Slaget ved Midway

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For den am. filmen fra 1976, se Slaget om Midway
Slaget ved Midway
Konflikt: Andre verdenskrig
Slaget ved Midway
Et luftfoto av atollen Midway, tatt noen måneder før angrepet fra japanerne
Koordinater 28°13′N 177°22′V
Dato 4. juni7. juni 1942
Sted Midwayøyene i Stillehavet
Resultat
Seier til USA
Parter
USA USA Japan Japan
Kommandanter
Chester Nimitz
Frank J. Fletcher
Raymond A. Spruance
Isoroku Yamamoto
Chuichi Nagumo
Tamon Yamaguchi
Styrker
Tre hangarskip,
50 støtteskip,
233 hangarfly,
127 landbaserte fly
Fire hangarskip,
omtrent 150 støtteskip,
248 hangarfly
16 sjøfly
Tap
1 hangarskip
1 jager
307 drept
4 hangarskip
1 krysser
3 057 drept
Stillehavskampanjen 1941-43
Pearl Harbor - Malaya - Singapore - Wake Island - Thailand - Hongkong - Filippinene - Borneo - Rabaul - Balikpapan - AmbonSingaporeMakassarstredetPalembangDarwinBadungstredetTimorJavahavetJavaIndiske havBataanDoolittle-raidetKorallhavetCorregidorSydneyMidwayKapp St. George
Den japanske krysseren «Mikuma» rett før den sank

Slaget ved Midway var et sjøslag mellom japanske og amerikanske sjøstridskrefter ved Midwayøyene i Stillehavet. Slaget varte fra 5. til 7. juni 1942. Bare en måned etter slaget i Korallhavet knuste US Navy det japanske angrepet mot Midway. Strategisk ansees slaget for å være et av de viktigste under andre verdenskrig.

Den japanske angrepsplanen mot Midway, som også inkluderte et sekundært angrep mot Aleutene, var en felle fra japanerne for å lure de amerikanske hangarskipene i kamp for så å ødelegge dem. Om krigslisten hadde lyktes ville US Navy vært nøytralisert i Stillehavet inntil slutten av 1943. Ved å erobre Midway ville Japan i tillegg få en fremskutt forsvarslinje. Suksess i dette slaget ville også avgjøre videre japanske angrep mot Fiji, Samoa og Hawaii.

Dersom den japanske marinen hadde nådd sine mål ved Midway ville det nordøstlige Stillehavet vært tilnærmet forsvarsløst, og Japans sjøstridskrefter ville kunne fullføre det de begynte ved angrepet på Pearl Harbor. De japanske planene for Midway var derfor et ledd i planen om å eliminere USA som en strategisk makt i Stillehavet. Slik kunne Japan få frie hender til å etablere kontroll over Asia. Med et vellykket utfall håpet japanerne også at USA ville bli tvunget til forhandlingsbordet for å avslutte krigen i Stillehavet. Resultatet ble imidlertid et knusende nederlag for Japan.

Strategisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter angrepet på Pearl Harbor hadde japanerne hatt stor suksess i å sikre sine innledende krigsmål; erobringen av Filippinene, Britisk Malaya, Singapore og Indonesia. Innledende planlegging for neste fase startet i januar 1942, men grunnet uenighet ble det ikke formulert noen strategi før april 1942. Admiral Isoroku Yamamoto lyktes da å få gjennomslag for ytterligere operasjoner i den sentrale delen av Stillehavet.

Yamamotos første utfordring var de gjenværende amerikanske hangarskipene. Dette ble tilspisset gjennom «Doolittle-raidet» mot Tokyo den 18. april 1942, hvor B-25 bombefly fra US Army utførte bombetokt mot Tokyo fra hangarskip i Stillehavet. Angrepet forårsaket liten materiell skade, men var et stort sjokk for den japanske opinionen. Toktet viste at det japanske forsvaret ikke kunne hindre USA å angripe selve Japan.

