg en alvorlig ørebetennelse. Han gjennomgikk en mislykket operasjon på hotellrommet i oktober 1900. 27. november hadde han utviklet meningitt. Ross ble tilkalt, og satt ved sengen da han døde tre dager senere. («Tapetet er redselsfullt; enten skal det vekk, eller så skal jeg!» og «Champagne – jeg dør over evne!)» Ross oppfylte hans siste ønske og hentet en katolsk prest, som opptok ham i den romersk-katolske kirke, som han hadde beundret siden tyveårsalderen i Oxford, da han begynte å oppsøke katolske messer. Douglas kom for sent, men deltok i begravelsen i Saint Germain-des-Près-kirken. Den taktfulle hotellverten nevnte ikke Wildes gjeld, og dekket også legeregningene hans. «Å dø i Paris er faktisk en meget besværlig og dyr luksus for en utlending», skrev Ross da han i 1902 omsider hadde betalt Wildes utestående hotellregning, utstedt til «herr Melmoth».[51]

Gravsted og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Statue av Oscar Wilde, utført av Danny Osborne, på Merrion Square i Dublin.

Wilde fikk en stakkarslig begravelse i en leid grav utenfor Paris' murer. Ni år senere, da konkursgjelden var betalt ved posthumt salg av verkene hans, fikk Ross råd til å flytte ham til det nåværende gravstedet på Le Père Lachaise-kirkegården i Paris.[52] Constance ble gravlagt på Staglieno-kirkegården i Genova. Wilde besøkte graven hennes ett år etter hennes død: «Jeg ble dypt rørt – samtidig opplevde jeg det nytteløse i alle beklagelser.» Ordene "wife of Oscar Wilde" ble først skrevet på gravstenen i 1963.[53]

På Wildes egen kiste kom det ved en feil til å stå Oscard, som rimer på discard (= å kassere). -d ble fjernet etter protester fra Ross. En venninne av Wilde skjenket Ross £ 2.000 til et gravmonument tegnet av Jacob Epstein. Da det ble reist i 1912, protesterte franske myndigheter mot figurens synlige kjønnsdeler, som så ble dekket av gips. Epstein nektet å endre verket sitt, og monumentet ble dermed stående slik til 1914. Ross døde i 1918. Etter eget ønske ble urnen hans plassert på baksiden av Wildes gravsten, men først i 1950, ved femtiårsdagen for Wildes død.[54]

Alfred Douglas døde i 1945. Han avsverget homofili, ble katolikk, inngikk et ekteskap med poeten Olive Custance som varte i ti år og resulterte i sønnen Raymond, og ble redaktør av det litterære tidsskriftet Academy. Som vitne i en rettssak uttalte han om Wilde: «Jeg mener at han hadde en diabolsk innflytelse på alle han traff. Jeg mener at han er den største ondskapens makt som har vist seg i Europa de siste 350 år. Han var djevelens udsending på enhver tenkelig måte. Han var en mann hvis hele formål i livet var å angripe og håne dyden, og å undergrave den på enhver mulig måte, seksuelt og ellers.» Selv anla Douglas sak mot Evening News i 1921, fordi avisen ved en misforståelse hadde satt en flengende nekrolog om ham på trykk. Han satt selv seks måneder i fengsel, da han hadde anklaget Churchill for å ha latt seg bestikke av en tysk bankier, Ernest Cassels, til å inngi en villedende rapport om slaget ved Jylland. Det var Douglas' høyeste ønske å bli fengslet liksom Wilde, og under oppholdet skrev han diktet In Exelcis, et tilsvar til Wildes De Profundis.[55]

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Estetikk[rediger | rediger kilde]

A tall man rests on a chaise longue, facing the camera. On his knees, which are held together, he holds a slim, richly bound book. He wears knee breeches which feature prominently in the photograph's foreground.
Oscar Wilde i New York i 1882.

Mens han studerte ved Oxford, ble Wilde kjent for sin deltagelse i de estetiske og dekadente bevegelsene. Han fikk seg langt hår, var åpent nedlatende overfor «mandige» idretter, og pyntet værelsene sine med påfuglfjær, liljer, blått porselen og andre kunstgjenstander.

Wilde var svært imponert over de engelske forfatterne John Ruskin og Walter Pater, som forsvarte kunstens sentrale rolle i livet. Senere ironiserte han over dette synet da han skrev (i romanen Bildet av Dorian Gray) at «all kunst er unyttig». Dette sitatet gjenspeiler dessuten Wildes støtte til den estetiske bevegelsens grunnprinsipp: «Kunst for kunstens egen skyld». Den estetiske bevegelsen fikk en varig innflytelse på engelsk dekorativ kunst. Som den ledende estetiker ble Oscar Wilde en av sin tids mest fremtredende personligheter. Selv om han ble latterliggjort for sine paradokser og vittigheter, ble han flittig sitert.

