Warszawaoppstanden
| Warszawaoppstanden | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Andre verdenskrig | |||||||
 Den polske hjemmearméen posisjoner dag 4, 4. august 1944 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Tyskland |  Polske hjemmearmé | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Erich von dem Bach Reiner Stahel Heinz Reinefarth Bronislav Kaminskij | Tadeusz Bór-Komorowski Antoni Chruściel Tadeusz Pełczyński | ||||||
| Styrker | |||||||
| 25 000 | 47 500 | ||||||
| Østfronten |
|---|
| Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kyiv 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kyiv 2 – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha |
Warszawaoppstanden (polsk powstanie warszawskie) var en væpnet kamp under andre verdenskrig, ledet av den polske Hjemmearmeen (Armia Krajowa), for å frigjøre Warszawa fra den tyske okkupasjonen og det nasjonalsosialistiske styret. Det var det største opprøret i det okkuperte Europa under krigen.
Opprøret begynte 1. august 1944, som del av en landsomfattende oppstand, Operasjon Burza. De polske troppene motstod de tyske styrkene frem til 2. oktober (63 dager til sammen). Tapene på polsk side utgjorde 18 000 drepte og 25 000 sårede soldater, og over 250 000 drepte sivile, for det meste i massehenrettelser utført av fremrykkende tyske tropper. Tapene på tysk side utgjorde over 17 000 drepte og 9000 sårede soldater. Etter den urbane krigføringen – og etter opprørets fall, da tyske styrker etter Hitlers ordre satte byen systematisk i brann, kvartal for kvartal – var 85 % av byen jevnet med jorden. Etter opprøret ble hele den gjenværende sivilbefolkningen fordrevet, og sendt til tyske konsentrasjonsleirer eller arbeidsleirer i Tyskland.
Oppstanden begynte i et avgjørende øyeblikk under krigen, da Den røde armé nærmet seg Warszawa. Den 16. september 1944 nådde armeen et punkt innen fem hundre meters avstand fra byen, på den andre siden av elven Wisła, men rykket ikke videre frem, i hva historikeren Norman Davies karakteriserer som «et de facto samarbeid mellom nazister og sovjetere» og opprørerne ventet forgjeves på hjelp.
Oppstanden[rediger | rediger kilde]
I de første ukene av oppstanden prøvde Warszawas befolkning på de polskkontrollerte områdene å gjenopprette det normale livet i sitt frie land. Kulturlivet pulserte, med teatre, postkontorer, aviser og lignende aktiviteter. Barn fra De polske speidere arbeidet som budbringere for en undergrunnsposttjeneste, og risikerte livet daglig mens de brakte all informasjon som kunne være til hjelp for sitt folk. Nær enden av oppstanden, gjorde mangelen på mat, medisin, samt overbefolkning og tyske luft- og artilleriangrep situasjonen for sivile mer og mer desperat.
Siden den avdekket sovjetisk adferd på sitt verste - i bunn og grunn var den et sent eksempel på et de facto samarbeid mellom nazister og sovjetere - prøvde kommunistregimet etter krigen lenge å legge lokk på historien.
Historikeren Norman Davies i Europa i krig, s. 330–331
Som følge av mangel på ytre støtte (blant annet fra Den røde armé), og noen andre faktorer, mislyktes Warszawa-oppstanden og Operasjon Burza i sitt hovedmål: å frigjøre deler av de polske territoriene, slik at man kunne opprette en regjering lojal mot den polske eksilregjeringen i London, istedenfor en sovjetisk marionettstat. Det er også verdt å nevne at sovjeterne stanset all offensiv i Polen for å la tyskerne knuse oppstanden.[1]
Mange av dem som mistet livet var personer som ville ha spilt en viktig rolle i landets gjenopprettelse, skjønt en stor del av den polske intelligentsiaen var allerede blitt drept under den sovjetiske og tyske invasjonen i 1939.
Byens ødeleggelse[rediger | rediger kilde]
Etter at Warszawas befolkning som hadde overlevd oppstanden var blitt fordrevet, begynte tyskerne å ødelegge det som var igjen av byen. Ifølge tyske planer skulle byen gjøres om til en innsjø. Spesielle grupper av ingeniørsoldater ble sendt gjennom hele byen for å brenne og rive ned det som var igjen, bygning for bygning. Det ble lagt spesiell vekt på historiske monumenter, polske nasjonalarkiver og severdigheter – ingenting skulle være igjen av det som en gang var en by. Frem til januar 1945 var 85 % av bygningene ødelagt: 25 % som følge av selve oppstanden, 35 % som følge av systematiske tyske aksjoner etter oppstanden, og resten som følge av den tidligere gettooppstanden i 1943 (15 %) og invasjonen av Polen i 1939 (10 %).
Materielle ødeleggelser omfattet 10 455 bygninger, 923 historiske bygninger (94 %), 25 kirker (deriblant Allehelgenskirken), 14 bibliotek (blant annet Nasjonalbiblioteket), 81 grunnskoler, 64 høyskoler, Universitetet i Warszawa og Det tekniske universitet i Warszawa, samt mesteparten av de historiske monumentene, så vel som arkiver og utallige kunstverk. Nesten én million mennesker mistet alle eiendommene sine.
Med ødeleggelsen av Warszawa – da en av Europas aller vakreste og mest sofistikerte byer (kjent som Østens Paris) – skjedde et ugjenopprettlig tap av en flerhundreårig kulturell og materiell eiendom.
Det nøyaktige omfanget av ødeleggelsene av privat og offentlig eiendom så vel som kunst samt kultur- og vitenskapsmonumenter er ukjent, men utvilsomt enorm. En egen historisk kommisjon har anslått ødeleggelsene til 54,6 milliarder amerikanske dollar (2004-kurs), skjønt dette tallet tar kun hensyn til skadene på offentlig, og ikke privat eiendom. Ødeleggelsene var så omfattende at man for gjenoppbyggingen av den historiske delen av Warszawa måtte blant annet ta i bruk malerier av byen fra 1700-tallet, av de to italienske kunstnerne Marcello Bacciarelli og Canaletto den yngre.
Bilder[rediger | rediger kilde]
-
Forhandlinger om evakuering av sivile mellom tyske offiserer og polsk røde kors (Maria Tarnowska med armbind). -
-
Barrikade i en av Warszawas gater -
Unge opprørere -
Tysk soldat med flammekaster setter fyr på bygning, tidlig september 1944 -
Tyske soldater tatt til fange av opprørere -
Opprørere henrettet av tyske styrker, 23. september 1944 -
Warszawaoppstanden, 1944 -
Warszawa etter krigen
_02.png)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Westad (2017), s. 61
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Davies, Norman: Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier, Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-38330-2
- Westad, Odd Arne: The Cold War, A World History, Penguin 2018, ISBN 978-0-141-97991-5
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Offisielt nettsted
- (en) Warsaw Uprising – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Warsaw Uprising – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
