Slaget om Berlin
| Slaget om Berlin | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Andre verdenskrig | |||||
Sovjetisk artilleri avfyrer Katjusja-raketter inne i Berlin fra en rakettrampe på en Lend-Lease amerikansk Studebaker lastebil
|
|||||
|
|
|||||
| Dato | 16. april 1945–2. mai 1945 | ||||
| Sted | Berlin | ||||
| Resultat | |||||
| Sovjetisk seier, Tysklands sammenbrudd | |||||
| Parter | |||||
 Tyskland |
 Sovjet Polen |
||||
| Kommandanter | |||||
| Gotthard Heinrici Helmuth Weidling |
Georgij Zjukov Ivan Konev Konstantin Rokossovskij |
||||
| Styrker | |||||
| 766 750 | 2 500 000 | ||||
| Tap | |||||
| 458 080 døde 479 298 tatt til fange |
81 116 døde eller savnede 280 251 sårede |
||||
Slaget om Berlin var det siste store slaget på østfronten under andre verdenskrig. Slaget sto mellom Tysklands siste reserver og til dels utrente mannskaper og Sovjetunionens overlegne styrker, både med hensyn til mannskaper og materiell.
Innhold |
Opptakten [rediger]
12. januar 1945 innledet Den røde armé en stor offensiv vestover over hele østfronten mellom Østersjøen og Karpatene, noe som medførte at de sovjetiske styrkene under Wisła-Oder-offensiven nådde elvene Oder og Neisse i Vest-Preussen, bare 70 km fra Berlin, bortsett fra deler av Østersjøkysten, hvor tyske styrker (I hovedsak III. SS-Panzer Korps under ledelse av Obergruppenführer Felix Steiner) fremdeles holdt et brohode øst for Oder og Stettin. Den 31. januar 1945 lykkes også de sovjetrussiske styrkene overraskende å krysse elven Oder på isen og dannet et brohode rundt byen Kienitz på vestbredden av elven. I månedene som fulgte ble dette brohodet stadig utvidet, til det tilslutt strakte seg fra byen Lebus i sør til nord for Kienitz. I utstrekning ca. halvparten av landskapet Oderbruch bare avbrutt av tyske styrker som holdt den idag polske byen Küstrin, hvor de tyske styrkene holdt ut til natten 28-29. mars 1945. I tillegg inntok Den røde armé Ungarns hovedstad Budapest i sør (13. februar) og hele Baltikum unntatt et tysk brohode i Kurland hvor Armégruppe Kurland ble stående resten av krigen. Den tyske garnisonen i den østprøyssiske hovedstaden Königsberg holdt ut helt til 9. april. Utover i februar og mars 1945 inntok de sovjetiske styrkene også kystområdet langs Østersjøen vestover til Stettin.
Strategi [rediger]
De sovjetiske styrkene ble i felt ledet av marskalkene Konstantin Rokossovskij (gjennom Pommern i nord), Georgij Zjukov (i midten) og Ivan Konev (gjennom Schlesien i sør). De ledet en massiv sovjetisk styrke bestående av totalt 2,5 millioner soldater, 41 000 artillerienheter, 7 500 fly, drøyt 6 000 stridsvogner og over 3 000 ramper for de såkalte Katjusjaraketter.
Tyskerne hadde totalt i underkant av en million mann tilgjengelig, men mange av disse var ikke regulære soldater, men godt tilårskomne menn i militsen Volkssturm og tvangsutskrevne ungdommer i Hitlerjugend helt ned i 14-årsalderen. Mange av dem manglet våpen og ble bare utstyrt med så mange panzerfaust de kunne bære. Den sovjetiske styrken var overlegen på alle områder.