Yamamoto antok at et angrep mot hangarskipenes base ved Pearl Harbor ville trekke disse inn i kamp. Men siden det japanske angrepet i desember 1941 var USAs flystyrker på øygruppen kraftig forsterket, og en slik operasjon ble ansett for utelukket. I stedet valgte Yamamoto atollen Midway, nordvest av Hawaii, om lag 2 400 km fra Oahu. Selve Midway var ikke spesielt interessant i det større strategiske bildet, men Yamamoto antok at USA ville anse Midway som en viktig utpost for Pearl Harbor og derfor forsvare atollen.

Angrepsplanen[rediger | rediger kilde]

Kartskisse over slagområde og deltakende styrker

Admiral Yamamotos slagplan for operasjonene ved Midway var intrikate og kompliserte, noe som forøvrig var et vanlig trekk ved japanske krigsplaner. Yamamoto antok at amerikanerne var demoralisert av tapene de hadde hatt i de første månedene av krigen og at en felle måtte legges for å få den amerikanske stillehavsflåten i kamp. Admiralen disponerte derfor styrkene sine slik at amerikanerne ikke skulle få oversikt over den. De villedende tiltakene gikk så langt som et angrep på øygruppen Aleutene ved Alaska, slik at styrken ved Midway ikke skulle virke så avskrekkende.

I samsvar med planen om å spre styrkene over et stort område var viseadmiral Chuichi Nagumos hangarskipsstyrke flere hundre nautiske mil fra støttestyrken med slagskip og kryssere. Støttestyrken var beregnet på å møte eventuelle liknende overflateskip som amerikanerne kunne tenkes å bruke for å unnsette Midway. Dessverre for japanerne betød deres vektlegging på hemmelighold og overraskelse at de ulike delene av styrken ikke kunne støtte hverandre ved amerikanske angrep. Det skulle bli skjebnesvangert for Nagumos hangarskip under slaget.

Yamamotos plan var også basert på etterretningsinformasjon som antydet at hangarskipene USS «Enterprise» og USS «Hornet» som dannet «Task Force 16» var de eneste hangarskipene US Navy hadde tilgjengelig i Stillehavet. USS «Lexington» hadde blitt senket, og USS «Yorktown» alvorlig skadet under slaget i Korallhavet og japanerne trodde at USS «Saratoga» var under reparasjon etter et torpedotreff.

Styrkeoversikt[rediger | rediger kilde]

Den japanske marinen kunne stille 4 hangarskip, 150 andre fartøy (deriblant 7 slagskip, 10 kryssere og 10 ubåter), 248 hangarskipsbaserte fly og 16 sjøfly. Mot det mønstret US Navy 3 hangarskip, 50 andre fartøy (blant dem 8 kryssere og 19 ubåter), 233 hangarskipsbaserte fly og 127 landbaserte fly stasjonert på Midway. Bortsett fra fly og ubåter hadde altså den japanske marinen styrkeoverlegenhet før angrepet.

Amerikansk etterretning[rediger | rediger kilde]

US Navys signaletterretning hadde oppfanget og dekodet deler av den keiserlige japanske marines kodesystem JN-25. Sammen med britene og hollenderne hadde de også gjort store fremskritt på den nyeste versjonen av koden, tatt i bruk rett før angrepet på Pearl Harbor. Flommen av signaletterretning etter japanernes jakt på styrken til Doolittle bidro også til å kompromittere JN-25.

I mai 1942 ble amerikanerne klar over at japanerne planla en massiv offensiv mot et sted de hadde gitt kodenavnet «AF». Etter å sammenholdt signaletterretningen med andre kilder var admiral Nimitzs stab på Hawaii overbevist om at «AF» var Midway. Marinestabens kryptoenhet i Washington, DC, OP-20-G var imidlertid av den mening at «AF» var Aleutene.

Et kløktig forslag fra sjefen for Nimitz‘ signaletterretningavdeling, kommandør Joseph J. Rochefort, gjorde at man kunne fastslå at «AF» var Midway. Ved et telegram til sjefen på Midway via en avlyttingssikker undervannskabel ble han beordret å sende en radiomelding til Pearl Harbor om at de manglet drikkevann. Meldingen ble kodet med en kode amerikanerne visste at japanerne hadde brutt. Kort etter fanget signaletterretningen opp en japansk JN-25 kryptert melding som informerte styrkene om «AFs» ferskvannsproblemer, og ba angrepsstyrken ta hensyn til dette.

