Slaget om Berlin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget om Berlin
Konflikt: Andre verdenskrig
Slaget om Berlin
Sovjetisk artilleri avfyrer Katjusja-raketter inne i Berlin fra en rakettrampe på en Lend-Lease amerikansk Studebaker lastebil
Dato 16. april 19452. mai 1945
Sted Berlin
Resultat
Sovjetisk seier, Tysklands sammenbrudd
Parter
Tyskland Tyskland Sovjetunionen Sovjetunionen
Polen Polen
Kommandanter
Tyskland Gotthard Heinrici
Tyskland Helmuth Weidling
Sovjetunionen Georgij Zjukov
Sovjetunionen Ivan Konev
Sovjetunionen Konstantin Rokossovskij
Styrker
766 750 2 500 000
Tap
458 080 døde
479 298 tatt til fange
81 116 døde eller savnede
280 251 sårede

Slaget om Berlin var det siste store slaget på østfronten under andre verdenskrig. Slaget sto mellom Tysklands siste reserver og til dels utrente mannskaper og Sovjetunionens overlegne styrker, både med hensyn til mannskaper og materiell.

Opptakten[rediger | rediger kilde]

12. januar 1945 innledet Den røde armé en stor offensiv vestover over hele østfronten mellom Østersjøen og Karpatene, noe som medførte at de sovjetiske styrkene under Wisła-Oder-offensiven nådde elvene Oder (bare 70 km fra Berlin) og Neisse i Vest-Preussen, bortsett fra deler av Østersjøkysten, hvor tyske styrker (I hovedsak III. SS-Panzer Korps under ledelse av Obergruppenführer Felix Steiner) fremdeles holdt et brohode øst for Oder og Stettin. Den 31. januar 1945 lykkes også de sovjetrussiske styrkene overraskende å krysse elven Oder på isen og dannet et brohode rundt byen Kienitz på vestbredden av elven. I månedene som fulgte ble dette brohodet stadig utvidet, til det tilslutt strakte seg fra byen Lebus i sør til nord for Kienitz. I utstrekning ca. halvparten av landskapet Oderbruch bare avbrutt av tyske styrker som inntil natten 28-29. mars 1945 holdt den idag polske byen Küstrin. I tillegg inntok Den røde armé Ungarns hovedstad Budapest i sør (13. februar) og hele Baltikum unntatt et tysk brohode i Kurland hvor Armégruppe Kurland ble stående resten av krigen. Den tyske garnisonen i den østprøyssiske hovedstaden Königsberg holdt ut helt til 9. april. Utover i februar og mars 1945 inntok de sovjetiske styrkene også kystområdet langs Østersjøen vestover til Stettin.

Det sovjetrussiske minnesmerke i byen Kienitz som minnes overgangen over Oder 31. januar 1945, foretatt av 2. Gardepanserarmé og 5. Sjokkarmé.

Strategi[rediger | rediger kilde]

De sovjetiske styrkene ble i felt ledet av marskalkene Konstantin Rokossovskij (gjennom Pommern i nord), Georgij Zjukov (i midten) og Ivan Konev (gjennom Schlesien i sør). De ledet en massiv sovjetisk styrke bestående av totalt 2,5 millioner soldater, 41 000 artillerienheter, 7 500 fly, drøyt 6 000 stridsvogner og over 3 000 ramper for Katjusjaraketter, hvert med 16 løp.

Tyskerne hadde totalt i underkant av en million mann tilgjengelig. Mange av disse var ikke regulære soldater, men godt tilårskomne menn i militsen Volkssturm og tvangsutskrevne gutter i Hitlerjugend helt ned i 14-årsalderen. Mange av dem manglet våpen og ble bare utstyrt med så mange panzerfaust de kunne bære. Da sovjetoffensiven begynte, disponerte Armégruppe Weichsel - som dekket hele Oderfronten på 280 km - ca. 1350 kanoner og færre enn 700 stridsvogner. Mangelen på flybensin og flyvere gjorde at Luftwaffe var satt ut av spill. Den sovjetiske styrken var overlegen på alle områder.

Den sovjetiske strategien var å sirkle inn byen ved at Konevs styrker fra sør og Rokossovskijs styrker fra nord skulle møtes vest for byen, mens Zjukov skulle presse de tyske forsvarslinjene fra øst. Josef Stalin spilte de sovjetiske marskalkene ut mot hverandre og skapte en konkurransestemning mellom disse om hvem som først kunne innta selve byen. Særlig Konev og Zjukov fikk tvetydige signaler. Forholdet mellom disse var derfor spent, og dette gikk på bekostning av koordineringen i felt. Stalin krevet at Røde armé skulle ha inntatt Berlin til feiringen av 1. mai. Først i slagets siste faser sendte Stalin og den sovjetrussiske generalstaben, Stavka ut klare ordrer om hvilke enheter som skulle gjøre hva. Til slutt var det Zjukov som fikk æren av å innta byens sentrum og riksdagsbygningen, Konev tok de sørlige bydelene, mens Rokossovskijs styrker ikke deltok i det egentlige slaget om Berlin.

