Slaget ved Kursk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Slaget ved Kursk | |
| Konflikt: Andre verdenskrig | |
 |
|
| Skadet sovjetisk T34 slepes av tårnløs bergningsvogn | |
|---|---|
| Koordinater: | 51°44′ N 36°11′ Ø |
| Dato: | 4. juli - 20. juli 1943 |
| Sted: | Kursk i Sovjet (Russland) |
| Resultat: | Sovjetisk seier |
| Casus belli: | {{{casus}}} |
| Territorieforandringer: | {{{territorie}}} |
| Parter | |
 Tyskland |
 Sovjetunionen |
| Kommandanter | |
| Erich von Manstein Hermann Hoth Günther von Kluge Walter Model |
Georgij Zjukov Nikolaj Vatutin Ivan Konev Konstantin Rokossovskij |
| Styrke | |
| 2 700 stridsvogner, 800 000 soldater, 2 000 fly |
3 600 stridsvogner, 1 300 000 soldater, 2 400 fly |
| Tap | |
| 50 000-180 000 drept, skadet eller tatt til fange, 300-1 600 stridsvogner, 200-1 000 fly |
500 000-600 000 drept, skadet eller tatt til fange, 900-1 500 stridsvogner, 200-1 000 fly [1] |
| {{{notater}}}
|
|
| Østfronten |
|---|
| Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kiev 2 – Korsun – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha |
Slaget ved Kursk (4. juli - 20. juli 1943), på tysk kalt Operation Zitadelle var et avgjørende slag på Østfronten under andre verdenskrig. Slaget var et forsøk fra tysk side på å komme på offensiven etter nederlaget i slaget om Stalingrad. Den sovjetiske motparten hadde imidlertid gode etterretninger om de tyske forberedelsene, den røde armé etablerte dype forsvarsstillinger og samlet store styrker i reserve.
Slaget ved Kursk var et av historiens største panserslag, og sannsynligvis det luftslag i historien med størst tap på en dag. Det kjente stridsvognslaget ved Prokhorovka var en del av slaget ved Kursk. De tyske styrkene klarte ikke å trenge gjennom de sovjetiske linjene og etter hvert gikk de sovjetiske styrkene til motangrep. Den tyske siden så slaget som «Operation Zitadelle», mens for den sovjetiske siden var det kun slagets første, defensive fase, neste runde var offensivene «Operasjon Kutuzov» og «Operasjon Polkovodets Rumjantsev».
På tross av at Wehrmacht hadde planlagt en offensiv for å fjerne «lommen ved Kursk», klarte de sovjetiske styrkene ved sin motoffensiv å ta byene Orjol, Belgorod og Kharkov og presset de tyske styrkene bredt tilbake. Slaget ved Kursk var den siste store offensiven fra tyske styrker på østfronten; etter Kursk hadde den røde armé initiativet. Slaget ved Kursk viste også at østfronten omfattet krigføring i en skala tidligere ukjent i historien. Den sovjetiske slagplanen og gjennomføringen av den var mønstergyldig og er fremdeles et studieemne for krigsskoler.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Vinteren 1942-43 vant sovjetstyrkene slaget om Stalingrad. En fullstendig tysk armé hadde gått tapt, og de totale tap for aksemaktene var rundt 800 000 soldater, en kraftig reduksjon av den totale styrken. Med en truende alliert invasjon av Vest-Europa nær forestående, innså Adolf Hitler at et direkte nederlag for Sovjetunionen før invasjonen var usannsynlig, og han bestemte seg for å presse frem en nøytralisering av landet.
I 1917 hadde tyskerne bygget den berømte Hindenburglinjen på vestfronten, kortet inn forsvarslinjene og derved økt sin defensive styrke. Hitler planla nå å gjøre det samme i Sovjet og begynte konstruksjonen av massive forsvarsverk kjent som Panther-Wotanlinjen. Det var planlagt at de tyske styrkene skulle trekke seg tilbake til linjen sent i 1943 for så å la sovjetstyrkene forblø mot den mens deres egne styrker kom seg.
I februar og mars 1943 hadde den tyske feltmarskalk Erich von Manstein gjennomført en offensiv; og etter den tyske seieren i det tredje slaget om Kharkov, gikk østfronten i en relativt rett linje nord-syd bortsett fra en stor sovjetisk lomme ved Kursk.