Den sovjetiske strategien var å sirkle inn byen ved at Konevs styrker fra sør og Rokossovskijs styrker fra nord skulle møtes vest for byen, mens Zjukov skulle presse de tyske forsvarslinjene fra øst. Josef Stalin spilte de sovjetiske marskalkene ut mot hverandre og skapte en konkurransestemning mellom disse om hvem som først kunne innta selve byen. Særlig Konev og Zjukov fikk tvetydige signaler. Forholdet mellom disse var derfor spent og dette gikk på bekostning av koordineringen i felt. Stalin krevet at Røde armé skulle ha inntatt Berlin til feiringen av 1. mai. Først i slagets siste faser sendte Stalin og den sovjetrussiske generalstaben, Stavka ut klare ordrer om hvilke enheter som skulle gjøre hva. Til slutt var det Zjukov som fikk æren av å innta byens sentrum og riksdagsbygningen.
.JPG)
Slaget ved Seelowhøydene [rediger]
| Østfronten |
|---|
| Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kiev 2 – Korsun – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha |
Den sovjetiske framrykkingen hadde stoppet ved Oder-Neisse-linjen for oppmarsjering til det siste framstøtet mot byen Berlin. Byen Seelow ligger like vest for elven Oder langs Reichsstraße 1, den gamle hovedveien fra Berlin og Brandenburg til Øst-Preussen og denne ruten til Berlin ble kalt «Porten til Berlin». Tyskerne regnet med rette at det sovjetiske hovedfremstøtet ville ble satt inn her og etablerte derfor et forsvarsverk på Seelowhøydene med sine siste reserver. Seelowhøydene er et markert høydedrag i vestkanten av landskapet Oderbruch, men en høydeforskjell på 20–30 meter. Selv om tyskerne konsentrerte styrkene på et lite område, var de svært underlegne de sovjetrussiske styrkene, både materielt og ikke minst mannskapsmessig. Den tyske styrken besto av kun rundt 100 000 soldater i tyskernes 9. Armé, som sto mot en sovjetisk styrke på 1 million mann. Seelowhøydene ga en god oversikt over området, og den sovjetiske oppmarsjen. I tillegg oversvømte tyskerne området og slik forsterket vårløsningen og gjorde om bakken til en sumpaktig myr.
Sluttangrepet mot Berlin ble innledet tidlig om morgenen 16. april med et voldsomt sovjetisk bombardement av Seelowhøydene, men fortsettelsen gikk imidlertid dårlig for Zjukov. De tyske styrkene forsvarte seg febrilsk mot den store overmakten, samtidig som nettopp størrelsen på de sovjetiske styrkene innenfor et forholdsvis lite, konsentrert område skapte en del innledende kaos. I tillegg ble de hindret av den gjørmete og våte bakken, samtidig som Zjukovs ide med å blinde de tyske forsvarerne med å rigge opp 143 kraftige lyskastere slo feil da morgentåken gjorde sikten enda vanskeligere for de sovjetiske soldatene, samtidig som de ble tydeligere mål for tyskerne. De sovjetiske tapene de første timene var enorme og Zjukov måtte allerede den første dagen sette inn reservene.
Men den sovjetiske overmakten ble for sterk, og langsomt rykket de framover. De sovjetiske styrkene brukte imidlertid tre døgn på å komme forbi de tyske forsvarslinjene på Seelowhøydene, og først 19. april kunne de starte den videre fremrykkingen mot Berlin. Hele 30 000 sovjetiske og 20 000 tyske soldater ble drept i kampene om Seelowhøydene, og de sovjetiske styrkene var allerede langt på etterskudd overfor den sovjetiske timeplanen.