I 1879 begynte Wilde å forelese om estetiske verdier i London. På rundreisen i USA og Canada ble han både slaktet og hyllet. Da han kom tilbake til Storbritannia, arbeidet han som kritiker for Pall Mall Gazette i årene 1887-89, hvorpå han ble redaktør av Woman's World.

Litterære verker[rediger | rediger kilde]

Punch: "The poet is Wilde, but his poetry's tame."

Wilde hadde allerede i 1881 utgitt et utvalg av sine dikt, men de vekket ikke større begeistring. Wilde betalte selv for å få dem trykt opp i et opplag på 750. Punch skrev om diktsamlingen: «The poet is Wilde, but his poetry's tame.» Han figurerte jevnlig i Punch's spalter som «Jellaby Postlethwaite, den «ganske så for meget» estetiske poet», noe Wilde selv moret seg godt over.[56] Andre anmeldelser var mer positive, men Wildes gamle universitet i Oxford returnerte et eksemplar etter avstemning, begrunnet med at innholdet var «lånt» fra Shakespeare, John Donne og diverse andre.[57] Hans mest kjente eventyr, The Happy Prince and Other Tales (Den lykkelige prins og andre historier), kom i 1888. I 1892 kom det en ny eventyrsamling, The House of Pomegranates (= Granateplenes hus), som forfatteren beskrev som tiltenkt verken det britiske barn eller det britiske folk.

Hans eneste roman, The Picture of Dorian Gray (Bildet av Dorian Gray), ble utgitt i 1891. Der fantes paralleller mellom hovedpersonens liv og Wildes, og dette ble også anført som bevis i rettssaken mot ham.

Wildes favorittgenrer var sosietetskomedier og skuespill. En venn sa at en farse skal være som en mosaikk, men Wilde sa nei, «den skal være som et pistolskudd».[58] Hans første virkelige suksess med et større publikum var dramaet Lady Windermere's Fan i 1892, som ble fulgt opp med A Woman of No Importance (1893), An Ideal Husband (1895) og The Importance of Being Earnest (Hvem er Ernest?, 1895), Wildes mesterverk, hvor han utsatte overklassen for skarp satire. Ordet earnest (= oppriktig) var Victoria-tidens slang for «homofil». Tre år før Wildes skuespill var ordspillet tittel på diktsamlingen Love in earnest av John Gambril Nicholson, som kunne leses både som «Oppriktig kjærlighet» og «Homofil kjærlighet».[59] Etter Wildes arrestasjon ble navnet hans fjernet fra plakater og programmer for forestillingen The Importance of Being Earnest, som likevel ble oppført til og med 8.mai for å hjelpe Wilde økonomisk. Den ble deretter erstattet med et stykke som ironisk nok het The Triumph of the Philistines (= Småborgernes triumf).[60]

Iokanaan og Salome. Illustrasjon av Aubrey Beardsley til 1893-utgaven av Salome.

I 1893 forbød forleggeren en oppsetning av skuespillet Salomé, men det ble satt opp i Paris året etter, og dannet senere utgangspunkt for Richard Strauss' opera med samme navn. I England ble Salomé ikke offentlig oppført før i 1931.[61] Strauss' opera hadde premiere i Dresden i 1905. Før han fikk sette opp operaen i London i 1909, måtte alle bibelske henvisninger fjernes, og Salomé ikke synge til Johannes Døperens avhugde hode, men til et blodig trug. Der ble likevel gitt tillatelse til at truget kunne dekkes av et klede, som imidlertid ikke fikk danderes så det skapte inntrykk av at det lå et hode under.[62] Salomé ble omtalt som «en orientalsk Hedda Gabler», og Ibsens skuespill hadde da også gjort inntrykk på Wilde, som så oppføringen i London, og etterpå sa: «Jeg følte medlidenhed og skrekk, som om stykket hadde vært gresk.»[63]

Hans aforismer lever: Work is the curse of the drinking classes. (Arbeid er den drikkende klasses forbannelse). One should either be a work of art, or wear a work of art. (Enten skal man være et kunstverk, eller ha på seg ett.) To love oneself is the beginning of a life-long romance. (Å elske seg selv er begynnelsen til en livslang kjærlighetsaffære.) I Lady Windermere's Fan sier lord Darlington: «I can resist everything except temptation.» («Jeg kan motstå alt, unntatt en fristelse».) Lorden taler om flørting, men setningen kom til å stå for Wildes egne utskeielser, og tjene som en flåsete unnskyldning for andre. Wildes bror Willie anmeldte skuespillet anonymt i The Daily Telegraph som «dårlig, men det vil få suksess».[64] Henry James, som hatet «Hosscar», gikk glipp av premieren på sitt eget skuespill Guy Domville for å se An Ideal Husband i stedet. På vei fra den jublende salen til sitt eget skuespill spurte han seg: «Hvordan kan et stykke gjøre noe ved et publikum som det der gjør suksess hos?» James ble møtt av et forarget publikum som buet ham og stykket hans ut, og skrev aldri for scenen igjen.[65]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