[rediger] Tyske planer
Feltmarskalk Manstein presset på for en ny offensiv langs de samme retningslinjene han hadde fulgt ved sin suksessfulle offensiv ved Kharkov, hvor han avskar en sovjetisk offensiv som hadde forstrukket seg. Han foreslo å narre sovjetstyrkene til å angripe i sør mot den 6. armé som arbeidet desperat med å regruppere seg; og derved lede angrepet inn i Donbassbassenget i den østlige delen av Ukraina. Manstein ville så angripe sør fra Kharkov på den østlige siden av elven Donets mot Rostov og fange hele den sørlige delen av den røde armé mot Asovhavet.
OKH aksepterte ikke Mansteins plan, og så istedet på den iøyenfallende lommen ved Kursk. Tre sovjetiske arméer kontrollerte området i og rundt lommen; ved en omringing ville en femtedel av den røde armés styrker bli fanget. Et vellykket angrep ville også føre til en kortere frontlinje, og det strategisk viktige jernbaneknutepunktet Kursk ville erobres.
Planene for en gigantisk knipetangsmanøver ved Kursk fikk fastere former i mars 1943; Walter Models 9. armé ville angripe sørover fra Orjol, mens Hermann Hoths 4. armé og Armee-Abteilung «Kempf» under kommando av von Manstein ville angripe nord fra Kharkov. Planen var å møtes nær Kursk, men hvis offensiven gikk bra hadde de anledning til å fortsette på eget initiativ med et overordnet siktemål å danne en ny forsvarslinje langs elven Don øst for Kursk.
I motsetning til tidligere slag fikk nå den tyske generalstaben arbeide med lite innblanding fra Hitler. Angrepet ble først satt til 4. mai, men utsatt flere ganger i påvente av blant annet nye Panther stridsvogner. Grunnlaget for den tyske angrepsplanen var den tradisjonelle knipetangsmanøvren; panserstyrker og blitzkrieg gjorde denne taktikken enda mer effektiv. En forutsetning for blitzkrieg var imidlertid overraskelse, og enhver som kunne lese et kart var oppmerksom på at den sovjetiske lommen ved Kursk var utsatt. Flere tyske generaler stilte spørsmålstegn ved planen, blant dem Heinz Guderian som spurte Hitler:
- «Er det virkelig nødvendig å angripe Kursk, eller i det hele tatt i øst i år? Tror du noen i det hele tatt vet hvor Kursk er? Hele verden bryr seg ikke om vi erobrer Kursk eller ei. Hva er grunnen som tvinger oss til å angripe Kursk dette året, eller i det hele tatt på østfronten?»
Hitler svarte at han visste, og at spørsmålet fikk maven hans i ulage. Den tyske styrken var på totalt 50 divisjoner, blant de 17 panser og pansergrenader, inkludert elitedivisjonen Großdeutschland og Waffen SS divisjonene Leibstandarte-SS Adolf Hitler, 2. SS-divisjon Das Reich, 3. SS-divisjon Totenkopf. OKH konsentrerte alt tilgjengelig panser, Tiger og de nye Panther stridsvognene og Elefant panserjager; ialt en imponerende styrke.
[rediger] Sovjetiske planer
Den røde armés planla også en sommeroffensiv, og arbeidet med en plan som speilet den tyske. Angrep ved Orjol og Kharkov ville rette ut frontlinjen og muliggjøre et utbrudd ved Pinskmyrene [2], den sovjetiske generalstaben var imidlertid bekymret over hvor den tyske offensiven ville komme. Foregående tyske offensiver hadde kommet på uventede steder, men i dette tilfellet virket Kursk som et naturlig angrepspunkt for Wehrmacht. Sovjet fikk også varsler om de tyske planene gjennom sine spioner på tysk side. Georgij Zjukov hadde alt tidlig i april i en rapport til Stavka anslått at den tyske offensiven ville komme ved Kursk, og foreslått den strategi som til sist også sovjetstyrkene fulgte.
