Joseph Goebbels

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Joseph Goebbels
Joseph Goebbels
Goebbels i 1942
Født 29. oktober 1897
Rheydt, Mönchengladbach
Død 1. mai 1945 (47 år)
Berlin
Ektefelle Magda Goebbels
Yrke Minister i «Riksministeriet for folkeopplysning og propaganda» i Tyskland 19331945

Paul Joseph Goebbels (født 29. oktober 1897 i Rheydt, Mönchengladbach, død 1. mai 1945 i Berlin) var en fremstående nasjonalsosialist og propagandaminister i Tyskland fra 1933 til 1945. Som Hitlers minister styrte han tysk presse, radio og filmproduksjon, og var strategen bak Det tredje rikets offentlige presentasjon av seg selv. Goebbels var beryktet for sine retoriske evner, sin fanatisme og brennende antisemittisme. Et av hans mest kjente sitater er om at hvis en løgn blir repetert ofte nok, blir det tilslutt en sannhet. Tenkningen som ligger til grunn for dette sitatet dannet mye av grunnlaget for hans politikk.

De første årene[rediger | rediger kilde]

Joseph Goebbels (i lys frakk), daværende riksdagsmedlem for nasjonalsosialistene, og Wilhelm Frick, innenriksminsiter i Thüringen, gjør hitlerhilsen med uniformerte partikolleger under et opptog i Weimar oktober 1930.

Goebbels' foreldre, bokholderen Fredrich Goebbels og hans kone Maria, var katolikker fra et protestantisk område i Rhinlandet. Goebbels fikk en tung start på livet. Som barn var han nær ved å dø av lungebetennelse. Ved århundreskiftet utviklet han osteomyelitt, en lidelse som førte til lammelser i hans høyre fot. Behandlingen pågikk i to år, men den førte ikke frem, og legene måtte slå fast at den lammede foten ikke ville vokse skikkelig, men i stedet utvikle seg til klumpfot.

Denne tilstanden førte til både fysiske og sosiale problemer for Goebbels. Han følte seg utenfor i samværet med de funksjonsfriske, og begynte å vise seg både bitter og til dels hatefull på skolen. Goebbels oppdaget imidlertid lesingens gleder. Han bestemte seg for å kompensere for sine fysiske begrensninger ved å bli kunnskapsrik og fremdyrke et skarpt intellekt. Etter hvert ble Goebbels en elev som utmerket seg. Han fremstod på denne tiden ikke som noen antisemitt, flere av lærerne hans var jøder.

Han nådde voksen alder under første verdenskrig, men grunnet sitt handicap måtte han se langt etter muligheten til å verve seg til krigstjeneste. Likevel ble verdenskrigen et nytt vendepunkt for ham, idet han lot seg rive med av de patriotiske strømningene og for første gang følte et fellesskap med det tyske folket. Moren hans var nederlandsk, et faktum han forsøkte å holde skjult.

Ung voksen[rediger | rediger kilde]

I 1917 registrerte Goebbels seg ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn. Hans foreldre hadde en anstrengt økonomi, men sørget for å finansiere sønnens studier helt frem til avsluttende eksamen. En mulighet for Goebbels hadde vært å ta Staatsexamen slik at han i en usikker tid kunne gå mot sikrere arbeidsmuligheter i embetsverket. I stedet valgte han etter tre år å satse på en doktorgrad i teater- og litteraturvitenskap ved Ruprecht-Karls-Universität Heidelberg. Dette kunne han gjøre takket være foreldrenes praktiske og følelsesmessige støtte. Hans 215 sider lange avhandling med tittelen «Wilhelm von Schütz als Dramatiker. Ein Beitrag zur Geschichte des Dramas der romantischen Schule», som omhandlet den tyske dramatikeren Wilhelm von Schütz, ble fullført med et akademisk forsvar 18. november 1921. I henhold til datidens tyske akademiske system kunne Goebbels dermed titulere seg som «dr. phil». Dette var en tittel som Goebbels både var stolt av og tilla stor betydning: Senere i karrieren skulle han konsekvent insistere på å bli tiltalt som «Herr doktor» og han undertegnet dokumenter med «Dr. G».