Utsikt fra Seelowhøydene over Oderbruch mot elven Oder.

Slaget ved Seelowhøydene[rediger | rediger kilde]

Østfronten
BarbarossaFinlandMurmanskLeningradSmolensk 1Kharkov 1MoskvaKrim og SevastopolRzjevKharkov 2Blau og KaukasusStalingradVelikiye LukiKharkov 3KurskSmolensk 2DneprKiev 2KorsunKamenets-PodolskBagrationLvov-SandomierzLublin-BestWarszawaRomaniaUngarnWisła-OderBerlinPraha
Den militære situasjonen ved sammenbruddet

Den sovjetiske framrykkingen hadde stoppet ved Oder-Neisse-linjen for oppmarsjering til det siste framstøtet mot byen Berlin. Byen Seelow ligger like vest for elven Oder langs Reichsstraße 1, den gamle hovedveien fra Berlin og Brandenburg til Øst-Preussen, og denne ruten til Berlin ble kalt «Porten til Berlin». Tyskernes øverstkommanderende, Gotthard Heinrici, antok med rette at det sovjetiske hovedfremstøtet ville ble satt inn her (Hitler hevdet derimot at hovedstøtet ville bli rettet mot Praha). Han etablerte derfor et forsvarsverk på Seelowhøydene med sine siste reserver. Seelowhøydene er et markert høydedrag i vestkanten av landskapet Oderbruch, med en høydeforskjell på 20–30 meter. Selv om tyskerne konsentrerte styrkene på et lite område, var de svært underlegne de sovjetrussiske styrkene, både materielt og ikke minst mannskapsmessig. Den tyske styrken besto av kun rundt 100 000 soldater i tyskernes 9. Armé, som sto mot en sovjetisk styrke på 1 million mann. Seelowhøydene ga en god oversikt over området, og den sovjetiske oppmarsjen. I tillegg oversvømte tyskerne området og slik forsterket vårløsningen og gjorde om bakken til en sumpaktig myr.

Sluttangrepet mot Berlin ble innledet tidlig om morgenen 16. april. Kl. 4 startet Zjukovs kanoner og rakettbatterier et voldsomt bombardement av Seelowhøydene. Dagen før hadde imidlertid Heinrici forutsett angrepet - så å si på timen - og i all hast trukket tilbake den fremste forsvarslinjen. Dermed skjøt sovjeterne ut i ingenmannsland, og da infanteriet og stridsvognene gikk til angrep, ble de beskutt av Heinricis artilleri idet de forsøkte å krysse det myrlendte Oderbruch. I tillegg skapte størrelsen på de sovjetiske styrkene innenfor et forholdsvis lite, konsentrert område en del innledende kaos. Og Zjukovs idé med å blinde de tyske forsvarerne med å rigge opp 143 høyspente kjempelyskastere og en mengde mindre sporlys slo feil da morgentåken gjorde sikten enda vanskeligere for de sovjetiske soldatene, samtidig som de ble tydeligere mål for tyskerne. De sovjetiske tapene de første timene var enorme, og Zjukov måtte allerede den første dagen sette inn reservene.

Men den sovjetiske overmakten ble for sterk, og forsvarerne ble færre og færre ettersom det knapt fantes reserver. Langsomt rykket sovjeterne framover. De inntok landsbyen Seelow og fikk etter hvert fotfeste på Seelowhøydene. Men de brukte tre døgn på å komme forbi de tyske forsvarslinjene på Seelowhøydene, og først 19. april kunne de starte den videre fremrykkingen mot Berlin. Hele 30 000 sovjetiske og 20 000 tyske soldater ble drept i kampene om Seelowhøydene, og Zjukovs styrker var allerede langt på etterskudd overfor den sovjetiske timeplanen.

Konevs gjennombrudd[rediger | rediger kilde]

Også Konevs 1. ukrainske front (armégruppe) startet offensiven tidlig 16. april. Den brøt gjennom det tyske forsvaret ved Neisse allerede i løpet av dagen. De rykket så vestover, forserte Spree og tok Cottbus og Spremberg. De stod fortsatt nærmere 100 km fra Berlin. Men nå hadde Zjukovs vanskeligheter lenger nord kommet rivalen for øre. Derfor foreslo han for Stalin å la sine to panserarmeer under generalene Rybalko og Leljusjenko rykke nordvest- og nordover, mot tyskernes militærhovedkvarter ved Zossen – og mot Berlin.