Stalin og noen av generalene i stavka ønsket å slå til først. Mønsteret i krigføringen på østfronten så langt hadde vært suksessfulle tyske offensiver. Blitzkrieg hadde knust alle motstanderne, inkludert den røde armé; ingen hadde klart å stoppe et tysk gjennombrudd. Samtidig hadde sovjetiske offensiver de to siste vintrene, ved slaget om Moskva og slaget om Stalingrad, vist at de kunne slå tilbake. De fleste medlemmene av stavka støttet imidlertid Zjukovs forslag; la den tyske offensiven forblø mot et sterkt sovjetisk forsvar, koblet med en rask offensiv og det fikk Stalins støtte.
Den tyske utsettelsen av angrepet ga sovjetstyrkene i lommen tid til ekstra forberedelser og lommen rundt Kursk ble sterkt befestet. Den røde armé og tusenvis av sivile la ut omlag en million landminer og gravde rundt 5 000 kilometer skyttergraver. De konsentrerte også store styrker i og ved lommen; 1 300 000 soldater, 3 600 stridsvogner, 20 000 kanoner og 2 400 fly. Mange av troppene som forsterket området var veteraner fra kampene om Stalingrad, men den røde armé økte også sine styrker med en million mann i første halvår 1943. Sovjetstyrkene var altså større enn i 1942, selv etter tapene ved Stalingrad.
Tettheten av artilleri i lommen var uvanlig høy, det var flere artilleriregimenter enn infanteriregimenter. Sovjetstyrkene hadde bestemt seg for å utmatte de angripende tyske enhetene med en blanding av miner og artilleriild. Indirekte beskytning fra haubitsere ville ramme det tyske infanteriet, mens direkte beskytning med panservernartilleri var beregnet på angripende stridsvogner. Nord i lommen var det 23 kanoner pr. kilometer frontlinje, mens i sør var det mindre artilleri, omlag 10 kanoner pr. kilometer. I gjennomsnitt var det 1 500 stridsvognminer og 1 700 antipersonellminer pr. kilometer frontlinje.
[rediger] Operasjon Zitadelle
[rediger] Forberedelser
Etter fire måneder hadde Wehrmacht samlet 2 700 stridsvogner og selvdrevet artilleri, 1 800 fly og 800 000 soldater. På denne tiden begynte den allierte krigføringen i vesteuropa å ha en betydelig virkning på tysk militær styrke. Selv om felttoget i Nord-Afrika på ingen måter hadde samme dimensjon som østfronten mistet Luftwaffe 40 % av sin totale styrke i luftslagene over Malta og Tunisia. Tysk luftherredømme var ikke lenger en selvfølge. Det sovjetiske flyvåpnet var nå tallmessig overlegent, og var teknologisk på høyde; blant annet med angrepsfly som Iljusjin Il-2 Sjturmovik.
Dato for den tyske offensiven hadde blitt flyttet gjentatte ganger, men den 1. juli 1943 gikk det ut ordre om å starte angrepet den 5. juli. Dagen etter varslet stavka ved general Aleksandr Vasiljevskij frontkommandantene at det tyske angrepet ville komme i tidsrommet 3. - 6. juli, informasjon de hadde fått fra spioncellen Rote Kapelle.
De innledende kampene startet sør for lommen den 4. juli, den 4. tyske panserarmé hadde bestemt seg for å ta de sovjetiske forpostene før angrepet den 5. Med angrepet gikk overraskelsesmomentet tapt; men de sovjetiske stillinger var på høyder med oversikt over oppsamlingsområder så noen overraskelse var uansett vanskelig å oppnå.
Samme kveld slo tyske «Stuka» stupbombere et tre kilometer bredt hull i frontlinjen nord i lommen gjennom et intenst, 10 minutters angrep, etterfulgt av massiv artilleriild. General Hoths III Panzerkorps rykket så frem mot de sovjetiske stillingene ved Zavidovka. Samtidig angrep panserdivisjon Großdeutschland Butovo og den 11. panserdivisjon besatte høydene ved Butovo. Vest for Butovo var det vanskeligere for Großdeutschland og 3. panserdivisjon som møtte sterk sovjetisk motstand, og det ble midnatt før de hadde nådd sine angrepsmål. 2. SS panserkorps begynte innledende angrep for å sikre observasjonsposter og ble også møtt med hard motstand inntil styrker med flammekastere ryddet de sovjetiske bunkerne og forpostene.