Etter endt utdannelse så han for seg en yrkeskarriere som frilansjournalist og forfatter. Tysklands trange økonomiske kår på denne tiden tilsa imidlertid at han måtte søke etter sikrere inntektskilder. Men Goebbels fikk store problemer med å finne en arbeidsgiver og måtte i stedet leve i fattigdom. Gjennom sin venninne fikk han i 1923 en lavtlønnet stilling i Dresdner Bank, men han ble oppsagt allerede samme år.

Nasjonalsosialist[rediger | rediger kilde]

Joseph og Magda Goebbels med sine seks barn Helga (født 1932), Hildegard (født 1934), Helmut (født 1935), Hedwig (født 1937), Holdine (født 1938) og Heidrun (født 1940). Bak står Harald Quandt (1921-1967), Magdas sønn fra første ekteskap, i Luftwaffe-uniform. Barna ble drept av moren 1. mai 1945 før hun og mannen begikk selvmord, mens Quandt ble en mektig industrimann i Vest-Tyskland etter krigen.

Hans antisemittisme begynte å bli mer markert tidlig på 1920-tallet. De negative utfallene mot jødene, som han gjerne omtalte i generelle vendinger som «den internasjonale jødedom» eller «den jødiske ånd», ble stadig flere. Hans følelser for sin forlovede, Else Janke, som han hadde innledet et forholt til i 1922, kjølnet også da han fant ut at hun hadde en jødisk mor.[1] Uten noen jobb å gå til begynte Goebbels å føre jevnlig dagbok i 1923, og la seg med det til en vane han skulle følge livet ut. Så begynte han å vie mer tid til politikk. Goebbels meldte seg inn i NSDAP i 1924. Her motsatte han seg i starten Hitlers ledelse, men skiftet raskt side og ble en av Hitlers mest lojale støttespillere. Politisk hørte han til partiets mer radikale fløy. Han var uenig i Hitlers motvilje mot å nasjonalisere jorden: «Vi står på lovens grunnlag og vil ikke gi et jødisk utbyttersystem et juridisk påskudd til å plyndre vårt folk fullstendig.» Goebbels skrev i sin dagbok 15.februar 1926 at han var svært skuffet over Hitlers standpunkt i saken, han beskrev Hitler som en slags «reaksjonær» med slett dømmekraft.[2] Betegnende nok skiftet Goebbels syn da Hitler inviterte ham til München og forklarte ham talen sin personlig. 13.april 1926 het det følgelig i Goebbels' dagbok: «Jeg bøyer meg for den som er større, for det politiske geniet.»

Goebbels havnet raskt innenfor kretsen rundt Gregor Strasser, som vektla sosialismen og det sosiale spørsmålet i nasjonalsosialismen sterkere enn kretsen rundt Hitler, og var med på å gi ut Strassers Nationalsosialistische Briefe. Etter Bambergkonferansen 14. februar 1926 bestemte Goebbels seg for å slutte seg til Hitler. 28. oktober samme år ble han av Hitler utnevnt til gauleiter for Berlin-Brandenburg. På denne tiden hadde nasjonalsosialistene minimal oppslutning i Berlin som med sin store arbeiderbefolkning var sosialistisk- og kommunistisk-dominert. Med intens arbeidsinnsats lyktes det Goebbels å skaffe velgere og bygge opp et nasjonalsosialistisk partiapparat i byen, hvilket ble en forutsetning for Hitlers maktovertagelse i 1933. I 1926 startet Goebbels avisen Der Angriff, partiorganet hvor han selv var redaktør. Fra og med 1928 ble han medlem av Riksdagen, og etter å ha lagt merke til hans talenter innen propaganda utnevnte Hitler ham til partiets rikspropagandasjef i 1929.

