Joseph Goebbels

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Joseph Goebbels
Goebbels i 1942
Født		29. oktober 1897 Rheydt, Mönchengladbach
Død		1. mai 1945 (47 år) Berlin
Ektefelle		Magda Goebbels
Yrke		propagandaminister i Tyskland fra 1933 til 1945

Paul Joseph Goebbels (født 29. oktober 1897 i Rheydt, Mönchengladbach, død 1. mai 1945 i Berlin) var en fremstående nazist og propagandaminister i det nazistiske Tyskland fra 1933 til 1945. Som Hitlers minister styrte han tysk presse, radio og filmproduksjon, og var strategen bak Det tredje rikets offentlige presentasjon av seg selv. Goebbels var beryktet for sine retoriske evner, sin fanatisme og brennende antisemittisme.

[rediger] De første årene

Goebbels' foreldre, bokholderen Fredrich Goebbels og hans kone Marian, var katolikker fra et protestantisk område i Rhinlandet. Goebbels fikk en tung start på livet. Som lite barn var han nær ved å dø av lungebetennelse. Ved århundreskiftet utviklet han osteomyelitt, en lidelse som førte til lammelser i hans høyre fot. Behandlingen pågikk i to år, men den førte ikke frem, og legene måtte slå fast at den lammede foten ikke ville vokse skikkelig, men i stedet utvikle seg til klumpfot.

Denne tilstanden førte til både fysiske og sosiale problemer for Goebbels. Han følte seg utenfor i samværet med de funksjonsfriske, og begynte å vise seg både bitter og til dels hatefull på skolen. Goebbels oppdaget imidlertid lesingens gleder. Han bestemte seg for å kompensere for sine fysiske begrensninger ved å bli kunnskapsrik og fremdyrke et skarpt intellekt. Etter hvert ble Goebbels en elev som utmerket seg. Han var på denne tiden ikke anti-semitt, flere av lærerne hans var jøder. Han var en kort tid også forlovet med en halvt jødisk jente.

Han nådde voksen alder under første verdenskrig, men grunnet sitt handicap måtte han se langt etter muligheten til å verve seg til krigstjeneste. Likevel ble verdenskrigen et nytt vendepunkt for ham, idet han lot seg rive med av de patriotiske strømningene og for første gang følte et fellesskap med det tyske folket. Moren hans var nederlandsk, et faktum han forsøkte å holde skjult.

I 1917 registrerte Goebbels seg ved Universitetet i Bonn. Hans foreldre hadde en anstrengt økonomi, men sørget for å finansiere sønnens studier helt frem til avsluttende eksamen. En mulighet for Goebbels hadde vært å ta Staatsexamen slik at han i en usikker tid kunne gå mot sikrere arbeidsmuligheter i embetsverket. I stedet valgte han å satse på en doktorgrad i teater- og litteraturvitenskap ved universitetet i Heidelberg. Dette kunne han gjøre takket være foreldrenes økonomiske og følelsesmessige støtte. Avhandlingen, som omhandlet den tyske dramatikeren Wilhelm von Schütz, ble fullført i 1921. I henhold til datidens tyske akademiske system kunne Goebbels dermed titulere seg som «doktor». Dette var en tittel som Goebbels både var stolt av og tilla stor betydning: Senere i karrieren skulle han konsekvent insistere på å bli tiltalt som «Herr doktor» og han undertegnet dokumenter med «Dr. G».

Etter endt utdannelsesforløp så han for seg en yrkeskarriere som frilansjournalist og forfatter. Tysklands trange økonomiske kår på denne tiden tilsa imidlertid at han måtte søke etter sikrere inntektskilder, men Goebbels skulle få store problemer med å finne en arbeidsgiver. I stedet måtte han leve i fattigdom. Gjennom sin venninne fikk han i 1923 en lavtlønnet stilling i Dresdner Bank, men han ble oppsagt allerede samme år.

[rediger] Nazisten

Joseph og Magda Goebbels med sine seks barn Helga (født 1932), Hildegard (født 1934), Helmut (født 1935), Hedwig (født 1937), Holdine (født 1938) og Heidrun (født 1940). Bak står Harald Quandt (1921-1967), Magdas sønn fra første ekteskap, i Luftwaffe-uniform. Barna ble drept av moren 1. mai 1945 før hun og mannen begikk selvmord, mens Quandt ble en mektig industrimann i Vest-Tyskland etter krigen.

