Ateisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Paul Henri Thiry d'Holbach, fransk 1700-tallsforfatter og filosof var en av de første som beskrev seg selv som ateist, og han fikk stor betydning for ateismens utvikling.

Ateisme, avledet fra greske atheos, «uten gud»,[1] er en tankeretning, filosofi eller overbevisning som går ut på manglende tro på at det finnes noen (personlig) gud, guder eller høyere makter.[2] Begrepet ateisme spenner fra å ikke tro på en eller flere guder til å ta aktiv avstand fra enhver form på tro på det guddommelige. I begge tilfeller er ateisme, i kontrast til dets motsetning teisme, en tankeretning og oppfatning om at gud ikke finnes eller mangel på tro på at finnes.[3][4]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Gud

Konseptet Gud
Gud  · Gudsbevis  · Demiurg
Monisme  · Unitarisme  · Dualisme
Treenighet  · Teologi


Typer gudstro
Teisme  · Monoteisme  · Polyteisme
Panteisme  · Panenteisme  · Henoteisme
Deisme  · Pandeisme


Synet på Guds eksistens
Ateisme  · Agnostisisme
Ignostisisme  · Apateisme


Erfaring og praksis
Tro  · Bønn  · Åpenbaring
Mystikk  · Esoterikk


Beslektede temaer
Religion  · Filosofi  · Myte
Metafysikk  · Gnostisisme · Ontologi

Det greske ordet αθεοι (atheoi), slik det finnes i brevet til Efeserne i et gammelt manuskript av Det nye testamente, ofte oversatt til «de som er uten gud».

I tidlig antikk gresk hadde adjektivet atheos (ἄθεος, fra negasjonen ἀ- + θεός «gud») i betydning «gudløs». Det ble først benyttet som et kritisk begrep som løselig betydde «ugudelig» eller «vantro». På 400-tallet f.Kr. begynte ordet å indikere en mer bevisst og aktiv gudløshet i betydningen «avrevet forhold til gudene» eller «benekte gudene». Begrepet ἀσεβής (asebēs) ble derfor benyttet mot de som nektet eller ikke viste respekt for de lokale gudene, selv om de trodde på andre guder. Moderne oversettelser av antikke tekster gjengir stundom atheos som «ateistisk». Som et abstrakt substantiv var det også ἀθεότης (atheotēs), «ateisme». Cicero omskrev det greske ordet til latinske atheos. Begrepet fant hyppig bruk i debatten mellom de tidlige kristne og grekerne hvor begge sider benyttet det i nedsettende betydning på hverandre.[5]

Begrepet ateist (fra franske athée), i betydningen av «en som benekter eller ikke tror på eksistens av Gud»,[6] går kronologisk forut atheismengelsk, hvor det først er funnet så tidlig som 1566,[7] og på nytt i 1571.[8] Ateist som merkelapp på de som ikke tror, de gudløse, ble brukt i England så tidlig som 1577.[9] Det engelske begrepet atheism ble avledet fra franske athéisme og benyttet i engelsk en gang rundt 1587.[10] Beslektede ord oppsto senere: deist i 1621,[11] teist i 1662,[12] og teisme i 1678.[13] På den tiden hadde deist og deisme allerede den meningen som de har i dag, og begrepet teisme kom til bli motsetningen til deisme.

Religionshistorikeren og forfatteren Karen Armstrong har skrevet at «I løpet av 1500- og 1600-tallet var ordet «ateist» fortsatt reservert utelukkende for polemisk bruk... Begrepet «ateist» var en fornærmelse. Ingen ville drømt om å kalle seg selv for en ateist.»[14] På midten av 1600-tallet var det fortsatt ansett som umulig å ikke tro på Gud.[15]

Ateisme ble først benyttet for å beskrive en selverklært tro på slutten av 1700-tallet, særlig for å betegne en mangel på tro på den monoteistiske abrahamittiske gud.[16]1900-tallet bidro globaliseringen til at begrepet spredte seg til å få betydningen mangel på tro på alle guder og guddommer.[17] En del ateister har dog uttrykt tvil om behovet for begrepet ateisme. I boken Letter to a Christian Nation («Brev til en kristen nasjon») har forfatteren Sam Harris skrevet: «Faktisk, «ateisme» er et begrep som aldri skulle ha eksistert. Ingen trenger noen gang å identifisere seg selv som en «ikke-astrolog» eller en «ikke-alkemist». Vi trenger ikke ord for folk som tviler på at Elvis fortsatt lever eller at romvesener har reist gjennom galaksen kun for å plage bønder og deres kuer. Ateisme er ingenting annet enn støy fornuftige mennesker lager i nærvær av urettferdige religiøse trosretninger.»[18]

Agnostisk ateisme og gnostisk ateisme[rediger | rediger kilde]