Den 19. desember 1931 ble Goebbels gift med Magda Behrendt. Hun var vokst opp med pikenavnet Friedländer etter sin jødiske stefar Richard Friedländer, som ble drept i Buchenwald. Magdas første ekteskap med den tyve år eldre, og rike industrimannen Günther Quandt ble oppløst fordi hun bedro ham; hennes elsker var sionisten Chaim Arosorov. I sitt ekteskap med Goebbels fikk hun 6 barn, som til ære for Hitler alle fikk navn som begynte med H: Helga født 1. september 1932, Hildegard født 13. april 1934, Helmut født 2. oktober 1935, Hedwig født 19. februar 1937, Holdine født 1. mai 1938 og Heidrun født 20. oktober 1940. Magda hadde fra sitt første ekteskap sønnen Harald Quandt, som var det eneste av hennes barn som overlevde krigen. Harald og hans halvbror Herbert Quandt bygde videre på sin fars Günther Quandt livsverk og ble etterhvert multimilliardærer, med inntekter fra BMW, batteriprodusenten VARTA og IWKA maskinindustrier.[3]

Propagandaministeren[rediger | rediger kilde]

Reichsminister für Volksaufklärung und Propaganda (propagandaminister) Joseph Goebbels taler til SA i Berlin august 1934.
Goebbels feirer «tysk folkejul» 23. desember 1937 sammen med blant annet to av døtrene.

Da Hitler kom til makten som Tysklands rikskansler i 1933, ble Goebbels utnevnt til partiets nye minister for opplysning og propaganda gjennom lederstillingen i Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda. Dette innebar at han fikk kontroll med alle tyske media. Som øverste leder for tysk radio, aviser, musikk, teater, litteratur og film rakk hans innflytelse i prinsippet helt ned på detaljnivå. Særlig opptatt var han av å styre tysk filmindustri og bestemte snart hvilke filmer som skulle produseres, og hvilke skuespillere som skulle spille i filmene. Imidlertid kjølnet Hitlers gunst da det ble kjent for ham at Goebbels' kjærlighetsaffære med den tsjekkiske filmstjernen Lída Baarová var i ferd med å ende i skilsmisse fra Magda. En rasende Hitler, som var nær venn av fru Goebbels og dessuten fryktet en offentlig skandale, tvang Goebbels til å avslutte forholdet. Fra 1938 og frem til krigsutbruddet holdt Goebbels en lav profil overfor Hitler. Forholdet ble styrket igjen da den tyske krigslykken snudde utover i 1942 og det i enda sterkere grad enn før ble behov for hans propagandatalent.

De allierte avfeide lenge Goebbels som en primitiv rabulist. Imidlertid hadde han avgjørende betydning for at tysk stridsmoral ble holdt oppe så lenge som den gjorde. Hans dagbøker viser en mann som tydelig visste hvordan politisk propaganda skal konstrueres for å påvirke mest mulig effektivt. Propagandaens mål er å få tilhøreren til å gjøre som propagandisten vil. For å få til dette, mente Goebbels at propaganda ikke må virke for åpenbar, den bør presenteres indirekte. Mottakeren må ikke skjønne at han blir manipulert. Propagandaens gjennomslagskraft avhenger av at den spiller på mottakerens forståelseshorisont og holdninger. Propagandaen bør også ha en viss kjerne av sannhet. Folk vil lett gjennomskue løgner. Dette var årsaken til at tyske aviser etterhvert begynte å offentliggjøre lister over tyske falne, viste film og bilder fra bombingen av tyske byer, og ikke hemmeligholdt de tyske nederlagene i Afrika og ved Stalingrad. Imidlertid ble nyhetene presentert i en nøye utstudert bilde- og språkdrakt.

Goebbels var overbevist om at film var det sterkeste propaganda-mediet. Han var selv en glødende filmentusiast. Som minister ble det under hans kontroll produsert over 1000 spillefilmer i Tyskland. Selv da den allierte bombingen av landet økte merkbart i intensitet utover i 1942, fortsatte de tyske filmstudioene å produsere filmer på løpende bånd. De aller fleste var tilsynelatende upolitiske underholdningsfilmer, kun et fåtall av dem hadde et påviselig nasjonalsosialistisk budskap. Dette var en helt bevisst politikk fra Goebbels' side: de lette underholdningsfilmene skulle distrahere folkets oppmerksomhet bort fra regimets negative sider og krigens redsler.

