Ateisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Paul Henri Thiry d'Holbach, fransk 1700-tallsforfatter og filosof var en av de første som beskrev seg selv som ateist, og han fikk stor betydning for ateismens utvikling.

Ateisme, avledet fra greske atheos, «uten gud», [1] er tankeretning, filosofi eller overbevisning som går ut på at det ikke finnes noen (personlig) gud, guder eller høyere makter. [1][2] Begrepet ateisme spenner fra å mangle tro på en eller flere guder til å ta aktiv avstand fra enhver form på tro på det guddommelige. I begge tilfeller er ateisme, i kontrast til dets motsetning teisme, en tankeretning og overbevisning at gud ikke finnes. [3][4]

Innhold

[rediger] Etymologi

Gud

Konseptet Gud
Gud  · Gudsbevis  · Demiurg
Monisme  · Unitarisme  · Dualisme
Treenighet  · Teologi

Typer gudstro
Teisme  · Monoteisme  · Polyteisme
Panteisme  · Panenteisme  · Henoteisme
Deisme  · Pandeisme

Synet på Guds eksistens
Ateisme  · Agnostisme
Ignostisisme  · Apateisme

Erfaring og praksis
Tro  · Bønn  · Åpenbaring
Mystikk  · Esoterikk

Beslektede temaer
Religion  · Filosofi  · Myte
Metafysikk  · Gnostisisme · Ontologi
Det greske ordet αθεοι (atheoi), slik det finnes i brevet til Efeserne i et gammelt manuskript av Det nye testamente, ofte oversatt til «de som er uten gud».

I tidlig antikk gresk hadde adjektivet atheos (ἄθεος, fra negasjonen ἀ- + θεός «gud») i betydning «gudløs». Det ble først benyttet som et kritisk begrep som løselig betydde «ugudelig» eller «vantro». På 400-tallet f.Kr. begynte ordet å indikere en mer bevist og aktiv gudløshet i betydningen «avrevet forhold til gudene» eller «benekte»gudene". Begrepet ἀσεβής (asebēs) ble derfor benyttet mot de som nektet eller ikke viste respekt for de lokale gudene, selv om de trodde på andre guder. Moderne oversettelser av antikke tekster gjengir stundom atheos som «ateistisk». Som et abstrakt substantiv var det også ἀθεότης (atheotēs), «ateisme». Cicero omskrev det greske ordet til latinske atheos. Begrepet fant hyppig bruk i debatten mellom de tidlige kristne og grekerne hvor begge sider benyttet det i nedsettende betydning på hverandre. [5]

Begrepet ateist (fra franske athée), i betydningen av «en som benekter eller ikke tror på eksistens av Gud», [6] går kronologisk forut atheism på engelsk, hvor det først er funnet så tidlig som 1566, [7] og på nytt i 1571. [8] Ateist som merkelapp på de som ikke tror, de gudløse, ble brukt i England så tidlig som 1577. [9] Det engelske begrepet atheism ble avledet fra franske athéisme og benyttet i engelsk en gang rundt 1587. [10] Beslektede ord oppsto senere: deist i 1621, [11] teist i 1662, [12] og teisme i 1678. [13] På den tiden hadde deist og deisme allerede den meningen som de har i dag, og begrepet teisme kom til bli motsetningen til deisme.

Religionshistorikeren og forfatteren Karen Armstrong har skrevet at «I løpet av 1500- og 1600-tallet var ordet «ateist» fortsatt reservert utelukkende for polemisk bruk... Begrepet «ateist» var en fornærmelse. Ingen ville drømt om å kalle seg selv for en ateist.» [14] På midten av 1600-tallet var det fortsatt ansett som umulig å ikke tro på Gud. [15]

Ateisme ble først benyttet for å beskrive en selverklært tro på slutten av 1700-tallet, særlig for å betegne en mangel på tro på den monoteistiske abrahamittiske gud. [16] På 1900-tallet bidro globaliseringen til at begrepet spredte seg til å få betydningen mangel på tro på alle guder og guddommer. [17] En del ateister har dog uttrykt tvil om behovet for begrepet ateisme. I boken Letter to a Christian Nation («Brev til en kristen nasjon») har forfatteren Sam Harris skrevet: «Faktisk, «ateisme» er et begrep som aldri skulle ha eksistert. Ingen trenger noen gang å identifisere seg selv som en «ikke-astrolog» eller en «ikke-alkemist». Vi trenger ikke ord for folk som tviler på at Elvis fortsatt lever eller at romvesener har reist gjennom galaksen kun for å plage bønder og deres kuer. Ateisme er ingenting annet enn støy fornuftige mennesker lager i nærvær av urettferdige religiøse trosretninger.» [18]