Ateisme og agnostisisme er ord som ofte blir brukt om hverandre, men som defineres på forskjellige måter. Det er vanlig å si at ateisme og teisme er ord som omhandler tro, mens agnostisisme og gnostisisme er ord som omhandler kunnskap. Når det gjelder ateister kan man dele opp dette segmentet i to grupper bestående av agnostiske ateister og gnostiske ateister. Også kjent som svak ateisme og sterk ateisme. Forskjellen er at en agnostisk ateist/ svak ateist gjerne vil understreke at han ikke benekter guders eksistens, men har en mangel av tro. Derimot vil en gnostisk ateist / sterk ateist fremheve at han/hun er overbevist om at teismen er falsk og at det ikke finnes guder. Den ene ser seg selv å være uten kunnskap om guds eksistens, mens den andre hevder å ha kunnskap.[19]

Vitenskapelige og historiske begrunnelser[rediger | rediger kilde]

Vitenskap er basert på observasjonen at universet er styrt av naturlover som kan bli forstått gjennom gjentatte eksperimenter (etterprøvbarhet eller reliabilitet). Vitenskap fungerer som et pålitelig, rasjonelt grunnlag for forutsigelser og konstruksjon. Som forskere, bruker ateistiske skeptikere kritisk tenkning til å avgjøre påstander, og baserer ikke påstander på religiøs tro eller andre ikke-falsifiserbare kategorier. Noen filosofer, som bl.a. filosofen Jürgen Habermas, holder seg til en «metodologisk ateisme», en mer spesifikk variant av vitenskapens metodologiske naturalisme, til å synliggjøre at uansett personlig overbevisning, så inkluderer de ikke teistiske forutsetninger i sine metoder.[20]

De fleste teistiske religioner sier at menneskeheten og universet ble skapt av en gud (eller flere guder) og at guden fortsetter å virke i universet. I kontrast mener ateister (og flere og flere teister) at siden dette kommer i konflikt med vitenskapelige forklaringer, (spesielt geologi, biologi, astronomi og kvantefysikk) så svekkes de teistiske skapelsesberetningene. Charles Darwin og evolusjonslæren stod for et gjennombrudd på denne fronten.

Vitenskap presenterer et helt annet syn på menneskehetens plass i universet enn de teistiske religionene. Vitenskapelig fremgang har kontinuerlig undergravd grunnlaget for religion. Historisk har religioner involvert overnaturlige krefter som har blitt knyttet til uforklarte fysiske fenomener. I antikkens Hellas, for eksempel var Helios solguden, Zevs tordenguden og Poseidon guden over jordskjelv og havet. I fraværet av en pålitelig vitenskapelig teori til å forklare fenomenene, så tilla menneskene dem til overnaturlige krefter. Vitenskapen har siden eliminert behovet for overnaturlige forklaringer. Oppfatningen at rollen til guder er å fylle igjen de gjenværende «hullene» i vitenskapelig forståelse har siden blitt kjent som «God of the gaps».[21]

Antropologer ser på religioner som sosiale konstruksjoner som bør bli analysert historisk fra et uavhengig ståsted. Ateister pleier å argumentere at så godt som alle kulturer har deres egen skapelsesmyte og guder, og at det ikke er noen åpenbar grunn til å tro at en bestemt gud – f.eks. Jahve – har en spesiell status over andre guder som ikke oppfattes som reelle – eksempelvis Odin – eller at den ene kulturens gud er mer riktig enn den andres. Alle kulturer har også forskjellige, og ofte gjensidig utelukkende religiøse oppfatninger — ingen mer sannsynlige enn de andre, noe som får valget av en spesifikk religion til å virke ganske tilfeldig. Nærmere bestemt at det først og fremst er basert på hvor man er født.

Filosofiske og logiske begrunnelser[rediger | rediger kilde]

Når de teologiske påstandene flytter seg fra det spesifikke og observerbare til det generelle og metafysiske, så pleier ateistiske motforestillinger å flytte seg fra det vitenskapelige til det filosofiske. Ateister viser til at bevisbyrden ligger på de troende, ikke de som ikke tror, til å rettferdiggjøre sitt syn.[22]

På denne måten sier ateister at grunnen til at de ikke er teister er fordi de ikke har latt seg overbevise av teistiske argumenter og bevisføring. Herunder, de mest kjente metafysiske gudsbevisene blant andre det ontologiske gudsbevis det kartesiske gudsbevis og det kosmologiske gudsbevis, et av Thomas Aquinas' gudsbevis.

Andre ateister baserer sin posisjon på en mer aktiv logisk analyse, og påfølgende avvisning av teistiske påstander. Argumentene mot at Gud finnes forsøker å vise at den tradisjonelle jødisk-kristne oppfatningen av Gud enten er meningsløs, selvmotsigende, eller motsier kjente vitenskapelige eller historiske fakta, og at denne guden derfor ikke finnes.