Informasjonen fra dekodingen av JN-25 meldinger kom langsomt inn; Nimitz og hans planleggere fikk derfor oversikt over angrepet like før det skulle iverksettes. Nimitz etablerte raskt en styrke med to hangarskip under kontreadmiral Raymond A. Spruance som skulle overfalle den japanske angrepsstyrken på vei mot Midway.

Opptakten til slaget[rediger | rediger kilde]

Det amerikanske hangarskipet USS «Yorktown» i tørrdokk i Pearl Harbor hvor det ble reparert før slaget ved Midway

For å samle nok styrker til det kommende slaget ved Midway beordret admiral Nimitz kontreadmiral Frank Jack Fletchers kampgruppe tilbake fra det sørvestlige Stillehavet. Hangarskipet USS «Yorktown» hadde fått store skader under slaget i Korallhavet, men marineverftet i Pearl Harbor arbeidet døgnet rundt for å reparere hangarskipet. I løpet av 72 intense timer ble «Yorktown» forvandlet fra et såvidt fungerende vrak til et fungerende skip. Flydekket ble lappet sammen, hele indre seksjoner ble tatt ut og erstattet av nye og flere nye skvadroner med fly ble overført fra «Saratoga».

Admiral Nimitz ignorerte mange etablerte rutiner for å få et tredje hangarskip klar til slaget; reparasjoner fortsatte inntil «Yorktown» gikk i kamp. Tre dager etter skipet hadde gått i dokk var det igjen underveis.

I Japan ventet hangarskipet «Zuikaku» på fly som skulle erstatte de hun hadde mistet i slaget ved Korallhavet. Samtidig ventet hangarskipet «Shokaku» på å komme i tørrdokk. Japanerne hadde muligheten til å overføre fly mellom de to hangarskipene og slik fått ett av dem med i slaget, men denne muligheten ble ikke benyttet.

Etableringen av fremskutte japanske vaktskip var godt planlagt, men mislyktes i iverksettelsen. En linje med japanske ubåter ble etablert for sent, noe som tillot de amerikanske hangarskipene å nå sitt samlingspunkt nordøst av Midway (kjent som «Point Luck») uten å bli oppdaget. En plan om å bruke firemotors sjøfly for å rekognosere Pearl Harbor før slaget, og derved finne ut hvilke styrker som var der, falt i fisk. De japanske sjøflyene skulle etterfylles med drivstoff ved en ubebodd bukt ved French Frigate Shoals, men US Navy kjente via sin signaletterretning til planen og hadde stasjonert jagere der.

De japanske styrkene hadde følgelig ingen oversikt over hvor de amerikanske hangarskipene var før slaget begynte. Japansk signaletterretning registrerte imidlertid en økning i trafikkvolumet, og både Nagumo og Yamamoto ble gjort kjent med dette. På tross av det ble det ikke gjort noen endringer i de japanske planene. Nimitz, grunnet sin overlegne signaletterretning; hadde på sin side en meget god oversikt over japanske posisjoner og planer.

Innledende luftangrep[rediger | rediger kilde]

Brennende oljetank etter japanske flyangrep mot Midway den 4. juni 1942

Viseadmiral Chuichi Nagumo startet sine innledende luftangrep mot Midway kl 04:30 den 4. juni. Parallelt med dette sendte japanerne ut syv rekognoseringsfly, såvel som kampflypatruljer. De japanske rekognoseringspatruljene dekket imidlertid ikke hele søkeområdet, og møtte værproblemer nordøst og øst for Nagumos flåtestyrker.

Klokken 06:20 bombet japanske hangarskipsbaserte fly den amerikanske basen på Midway. Jagerflyene på Midway, mange av dem eldre modeller, forsøkte å forsvare atollen, men de japanske flyene forårsaket store skader. Den amerikanske luftvernilden var imidlertid treffsikker og intens og skadet mange japanske fly. Den japanske angrepslederen observerte at Midways bombefly allerede hadde lettet og meldte tilbake til Nagumo at en ekstra angrepsbølge var nødvendig for å nøytralisere atollens defensive og offensive kapasitet. Dette var nødvendig før landingsgruppen, som kom inn fra sørvest, kunne landsette sine tropper den 7. juni.

