Andre kinesisk-japanske krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den andre kinesisk-japanske krig
Konflikt: Etter hvert en del av Andre verdenskrig
Den andre kinesisk-japanske krig
Kinesiske sivile som blir begravd levende under Nanjingmassakren
Dato 7. juli 19379. september 1945 (Spredte kamphandlinger siden 1931)
Sted Kina
Resultat
Delvis japansk okkupasjon av Kina, deretter kapitulasjon til de allierte
Parter
Republikken Kina Republikken Kina

Det kinesiske kommunistparti Det kinesiske kommunistparti
USA USA
Sovjetunionen Frivillige fra Sovjetunionen
Japan Japan

Mandsjukuo Mandsjukuo
Mengjiang Mengjiang
Andre kinesiske samarbeidsstyrker
Kommandanter
Republikken Kina Chiang Kai-Shek
Republikken Kina Chen Cheng
Republikken Kina Feng Yuxiang
Republikken Kina Li Zongren
Republikken Kina Xue Yue
Republikken Kina Bai Chongxi
Republikken Kina Peng Dehuai
Japan Keiser Hirohito
Japan Konoe Fumimaro
Japan Tōjō Hideki
Japan Kanin Kotohito
Japan Matsui Iwane
Japan Sugiyama Hajime
Japan Hata Shunroku
Styrker
5 600 000 soldater
700+ fly fra USA
5000+ sovjetrussiske piloter og rådgivere
3 200 000 japanere
900 000 kinesere
Tap
~3 400 000 soldater (inkludert 1 325 000+ drept i slag)
17 530 000 sivile
227 sovjetrussere
1 900 000 soldater (inkludert 480 000 drept i slag)
eller:
1 800 000 kinesere (432 000 døde) og 388 000 døde japanere
Den andre kinesisk-japanske krig
Andre kinesisk-japanske krig 1937-1945
Marco Polo-broenBeijing-TianjinShanghaiTaiyuanPingxingguanXinkouNanjingmassakrenXuzhou (Tai'erzhuang) – WuhanNanchang - Suizao - 1. Changsha - Sør-Guangxi - Zaoyi - De hundre regimenter - Sør-Henan - Shanggao - Sør-Shanxi - 2. Changsha - 3. Changsha - Yunnan-Burma - Zhejiang-Jiangxi - Vest-Hubei - Changde - Ichigo - Vest-Hunan - Mandsjuria
Se også: Den kinesiske borgerkrig

Den andre kinesisk-japanske krig 7. juli 19379. september 1945 var en massiv konflikt mellom Kina og Japan både før og under andre verdenskrig. Konflikten ble avsluttet ved Japans betingelsesløse kapitulasjon i 1945. Omlag halvparten av alle skadene i Stillehavskrigen kom som en følge av denne krigen.

Selv om Japan og Kina hadde hatt mindre kamper fra 1931, ble det ikke fullstendig krig før 1937. Krigen var en strategisk plan, og et ledd i Japans planer for å dominere Asia politisk og militært og å sikre de store mengdene råmaterialer og andre økonomiske ressurser, som mat og arbeid. Før 1937 hadde Kina og Japan kjempet i små, lokale sammenstøt. Men av flere grunner ville ingen av sidene kjempe en full krig. De første konfliktene som følge av den japanske planen ble kjent som «kinesiske episoder». I følge datidens japanske propaganda var det kinesiske provokasjoner, den første av disse er kjent som hendelsen ved Marco Polo-broen 7. juli 1937.

Etter hendelsen ved Marco Polo-broen okkuperte japanerne Shanghai, Nanjing og den sørlige delen av Shanxi som del av kampanjer hvor ca. 200 000 japanske og betydelig flere kinesiske soldater deltok. Kinesiske historikere anslår at mellom 200 000 og 400 000 personer døde i Nanjingmassakren som etterfulgte den japanske erobringen av den kinesiske hovedstaden 13. desember 1937. Massakren skal ha foregått i seks uker.

Fra 1937 til 1941 sloss Kina alene mot Japan, men etter angrepet på Pearl Harbor ble konflikten en del av den andre verdenskrig.