Det mest kjente av disse argumentene er det ondes problem, som den kristne apologeten William Lane Craig har kalt «atheism's killer argument».[23] Argumentet er at eksistensen av ondskap i verden motbeviser eksistensen av en gud som samtidig er god og allmektig, for en god gud ville forsøkt å fjerne ondskap, og en allmektig gud ville vært kapabel til å gjøre det. Teister vil vanligvis svare med at vi har fått fri vilje som gjør mennesker i stand til å synde. Det ateistiske oppfølgerargumentet er argumentet om ikke-tro også kjent som argumentet om «guddommelig skjulthet», som sier at hvis en allmektig Gud eksisterer, og ville at han skulle bli trodd på av alle, så ville han ha bevist sin eksistens til alle. Siden det finnes ikke-troende, så betyr det at det enten ikke finnes noen allmektig gud, eller Gud vil at han skal bli trodd på.

Et annet slikt argument er teologisk nonkognitivisme, som sier at religiøst språk, og spesifikke ord som «Gud», ikke er kognitivt meningsfulle. Dette argumentet var populært i tidlige på 1800-tallet blant tilhengere av logisk positivisme som Rudolph Carnap og A.J. Ayer, som sa at snakk om guddommer er bokstavelig talt nonsens. Slike argumenter har siden blitt diskreditert blant filosofer, men blir fortsatt brukt av agnostikere, som ser på spørsmålet om Gud finnes som meningsløst eller umulig å vite, og apateister, som ser på det som helt irrelevant. Lignende, det transcendentale argumentet for Guds ikke-eksistens, en reversering av det mer kjente transcendentale gudsargument, holder at logikk, vitenskap og moral kan bare bli rettferdiggjort ved å rette seg mot et ikke-teistisk syn på verden.

Personlige, sosiale og etiske begrunnelser[rediger | rediger kilde]

Ateister legger gjerne til grunn sosiale, psykologiske, praktiske og andre personlige ting for deres ikke-tro. Dette er grunner som retter seg direkte mot resultatene av religionenes etikk, og er for en stor del basert på hvilke religioner ateisten møter og kjenner til snarere enn altomfattende argumenter mot all religion. Noen mener at ateisme gir bedre forutsetninger for et bra liv, eller at det er mer etisk og er mer nyttig enn teisme. Slike ateister sier gjerne at å søke etter forklaringer i naturvitenskapene er bedre enn å prøve å forklare fenomener overnaturlig. Det argumenteres også for at ateisme tillegger folk større personlig ansvar for sine handlinger. Motsatt, mener de at religioner forklarer dårlige handlinger med irrelevante faktorer og trenger trusler om straff og løfter om belønning for at folk skal forholde seg moralske. Noen ateister misliker restriksjonene som de religiøse reglene pålegger deres personlige frihet, da denne typen religiøs moral er subjektiv og tilfeldig. Et problem med de ateistene som sier at man blir mer moralsk av ateisme, er følgende. I et univers uten en høyere makt, kan ikke moral eksistere. Hvis man ikke tror på en høyere makt, kan man heller ikke tro på rett og galt. Siden hvordan kan det eksistere gode og onde handlinger, hvis alt er meningsløst.[trenger referanse]

Et vanlig argument er ellers at enkelte typer teisme frembringer umoral, fordi vold, religiøs krigføring, henrettelser, mord og terrorisme har blitt utført, tillatt eller rettferdiggjort av religiøse tekster eller oppfatninger. Mange ateister finner det også vanskelig å forstå at tro skal være mer viktig enn gode handlinger: Mens en morder i følge enkelte kristne retninger kan komme til himmelen ved å ta i mot Jesus, så vil en bonde fra en avsidesliggende asiatisk bygd havne i Helvete fordi han ikke har hørt om Jesus. Helvete er ellers et utbredt argument mot at Gud er god, fordi en god Gud ikke ville tillat at et slikt sted eksisterer.

På samme måte som troende ofte begynner å tro fordi de oppfatter at de har hatt en religiøs opplevelse, så vil ateister basere sitt syn på mangelen av en slik opplevelse eller ved å forklare eventuelle opplevelser på en naturlig måte.

Ateister argumenterer også for at religionenes vektleggelse av tro kan undergrave behovet for å kontinuerlig søke ny viten og forklaringer. For eksempel: Hvis man aldri hadde betvilt at Gud skapte jorden og menneskene, så ville det ikke vært behov for å forske på hvordan livet ble til.[24] Stephen Hawking skrev også i sin bok «A brief History of Time» at Paven oppfordret ham og andre forskere til å ikke fordype seg i opprinnelsen av universet fordi det området tilhørte Gud.[25]

Ateismens historie[rediger | rediger kilde]

Historisk er det ofte vanskelig å skille klart mellom ateisme, agnostisisme og former for teisme. Ateismen og agnostisismen har ofte vært av religiøs karakter. Både innenfor gresk, kinesisk og indisk tradisjon oppstod tidlig tanken at den egentlige, dypeste virkelighet ikke er de mange guder, men en upersonlig, altgjennomstrømmende kosmisk kraft. Dette innebar ikke nødvendigvis at gudenes eksistens ble benektet, bare at deres innflytelse ble drastisk redusert.[26]