Amerikanske bombefly som hadde tatt av før det japanske angrepet bombet nå de japanske hangarskipene. Blant flyene var seks TBF Avenger i sin første skarpe operasjon, og B-26 Marauders bestykket med torpedoer. Den japanske flåtestyrken forsvarte seg med små tap mens en rekke amerikanske fly ble ødelagt.

Det japanske hangarskipet «Hiryu» under angrep fra amerikanske B-17 bombefly (dette ble etterhvert et vanlig syn for amerikanske piloter)

Admiral Nagumo hadde holdt halvparten av sin flystyrke tilbake som en reserve, det var standard japansk prosedyre på den tiden. Reservestyrken omfattet to skvadroner med stupbombefly og torpedofly; de siste lastet med torpedoer om amerikanske krigsskip ble oppdaget. Grunnet tilbakemeldingene fra de japanske flyene over Midway beordret Nagumo kl 07:15 at reserveflyene skulle skifte våpenlast til vanlige kontaktbomber beregnet på landmål. Skifte av våpenlast hadde pågått i om lag 30 minutter da et rekognoseringsfly fra krysseren «Tone» kl 07:40 meldte om en større amerikansk styrke i øst. Nagumo endret ordren om å skifte våpenlast og ba rekognoseringsflyet fastslå sammensetningen av den amerikanske styrken.

Admiral Nagumo hadde nå et vanskelig valg. Kontreadmiral Tamon Yamaguchi som ledet andre hangarskipsdivisjon (hangarskipene «Hiryu» og «Soryu») signalerte til Nagumo at han anbefalte å angripe øyeblikkelig med de fly som var klare. Nagumo hadde en mulighet til å sende en angrepsbølge med fly mot de amerikanske fartøyene, men han måtte bestemme seg raskt siden flyene som hadde angrepet Midway var på vei tilbake. De ville ha lite brennstoff, skadede flyvere og måtte lande raskt. Det ville ta mellom 30-45 minutter å få angrepsbølgen i luften. Ved å angripe øyeblikkelig ville også noen av flyene gå i kamp uten riktig våpenlast mot skip. Japansk taktikk for hangarskip anbefalte fullt operative angrepsbølger; uten å ha fått bekreftet om den amerikanske styrken også hadde hangarskip var Nagumo avventende. Et nytt amerikansk angrep fra Midway var også ventet kl 07:53; det ga Nagumo svært kort tid for å bestemme seg. Nagumo tok så den skjebnesvangre beslutningen om å vente til den første angrepsbølgen hadde landet, for deretter å angripe med reservestyrken; som så kunne få passende våpenlast.

Angrep på den japanske flåtestyrken[rediger | rediger kilde]

I mellomtiden hadde amerikanerne allerede sendt sine hangarskipsbaserte fly mot den japanske flåtestyrken. Kontreadmiral Fletcher ombord i «Yorktown» hadde mottatt den japanske styrkens posisjon og sammensetning fra rekognoseringsfly og beordret angrep så raskt som praktisk mulig. Hangarskipene «Enterprise» og «Hornet» under Spruance sendte ut sine fly kl 07:00, mens Fletcher ombord i «Yorktown» måtte ta imot rekognoseringsfly før han kunne sende ut sine fly kl 08:00. Amerikanske operasjoner på flydekket var imidlertid ennå ikke så effektive som japanernes og de amerikanske flyene gikk til angrep i flere grupper. Dette reduserte den totale effekten av de amerikanske angrepene og ga amerikanerne vesentlig høyere tap.