Goebbels som aktør i Holocaust[rediger | rediger kilde]

Goebbels utviklet seg til å bli svært rasistisk og antisemittisk, og deltok ikke bare aktivt med å angripe den jødiske minoriteten gjennom propaganda, men hadde også en helt sentral rolle i boikotten av jødiske forretninger, gjennomføringen av pogromene mot den jødiske befolkningen 9-10. november 1938 (Krystallnatten) og deportasjonen av Berlins jødiske befolkning fra og med 1941. I sin dagbok 27. mars 1942 skrev han om fordrivelsen av de polske jødene at det ble «brukt en temmelig barbarisk fremgangsmåte som her ikke skal beskrives nærmere, og jødene selv blir det ikke stort igjen av».[4] På propagandakonferansen 9. mars 1942 kritiserte han DAZ (Deutsche Allgemeine Zeitung) fordi avisen ikke trykket artikler om «jødespørsmålet»:

Sitat Dette må betegnes som den rene uforskammethet. Føreren holder for eksempel ikke en eneste tale der han ikke betegner jødene som hovedskyldige for krigen og sier at utslettelsen av dem er noe som hensynsløst må gjennomføres. Sitat

DAZ ble derfor pålagt å trykke alle antisemittiske meldinger som ble publisert, og han sørget for at avisen trykket en «tvangsutgave» med en melding om et antisemittisk innlegg i den britiske avisen Truth. Den 20. mars 1942 skrev Goebbels i dagboken sin om en samtale han hadde hatt med Hitler dagen i forveien: «Til slutt snakket vi om det jødiske spørsmålet. Her er Føreren kompromissløs som alltid. Jødene må ut av Europa, om nødvendig med de mest brutale metoder».[5] Og noen dager i forveien, den 7. mars, skrev han dette om jødespørsmålet: «Jødespørsmålet må nå løses i felleseuropeiske rammer. Det er fremdeles mer enn 11 millioner jøder i Europa. De må senere en gang først konsentreres i øst. Eventuelt kan man tildele dem en øy etter krigen, som Madagaskar. Uansett blir det ikke ro i Europa før jødene i det europeiske området blir ryddet ut».[6] 14. juni 1942 trykket ukebladet Das Reich en lederartikkel av ham der han skrev: «I denne krigen driver jødene sitt nederdrektige spill, og de kommer til å betale for det med at rasen deres blir utryddet i Europa og kanskje også langt utenfor Europas grenser.» 9. mai 1943 skriver han i Reich:[7]

Sitat «Ingen av Førerens profetiske ord har gått i oppfyllelse med en så uhyggelig sikkerhet og lovmessighet enn det om at hvis jødene skulle klare å få i stand en ny verdenskrig, ville ikke denne føre til utslettelse av den ariske menneskeheten, men av den jødiske rasen.» Sitat

Propagandamakeren og den totale krig[rediger | rediger kilde]

Goebbels på Den olympiske kunstutstilling i juli Berlin i 1936.
Fra Goebbels' velregisserte tale i Sportpalast i Berlin i 1943. Her erklærte Goebbels «den totale krig, […] mer total og radikal enn noe vi kan forestille oss!»

Den 18. februar 1943 holdt Goebbels sin mest kjente tale, hvor han erklærte «den totale krig». Her meddelte han sitt ønske om å gjennomføre en full mobilisering av Tysklands befolkning for å skaffe sårt tiltrengte ressurser til landets væpnede styrker og industri. Dette var en av hans viktigste taler i tiden som minister, og ble holdt foran et utvalgt og fanatisk publikum. Talen var et ledd i hans bestrebelser, i samarbeid med Albert Speer, på å overbevise Hitler om at Tysklands ressurser nå måtte utnyttes til fulle i krigsinnsatsen. På dette stadiet var det fremdeles ikke blitt innført krigsøkonomi i Tyskland, grunnet motstand fra deler av tysk næringsliv og landets krigsmotstandere.

Sitat Engelskmennene påstår at det tyske folk har mistet troen på seieren. Jeg spør dere: Tror dere med der Führer og med oss på det tyske folks endelige, totale seier? Det ble svart med et tusentallig: Ja. Jeg spør dere: Er dere beredt til å stå sammen med der Führer og føre denne kamp med vill besluttsomhet og på tvers av alle skjebnenes veger inntil seiren er i våre hender? Et stormende ja fra alle tilstedeværende. Engelskmennene hevder at det tyske folk ikke vil ha krig, men kapitulasjon. Jeg spør dere: Vil dere ha den totale krig? (De tilstedeværende svarte med enda sterkere ja-rop.) Sitat
– Dr. Goebbels «store tale» (Berlin, Sportspalasset (NTB), Morgenbladet, februar 1943)[8]