Kampene rundt byen[rediger | rediger kilde]

Selv etter gjennombruddet ved Seelow, møtte de sovjetiske styrkene hard motstand flere steder under innringingen av Berlin. Under stadige kamper trakk 9.armé seg sydvestover fra Seelow og ble omringet av russiske styrker under generalene Zjukov og Konev i skogene sydøst for Berlin, noe som førte til slaget om Halbe. Dette var noen av de kraftigste kampene under hele den sovjetiske innringingen av Berlin. Kampene varte fra 24. april og helt til 1. mai og ble utkjempet ved den lille landsbyen Halbe i Landkreis Dahme-Spreewald i Brandenburg rundt 60 km sør for Berlin. En tysk styrke på rundt 80 000 soldater fra 9. armé under general Theodor Busse ble innringet og kjempet mot en overmakt på 280 000, men ble til slutt knust under forsøk på å slå seg fram til 12. armé under general Walther Wenck med mer enn 30 000 døde og 25 000 tatt til fange. Det er beregnet at ca. 10 000 sivile også døde som en følge av kampene. På krigskirkegården i Halbe, en av Tysklands største, er det begravet ca. 24 000 mennesker. Rundt 20 000 sovjetiske soldater ble også drept i kampene og ligger begravet på forskjellige krigskirkegårder i området. Disse ligger ofte i sentrum av byene hvor de sovjetrussisk soldatene ble drept Det antas at ca. 100 000 tyske soldater fra 9. og 12. armé tok seg ut av Halbeinnringingen, klarte å slå seg vestover og overgi seg til de amerikanske styrkene i Tangermünde ved Elben og unngikk derved sovjetisk krigsfangenskap.

Sovjetrussisk krigskirkegård i sentrum av Letchin på Oderbruch.

I nord - mellom Stettin og Schwedt ved Oder - angrep Rokossovskij 18. april, men her holdt tyskerne stand helt til de måtte begynne tilbaketrekningen den 26. Sør for Oderfronten satte Konevs styrker kursen mot Elben, til dels mot sterk tysk motstand vest for Cottbus.

20.–27. april lukket ringen seg rundt Berlin, og hovedstaden ble utsatt for et voldsomt bombardement. Totalt skal det ha slått ned rundt 7 millioner granater over Berlin disse dagene. Etter dette tidspunktet var det nesten umulig å forlate byen, det var ingen nye forsterkninger verken tilgjengelig eller som ville ha hatt mulighet til å bli satt inn, og det var klart at det eneste de tyske styrkene hadde muligheter til å gjøre var å forsinke den sovjetiske erobringen.

Kampene i byen[rediger | rediger kilde]

Eldre menn i Volkssturm får opplæring i bruk av Panzerfaust

De siste kampene ble innledet 27. april med svært blodige kamper, men tyskerne var sjanseløse mot overmakten. Tilsammen hadde de tyske kommandantene en styrke på rundt 45 000 mann, en sammensatt styrke bestående av restene av tilfeldige Wehrmacht- og Waffen SS-divisjoner, deler av politistyrker, tvangsutskrevne barn fra Hitlerjugend og Volkssturm. Mange av disse 40 000 var eldre menn fra Volkssturm som hadde sin militære bakgrunn og trening fra første verdenskrig. Kommandanten for styrkene i byens sentrum var brigadeführer Wilhelm Mohnke. De utgjorde bare 2000 soldater.

Det symbolske målet for de fremrykkende sovjetiske styrkene var riksdagsbygningen og rikskanselliet, som også førerbunkeren var lokalisert under. De sovjetiske styrkene rykket fram i sentrum langs tre hovedakser, fra sørøst langs Frankfurter Allee fram til Alexanderplatz, fra sør langs Sonnenallee til Belle-Alliance-Platz, fra sør fram til Potsdamer Platz og fra nord fram til riksdagsbygningen. Det hardeste kampene var ved riksdagsbygningen, Moltke-broen, Alexanderplatz og Havelbroene ved Spandau, og kampene utspilte seg som nådeløse hus-for-hus, mann-mot-mann kamper. Særlig gjorde de utenlandske Waffen-SS-soldatene innbitt motstand, både på grunn av deres ideologiske motivasjon, og at de visste de ville bli drept om de ble fanget. Blant disse soldatene var det en del norske frontkjempere som tilhørte 11. SS-frivillige-pansergrenaderdivisjon Nordland

Tidlig på dagen 29. april krysset de sovjetiske styrkene Moltkebroen og renset de nærliggende bygningene og gatene for tysk motstand. De ødelagte broene hindret framføring av artilleri, og mangelen på dette forsinket framrykkingen. Samme dag presset de sovjetiske styrkene på sentrum, særlig fra sørøst og etter svært harde kamper inntok de Gestapos hovedkontor i Prinz-Albrechtstrasse, men en avdeling fra Waffen SS klarte å gjenerobre bygningen rett etter. Fra sørvest presset de sovjetiske styrkene nordover over Landwehr-kanalen og inn i Tiergarten.