Foto: Retusjert postkort fra Deutsches Bundesarchiv

Goebbels meldte seg inn i NSDAP i 1924. Her motsatte han seg i starten Hitlers ledelse, men skiftet raskt side og ble en av Hitlers mest lojale støttespillere. Hans dagbøker inneholder mange eksempler på hans uttalte beundring for Hitler. Imidlertid var han i starten langt mer «sosialistisk» enn Hitler, som ikke ville høre om nasjonalisering av jord: «Vi står på lovens grunnlag og vil ikke gi et jødisk utbyttersystem et juridisk påskudd til å plyndre vårt folk fullstendig.» Goebbels skriver i sin dagbok 15.februar 1926 at Hitlers tale var «sannsynligvis en av de største skuffelser i mitt liv», og lurer på om Hitler er en slags «reaksjonær», attpåtil med slett dømmekraft, siden han mener at Italia og England er «naturlige allierte», og at Tyskland må bli «arving til Russland!» ^[1] Hitler inviterte Goebbels til München og forklarte ham talen sin personlig. 13.april 1926 het det i Goebbels' dagbok: «Jeg bøyer meg for den som er større, for det politiske geniet.»

Goebbels havnet raskt innenfor kretsen rundt Gregor Strasser, som vektla sosialismen og det sosiale spørsmålet i nasjonalsosialismen sterkere enn kretsen rundt Hitler, og var med på å gi ut Strassers Nationalsosialistische Briefe. Etter Bambergkonferansen 14. februar 1926 bestemte Goebbels seg for å slutte seg til Hitler. 28. oktober samme år ble han av Hitler utnevnt til gauleiter for Berlin-Brandenburg. På denne tiden hadde nazistene minimal oppslutning i Berlin som med sin store arbeiderbefolkning var sosialistisk- og kommunistisk-dominert. Med intens arbeidsinnsats lyktes det Goebbels å skaffe velgere og bygge opp et nazistisk partiapparat i byen, hvilket ble en forutsetning for Hitlers maktovertagelse i 1933. I 1926 startet Goebbels avisen Der Angriff, partiorganet hvor han selv var redaktør. Fra og med 1928 ble han medlem av Riksdagen, og etter å ha lagt merke til hans talenter innen propaganda utnevnte Hitler ham til partiets rikspropagandasjef i 1929.

Den 19. desember 1931 ble Goebbels gift med Magda Behrendt. Hun var vokst opp med pikenavnet Friedländer etter sin jødiske stefar Max Friedländer, som ble drept i Buchenwald. Magdas første ekteskap med en mye eldre mann ble oppløst fordi hun bedro ham; hennes elsker var sionisten Chaim Arosorov. I sitt ekteskap med Goebbels fikk hun 6 barn, som til ære for Hitler alle fikk navn som begynte med H: Helga født 1. september 1932, Hildegard født 13. april 1934, Helmut født 2. oktober 1935, Hedwig født 19. februar 1937, Holdine født 1. mai 1938 og Heidrun født 20. oktober 1940. Magda hadde fra sitt første ekteskap sønnen Harald Quandt, som var det eneste av hennes barn som overlevde krigen. Harald og hans halvbror Herbert Quandt bygde videre på sin fars Günther Quandt livsverk og ble etterhvert multimilliardærer, med inntekter fra BMW, batteriprodusenten VARTA og IWKA maskinindustrier.^[2]

[rediger] Propagandaministeren

Da Hitler kom til makten som Tysklands rikskansler i 1933, ble Goebbels utnevnt til partiets nye minister for opplysning og propaganda. Dette innebar at han fikk kontroll med alle tyske media. Som øverste leder for tysk radio, aviser, musikk, teater, litteratur og film rakk hans innflytelse i prinsippet helt ned på detaljnivå. Særlig opptatt var han av å styre tysk filmindustri og bestemte snart hvilke filmer som skulle produseres, og hvilke skuespillere som skulle spille i filmene. Imidlertid kjølnet Hitlers gunst da det ble kjent for ham at Goebbels' kjærlighetsaffære med den tsjekkiske filmstjernen Lída Baarová var i ferd med å ende i skilsmisse fra Magda. En rasende Hitler, som var nær venn av fru Goebbels og dessuten fryktet en offentlig skandale, tvang Goebbels til å avslutte forholdet. Fra 1938 og frem til krigsutbruddet holdt Goebbels en lav profil overfor Hitler. Forholdet ble styrket igjen da den tyske krigslykken snudde utover i 1942 og det i enda sterkere grad enn før ble behov for hans propagandatalent.