Talen markerte begynnelsen på Goebbels' mest innflytelsesrike tid. Hans innsats og makt lot til å øke i takt med Tysklands stigende problemer, og han var nå stadig oftere til stede i offentlige sammenhenger. Hans mange taler og besøk ute blant folket, gjorde ham frem til krigens slutt til den mest synlige representanten for Det tredje riket. Med sine talegaver og personlige utstråling, gjorde han et troverdig inntrykk på mange. I sitt arbeid for å opprettholde stridsmoralen og tilslutningen i det tyske folk, brukte han de alliertes krigshandlinger bevisst i propagandaen. Tyske aviser og filmaviser lyktes langt på vei i å få det til å virke som om det var de allierte som var skyld i krigen.

Våren 1943 ble Goebbels gjort oppmerksom på den synkende stemningen i det tyske folk. Han anbefalte da «å gi ryktemakere og vitsemakere der vi møter dem, om det er i selskap, på trikk eller T-bane eller i private samtaler, raskt og kontant svar ved å slå dem ned.» Distriktsledelsen i Berlin opprettet til dette bruk sin «organisasjon B». Om denne skriver Goebbels i dagboken: «I går kveld begynte tre og tre mann fra organisasjon B (rå vold) sitt arbeid i arbeiderkvarterene. De sjekket 35 lokaler uten å gjøre seg bemerket, fast besluttet på å gå til håndgripeligheter der det ble sagt noe mot Føreren eller mot krigen i sin alminnelighet.» Det fikk de ingen grunn til den kvelden, men ved en senere anledning skriver Goebbels: «Dette var eneste tilfelle der noen offentlig våget å yppe seg mot ledelsen eller mot krigen. Slampen fikk da også straks den behandling han hadde gjort seg fortjent til, og ble deretter overlatt til politiet.»[9]

En av Goebbels taktikker var å trekke paralleller til historiske hendelser for å underbygge sine påstander. Med sine kunnskaper i historie og argumentasjonsteknikk, fikk han gjennom tysk propaganda det til å fremstå som sannsynlig at Tyskland mot alle odds likevel kom til å vinne krigen. Dette kom særlig til uttrykk i propagandaministeriets storsatsing på en kostbar fargefilm om tysk kampvilje under Napoleonskrigene. Budskapet i spillefilmen Kolberg var at når alt ser som mørkest ut gjelder det å ikke gi seg, utholdenhet vil til slutt belønnes med at lykken snur. Da Wehrmacht nærmet seg det totale sammenbrudd, organiserte og ledet Goebbels Volkssturm; kampenheter som bestod av tvangsutskrevne, ikke-vernedyktige sivilister. Ifølge Goebbels' retorikk ville disse enhetenes angivelige sterke kampvilje alene kunne snu krigen. Da nederlaget nærmet seg, begynte det i Tyskland å gå rykter om at Hitler snart ville sette inn nyutviklede «mirakelvåpen» som raskt skulle slå fienden tilbake. Goebbels medvirket sterkt til spredningen av denne feilinformasjonen. Effekten var at tysk stridsmoral ble holdt oppe helt til det siste, det nasjonalsosialistiske regimet hadde fortsatt en viss oppslutning da nederlaget var et faktum.

Portrett

I likhet med Hitler var Goebbels ekstremt rasistisk og antisemittisk og deltok ikke bare aktivt med å angripe den jødiske minoriteten gjennom propaganda: Han hadde også en sentral rolle i boikotten av jødiske forretninger, pogromen mot den jødiske befolkningen under den såkalte Krystallnatten 9.-10. november 1938, foruten deportasjonen av Berlins jødiske befolkning fra og med 1941.

På sin rundreise i USA gjorde Sigrid Undset oppmerksom på at alle skandinaviske Nobelprisvinnere, bortsett fra Knut Hamsun, hadde skjenket sine gullmedaljer til Finlandshjelpen. I juni 1943 skjenket da Hamsun sin gullmedalje til Goebbels etter sitt besøk i Tyskland, med ordene at han kjente ingen «som så utrettelig år efter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De, herr riksminister». Undsets navn måtte ikke nevnes i tysk presse, og Goebbels skrev i sin dagbok: «Siegrid (sic) Undset wendet sich in einem scharfen Aufruf gegen das Reich. Ich lasse daraufhin ihre Bücher verbieten.»[10]

Til siste slutt[rediger | rediger kilde]

Joseph Goebbels deler ut Jernkorset til den 16-årige Hitlerjugend-gutten Wilhelm Hübner etter erobringen av den polske byen Lubań (Lauban på tysk) i mars 1945.