[rediger] Agnostisk ateisme og gnostisk ateisme

Ateisme og agnostisisme er ord som ofte blir brukt om hverandre, men som defineres på forskjellige måter. Det er vanlig å si at ateisme og teisme er ord som omhandler tro, mens agnostisisme og gnostisisme er ord som omhandler kunnskap. Når det gjelder ateister kan man dele opp dette segmentet i to grupper bestående av agnostiske ateister og gnostiske ateister. Også kjent som svak ateisme og sterk ateisme. Forskjellen er at en agnostisk ateist/ svak ateist gjerne vil understreke at han ikke benekter guders eksistens, men har en mangel av tro. Derimot vil en gnostisk ateist / sterk ateist fremheve at han/hun er overbevist om at teismen er falsk og at det ikke finnes guder. Den ene ser seg selv å være uten kunnskap om guds eksistens, mens den andre hevder å ha kunnskap. [19]

[rediger] Vitenskapelige og historiske begrunnelser

Vitenskap er basert på observasjonen at universet er styrt av naturlover som kan bli forstått gjennom gjentatte eksperimenter (etterprøvbarhet eller reliabilitet). Vitenskap fungerer som et pålitelig, rasjonelt grunnlag for forutsigelser og konstruksjon. Som forskere, bruker ateistiske skeptikere kritisk tenkning til å avgjøre påstander, og baserer ikke påstander på religiøs tro eller andre ikke-falsifiserbare kategorier. Noen filosofer, som bl.a. filosofen Jürgen Habermas, holder seg til en «metodologisk ateisme», en mer spesifikk variant av vitenskapens metodologiske naturalisme, til å synliggjøre at uansett personlig overbevisning, så inkluderer de ikke teistiske forutsetninger i sine metoder.[20]

De fleste teistiske religioner sier at menneskeheten og universet ble skapt av en gud (eller flere guder) og at guden fortsetter å virke i universet. I kontrast mener ateister (og flere og flere teister) at siden dette kommer i konflikt med vitenskapelige forklaringer, (spesielt geologi, biologi, astronomi og kvantefysikk) så svekkes de teistiske skapelsesberetningene. Charles Darwin og evolusjonslæren stod for et gjennombrudd på denne fronten.

Vitenskap presenterer et helt annet syn på menneskehetens plass i universet enn de teistiske religionene. Vitenskapelig fremgang har kontinuerlig undergravd grunnlaget for religion. Historisk har religioner involvert overnaturlige krefter som har blitt knyttet til uforklarte fysiske fenomener. I antikkens Hellas, for eksempel var Helios solguden, Zevs tordenguden og Poseidon guden over jordskjelv og havet. I fraværet av en pålitelig vitenskapelig teori til å forklare fenomenene, så tilla menneskene dem til overnaturlige krefter. Vitenskapen har siden eliminert behovet for overnaturlige forklaringer. Oppfatningen at rollen til guder er å fylle igjen de gjenværende «hullene» i vitenskapelig forståelse har siden blitt kjent som «God of the gaps». [21]

Antropologer ser på religioner som sosiale konstruksjoner som bør bli analysert historisk fra et uavhengig ståsted. Ateister pleier å argumentere at så godt som alle kulturer har deres egen skapelsesmyte og guder, og at det ikke er noen åpenbar grunn til å tro at en bestemt gud – f.eks. Jahve – har en spesiell status over andre guder som ikke oppfattes som reelle – f.eks. Odin – eller at den ene kulturens gud er mer riktig enn den andres. Alle kulturer har også forskjellige, og ofte gjensidig utelukkende religiøse oppfatninger — ingen mer sannsynlige enn de andre, noe som får valget av en spesifikk religion til å virke ganske tilfeldig. Nærmere bestemt at det først og fremst er basert på hvor man er født.