India[rediger | rediger kilde]

Den indiske materialismen, var mer ateistisk enn den greske og kinesiske. De eldste skriftene antas å være fra ca. 600 f.Kr. Det hevdes at bare denne verden eksisterer og at det ikke finnes et hinsidig liv. Sjelen eksisterer ikke uavhengig av legemet. Det finnes ingen annen årsak enn naturen, som forøvrig er likegyldig overfor godt og ondt. Moderne indisk materialisme og ateisme skyldes mer innflytelse fra Vesten enn fra den gamle indiske materialismen. Jainismen, en ca. 2500 år gammel religion, er meget asketisk og etisk med tro på sjelevandring, sjelens frelse og en rettferdig, naturlig verdensordning. Den regner seg som strengt ateistisk, idet enhver forestilling om en gud forkastes; imidlertid anerkjenner den eksistensen av guddommer, men de er ikke allvitende og kan bare gi visse verdslige fordeler. Innen hinduismen er det plass til både teister og ateister, bare man aksepterer vedaskriftene. I Rigveda, det eldste av vedaskriftene, og som er ca. 3000 år gammelt, finner agnostiske utsagn som: «Hvor universet kommer fra, om det ble skapt eller ikke, se det vet bare Han som bor i de øverste himlene. Eller kanskje Han ikke vet det, Han heller. (...) Pris Indra, dersom Han da finnes. Folk sier til hverandre: Indra finnes ikke, hvem har sett ham, hvem er det vi skal prise?» Den tidlige buddhismen hadde ingen tanke om en evig sjel, eller en høyeste guddom som årsak til og opprettholder av verden, men et stort antall guder, mektigere enn menneskene, var underlagt de samme vilkår som menneskene, nemlig fødsel, død og gjenfødelse.[26]

Hellas[rediger | rediger kilde]

Flere av de greske filosofene opererte med gudsbegreper som vanskelig kan sies å representere teisme i vanlig forstand. Enkelte kan også karakteriseres som agnostikere. Xenophanes: (ca. 565-ca. 470 f.Kr.): «Etiopierne påstår at gudene er brednesete og sorte, trakerne forestiller seg dem med rødt hår og blå øyne. Hadde hester og kuer hatt guder, ville disse sett ut som hester og kuer.» Protagoras (ca. 490-420 f.Kr.) skal ha sagt: «Om gudene kan jeg ikke vite hvorvidt de eksisterer eller ikke, eller hvilken form de har, for det er meget som hindrer en slik viten: sakens dunkelhet og menneskelivets korthet», samt «Mennesket er målestokken for alle ting, for de ting som er: at de er, og for de ting som ikke er: at de ikke er». Materialisten Demokrit (ca. 460-370 f.Kr.) mente at «gudene» var sammensatt av særlige finkornete atomer, men som forøvrig var forgjengelige og ikke grep nevneverdig inn i verden og dens forløp. Materialisten Epikur (341-270 f.Kr.) mente at gudene levde «mellom verdenene». Disse lignet på menneskene, men blandet seg ikke opp i hva menneskene gjorde. Materialisten Lucrets (ca. 96-55 f.Kr.): «Ulykksalige menneskeslekt! Hvilke plager har du ikke av disse skumle gudene som du selv har skapt deg! Hvilke redsler selv for små barn! Ekte fromhet er jo ikke å varte opp med religiøse fakter og nesegrus tilbedelse, eller ofringer på altere, men å kunne møte det som livet byr deg med sindighet.»[26]

Kina[rediger | rediger kilde]

Kineserne skal ha hatt en gjennomgående agnostisk holdning. Xun Zi (ca. 298-238 f.Kr.) oppfattet Himmelen som identisk med naturen, og den grep ikke inn i sine egne lover for å utføre mirakler. Xun Zi mente at ånder bare var noe forrvirrede mennesker forestilte seg. Wang Ch'ung (ca. 27-97 e.v.t.) prøvde å gi naturalistiske forklaringer. Han kritiserte mange av samtidens fordommer og overtro. Den kinesiske taoismen opererte også med religiøse tenkemåter som vanskelig lar seg innordne i Vestens teismebegrep.[26]

Vesten[rediger | rediger kilde]

«Jesus dumpes av revolusjonære industriarbeidere». Forsidemotiv på «Den gudløse»(Безбожник, Bezbozjnik), antireligiøst månedsblad utgitt av «De kjempende gudløses forbund» i Sovjetunionen 1929-1941. Aggressiv kommunistisk statsateisme og marxismens nådeløse kritikk av religion har av mange troende blitt opplevd som både blasfemisk og personlig sårende.