Adolf Hitler begikk selvmord 30. april sammen med Eva Braun og propagandaminister Joseph Goebbels og hustruen Magda tok sine liv dagen etter, etter først å ha tatt livet av sine seks barn. Samme dag hadde de sovjetiske styrkene løst problemet med de ødelagte broene og angrep riksdagsbygningen med artilleri. De møtte imidlertid kraftig artillerimotstand fra tyske flak-batteri ved Berlin Zoo og klarte derfor ikke å angripe bygningen før om kvelden. De kjempet seg langsomt gjennom bygningen, men det er usikkert om når de egentlig klarte å heise det sovjetiske flagget på taket, gitt Stalins bestemte ordre om at dette skulle skje før 1. mai. Uansett overga de tyske forsvarerne av bygningen seg om ettermiddagen samme dag.

Etterat rikskanselliet og førerbunkeren hadde vært forsvart av franske frontkjempere fra restene av 33. Waffen-grenaderdivisjon av SS «Charlemagne», ble disse bygningene inntatt tidlig om morgenen 2. mai av de sovjetiske styrkene. Samme dag kapitulerte de tyske styrkene i byen, men spredt skyting forekom de nærmeste dagene.

Fra slutten av april 1945 fortsatte kamphandlingene vesentlig på østfronten; på vestfronten foregikk nå bare mindre kamper. På sørfløyen - i Tsjekkoslovakia og Sørøst-Tyskland - gjorde styrkene til SS-generalen Ferdinand Schörner hard motstand etter å fått betydelige forsterkninger fra armégruppen lenger nord. Dette skyldtes at Hitler feilaktig trodde sovjeterne ville sette inn hovedoffensiven mot Praha, ikke mot Berlin. Således holdt tyskerne Breslau som pinnsvinstilling til 8. mai. Tyskerne kapitulerte betingelsesløst på samtlige fronter 7.–8. mai. Etter Berlins fall trakk de tyske styrkene vestover for å overgi seg til vestmaktene for å unngå sovjetisk fangenskap. Rundt 100 000 skal ha kommet seg gjennom, og for vestmaktene var dette et problem, både i forholdet til deres forpliktelser overfor en alliert, og med å håndtere en så stor flyktningstrøm.

Tap og ødeleggelser[rediger | rediger kilde]

En ødelagt gate rett ved Unter den Linden, fotografert 3. juni 1945

Tallene for tap under sluttkampene om Berlin er svært usikre og bygger på estimater, og disse varierer en del. De sovjetiske tapene er anslått til rundt 81 000 døde, og av disse døde 20 000–25 000 i kampene inne i selve byen. Sovjet fikk også 280 000 sårede. På den tyske siden er tallene enda mer usikre, men minst 150 000 tyske soldater skal ha blitt drept og 134 000 ble tatt som krigsfanger. Ytterligere 150 000 sivile ble drept. De totale dødstallene er minst 485 000.

De materielle ødeleggelsene var enorme. Allerede før slaget lå store deler av byen i ruiner etter vestmaktenes strategiske bombing, og det sovjetiske bombardementet og kamphandlingene førte til veldige branner og andre ødeleggelser. Både vannforsyningen, kloakksystemene og strømforsyningen var ødelagt, og befolkningen led hele sommeren 1945 av sult, underernæring og sykdommer, særlig dysenteri. Særlig i de første månedene etter sammenbruddet var det omfattende overgrep mot den tyske sivilbefolkningen i form av drap, plyndring og ødeleggelser. Men særlig var voldtekter av tyske kvinner svært utbredt en periode, anslagsvis i et antall av flere hundre tusen. Først utover høsten strammet Røde armé inn disiplinen, men overgrepene tok ikke slutt før de sovjetiske soldatene ble innkvartert i bevoktede forlegninger adskilt fra sivilbefolkningen vinteren 194748.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

engelsk utgave: The Last Battle, Simon & Schuster Ltd 1995 ISBN 978-0-684-80329-6