Goebbels var den mest kompromissløse av de nasjonalsosialistiske toppene og totalt avvisende til enhver form for kapitulasjon. Han insisterte på å være ved Hitlers side helt til det siste. I sitt testamente, diktert rett før han begikk selvmord, bestemte Hitler at Goebbels skulle etterfølge ham som tysk rikskansler. Storadmiral Karl Dönitz ble utpekt til rikspresident. Fører-tittelen gikk dermed ut av bruk. Goebbels fikk bekle sitt embete bare en eneste dag. Han var isolert i Berlin, og hans reelle territorium utgjorde bare noen få kvadratkilometer. Det eneste han rakk å gjennomføre i sin korte tid som regjeringssjef var å forsøke å forhandle frem en våpenstillstand mellom Tyskland og Sovjetunionen. Da dette mislyktes valgte han å begå selvmord den 1. mai fremfor å bli tatt til fange av sovjeterne. Magda valgte å dø med ham. Ekteparet Goebbels bestemte seg dessuten for å ta livet av barna deres. Ressonementet til ekteparet var at de ville spare barna fra den skjebnen å skulle leve et liv uten Hitler, i et samfunn ikke lenger styrt av nasjonalsosialismen. Assistert av Hitlers personlige lege, dr. Ludwig Stumpfegger, forgiftet Magda barna med cyanid. Blant alle nazilederne som begikk selvmord, skiller Goebbels seg ut som den eneste som tok sine barn med seg i døden.

Likesom med Hitler er detaljene rundt selvmordet til Goebbels delvis uklare: Tysklands siste rikskanser var alene med sin kone i dødsøyeblikket. De stod enten ved inngangen til Førerbunkeren eller ute i Rikskanselliets hage. Den utbredte forklaringen er at Goebbels og Magda begikk selvmord ved å ta cyanid, men enkelte kilder hevder at Goebbels skjøt seg selv. I henhold til ordre satte personalet i Førerbunkeren fyr på likene til både Magda og Joseph Goebbels. De valgte imidlertid å spare på bensinen slik at legemet til Joseph Goebbels bare var delvis brent og dermed forholdsvis lett gjenkjennelig da sovjetiske militære dagen etter fant likene av familien Goebbels. Obduksjonen som ble foretatt av sovjeterne konkluderte med at både Magda og Joseph Goebbels hadde dødd av forgiftning. En pistol var blitt funnet ved siden av sistnevntes lik, men ingenting ble nevnt i obduksjonsrapporten om at Goebbels hadde skutt seg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Toby Thacker: Joseph Goebbels. Life and Death (New York, 2009), s. 19
  2. ^ Robert Gellatny: Lenin, Stalin og Hitler (s.139), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-04-12821-8
  3. ^ Norman Davies: Europa i krig, forlaget Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-37623-6
  4. ^ http://www.fpp.co.uk/Goebbels/Tgb_270342/Tgb_270342b_600.jpg
  5. ^ Utdrag fra dagboken
  6. ^ Utdrag fra dagboken 7. mars 1942
  7. ^ Peter Longerich: Dette visste vi ikke noe om!, forlaget Historie & Kultur AS, 2007, ISBN 978-82-92870-03-7
  8. ^ Gjengitt i Morgenbladet 15. februar 2013.
  9. ^ Peter Longerich: Dette visste vi ikke noe om!
  10. ^ Sigrun Slapgard: Sigrid Undset, dikterdronningen, forlaget Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-33289-8

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Norsk
Tysk
  • Christian T. Barth: Goebbels und die Juden, Schöningh (2003)
  • Peter Longerich: Goebbels. Biographie, Siedler Verlag (2010)
  • Ralf Georg Reuth: Goebbels, Piper (1990)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Joseph Goebbels – bilder, video eller lyd
Wikiquote-logo.svg Wikiquote: Joseph Goebbels – sitater