I den vestlige verden er det vanskelig å identifisere egentlige ateister før på 1600- eller 1700-tallet. Den åpne og konsekvente ateismen i Europa oppstod med opplysningstiden, etter at kirkens totale kulturherredømme hadde begynt å slå sprekker enkelte steder. Dette har ført til at vestlig ateisme har hatt en brodd mot kristendommen og ateisme er en av drivkreftene bak sekularisering.[trenger referanse] Vi kan nevne den franske naturvitenskapsmannen baron d'Holbach (1723-89), som betraktet hele verden som en komplisert maskin som gikk etter mekaniske lover, og encyclopedistene Denis Diderot (1713-84) og Helvetius (1715-71). I 1811 ga den britiske dikteren Percy Bysshe Shelley (1792-1822) ut «Necessity of Atheism».[27] Shelley ble umiddelbart utvist fra University College i Oxford.

Richard Carlile (1790-1843) var på 1820-tallet den første offentlige forkjemper for ateismen i Storbritannia. Tyskeren Ludwig Feuerbach (1804-1872) ga i 1841 ut boken «Kristendommens vesen».[28] Han mente at menneskene i religionene projiserte et forstørret bilde av seg selv på universet. Mennesket var et barn i religionen. Feuerbach påvirket Karl Marx (1818-83) som mente at «den religiøse elendighet er et uttrykk for den virkelige elendighet og samtidig protestholdningen mot den virkelige elendighet. Religionen er det betrengte kreaturs hjertesukk, en hjerteløs verdens sinn og en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Det å oppheve religionen som folkets illusoriske lykke betyr å stille kravet om dets virkelige lykke.»[29]

Den russiske anarkisten Michail Bakunin (1814-76) skrev i 1871 «Gud og staten»[30], hvor han blant annet sa at «hvis Gud virkelig eksisterte skulle det være nødvendig å avskaffe ham». Friedrich Nietzsche (1844-1900) mente at «gud er død»[31], og at det ikke fantes noen idealer, verdier eller normer som hadde objektiv gyldighet. Mennesket var tvunget til å være gud, og selv frembringe de idealer, verdier og normer som gjør det mulig for mennesket å orientere seg i verden. Han fremholder den sterke, sunne dennesidighet, den leende lykke, den begeistrede - og trassige - godtagelse av det meningsløse liv i dets skjønnhet, gru og fylde. Sigmund Freud (1856-1939) mente at gudsforholdet ligner det forholdet et barn har til sine foreldre, spesielt til faren sin.[26]

Norge[rediger | rediger kilde]

Arnulf Øverland (1889-1968) ble i 1933 tiltalt for blasfemi etter å ha holdt foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage»[32] i Studentersamfundet i Oslo 21. januar, etter anmeldelse av Menighetsfakultetets professor Hallesby. Han ble frifunnet, og etter det er ingen blitt tiltalt for blasfemi i Norge.[33]

Av norske ateister må ellers nevnes Marcus Thrane (1817-90), som i sitt testament nektet kristne å være tilstede i begravelsen sin[34], samt bohemene Hans Jæger (1854-1910)[35] og Helge Krog (1889-1962).[36] Fridtjof Nansen (1861-1930) ble først kjent som vitenskapmann, oppdager og polfarer, men seinere for sin engasjement i humanitært arbeid.[37]

I Norge er Human-Etisk Forbund den største organisasjonen og livssynssamfunnet for ateister og agnostikere med et humanistisk livsyn.[38] En annen, men mye mindre, organisasjon er det humanistiske og antireligiøse Hedningsamfunnet (som ikke er noe livssynssamfunn).

Demografi[rediger | rediger kilde]

Andel personer i ulike europeiske land som i en undersøkelse i 2005 sa seg enige i utsagnet: «Jeg tror ikke det er noen slags ånd, gud eller livskraft».[39]
Den britiske biologen Richard Dawkins har gjennom boka Gud: en vrangforestilling (2006), kampanjer og forelesninger kjempet for ateisme, vitenskap og fornuft og mot religion og kreasjonisme.

Det er vanskelig å tallfeste antallet ateister i verden. De som svarer på undersøkelser om tro og religion kan ha ulike definisjoner på ateisme eller trekke ulike skillelinjer mellom ateisme, ikke-religiøse oppfatninger og ikke-teistisk religiøs og åndelig tro.[40] En hinduistisk ateist vil erklære seg som en hindu, men samtidig som ateist[41]

En undersøkelse fra 2005 publisert i Encyclopædia Britannica fant at ikke-religiøse utgjorde omtrent 11,9% av verdens befolkning, og ateister ca. 2,3%. Dette tallet omfattet ikke de som følger ateistiske religioner, som enkelte buddhister.[42]

En meningsmåling publisert i Financial Times i november-desember 2006 oppgir tall for USA og fem europeiske land. Det laveste antallet ateister var i USA med bare 4%, mens andelen ateister i de europeiske landene i undersøkelsen var betydelig høyere: Italia (7%), Spania (11%), Storbritannia (17%), Tyskland (20%) og Frankrike (32%).[43][44] De europeiske tallene ligner tallene i en offisiell undersøkelse i regi av EU, som rapporterte at 18% av EUs befolkning ikke tror på en gud.[45] Andre studier har plassert den estimerte andelen ateister, agnostikere og andre ikke-troende på en personlig gud så lavt som ensifrede tall i Polen, Romania, Kypros, og enkelte andre europeiske land[46], og opp mot 85% i Sverige, 80% i Danmark, 72% i Norge, og 60% i Finland.[47] Ifølge Australian Bureau of Statistics har 19% av alle australiere «ingen religion», en kategori som inkluderer ateister.[44] Mellom 64% og 65% av japanerne er ateister, agnostikere, eller de tror ikke på en gud.[47]

Andelen ateister og agnostikere i verdens land.