VT-6 TBDs på dekket til USS «Enterprise» under slaget om Midway

De amerikanske hangarskipsbaserte flyene begynte å angripe de japanske hangarskipene klokken 09:20, første bølge var torpedoskvadron 8 (VT-8), fulgt av VT-6 klokken 09:40, uten jagerstøtte. VT-8 ble totalt utslettet, og det gikk nesten like ille for VT-6 uten noen treff på de japanske skipene. De japanske kampflypatruljene, med de raske jagerflyene Mitsubishi Zero gjorde kort prosess med de langsomme, dårlig bestykkede amerikanske torpedoflyene. På tross av de forferdelige tapene oppnådde de amerikanske torpedoflyene indirekte to viktige resultater. De holdt de japanske styrkene ute av balanse, uten ro til å sende ut sitt eget motangrep. Angrepene deres fikk også de japanske kampflypatruljene ut av posisjon; det var udekkede sektorer inn mot den japanske flåtestyrken. Da en tredje bølge torpedofly angrep fra sørøst (VT-3) klokken 10:00 trakk det oppmerksomheten til de japanske jagerflyene mot den kvadranten.

Ved et tilfelle kom to formasjoner (totalt tre skvadroner) med amerikanske stupbombere (Douglas SBD Dauntless) inn samtidig fra nordøst og sørvest. Disse formasjonene kom nå på et svært gunstig tidspunkt for å angripe de japanske hangarskipene. Armerte og fulltankede japanske kampfly sto tett på hangardekket da de angrep, drivstoffslanger lå på kryss og tvers mens etterfylling av flyene pågikk; og skiftingen av våpenlast gjorde at bomber og torpedoer var på dekk og ikke sikret i magasinene. De japanske hangarskipene var i en svært sårbar situasjon.

Klokken 10:22 angrep flyene fra «Enterprise» det japanske hangarskipet «Kaga» og «Akagi», mens nord for de to skipene ble hangarskipet «Soryu» angrepet av fly fra «Yorktown». Samtidig angrep torpedoflyene i VT-3 hangarskipet «Hiryu», men nok en gang ble det ingen treff. De amerikanske stupbomberne hadde derimot bedre hell. I løpet av seks minutter hadde stupbomberne gjort sine angrep og etterlatt sine mål i full fyr. «Akagi» hadde blitt truffet av en bombe (pluss en nesten-bom, som skadet roret), «Soryu» av tre bomber og «Kaga» av minst fire bomber. Alle tre hangarskip var ute av kampen og ble etterhvert forlatt og senket.

Etter flyangrepene avfyrte den amerikanske ubåten «Nautilus» (SS-168) torpedoer mot hva besetningen trodde var «Soryo», men som senere undersøkelser anslår var «Kaga». Besetningen på «Nautilus» meldte at en torpedo traff hangarskipet og detonerte. De overlevende fra «Kaga» observerte imidlertid ikke noe torpedoangrep.

Japanske motangrep[rediger | rediger kilde]

«Hiryu» var nå det eneste kampklare japanske hangarskipet og den begynte raskt et motangrep. Den første gruppen japanske stupbombere skadet «Yorktown» alvorlig, men besetningen klarte å få kontroll over skadene. På tross av japanske håp om å jevne ut tapstallene ved å slå ut to hangarskip med hver sin angrepsbølge, måtte det en ny angrepsbølge til før «Yorktown» var ute av kampen. De to andre hangarskipene (Task Force 16) var imidlertid uskadet. «Yorktown» ble forsøkt berget, men ble torpedert av en japansk ubåt og måtte oppgis. Den samme ubåten senket også jageren USS «Hammann» som hadde blitt avgitt for å bistå «Yorktown». Ut på ettermiddagen fant så amerikanske rekognoseringsfly «Hiryu» og «Enterprise» og «Hornet» sendte ut en siste angrepsbølge som etterlot henne synkeferdig.

Hangarskipet USS «Yorktown» blir truffet av en japansk torpedo

Da mørket senket seg gjorde de stridende opp regnskap; admiral Spruance hadde overtatt amerikansk taktisk kommando siden admiral Fletcher hadde forlatt den synkende «Yorktown». Amerikanerne var klar over at de hadde vunnet en stor seier, men Spruance var ikke sikker på hvor store gjenværende styrker japanerne hadde, men han var innstilt på å sikre både Midway og sine hangarskip. Han trakk seg derfor tilbake mot øst for å unngå en trefning om natten med mulige japanske overflateskip. I morgentimene returnerte han for å være i posisjon til å dekke Midway dersom japanerne skulle forsøke en landgang.