Goebbels holder tale i 1933

De allierte avfeide lenge Goebbels som en primitiv rabulist. Imidlertid hadde han avgjørende betydning for at tysk stridsmoral ble holdt oppe så lenge som den gjorde. Hans dagbøker viser en mann som tydelig visste hvordan politisk propaganda skal konstrueres for å påvirke mest mulig effektivt. Propagandaens mål er å få tilhøreren til å gjøre som propagandisten vil. For å få til dette, mente Goebbels at propaganda ikke må virke for åpenbar, den bør presenteres indirekte. Mottakeren må ikke skjønne at han blir manipulert. Propagandaens gjennomslagskraft avhenger av at den spiller på mottakerens forståelseshorisont og holdninger. Propagandaen bør også ha en viss kjerne av sannhet. Folk vil lett gjennomskue løgner. Dette var årsaken til at tyske aviser etterhvert begynte å offentliggjøre lister over tyske falne, viste film og bilder fra bombingen av tyske byer, og ikke hemmeligholdt de tyske nederlagene i Afrika og ved Stalingrad. Imidlertid ble nyhetene presentert i en nøye utstudert bilde- og språkdrakt.

Goebbels var overbevist om at film var det sterkeste propaganda-mediet. Han var selv en glødende filmentusiast. Som minister ble det under hans kontroll produsert over 1000 spillefilmer i Tyskland. Selv da den allierte bombingen av landet økte merkbart i intensitet utover i 1942, fortsatte de tyske filmstudioene å produsere filmer på løpende bånd. De aller fleste var tilsynelatende upolitiske underholdningsfilmer, kun et fåtall av dem hadde et påviselig nazistisk budskap. Dette var en helt bevisst politikk fra Goebbels' side: de lette underholdningsfilmene skulle distrahere folkets oppmerksomhet bort fra naziregimets negative sider og krigens redsler.

Disse var han selv fullt informert om. I sin dagbok 27. mars 1942 skriver han om fordrivelsen av de polske jødene at det ble «brukt en temmelig barbarisk fremgangsmåte som her ikke skal beskrives nærmere, og jødene selv blir det ikke stort igjen av».^[3] På propagandakonferansen 9. mars 1942 kritiserte han DAZ (Deutsche Allgemeine Zeitung) fordi avisen ikke trykket artikler om «jødespørsmålet»: «Dette må betegnes som den rene uforskammethet. Føreren holder f.eks. ikke en eneste tale der han ikke betegner jødene som hovedskyldige for krigen og sier at utslettelsen av dem er noe som hensynsløst må gjennomføres.» DAZ ble derfor pålagt å trykke alle antisemittiske meldinger som ble publisert, og han sørget for at avisen trykket en «tvangsutgave» med en melding om et antisemittisk innlegg i den britiske avisen Truth. Den 20 mars 1942 skrev Goebbels i dagboken sin om en samtale han hadde hatt med Hitler dagen i forveien: «Til slutt snakket vi om det jødiske spørsmålet. Her er Føreren kompromissløs som alltid. Jødene må ut av Europa, om nødvendig med de mest brutale metoder»^[4] Og noen dager i forveien, den 7. mars, skrev han dette om jødespørsmålet:«Jødespørsmålet må nå løses i felleseuropeiske rammer. Det er fremdeles mer enn 11 millioner jøder i Europa. De må senere en gang først konsentreres i øst. Eventuelt kan man tildele dem en øy etter krigen, som Madagaskar. Uansett blir det ikke ro i Europa før jødene i det europeiske området før jødene blir ryddet ut»^[5] 14.juni 1942 trykket ukebladet Das Reich en lederartikkel av ham der han skrev: «I denne krigen driver jødene sitt nederdrektige spill, og de kommer til å betale for det med at rasen deres blir utryddet i Europa og kanskje også langt utenfor Europas grenser.» 9. mai 1943 skriver han i Reich: «Ingen av Førerens profetiske ord har gått i oppfyllelse med en så uhyggelig sikkerhet og lovmessighet enn det om at hvis jødene skulle klare å få i stand en ny verdenskrig, vile ikke denne føre til utslettelse av den ariske menneskeheten, men av den jødiske rasen.» ^[6]