[rediger] Filosofiske og logiske begrunnelser

Når de teologiske påstandene flytter seg fra det spesifikke og observerbare til det generelle og metafysiske, så pleier ateistiske motforestillinger å flytte seg fra det vitenskapelige til det filosofiske. Ateister viser til at bevisbyrden ligger på de troende, ikke de som ikke tror, til å rettferdiggjøre sitt syn. [22] På denne måten sier ateister at grunnen til at de ikke er teister er fordi de ikke har latt seg overbevise av teistiske argumenter og bevisføring. Herunder, de mest kjente metafysiske gudsbevisene blant andre det ontologiske gudsbevis det kartesiske gudsbevis og det kosmologiske gudsbevis, et av Thomas Aquinas' gudsbevis.

Andre ateister baserer sin posisjon på en mer aktiv logisk analyse, og påfølgende avvisning av teistiske påstander. Argumentene mot at Gud finnes forsøker å vise at den tradisjonelle jødisk-kristne oppfatningen av Gud enten er meningsløs, selvmotsigende, eller motsier kjente vitenskapelige eller historiske fakta, og at en denne guden derfor ikke finnes.

Det mest kjente av disse argumentene er det ondes problem, som den kristne apologeten William Lane Craig har kalt «atheism's killer argument».[23] Argumentet er at eksistensen av ondskap i verden motbeviser eksistensen av en gud som samtidig er god og allmektig, for en god gud ville forsøkt å fjerne ondskap, og en allmektig gud ville vært kapabel til å gjøre det. Teister vil vanligvis svare med at vi har fått fri vilje som gjør mennesker i stand til å synde. Det ateistiske oppfølgerargumentet er argumentet om ikke-tro [24] også kjent som argumentet om «guddommelig skjulthet», som sier at hvis en allmektig Gud eksisterer, og ville at han skulle bli trodd på av alle, så ville han ha bevist sin eksistens til alle. Siden det finnes ikke-troende, så betyr det at det enten ikke finnes noen allmektig gud, eller Gud vil at han skal bli trodd på.

Et annet slikt argument er teologisk nonkognitivisme, som sier at religiøst språk, og spesifikke ord som «Gud», ikke er kognitivt meningsfulle. Dette argumentet var populært i det tidlige 20. århundret blant tilhengere av logisk positivisme som Rudolph Carnap og A.J. Ayer, som sa at snakk om guddommer er bokstavelig talt nonsens. Slike argumneter har siden blitt diskreditert blant filosofer, men blir fortsatt brukt av agnostikere, som ser på spørsmålet om Gud finnes som meningsløst eller umulig å vite, og apateister, som ser på det som helt irrelevant. Lignende, det transcendentale argumentet for Guds ikke-eksistens, en reversering av det mer kjente transcendentale gudsargument, holder at logikk, vitenskap og moral kan bare bli rettferdiggjort ved å rette seg mot et ikke-teistisk syn på verden.

[rediger] Personlige, sosiale og etiske begrunnelser

Ateister legger gjerne til grunn sosiale, psykologiske, praktiske og andre personlige ting for deres ikke-tro. Dette er grunner som retter seg direkte mot resultatene av religionenes etikk, og er for en stor del basert på hvilke religioner ateisten møter og kjenner til snarere enn altomfattende argumenter mot all religion. Noen mener at ateisme gir bedre forutsetninger for et bra liv, eller at det er mer etisk og er mer nyttig enn teisme. Slike ateister sier gjerne at å søke etter forklaringer i naturvitenskapene er bedre enn å prøve å forklare fenomener overnaturlig. Det argumenteres også for at ateisme tillegger folk større personlig ansvar for sine handlinger. Motsatt, mener de at religioner forklarer dårlige handlinger med irrelevante faktorer og trenger trusler om straff og løfter om belønning for at folk skal forholde seg moralske. Noen ateister misliker restriksjonene som de religiøse reglene pålegger deres personlige frihet, da denne typen religiøs moral er subjektiv og tilfeldig. Et vanlig argument er ellers at enkelte typer teisme frembringer umoral, fordi vold, religiøs krigføring, henrettelser, mord og terrorisme har blitt utført, tillatt eller rettferdiggjort av religiøse tekster eller oppfatninger. Mange ateister finner det også vanskelig å forstå at tro skal være mer viktig enn gode handlinger: Mens en morder i følge enkelte kristne retninger kan komme til himmelen ved å ta i mot Jesus, så vil en bonde fra en avsidesliggende asiatisk bygd havne i Helvete fordi han ikke har hørt om Jesus. Helvete er ellers et utbredt argument mot at Gud er god, fordi en god Gud ikke ville tillat at et slikt sted eksisterer.

