Erich von Manstein

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erich von Manstein
Erich von Manstein
Manstein som generalmajor i 1938
Født 24. november 1887
Keiserriket Tyskland Berlin
Død 10. juni 1973 (85 år)
Tyskland Irschenhausen, Füssen, Bayern
Troskap Keiserriket Tyskland Det tyske keiserriket
Tyskland Weimar-republikken
Tyskland Tyskland
Tjenestetid 19061944
Rang Generalfeltmarskalk
Enhet Kaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Reichswehr Reichswehr
Wehrmacht Heer Wehrmacht Heer
Militære slag Første verdenskrig

Andre verdenskrig

Utmerkelser Jernkorsets ridderkors med ekeløv og sverd
Senere arbeid Tjenestegjorde som senior forsvarsrådgiver til den vestyske forbundskansler Konrad Adenauer

Erich von Manstein (født 24. november 1887 i Berlin, død 10. juni 1973 i Irschenhausen i Bayern) var en tysk offiser.

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Erich von Manstein ble født som Fritz Erich von Lewinski i en prøyssisk offisersfamilie. Etter at faren general Eduard von Lewinski døde i 1906 ble han adoptert av onkelen general Georg von Manstein.

Etter skolegang i Straßburg ble Manstein kadett i Plön i 1900, og tok abitur ved Preußische Hauptkadettenanstalt i Berlin-Lichterfelde. I 1906 fikk han løytnants grad, og i 1913 begynte han på Det prøyssiske krigsakademiet i Berlin.

Krigsskoleutdannelsen ble avbrutt av utbruddet av første verdenskrig. I løpet av krigen tjenestegjorde Manstein både på Østfronten og Vestfronten. I 1915 ble han forfremmet til kaptein, og tjenestegjorde i en stabsfunksjon resten av krigen.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Manstein giftet seg med Jutta Sibylle von Loesch i 1920. Sammen fikk de tre barn: Gisela, Gero og Rüdiger.

Tysklands nederlag i krigen gjorde at størrelsen på hæren måtte kuttes kraftig ned. Manstein deltok i arbeidet med å bygge opp det nye Reichswehr. I 1921 ble han utnevnt til kompanisjef i infanteriregiment nr. 5, og i 1927 ble han stabsoffiser. I 1927 ble han tilknyttet generalstaben og fikk majors grad.

Den 1. juli 1935 ble Manstein sjef for operasjonsavdelingen i hærens overkommando. Året etter fikk han graden generalmajor. Etter omorganiseringen som fulgte i kjølvannet av Fritsch-Blomberg-affæren i 1938 ble Manstein overført til 18. infanteridivisjon i Liegnitz.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under felttoget i Polen i 1939 var Manstein stabssjef i Gerd von Rundstedts Armégruppe Syd. Mansteins lederskap var her en viktig brikke i den tyske suksessen.

Våren 1940 utarbeidet Manstein planen for angrepet på Frankrike. Manstein forkastet idéen om en gjentagelse av Schlieffen-planen fra første verdenskrig, og gikk heller inn for en offensiv gjennom Ardennene. Hitler fulgte i hovedtrekk Mansteins plan, på tross av motstand fra andre deler av offiserskorpset. Suksessen i felttoget gjorde at Manstein fikk tildelt Jernkorsets ridderkors og ble utnevnt til general.

Under starten av Operasjon Barbarossa tjenestegjorde Manstein i den nordlige sektoren av Østfronten. Her rykket han frem 150 km på to dager, og erobret den viktige byen Daugavpils. I september ble Manstein overført til Ukraina, der han fikk ansvaret for erobringen av Krimhalvøyen. Denne erobringen ble ikke fullført før sommeren 1942, da hans styrker gikk seirende ut av slaget om Sevastopol.

I juli ble Manstein forfremmet til generalfeltmarskalk, og overflyttet til Leningradfronten. I november ble han igjen overført til Ukraina, der han fikk som jobb å unnsette general Paulus' omringede 6. armé. Denne unnsetningsoperasjonen ble mislykket.

20. november 1941 belærte han sine tropper om at «soldatene må forstå nødvendigheten av den harde fremgangsmåten overfor jødene, som har vært den drivende kraften bak den bolsjevikiske terroren og derfor må betale for det.»[1]

I 1943 ledet Manstein de tyske troppene i Ukraina, og gjennomførte en vellykket motoffensiv i mars 1943 da han gjenerobret Kharkov. Senere samme år ledet han den sørlige angrepsgruppen i slaget ved Kursk.

I 1944 ble Manstein avsatt av Hitler etter en serie med uenigheter. Manstein ønsket et elastisk forsvar på Østfronten, i motsetning til Hitler som nektet enhver tilbaketrekning. Etter at Manstein hadde foreslått at Hitler skulle overlate krigføringen til fagfolk ble lojaliteten hans trukket i tvil, noe som førte til avsettelsen.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble Manstein stilt for retten av britene i 1949. Manstein ble frikjent for mange av anklagene, men ble dømt for bl.a. å ha benyttet den brente jords taktikk. Dommen lød på 18 års fengsel, men Manstein ble sluppet fri allerede i 1953.

Senere fungerte Manstein som rådgiver for Konrad Adenauer og for den tyske forbundsdagen i forsvarsspørsmål. Han deltok også i gjenoppbyggingen av det nye tyske forsvaret Bundeswehr.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bjørn Westlie: Fars krig, forlaget Aschehoug, Oslo 2008, ISBN 978-82-03-29125-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Erich von Manstein – bilder, video eller lyd