Yamamoto fortsatte først etter planen og sendte sine overflatestyrker østover for å engasjere de amerikanske hangarskipene. Samtidig ble en styrke med kryssere avgitt for å bombardere atollen natten gjennom. Etterhvert som natten svant hen uten spor av de amerikanske hangarskipene, seg realiteten i situasjonen inn og klokken 02:30 beordret Yamamoto sine styrker å trekke seg tilbake mot vest.

Under den nattlige retretten, i tett formasjonsseilas led den japanske krysserstyrken ytterligere tap. Etter å ha observert den amerikanske ubåten USS «Tambor» (SS-198) utførte styrken unnvikelsesmanøvre. Den japanske krysseren «Mogami» tok feil under en kursforandring og kolliderte med søsterskipet «Mikuma». De neste dagene angrep først fly fra Midway og så admiral Spruances hangarskip de to skadede krysserne og lyktes å senke «Mikuma».

Etterspill[rediger | rediger kilde]

USS «Yorktown» i brann etter det første angrepet mot hangarskipet

Etter å ha vunnet en klar seier, trakk de amerikanske styrkene seg tilbake. Den keiserlige japanske marine hadde tapt fire av sine seks store hangarskip; «Kaga», «Akagi», «Soryu» og «Hiryu», bare «Zuikaku» og «Shokaku» var igjen. Den japanske ekspansjonen i Stillehavet var med dette ødeleggende tapet stoppet.

Den amerikanske stillehavsflåten hadde nå likeverdighet med japanerne i store hangarskip, og den ressurssterke stormakten USA ville raskt bygge nye. Kort etter slaget ved Midway startet amerikanerne sin offensiv ved å invadere Guadalcanal, og med det startet utmattelseskrigen i Salomonøyene som ville knekke den japanske marinen og dets beste flystyrker.

Følger for krigen[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Midway var et avgjørende vendepunkt i Stillehavskrigen, men den keiserlige japanske marinen fortsatte å kjempe og det tok mange måneder før US Navy gikk fra å være likeverdig til å bli overlegen. Om US Navy hadde tapt slaget ved Midway er det lite trolig at det ville ført til et amerikansk nederlag i krigen; til det var USAs ressurser for store. Slik sett var ikke slaget ved Midway avgjørende på samme måte som for eksempel slaget ved Trafalgar under Napoleonskrigene var det. Men seieren ved Midway ga US Navy initiativet, påførte den keiserlige japanske marine tap den aldri kom seg fra, og kortet inn krigen i Stillehavet.

Selv om Midway ikke ødela Japans maritime luftstyrker, fikk de et hardt slag. Før krigsutbruddet utdannet Japan piloter under et treningsprogram som ga svært høy kvalitet; men utdanningen tok meget lang tid. Denne lille gruppen av eliteflygere var herdet i trening og kamp. I slaget ved Midway mistet Japan like mange piloter på en dag, som de brukte ett år på å utdanne. I de påfølgende slag ved Guadalcanal andre halvår 1942 kom japans maritime luftstyrker til å slites ned i en utmattelseskrig. Selv om Japan utdannet piloter under krigen var treningen dårligere. Rundt midten av 1943 hadde kombinasjonen av slaget ved Midway og tapene ved Guadalcanal sterkt redusert Japans maritime luftstyrker.

Ødeleggelsen av fire av Japans seks store hangarskip var et uopprettelig tap. Disse fartøyene ble ikke erstattet fullt ut før årsskiftet 1944/45. I mellomtiden hadde US Navy utrustet mer enn 25 store og middelstore hangarskip og en rekke eskortehangarskip. Slaget ved Midway ga en varig reduksjon av den japanske marinens slagkraft og reduserte tidsperioden for hvor lenge den japanske hangarskipsstyrken kunne ta opp kampen.

Betydningen av slaget ved Midway kan også bli vurdert ved å analysere situasjonen dersom US Navy hadde tapt slaget. At krigen i Stillehavet hadde blitt forlenget er klart. Det er mulig at et tap hadde påvirket fordelingen av ressurser mellom krigsområdene og utsatt operasjonene i Europa. En lenger krig i Stillehavet kunne også gitt Sovjetunionen en større rolle i krigen mot Japan, og tilsvarende en rolle i okkupasjonen etter fredsslutningen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]