A low rectangular public monument, with a bust of Wilde's face built into one raised end, at the other at seat that one straddles to experience being in conversation with Wilde.
«A Conversation with Oscar Wilde» – benk utført av Maggi Hambling, i Adelaide Street, ved Trafalgar Square.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Holland 1998, s. 13.
  2. ^ Gardiner 1995, s. 13.
  3. ^ Gardiner 1995, s. 19.
  4. ^ «The tragedy of Oscar Wilde's half-sisters», Irish Identity
  5. ^ Holland 1998, s. 38.
  6. ^ Holland 1998, s. 39.
  7. ^ Holland 1998, s. 43.
  8. ^ Holland 1998, s. 55–56.
  9. ^ Holland 1998, s. 62–63.
  10. ^ Belford 2000, s. 75.
  11. ^ Gardiner 1995, s. 52–56.
  12. ^ Belford 2000, s. 131.
  13. ^ Belford 2000, s. 130.
  14. ^ Gardiner 1995, s. 75.
  15. ^ Holland 1998, s. 124.
  16. ^ Belford 2000, s. 174–75.
  17. ^ Barbara Belford: Oscar Wilde – a certain genius (s. 252-4)
  18. ^ Mervyn Holland: Oscar Wildes familiealbum (s. 180-2)
  19. ^ Juliet Gardiner: Oscar Wilde (s. 125-31)
  20. ^ Mervyn Holland: Oscar Wildes familiealbum (s. 182-6)
  21. ^ Mervyn Holland: Oscar Wildes familiealbum (s. 151)
  22. ^ Barbara Belford: Oscar Wilde – a certain genius (s. 256)
  23. ^ Juliet Gardiner: Oscar Wilde (s. 133)
  24. ^ Barbara Belford: Oscar Wilde – a certain genius (s. 257-9)
  25. ^ Juliet Gardiner: Oscar Wilde (s. 147)
  26. ^ Juliet Gardiner: Oscar Wilde (s. 139)
  27. ^ Mervyn Holland: Oscar Wildes familiealbum (s. 184)
  28. ^ Barbara Belford: Oscar Wilde – a certain genius (s. 265-7)
  29. ^ Juliet Gardiner: Oscar Wilde (s. 142-4)
  30. ^ Juliet Gardiner: Oscar Wilde (s. 141)
  31. ^ Barbara Belford: Oscar Wilde – a certain genius (s. 267-9)
  32. ^ Mervyn Holland: Oscar Wildes familiealbum (s. 191)
  33. ^ Mervyn Holland: Oscar Wildes familiealbum (s. 135-6)
  34. ^ Barbara Belford: Oscar Wilde – a certain genius (s. 231)
  35. ^ Barbara Belford: Oscar Wilde - a certain genius (s. 268-9)
  36. ^ Mervyn Holland: Oscar Wildes familiealbum (s. 188-9)
  37. ^ Mervyn Holland: Oscar Wildes familiealbum (s. 192)
  38. ^ Maturin, Charles: Melmoth the Wanderer, e-bok
  39. ^ Gardiner 1995, s. 149.
  40. ^ Holland 1998, s. 146.
  41. ^ Holland 1998, s. 190.
  42. ^ Holland 1998, s. 200.
  43. ^ Belford 2000, s. 281.
  44. ^ Gardiner 1995, s. 151.
  45. ^ Belford 2000, s. 285–88.
  46. ^ Gardiner 1995, s. 152.
  47. ^ Belford 2000, s. 288–89.
  48. ^ Gardiner 1995, s. 153.
  49. ^ Holland 1998, s. 196–200.
  50. ^ Belford 2000, s. 290.
  51. ^ Gardiner 1995, s. 153–55.
  52. ^ Mervyn Holland: Oscar Wildes familiealbum (s. 203)
  53. ^ Mervyn Holland: Oscar Wildes familiealbum (s. 197)
  54. ^ Barbara Belford: Oscar Wilde - a certain genius (s. 309-10)
  55. ^ Barbara Belford: Oscar Wilde – a certain genius, s. 310-311
  56. ^ Holland 1998, s. 71.
  57. ^ Gardiner 1995, s. 45.
  58. ^ Belford 2000, s. 248.
  59. ^ «How The Importance of Being Earnest got its name», The Telegraph 27. juli 2008
  60. ^ Belford 2000, s. 258.
  61. ^ Gardiner 1995, s. 90.
  62. ^ Belford 2000, s. 202.
  63. ^ Belford 2000, s. 202–203.
  64. ^ Belford 2000, s. 194–95.
  65. ^ Belford 2000, s. 234–35.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Belford, Barbara: Oscar Wilde – a certain genius, Bloomsbury, 2000. ISBN 0-7475-5027-1
  • Gardiner, Juliet: Oscar Wilde, London: Collins & Brown, 1995. ISBN 1-85585-242-X.
  • Holland, Mervyn: Oscar Wildes familiealbum, Oslo: Geelmuyden.Kiese, 1998. ISBN 82-7547-015-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Oscar Wilde – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Oscar Wilde – sitater
Historiske samfunn