Kampene rundt byen [rediger]
Selv etter gjennombruddet ved Seelow, møtte de sovjetiske styrkene hard motstand flere steder under innringingen av Berlin. Under stadige kamper trakk 9.armé seg syd-vestover fra Seelow og ble omringet av russiske styrker under generalene Sjukov og Konev i skogene syd øst om Berlin, noe som førte til slaget om Halbe. Dette var noen av de kraftigste kampene under hele den sovjetiske innringingen av Berlin. Kampene varte fra 24. april og helt til 1. mai og ble utkjempet ved den lille landsbyen Halbe i Landkreis Dahme-Spreewald i Brandenburg rundt 60 km sør for Berlin. En tysk styrke på rundt 80 000 soldater fra 9. armé under general Theodor Busse ble innringet og kjempet mot en overmakt på 280 000, men ble tilslutt knust under forsøk på å slå seg fram til 12. armé under general Walther Wenck med mer enn 30 000 døde og 25 000 tatt til fange. Det er beregnet at ca. 10 000 sivile også døde som en følge av kampene. På krigskirkegården i Halbe, en av Tysklands største er det begravet ca. 24 000 mennesker. Rundt 20 000 sovjetiske soldater ble også drept i kampene og ligger begravet på forskjellige krigskirkegårder i området. Disse ligger ofte i sentrum av byene hvor de sovjetrussisk soldatene ble drept Det antas at ca. 100 000 tyske soldater fra 9. og 12. armé tok seg ut av Halbeinnringingen, klarte å slå seg vestover og overgi seg til de amerikanske styrkene i Tangermünde ved Elben og unngikk derved sovjetisk krigsfangenskap.
I nord var det kamper langs linjen mellom Stettin ved kysten og Schwedt lenger inn i landet ved elven Oder, i tillegg var det kamper blant annet ved Werneuchen og Cottbus lenger sør.
20.–27. april lukket ringen seg rundt Berlin og hovedstaden ble utsatt for et voldsomt bombardement. Totalt skal det ha slått ned rundt 7 millioner granater over Berlin disse dagene. Etter dette tidspunktet var det nesten umulig å forlate byen, det var ingen nye forsterkninger verken tilgjengelig eller som ville ha hatt mulighet til å bli satt inn og det var klart at det eneste de tyske styrkene hadde muligheter til å gjøre var å forsinke den sovjetiske erobringen.
Kampene i byen [rediger]
De siste kampene ble innledet 27. april med svært blodige kamper, men tyskerne var sjanseløse mot overmakten. Tilsammen hadde de tyske kommandantene en styrke på rundt 45 000 mann, en sammensatt styrke bestående av restene av tilfeldige Wehrmacht og Waffen SS divisjoner, deler av politistyrker, tvangsutskrevne barn fra Hitlerjugend og Volkssturm. Mange av disse 40 000 var eldre menn fra Volkssturm som hadde sin militære bakgrunn og trening fra første verdenskrig. Kommandanten for styrkene i byens sentrum var brigadeführer Wilhelm Mohnke, og besto av bare 2 000 soldater.
Det symbolske målet for de fremrykkende sovjetiske styrkene var riksdagsbygningen og rikskanselliet, som også førerbunkeren var lokalisert under. De sovjetiske styrkene rykket fram i sentrum langs tre hovedakser, fra sørøst langs Frankfurter Allee fram til Alexanderplatz, fra sør langs Sonnenallee til Belle-Alliance-Platz, fra sør fram til Potsdamer Platz og fra nord fram til riksdagsbygningen. Det hardeste kampene var ved riksdagsbygningen, Moltke-broen, Alexanderplatz og Havelbroene ved Spandau, og kampene utspilte seg som nådeløse hus-for-hus, mann-mot-mann kamper. Særlig viste de utenlandske Waffen SS soldatene innbitt motstand, både på grunn av deres ideologiske motivasjon, og at de visste de ville bli drept om de ble fanget. Blant disse soldatene var det en del norske frontkjempere som tilhørte 11. SS-frivillige-pansergrenaderdivisjon Nordland
Tidlig på dagen 29. april krysset de sovjetiske styrkene Moltkebroen og renset de nærliggende bygningene og gatene for tysk motstand. De ødelagte broene hindret framføring av artilleri, og mangelen på dette forsinket framrykkingen. Samme dag presset de sovjetiske styrkene på sentrum, særlig fra sørøst og etter svært harde kamper inntok de Gestapos hovedkontor i Prinz-Albrechtstrasse, men en avdeling fra Waffen SS klarte å gjenerobre bygningen rett etter. Fra sørvest presset de sovjetiske styrkene nordover over Landwehr-kanalen og inn i Tiergarten.