Goebbels på den Olympiske kunstutstilling i Berlin, 1936

Den 18. februar 1943 holdt Goebbels sin mest kjente tale, hvor han erklærte «den totale krig». Her meddelte han sitt ønske om å gjennomføre en full mobilisering av Tysklands befolkning for å skaffe sårt tiltrengte ressurser til landets væpnede styrker og industri. Dette var en av hans viktigste taler i tiden som minister, og ble holdt foran et utvalgt og fanatisk publikum. Talen var et ledd i hans bestrebelser, i samarbeid med Albert Speer, på å overbevise Hitler om at Tysklands ressurser nå måtte utnyttes til fulle i krigsinnsatsen. På dette stadiet var det fremdeles ikke blitt innført krigsøkonomi i Tyskland, grunnet motstand fra deler av tysk næringsliv og landets krigsmotstandere.

Talen markerte begynnelsen på Goebbels' mest innflytelsesrike tid. Hans innsats og makt lot til å øke i takt med Tysklands stigende problemer, og han var nå stadig oftere tilstede i offentlige sammenhenger. Hans mange taler og besøk ute blant folket, gjorde ham frem til krigens slutt til den mest synlige representanten for Det tredje riket. Med sine talegaver og personlige utstråling, gjorde han et troverdig inntrykk på mange. I sitt arbeid for å opprettholde stridsmoralen og tilslutningen i det tyske folk, brukte han de alliertes krigshandlinger bevisst i propagandaen. Tyske aviser og filmaviser lyktes langt på vei i å få det til å virke som om det var de allierte som var skyld i krigen.

Våren 1943 ble Goebbels gjort oppmerksom på den synkende stemningen i det tyske folk. Han anbefalte da «å gi ryktemakere og vitsemakere der vi møter dem, om det er i selskap, på trikk eller T-bane eller i private samtaler, raskt og kontant svar ved å slå dem ned.» Distriktsledelsen i Berlin opprettet til dette bruk sin "organisasjon B". Om denne skriver Goebbels i dagboken: «I går kveld begynte tre og tre mann fra organisasjon B (rå vold) sitt arbeid i arbeiderkvarterene. De sjekket 35 lokaler uten å gjøre seg bemerket, fast besluttet på å gå til håndgripeligheter der det ble sagt noe mot Føreren eller mot krigen i sin alminnelighet.» Det fikk de ingen grunn til den kvelden, men ved en senere anledning skriver Goebbels: «Dette var eneste tilfelle der noen offentlig våget å yppe seg mot ledelsen eller mot krigen. Slampen fikk da også straks den behandling han hadde gjort seg fortjent til, og ble deretter overlatt til politiet.» ^[7]

En av Goebbels taktikker var å trekke paralleller til historiske hendelser for å underbygge sine påstander. Med sine kunnskaper i historie og argumentasjonsteknikk, fikk han gjennom tysk propaganda det til å fremstå som sannsynlig at Tyskland mot alle odds likevel kom til å vinne krigen. Dette kom særlig til uttrykk i propagandaministeriets storsatsing på en kostbar fargefilm om tysk kampvilje under Napoleonskrigene. Budskapet i spillefilmen Kolberg var at når alt ser som mørkest ut gjelder det å ikke gi seg, utholdenhet vil til slutt belønnes med at lykken snur. Da Wehrmacht nærmet seg det totale sammenbrudd, organiserte og ledet Goebbels Volkssturm; kampenheter som bestod av tvangsutskrevne, ikke-vernedyktige sivilister. Ifølge Goebbels' retorikk ville disse enhetenes angivelige sterke kampvilje, alene kunne snu krigen. Da nederlaget nærmet seg, begynte det i Tyskland å gå rykter om at Hitler snart ville sette inn nyutviklede "mirakelvåpen" som raskt skulle slå fienden tilbake. Goebbels medvirket sterkt til spredningen av denne feilinformasjonen. Effekten var at tysk stridsmoral ble holdt oppe helt til det siste, nazi-regimet hadde ennå en viss oppslutning da nederlaget var et faktum.