Benevnelse[rediger | rediger kilde]

På kinesisk,blir krigen oftest kalt Motstandskrigen mot Japan (forenklet kinesisk: 抗日战争; tradisjonell kinesisk: 抗日戰爭), også kjent som Åtte års motstandskrig (八年抗战/八年抗戰), Motstandskrig (抗战/抗戰), eller Den andre sino-japanske krig(第二次中日战争/第二次中日戰爭).

Navn[rediger | rediger kilde]

I Japan har blir navnet «Japan-Kina-krig» (日中戰爭 Nitchū Sensō?) oftest brukt på grunn av objektiviteten. I Japan i dag er det skrevet som 日中戦争 på shinjitai. Da invasjonen av Kina begynte i juli 1937 nær Beijing, ble den kalt for «Nordkina-episoden» (華北事變 Kahoku Jihen?) av den japanske regjeringen, og med slaget om Shanghai i de følgende månedene, ble det endret til «Kina-episoden» (支那事變 Shina Jihen?).

Ordet «hendelse» (事變 jihen?) ble brukt av Japan, siden ingen av landene hadde erklært krig. Japan ville unngå at andre land blandet seg inn, spesielt Storbritannia og USA, som var hennes hovedsakelige kilde for petroleum, USA var også Japans største forsyner av stål. Den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt ville blitt tvunget til å lage en embargo mot Japan for å følge USAs nøytralitet akt fra 1930, om slåssingen hadde formelt blitt til krig.

Andre navn[rediger | rediger kilde]

I japansk propaganda ble invasjonen av Kina til en «hellig krig» (seisen), det første steget av Hakkō ichiu (八紘一宇, verdens åtte hjørner under et tak). I 1940 startet den japanske statsministeren Fumimaro Konoe Taisei Yokusankai. Da begge sider formelt erklærte krig i desember 1941, ble navnet endret til «Den store øst-asiatiske krig» (大東亞戰爭 Daitōa Sensō?).

Selv om de japanske myndighetene fremdeles bruker betegnelsen «kinesiske episoder» i formelle dokumenter, fordi ordet Shina er sett på som et nedverdigende ord av Kina, bruker media i Japan ofte fraser med andre utrykk som «Den Japan-kinesiske episoden» (日華事變 Nikka Jihen?, 日支事變 Nisshi Jihen), som også ble brukt av media på 1930-tallet.

I tillegg er navnet «Den andre sino-japanske krig» ikke ofte brukt i Japan, siden Første kinesisk-japanske krig (日清戦争 Nisshin–Sensō) mellom Japan og Qing-dynastiet i 1094 ikke blir sett på som direkte forbundet til den andre, mellom Japan og Republikken Kina.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Første kinesisk-japansk krig[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Første kinesisk-japanske krig

Opprinnelsen av den andre kinesisk-japanske krigen kan bli koblet tilbake til den første kinesisk-japanske krigen fra 1894-95, hvor Kina, da under Qing-dynastiet, ble beseiret av Japan og ble tvunget til å gi Taiwan til dem, og å anerkjenne uavhengigheten av Korea i Shimonosekitraktaten. Qing-dynastiet var på randen av kollaps fra interne opprør og utenlandsk imperialisme, mens Japan hadde kommet fra som en stormakt gjennom sine effektive tiltak av modernisering.[1]

Republikken Kina[rediger | rediger kilde]

Republikken Kina ble grunnlagt i 1912, etter Xinhairevolusjonen som kastet Qing-dynastiet. Men den svake sentralmyndigheten gikk i oppløsning, og republikkens autoritet måtte gi etter for et styre av regionale krigsherrer. Å samle nasjonen og å stå imot imperialisme virket umulig.[2] Noen krigsherrer allierte seg med forskjellige utenlandske makter i et forsøk på å utrydde hverandre. For eksempel samarbeidet krigsherren Zhang Zuolin av Mandsjuria åpent med japanerne for militær og økonomisk assistanse.[3]