På samme måte som troende ofte begynner å tro fordi de oppfatter at de har hatt en religiøs opplevelse, så vil ateister basere sitt syn på mangelen av en slik opplevelse eller ved å forklare eventuelle opplevelser på en naturlig måte.

Ateister argumenterer også for at religionenes vektleggelse av tro kan undergrave behovet for å kontinuerlig søke ny viten og forklaringer. For eksempel: Hvis man aldri hadde betvilt at Gud skapte jorden og menneskene, så ville det ikke vært behov for å forske på hvordan livet ble til. [25] Stephen Hawking skrev også i sin bok «A brief History of Time» at Paven oppfordret ham og andre forskere til å ikke fordype seg i opprinnelsen av universet fordi det området tilhørte Gud. [26]

[rediger] Ateismens historie

Historisk er det ofte vanskelig å skille klart mellom ateisme, agnostisisme og former for teisme. Ateismen og agnostisismen har ofte vært av religiøs karakter. Både innenfor gresk, kinesisk og indisk tradisjon oppstod tidlig tanken at den egentlige, dypeste virkelighet ikke er de mange guder, men en upersonlig, altgjennomstrømmende kosmisk kraft. Dette innebar ikke nødvendigvis at gudenes eksistens ble benektet, bare at deres innflytelse ble drastisk redusert.[27]

[rediger] India

Den indiske materialismen, var mer ateistisk enn den greske og kinesiske. De eldste skriftene antas å være fra ca. 600 f.v.t. Det hevdes at bare denne verden eksisterer og at det ikke finnes et hinsidig liv. Sjelen eksisterer ikke uavhengig av legemet. Det finnes ingen annen årsak enn naturen, som forøvrig er likegyldig overfor godt og ondt. Moderne indisk materialisme og ateisme skyldes mer innflytelse fra Vesten enn fra den gamle indiske materialismen. Jainismen, en ca. 2500 år gammel religion, er meget asketisk og etisk med tro på sjelevandring, sjelens frelse og en rettferdig, naturlig verdensordning. Den regner seg som strengt ateistisk, idet enhver forestilling om en gud forkastes; imidlertid anerkjenner den eksistensen av guddommer, men de er ikke allvitende og kan bare gi visse verdslige fordeler. Innen hinduismen er det plass til både teister og ateister, bare man aksepterer vedaskriftene. I Rigveda, det eldste av vedaskriftene, og som er ca. 3000 år gammelt, finner agnostiske utsagn som: «Hvor universet kommer fra, om det ble skapt eller ikke, se det vet bare Han som bor i de øverste himlene. Eller kanskje Han ikke vet det, Han heller. (...) Pris Indra, dersom Han da finnes. Folk sier til hverandre: Indra finnes ikke, hvem har sett ham, hvem er det vi skal prise?» Den tidlige buddhismen hadde ingen tanke om en evig sjel, eller en høyeste guddom som årsak til og opprettholder av verden, men et stort antall guder, mektigere enn menneskene, var underlagt de samme vilkår som menneskene, nemlig fødsel, død og gjenfødelse.[27]