I likhet med Hitler var Goebbels ekstremt rasistisk og antisemittisk, og deltok ikke bare aktivt med å angripe den jødiske minoriteten gjennom propaganda: Han hadde også en sentral rolle i boikotten av jødiske forretninger, pogromen mot den jødiske befolkningen under den såkalte Krystallnatten 9.-10. november 1938, foruten deportasjonen av Berlins jødiske befolkning fra og med 1941.

På sin rundreise i USA gjorde Sigrid Undset oppmerksom på at alle skandinaviske Nobelprisvinnere, bortsett fra Knut Hamsun, hadde skjenket sine gullmedaljer til Finlandshjelpen. I juni 1943 skjenket da Hamsun sin gullmedalje til Goebbels etter sitt besøk i Tyskland, med ordene at han kjente ingen «som så utrettelig år efter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De, herr riksminister». Undsets navn måtte ikke nevnes i tysk presse, og Goebbels skrev i sin dagbok: «Siegrid (sic) Undset wendet sich in einem scharfen Aufruf gegen das Reich. Ich lasse daraufhin ihre Bücher verbieten.» ^[8]

[rediger] Den siste tiden

Goebbels var den mest fanatiske av nazitoppene og totalt avvisende til enhver form for kapitulasjon. Han insisterte på å være ved Hitlers side helt til det siste. I sitt testamente, diktert rett før han begikk selvmord, bestemte Hitler at Goebbels skulle etterfølge ham som tysk rikskansler. Storadmiral Karl Dönitz ble utpekt til rikspresident. Fører-tittelen gikk dermed ut av bruk. Goebbels fikk bekle sitt embete bare en eneste dag. Han var isolert i Berlin, og hans reelle territorium utgjorde bare noen få kvadratkilometer. Det eneste han rakk å gjennomføre var et forsøk på å forhandle frem en våpenstillstand mellom Tyskland og Sovjetunionen. Da dette mislyktes, valgte han å begå selvmord fremfor å bli tatt til fange av sovjeterne. Magda valgte ikke bare å dø med ham, men bestemte at de også skulle ta livet av sine barn, for på den måten å hindre barna i å vokse opp i en post-nazistisk verden.

Liksom med Hitler, er detaljene omkring Goebbels' families selvmord og død delvis uklare; de var alene i dødsøyeblikket. Den vanlige forklaringen er at Goebbels og hans kone begikk selvmord ved å ta cyanid, men enkelte kilder hevder i stedet at Goebbels skjøt sin kone Magda og deretter seg selv. Like før hadde Magda, assistert av Hitlers personlige lege, dr. Ludwig Stumpfegger, forgiftet barna med cyanid. I henhold til ordre satte personalet i Førerbunkeren fyr på likene til både Joseph og Magda Goebbels. Da sovjeterne senere fant likene av Josef og Magda Goebbels, var de så forbrente at det ikke lot seg gjøre å fastslå den egentlige dødsårsaken med sikkerhet.

[rediger] Referanser

1. ^ Robert Gellatny: Lenin, Stalin og Hitler (s.139), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-04-12821-8
2. ^ Norman Davies: Europa i krig, forlaget Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-37623-6
3. ^ http://www.fpp.co.uk/Goebbels/Tgb_270342/Tgb_270342b_600.jpg
4. ^ http://www.nizkor.org/hweb/people/g/goebbels-joseph/goebbels-1948-excerpts-02.html
5. ^ http://www.nizkor.org/hweb/people/g/goebbels-joseph/goebbels-1948-excerpts-02.html#1942-mar-7
6. ^ Peter Longerich: Dette visste vi ikke noe om!, forlaget Historie & Kultur AS, 2007, ISBN 978-82-92870-03-7
7. ^ Peter Longerich: Dette visste vi ikke noe om!
8. ^ Sigrun Slapgard: Sigrid Undset, dikterdronningen, forlaget Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-33289-8

[rediger] Eksterne lenker

Commons: Joseph Goebbels – bilder, video eller lyd

• En samling taler og essays av Joseph Goebbels

Wikiquote: Joseph Goebbels – sitater