En internasjonal studie har vist positive korrelasjoner mellom utdanningsnivåer og det å ikke tro på en guddom[48] og EU-undersøkelsen fant en positiv korrelasjon mellom det å forlate skolen tidlig og å tro på en Gud[45].

Et brev som ble publisert i det britiske tidsskriftet Nature i 1998 siterte en undersøkelse som tyder på at troen på en personlig gud eller et liv etter døden var på et absolutt lavmål blant medlemmer av det amerikanske National Academy of Sciences, 7% av dem trodde på en personlig gud sammenlignet med mer enn 85% av den generelle amerikanske befolkningen[49], men denne studien har blitt kritisert for sin strenge definisjon av troen på Gud[50][51]

En artikkel publisert av The University of Chicago Chronicle som omhandlet den ovenfor nevnte studien hevdet at 76% av landets leger tror på Gud, altså mer enn de 7% av vitenskapsmenn over, men fortsatt mindre enn 85% av befolkningen.[52]

En annen studie som vurderte religiøsiteten blant vitenskapsmenn som er medlemmer av American Association for the Advancement of Science fant at "litt over halvparten av forskerne (51%) tror på en form for guddom eller høyere makt, 33% av vitenskapsmenn sier de tror på Gud, mens 18% tror på en universell ånd eller høyere makt"[53]