[rediger] Hellas

Flere av de greske filosofene opererte med gudsbegreper som vanskelig kan sies å representere teisme i vanlig forstand. Enkelte kan også karakteriseres som agnostikere. Xenophanes: (ca. 565-ca. 470 f.v.t.): «Etiopierne påstår at gudene er brednesete og sorte, trakerne forestiller seg dem med rødt hår og blå øyne. Hadde hester og kuer hatt guder, ville disse sett ut som hester og kuer.» Protagoras (ca. 490-420 f.v.t.) skal ha sagt: «Om gudene kan jeg ikke vite hvorvidt de eksisterer eller ikke, eller hvilken form de har, for det er meget som hindrer en slik viten: sakens dunkelhet og menneskelivets korthet», samt «Mennesket er målestokken for alle ting, for de ting som er: at de er, og for de ting som ikke er: at de ikke er». Materialisten Demokrit (ca. 460-370 f.v.t.) mente at «gudene» var sammensatt av særlige finkornete atomer, men som forøvrig var forgjengelige og ikke grep nevneverdig inn i verden og dens forløp. Materialisten Epikur (341-270 f.v.t.) mente at gudene levde «mellom verdenene». Disse lignet på menneskene, men blandet seg ikke opp i hva menneskene gjorde. Materialisten Lucrets (ca. 96-55 f.v.t.): «Ulykksalige menneskeslekt! Hvilke plager har du ikke av disse skumle gudene som du selv har skapt deg! Hvilke redsler selv for små barn! Ekte fromhet er jo ikke å varte opp med religiøse fakter og nesegrus tilbedelse, eller ofringer på altere, men å kunne møte det som livet byr deg med sindighet.»[27]

[rediger] Kina

Kineserne skal ha hatt en gjennomgående agnostisk holdning. Xun Zi (ca. 298-238 f.v.t.) oppfattet Himmelen som identisk med naturen, og den grep ikke inn i sine egne lover for å utføre mirakler. Xun Zi mente at ånder bare var noe forrvirrede mennesker forestilte seg. Wang Ch'ung (ca. 27-97 e.v.t.) prøvde å gi naturalistiske forklaringer. Han kritiserte mange av samtidens fordommer og overtro. Den kinesiske taoismen opererte også med religiøse tenkemåter som vanskelig lar seg innordne i Vestens teismebegrep.[27]

[rediger] Vesten

Karl Marx
Baron d'Holbach

I den vestlige verden er det vanskelig å identifisere egentlige ateister før på 1600- eller 1700-tallet. Den åpne og konsekvente ateismen i Europa oppstod med opplysningstiden, etter at kirkens totale kulturherredømme hadde begynt å slå sprekker enkelte steder. Dette har ført til at vestlig ateisme har hatt en brodd mot kristendommen og ateisme er en av drivkreftene bak sekularisering.[trenger referanse] Vi kan nevne den franske naturvitenskapsmannen baron d'Holbach (1723-89), som betraktet hele verden som en komplisert maskin som gikk etter mekaniske lover, og encyclopedistene Denis Diderot (1713-84) og Helvetius (1715-71). I 1811 ga den britiske dikteren Percy Bysshe Shelley (1792-1822) ut «Necessity of Atheism»[28]. Shelley ble umiddelbart utvist fra University College i Oxford.

Richard Carlile (1790-1843) var på 1820-tallet den første offentlige forkjemper for ateismen i Storbritannia. Tyskeren Ludwig Feuerbach (1804-1872) ga i 1841 ut boken «Kristendommens vesen»[29]. Han mente at menneskene i religionene projiserte et forstørret bilde av seg selv på universet. Mennesket var et barn i religionen. Feuerbach påvirket Karl Marx (1818-83) som mente at «den religiøse elendighet er et uttrykk for den virkelige elendighet og samtidig protestholdningen mot den virkelige elendighet. Religionen er det betrengte kreaturs hjertesukk, en hjerteløs verdens sinn og en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Det å oppheve religionen som folkets illusoriske lykke betyr å stille kravet om dets virkelige lykke.» [30]

Den russiske anarkisten Michail Bakunin (1814-76) skrev i 1871 «Gud og staten»[31], hvor han blant annet sa at «hvis Gud virkelig eksisterte skulle det være nødvendig å avskaffe ham». Friedrich Nietzsche (1844-1900) mente at «gud er død»[32], og at det ikke fantes noen idealer, verdier eller normer som hadde objektiv gyldighet. Mennesket var tvunget til å være gud, og selv frembringe de idealer, verdier og normer som gjør det mulig for mennesket å orientere seg i verden. Han fremholder den sterke, sunne dennesidighet, den leende lykke, den begeistrede - og trassige - godtagelse av det meningsløse liv i dets skjønnhet, gru og fylde. Sigmund Freud (1856-1939) mente at gudsforholdet ligner det forholdet et barn har til sine foreldre, spesielt til faren sin.[27]