De 21 krav[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: De 21 krav

I 1915, sendte Japan De 21 krav til Kina.[4] Etter Første verdenskrig skaffet Japan seg Det tyske keiserrikets Interessesfære i Shandong[5] (Shantung), som førte til nasjonale anti-japanske protester og masse demonstrasjoner i Kina, men under Beiyangregjeringen, forble Kina delt og kunne ikke stå imot angrep utenfra.[6] For å forene Kina og gjøre en slutt på regionale krigsherrer, satte Kuomintang, det kinesiske nasjonalist partiet i Guangzhou, igang Nordekspedisjonen i 1926-28[7]

Jinan-hendelsen[rediger | rediger kilde]

Kuomintangs Den nasjonale revolusjonshær rykket gjennom Kina til den ble møtt i Shandong, hvor krigsherren Zhang Zongchang, støttet av japanerne, forsøkte å stoppe fremrykkingen. Kampene endte med den såkalte Jinan-hendelsen i 1928 hvor Den nasjonale revolusjonshær og Den keiserlige japanske hær møttes i et sammenstøt som endte med at Den nasjonale revolusjonshær trakk seg tilbake fra Jinan.[8]

Zhang Zuolin og Chiang Kai Shek[rediger | rediger kilde]

Generalissimo Chiang Kai-shek, alliert øverstkommanderende i KIna fra 1942 til 1945

Samme år ble Zhang Zuolin drept da han ble mindre villig til å samarbeide med Japan.[9] Etter at Zhangs sønn Zhang Xueliang raskt tok kontrollen over Mandsjuria, og til tross for sterkt japansk press for å fortsette motstanden mot Kuomintang, erklært han troskap til Chiang Kai-sheks Kuomintang-regjering, noe som medførte kinesisk samling mot sluttet av 1928.[10]

Det kinesiske kommunistparti[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Det kinesiske kommunistiske parti

Det brøt imidlertid ut borgerkrig i 1930 mellom krigsherrer som tidligere hadde vært lojale mot Kuomintang under Nordekspedisjonen og den sentrale regjeringen under Chiang. I tillegg gjorde Det kinesiske kommunistiske parti opprør mot den sentrale regjeringen etter Kuomintangs massakre av deres medlemmer i Shanghai i 1927. Den sentrale regjeringen hadde derfor flere interne kriger som måtte utkjempes samtidig, og utviklet da læresetningen om «først intern fred før ekstern motstand» (kinesisk: 攘外必先安内).

Krigens utvikling[rediger | rediger kilde]

Begynnelsen av krigen.

Angrepet på Mandsjuria[rediger | rediger kilde]

Angrepet på Kina[rediger | rediger kilde]

Forholdet nasjonalister og kommunister[rediger | rediger kilde]

Utenlandsk deltakelse[rediger | rediger kilde]

Amerikansk støtteplakat

Virkninger[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wilson, Dick, When Tigers Fight: The story of the Sino-Japanese War, 1937–1945, s.5
  2. ^ Wilson, Dick, s.4
  3. ^ «Foreign News: Revenge?». Time magazine. 13 August 1923Feil datoformat. 
  4. ^ Hoyt, Edwin P., Japan's War: The Great Pacific Conflict, p.45
  5. ^ Palmer and Colton, A History of Modern World, p.725
  6. ^ Taylor, Jay, p.33
  7. ^ Taylor, Jay, s.57
  8. ^ Taylor, Jay, s.79, s.82
  9. ^ Boorman, Biographical Dictionary, vol.1, s.121
  10. ^ Taylor, Jay, s.83

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jonathan Fenby: Chiang Kai-Shek, China's Generalissimo and the Nation He Lost. Carroll & Graf Publishers, New York 2004; ISBN 0-7867-1484-0
  • Peter Li (utg.): Japanese War Crimes: The Search for Justice. Transaction Publishers, o.O. 2003; ISBN 0-7658-0890-0
  • Lloyd Eastman, Jerome Ch'en, Suzanne Pepper, Lyman P Van Slyke: Nationalist Era in China, 1927-1949. Cambridge University Press, Cambridge 1991; ISBN 0-521-38591-1
  • John King Fairbank, Albert Feuerwerke, Denis Twitchett: The Cambridge History of China: Volume 13 Republican China 1912-1949, Part 2., Cambridge University Press, Cambridge 1986; ISBN 0-521-24338-6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

historiestubbDenne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.