En invers sammenheng mellom religiøsitet og intelligens har blitt funnet i 39 studier utført mellom 1927 og 2002, ifølge en artikkel i Mensa Magazine.[54] Disse funnene sammenfaller i stor grad med en statistisk meta-analyse fra 1958 utført ved University of Oxford. Der ble sju forskningsstudier som hadde undersøkt sammenheng mellom holdning til religion og målt intelligens blant skoleelever og studenter fra USA analysert. Selv om en klar negativ korrelasjon ble funnet ble det ikke identifisert noen årsak, men det ble bemerket at faktorer som autoritær familiebakgrunn og sosial klasse også kan ha spilt en rolle.[55]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bokmålsordboka: Ateisme
  2. ^ Bendz, Fredrik (2003): Definition av ordet ateism. www.ateism.se
  3. ^ Nationalencyklopedin, uppslagsordet ateism[[1]]
  4. ^ Infidels.org (2007, 2008, 2009) er et nettsted som under rubrikken More on Definitions of Atheism redegjør for de definisjoner av «ateisme» som finnes i Oxford English Dictionary respektivt Webster's 3rd New International Dictionary Unabridged.
  5. ^ Drachmann, A. B. (1977) («an unchanged reprint of the 1922 edition»): Atheism in Pagan Antiquity. Chicago: Ares Publishers. ISBN 0-89005-201-8. Sitat: «Atheism and atheist are words formed from Greek roots and with Greek derivative endings. Nevertheless they are not Greek; their formation is not consonant with Greek usage. In Greek they said atheos and atheotēs; to these the English words ungodly and ungodliness correspond rather closely. In exactly the same way as ungodly, atheos was used as an expression of severe censure and moral condemnation; this use is an old one, and the oldest that can be traced. Not till later do we find it employed to denote a certain philosophical creed.»
  6. ^ Oxford English Dictionary: Atheist
  7. ^ Martiall, John (1566): A Replie to Mr Calfhills Blasphemous Answer Made Against the Treatise of the Cross. English recusant literature, 1558–1640. 203. Louvain. s. 51.
  8. ^ Gjengitt som Atheistes: Golding, Arthur (1571): The Psalmes of David and others, with J. Calvin's commentaries. ss. Ep. Ded. 3. Sitat: «The Atheistes which say... there is no God.» Oversatt fra latin.
  9. ^ Hanmer, Meredith (1577): The auncient ecclesiasticall histories of the first six hundred years after Christ, written by Eusebius, Socrates, and Evagrius. London. OCLC 55193813. s. 63, sitat: «The opinion which they conceaue of you, to be Atheists, or godlesse men.»
  10. ^ Gjengitt som Athisme: de Mornay, Philippe (1587): A Woorke Concerning the Trewnesse of the Christian Religion: Against Atheists, Epicures, Paynims, Iewes, Mahumetists, and other infidels [De la vérite de la religion chréstienne (1581)]. Oversatt fra fransk Arthur Golding & Philip Sidney. London. ss. xx. 310, sitat: «Athisme, that is to say, vtter godlesnes.»
  11. ^ Burton, Robert (1621): deist. Part III, section IV. II. i. Sitat: «Cousin-germans to these men are many of our great Philosophers and Deists»
  12. ^ Martin, Edward (1662): «Five Letters». His opinion concerning the difference between the Church of England and Geneva [etc.]. London. s. 45, sitat: «To have said my office... twice a day..among Rebels, Theists, Atheists, Philologers, Wits, Masters of Reason, Puritanes [etc.].»
  13. ^ Cudworth, Ralph (1678): The true intellectual system of the universe. Chapter V Section II, s.73, sitat: «Secondly, that nothing out of nothing, in the sense of the atheistic objectors, viz. that nothing, which once was not, could by any power whatsoever be brought into being, is absolutely false; and that, if it were true, it would make no more against theism than it does against atheism...»
  14. ^ Armstrong, Karen (1999): A History of God. London: Vintage. ISBN 0-09-927367-5.
  15. ^ «17th Century History – Investigating Atheism». Investigatingatheism.info.
  16. ^ «In part because of its wide use in monotheistic Western society, atheism is usually described as «disbelief in God», rather than more generally as «disbelief in deities». A clear distinction is rarely drawn in modern writings between these two definitions, but some archaic uses of atheism encompassed only disbelief in the singular God, not in polytheistic deities. It is on this basis that the obsolete term adevism was coined in the late 19th century to describe an absence of belief in plural deities.» Britannica (1911): «Atheonism». Encyclopædia Britannica.
  17. ^ Martin, Michael (2006): The Cambridge Companion to Atheism. Cambridge University Press. ISBN 0-521-84270-0.
  18. ^ Harris, Sam (2008): Letter to a Christian Nation. Random House, Vintage Books. ISBN 978-0-307-27877-7. s. 51
  19. ^ Austin Cline. «Strong Atheism vs. Weak Atheism. What’s the Difference?» (engelsk). About.com. Besøkt 5. mai 2011. 
  20. ^ Richard John Neuhaus (april 2005). «The Public Square». First Things (152), s. 57-72. Besøkt 3. desember 2006. 
  21. ^ Why Atheism? av Mark Thomas
  22. ^ Austin Cline. «What Is Atheism? Narrow vs. Broad Definitions of Atheism. Why Do Atheists Define Atheism Broadly as the Lack of Belief in Gods?» (engelsk). About.com. Besøkt 5. mai 2011. 
  23. ^ Craig, William Lane; Walter Sinnott-Armstrong (2003). God?. Oxford University Press. s. p. 112. ISBN 0-19-516599-3. 
  24. ^ Dawkins, Richard (2006). The God Delusion. Bantam Books. ISBN 0-618-68000-4. 
  25. ^ Hawking, Stephen (1988). A Brief History of Time. Bantam Books. ISBN 0-553-38016-8. 
  26. ^ a b c d e Ateisme (Gud en narresmokk), 1998. Artikkel av Harald Fagerhus, tidligere leder av Hedningesamfunnet.
  27. ^ Percy Bysshe Shelley (1913). «The Necessity of Atheism» (engelsk). Watts & Co (Infidels.org). Besøkt 5. mai 2011. 
  28. ^ Ludwig Feuerbach (anonymous) (1845/1846). «"The Essence Of Christianity" in Relation to "The Ego And Its Own"» (engelsk). Lsr-projekt.de. Besøkt 5. mai 2011. 