[rediger] Norge

Arnulf Øverland (1889-1968) ble i 1933 tiltalt for blasfemi etter å ha holdt foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage»[33] i Studentersamfundet i Oslo 21. januar, etter anmeldelse av Menighetsfakultetets professor Hallesby. Han ble frifunnet, og etter det er ingen blitt tiltalt for blasfemi i Norge.[34]

Av norske ateister må ellers nevnes Marcus Thrane (1817-90), som i sitt testament nektet kristne å være tilstede i begravelsen sin [35], samt bohemene Hans Jæger (1854-1910)[36] og Helge Krog (1889-1962)[37]. Fridtjof Nansen (1861-1930) ble først kjent som vitenskapmann, oppdager og polfarer, men seinere for sin engasjement i humanitært arbeid.[38]

I Norge er Human-Etisk Forbund den største organisasjonen og livssynssamfunnet for ateister og agnostikere med et humanistisk livsyn.[39] En annen, men mye mindre, organisasjon er det humanistiske og antireligiøse Hedningsamfunnet (som ikke er noe livssynssamfunn).

[rediger] Se også

[rediger] Referanser

  1. ^ a b Bokmålsordboka: Ateisme
  2. ^ Bendz, Fredrik (2003): Definition av ordet ateism. www.ateism.se
  3. ^ Nationalencyklopedin, uppslagsordet ateism
  4. ^ Infidels.org (2007, 2008, 2009) er et nettsted som under rubrikken More on Definitions of Atheism redegjør for de definisjoner av «ateisme» som finnes i Oxford English Dictionary respektivt Webster's 3rd New International Dictionary Unabridged.
  5. ^ Drachmann, A. B. (1977) («an unchanged reprint of the 1922 edition»): Atheism in Pagan Antiquity. Chicago: Ares Publishers. ISBN 0-89005-201-8. Sitat: «Atheism and atheist are words formed from Greek roots and with Greek derivative endings. Nevertheless they are not Greek; their formation is not consonant with Greek usage. In Greek they said atheos and atheotēs; to these the English words ungodly and ungodliness correspond rather closely. In exactly the same way as ungodly, atheos was used as an expression of severe censure and moral condemnation; this use is an old one, and the oldest that can be traced. Not till later do we find it employed to denote a certain philosophical creed.»
  6. ^ Oxford English Dictionary: Atheist
  7. ^ Martiall, John (1566): A Replie to Mr Calfhills Blasphemous Answer Made Against the Treatise of the Cross. English recusant literature, 1558–1640. 203. Louvain. s. 51.
  8. ^ Gjengitt som Atheistes: Golding, Arthur (1571): The Psalmes of David and others, with J. Calvin's commentaries. ss. Ep. Ded. 3. Sitat: «The Atheistes which say... there is no God.» Oversatt fra latin.
  9. ^ Hanmer, Meredith (1577): The auncient ecclesiasticall histories of the first six hundred years after Christ, written by Eusebius, Socrates, and Evagrius. London. OCLC 55193813. s. 63, sitat: «The opinion which they conceaue of you, to be Atheists, or godlesse men.»
  10. ^ Gjengitt som Athisme: de Mornay, Philippe (1587): A Woorke Concerning the Trewnesse of the Christian Religion: Against Atheists, Epicures, Paynims, Iewes, Mahumetists, and other infidels [De la vérite de la religion chréstienne (1581)]. Oversatt fra fransk Arthur Golding & Philip Sidney. London. ss. xx. 310, sitat: «Athisme, that is to say, vtter godlesnes.»
  11. ^ Burton, Robert (1621): deist. Part III, section IV. II. i. Sitat: «Cousin-germans to these men are many of our great Philosophers and Deists»
  12. ^ Martin, Edward (1662): «Five Letters». His opinion concerning the difference between the Church of England and Geneva [etc.]. London. s. 45, sitat: «To have said my office... twice a day..among Rebels, Theists, Atheists, Philologers, Wits, Masters of Reason, Puritanes [etc.].»