Adolf Hitler begikk selvmord 30. april sammen med Eva Braun og propagandaminister Joseph Goebbels og hustruen Magda tok sine liv dagen etter, etter først å ha tatt livet av sine seks barn. Samme dag hadde de sovjetiske styrkene løst problemet med de ødelagte broene og angrep riksdagsbygningen med artilleri. De møtte imidlertid kraftig artillerimotstand fra tyske flak-batteri ved Berlin Zoo og klarte derfor ikke å angripe bygningen før om kvelden. De kjempet seg langsomt gjennom bygningen, men det er usikkert om når de egentlig klarte å heise det sovjetiske flagget på taket, gitt Stalins bestemte ordre om at dette skulle skje før 1. mai. Uansett overga de tyske forsvarerne av bygningen seg om ettermiddagen samme dag.
Tidlig om morgenen 2. mai inntok de sovjetiske styrkene rikskanselliet og førerbunkeren. Samme dag kapitulerte de tyske styrkene i byen.
På Vestfronten fortsatte kamphandlingene fortsatt i noen dager før tyskerne kapitulerte betingelsesløst på samtlige fronter 7.–8. mai. Etter Berlins fall trakk de tyske styrkene vestover for å overgi seg til Vestmaktene for å unngå sovjetisk fangenskap. Rundt 100 000 skal ha kommet seg gjennom og for Vestmaktene var dette et problem, både i forhold til deres forpliktelser overfor en alliert, men også kunne håndtere en så stor flyktningstrøm.
Tap og ødeleggelser [rediger]
Tallene for tap under sluttkampene om Berlin er svært usikre og bygger på estimater, og disse varierer en del. Men antydningsvis kan det sies at de sovjetiske tapene var på rundt 81 000 døde, og av disse døde 20 000–25 000 i kampene inne i selve byen. Sovjet fikk også 280 000 sårede. På den tyske siden er tallene enda mer usikre, men minst 150 000 tyske soldater skal ha blitt drept og 134 000 ble tatt som krigsfanger. Ytterligere 150 000 sivile ble drept. De totale dødstallene er minst 485 000.
De materielle ødeleggelsene var enorme. Store deler av byen var lagt i ruiner, både som følge av kamphandlingene og som følge av den omfattende allierte strategiske bombingen av byen. Både vannforsyningen, kloakksystemene og strømforsyningen var ødelagt, og befolkningen led hele sommeren 1945 av sult, underernæring og sykdommer, særlig dysenteri. Særlig i de første månedene etter sammenbruddet var det omfattende overgrep mot den tyske sivile befolkningen i form av drap, plyndring og ødeleggelser. Men særlig var voldtekter av tyske kvinner svært utbredt en periode, anslagsvis i et antall av flere hundre tusen. Først utover høsten strammet Røde armé inn disiplinen, men overgrepene tok ikke slutt før de sovjetiske soldatene ble innkvartert i bevoktede forlegninger adskilt fra sivilbefolkningen i vinteren 1947–48.
Litteratur [rediger]
 |
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til: Slaget om Berlin |
- Ryan, Cornelius, svensk utgave: Slutstriden: slaget om Berlin 16 april-2 maj 1945 ISBN 91-0-010240-7
-
-
-
- engelsk utgave: The Last Battle, Simon & Schuster Ltd 1995 ISBN 978-0-684-80329-6
-
-
- Ziemke, Earl F., Slaget om Berlin: Tredje rikets fall
- Beevor, Antony, Berlin: Nederlaget 1945 ISBN 82-04-09992-4
- Le Tissier, Tony "The Battle of Berlin 1945" The History Press Ltd [(2008)] ISBN 978-0-7524-4682-0
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||