  29. ^ Karl Marx (1843/1844). «"A Contribution to the Critique of Hegel’s Philosophy of Right. Introduction» (engelsk). Deutsch-Französische Jahrbücher (Marxists.org). Besøkt 5. mai 2011. 
  30. ^ Mikhail Bakunin (1871). «"God and the State» (engelsk). Gutenberg.org (Lydbok). Besøkt 5. mai 2011. 
  31. ^ Biography of Friedrich Nietzsche: God Is Dead. Sommer 2002
  32. ^ Arnulf Øverland (1933). «"Kristendommen - den tiende landeplage. Tale Studentersamfundet, Oslo, 21. januar 1933» (Norsk). Virksomme Ord. Besøkt 5. mai 2011. 
  33. ^ Ronnie Johanson: Blasfemi - en antologi, side 11 (Lanser Forlag 1989)
  34. ^ Storm 1/1909:6, Organ for Norges Ungsocialistiske Forbund. Finnes på mikrofilm i Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek.
  35. ^ Ronnie Johanson: Blasfemi - en antologi, side 152-159 (Lanser Forlag 1989)
  36. ^ Pax Leksikons artikkel om ateisme
  37. ^ [2] Fridtjof Nansen avviste religion. Fri tanke 2007.
  38. ^ Statistisk Årbok 2007
  39. ^ «ReportDGResearchSocialValuesEN2.PDF» (PDF). Besøkt 9. april 2011. 
  40. ^ «Major Religions of the World Ranked by Number of Adherents, Section on accuracy of non-Religious Demographic Data» (engelsk). Besøkt 9. april 2011. 
  41. ^ Huxley, Andrew (2002). Religion, law and tradition: comparative studies in religious law. Routledge. s. 120. ISBN 978-0-7007-1689-0. Besøkt 9. april 2011. 
  42. ^ «Worldwide Adherents of All Religions by Six Continental Areas, Mid-2005». Encyclopædia Britannica. 2005. Besøkt 15. april 2007. 
    • 2.3% ateister: Personer som bekjenner seg til ateisme, skepsis, vantro, eller religionsløshet, inkludert militant antireligiøse (motstander av all religion).
    • 11.9% ikke-religiøse: Personer som ikke bekjenner seg til noen religion, ikke-troende, agnostikere, fritenkere, uinteresserte, eller sekularister likegyldig til all religion (men ikke militante).
  43. ^ «Religious Views and Beliefs Vary Greatly by Country, According to the Latest Financial Times/Harris Poll». Financial Times/Harris Interactive. 20. desember 2006. Besøkt 9. april 2011. 
  44. ^ a b «Characteristics of the Population». Australian Bureau of Statistics. 2006. Besøkt 9. april 2011. 
  45. ^ a b Social values, Science and Technology (PDF). Directorate General Research, European Union. 2005. s. 7–11. Besøkt 9. april 2011. 
  46. ^ Zuckerman, Phil (2007). Martin, Michael T, red. The Cambridge companion to atheism. Cambridge, England: Cambridge University Press. s. 51. ISBN 0-521-84270-0. Besøkt 9. april 2011. 
  47. ^ a b Zuckerman, Phil (2007). Martin, Michael T, red. The Cambridge companion to atheism. Cambridge, England: Cambridge University Press. s. 56. ISBN 0-521-84270-0. Besøkt 9. april 2011. 
  48. ^ Zuckerman, Phil (2009). «Atheism, Secularity, and Well-Being: How the Findings of Social Science Counter Negative Stereotypes and Assumptions». Sociology Compass (engelsk), 3 (6), s. 949–971. doi:10.1111/j.1751-9020.2009.00247.x. 
  49. ^ Larson, Edward J.; Larry Witham (1998). «Correspondence: Leading scientists still reject God». Nature (engelsk), 394 (6691), s. 313–4. doi:10.1038/28478. PMID 9690462.  Tilgjengelig på StephenJayGould.org, Stephen Jay Gould archive. Besøkt 17. desember 2006
  50. ^ William H. Swatos; Daniel V. A. Olson. «The Secularization Debate». Rowman & Littlefield. Besøkt 19. august 2011. «Recently, quite amazing time series data on the beliefs of scientists were published in Nature. Leuba's standard for belief in God is so stringent it would exlude a substantial portion of "mainline" clergy. It obviously was an intentional ploy on his part. He wanted to show that men of science were irreligious.» 
  51. ^ Rodney Stark; Roger Finke. Acts of Faith: Explaining the Human Side of Religion. University of California Press. Besøkt 19. august 2011. «Recently, quite amazing time series data on the beliefs of scientists were published in Nature. Leuba's standard for belief in God is so stringent it would exlude a substantial portion of "mainline" clergy. It obviously was an intentional ploy on his part. He wanted to show that men of science were irreligious.» 
  52. ^ «Survey on physicians’ religious beliefs shows majority faithful». University of Chicago. Besøkt 2011–04-08. «The first study of physician religious beliefs has found that 76 percent of doctors believe in God and 59 percent believe in some sort of afterlife. The survey, performed by researchers at the University and published in the July issue of the Journal of General Internal Medicine, found that 90 percent of doctors in the United States attend religious services at least occasionally compared to 81 percent of all adults.» 
  53. ^ «Scientists and Belief» (engelsk). Pew Research Center. Besøkt 2011–04-08. «A survey of scientists who are members of the American Association for the Advancement of Science, conducted by the Pew Research Center for the People & the Press in May and June 2009, finds that members of this group are, on the whole, much less religious than the general public.1 Indeed, the survey shows that scientists are roughly half as likely as the general public to believe in God or a higher power. According to the poll, just over half of scientists (51%) believe in some form of deity or higher power; specifically, 33% of scientists say they believe in God, while 18% believe in a universal spirit or higher power.» 
  54. ^ According to Dawkins (2006), p. 103. Dawkins cites Bell, Paul. "Would you believe it?" Mensa Magazine, UK Edition, Feb. 2002, pp. 12–13. Analyzing 43 studies carried out since 1927, Bell found that all but four reported such a connection, and he concluded that "the higher one's intelligence or education level, the less one is likely to be religious or hold 'beliefs' of any kind."
  55. ^ Argyle, Michael (1958). Religious Behaviour (engelsk). London: Routledge and Kegan Paul. s. 93–96. ISBN 0-415-17589-5. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]