  13. ^ Cudworth, Ralph (1678): The true intellectual system of the universe. Chapter V Section II, s.73, sitat: «Secondly, that nothing out of nothing, in the sense of the atheistic objectors, viz. that nothing, which once was not, could by any power whatsoever be brought into being, is absolutely false; and that, if it were true, it would make no more against theism than it does against atheism...»
  14. ^ Armstrong, Karen (1999): A History of God. London: Vintage. ISBN 0-09-927367-5.
  15. ^ «17th Century History – Investigating Atheism». Investigatingatheism.info.
  16. ^ «In part because of its wide use in monotheistic Western society, atheism is usually described as «disbelief in God», rather than more generally as «disbelief in deities». A clear distinction is rarely drawn in modern writings between these two definitions, but some archaic uses of atheism encompassed only disbelief in the singular God, not in polytheistic deities. It is on this basis that the obsolete term adevism was coined in the late 19th century to describe an absence of belief in plural deities.» Britannica (1911): «Atheonism». Encyclopædia Britannica.
  17. ^ Martin, Michael (2006): The Cambridge Companion to Atheism. Cambridge University Press. ISBN 0-521-84270-0.
  18. ^ Harris, Sam (2008): Letter to a Christian Nation. Random House, Vintage Books. ISBN 978-0-307-27877-7. s. 51
  19. ^ Austin Cline. Strong Atheism vs. Weak Atheism. What’s the Difference? (Engelsk). About.com. Besøkt 5. mai 2011.
  20. ^ Richard John Neuhaus (April 2005). «The Public Square». First Things (152): 57-72. Besøkt 2006-12-03.
  21. ^ Why Atheism? av Mark Thomas
  22. ^ Austin Cline. What Is Atheism? Narrow vs. Broad Definitions of Atheism. Why Do Atheists Define Atheism Broadly as the Lack of Belief in Gods? (Engelsk). About.com. Besøkt 5. mai 2011.
  23. ^ Craig, William Lane; Walter Sinnott-Armstrong (2003). God?. Oxford University Press. ss. p. 112. ISBN 0-19-516599-3. 
  24. ^ Argument from nonbelief i Wikipedia.org.
  25. ^ Dawkins, Richard (2006). The God Delusion. Bantam Books. ISBN 0-618-68000-4. 
  26. ^ Hawking, Stephen (1988). A Brief History of Time. Bantam Books. ISBN 0-553-38016-8. 
  27. ^ a b c d e Ateisme (Gud en narresmokk), 1998. Artikkel av Harald Fagerhus, tidligere leder av Hedningesamfunnet.
  28. ^ Percy Bysshe Shelley (1913). The Necessity of Atheism (Engelsk). Watts & Co (Infidels.org). Besøkt 5. mai 2011.
  29. ^ Ludwig Feuerbach (anonymous) (1845/1846). "The Essence Of Christianity" in Relation to "The Ego And Its Own" (Engelsk). Lsr-projekt.de. Besøkt 5. mai 2011.
  30. ^ Karl Marx (1843/1844). "A Contribution to the Critique of Hegel’s Philosophy of Right. Introduction (Engelsk). Deutsch-Französische Jahrbücher (Marxists.org). Besøkt 5. mai 2011.
  31. ^ Mikhail Bakunin (1871). "God and the State (Engelsk). Gutenberg.org (Lydbok). Besøkt 5. mai 2011.
  32. ^ Biography of Friedrich Nietzsche: God Is Dead. Sommer 2002
  33. ^ Arnulf Øverland (1933). "Kristendommen - den tiende landeplage. Tale Studentersamfundet, Oslo, 21. januar 1933 (Norsk). Virksomme Ord. Besøkt 5. mai 2011.
  34. ^ Ronnie Johanson: Blasfemi - en antologi, side 11 (Lanser Forlag 1989)
  35. ^ Storm 1/1909:6, Organ for Norges Ungsocialistiske Forbund. Finnes på mikrofilm i Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek.
  36. ^ Ronnie Johanson: Blasfemi - en antologi, side 152-159 (Lanser Forlag 1989)
  37. ^ Pax Leksikons artikkel om ateisme
  38. ^ [1] Fridtjof Nansen avviste religion. Fri tanke 2007.
  39. ^ Statistisk Årbok 2007

[rediger] Litteratur

[rediger] Eksterne lenker

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ateisme&oldid=10118609»
Personlig
Navnerom
Varianter
Handlinger
Navigasjon
Prosjekt
Wikipedia
Andre
Eksternt
Lager
Utskrift
Verktøy
På andre språk