Klokken 22.30 slo sovjetstyrkene tilbake med artilleribeskytning nord og sør for lommen. Sperreilden fra over 3 000 kanoner brukte opp mot halvparten av ammunisjonen beregnet på operasjonen. Hensikten var å forsinke og forvirre det tyske angrepet. På nordsiden skjøt det sovjetiske artilleriet mest mot tyske artilleriposisjoner og og klarte å undertrykke 50 av de 100 tyske artilleristillingene de beskjøt. Resultatet var mye svakere tysk artilleriild neste dag, da hovedangrepet startet. De tyske styrkene fikk også forskjøvet angrepstidspunkt grunnet de problemer artilleribeskytningen gav. I sør skjøt sovjetstyrkene mot tysk infanteri og stridsvogner i oppsamlingsområdene. Beskytningen hadde en viss suksess i å forsinke angrepet, men forårsaket få tap.
[rediger] Hovedslaget i nord
Selve slaget startet 5. juli 1943. Sovjetstyrkene kjente angrepstidspunktet og utførte et massivt flyangrep på Luftwaffes baser i området i et forsøk på å slå ut lokal flystøtte. Det utviklet seg til et gigantisk luftslag; muligens det største som noensinne er utkjempet. Ingen av partene klarte imidlertid å oppnå luftherredømme over slagfeltet.
9. armé i nord klarte på langt nær å nå sine mål for første dag; angrepssektoren hadde blitt forutsett av sovjetstyrkene. De tyske styrkene angrep på en 45 kilometer bred front, men ble sterkt hindret av minefelt som måtte rydddes av ingeniørtropper under mitraljøse og artilleriild. Tyske tap i de sovjetiske minefeltene var store, 653. Panserjägerbataljon begynte angrepet med 49 Elefant panserjagere, innen kl. 17 var 37 tapt i minefeltene.
Den 9. armés langsomme fremrykking var dels grunnet de sovjetiske forsvarsverkene, men hadde også grunnlag i manglende konsentrasjon av angrepsstyrken. Den sovjetiske ledelsen hadde også forutsett de tyske angrepspunktene og konsentrert styrker der, den sovjetiske 13. armé som fikk hovedtyngden av angrepet var også den sterkeste enheten, målt i soldater og panservernvåpen. De sovjetiske generalene hadde også antatt at hovedangrepet ville komme i nord og det var derfor større styrker nord enn sør i lommen.
En gjennomgang av angrepet viser at den sovjetiske planen fungerte. Den 5. juli angrep den 9. armé på en 45 km bred front og avanserte 5 kilometer, den 6. var fronten 40 kilometer og fremdriften 4 kilometer, den 7. var fronten 15 kilometer bred og to kilometer frem, og 8-9 var fronten 2 kilometer bred og avanserte to kilometer. Den 10. juli var den tyske 9. armés angrep stoppet. Etter en uke hadde Wehrmach avansert 12 kilometer og den 12. juli begynte den røde armé sin offensiv mot den 2. tyske armé ved Orjol. Offensiven tvang den 9. armé til å trekke seg tilbake for ikke å bli omringet.
[rediger] Hovedslaget i sør
Sør for Kursk-lommen hadde fronten ved Voronezj større problemer med angrepet fra den tyske 4. panserarmé bestående av 52. armékorps, 48. panserkorps og 2. SS panserkorps. Sistnevnte angrep med en smalere front mot to sovjetiske rifleregimenter De pansrede fortroppene til General Hoth 4. panserarmé presset på og den 6. juli hadde styrken avansert 15 kilometer. Sovjetisk planlegging spilte igjen en stor rolle; i sør hadde man ikke samme suksess i å forutse angrepsaksen og dette tvang sovjetstyrkene til å spre seg ut langs frontlinjen. Tre av de fire arméene ved Voronezj-fronten hadde omlag 10 anti-stridsvognkanoner pr. kilometer, på sentralfronten i nord var antallet dobbelt så høyt i de utsatte sektorene. Voronezj-fronten bestemte seg også for å bemanne den fremre, taktiske delen av fronten med mindre soldater enn i nord. Til sist så var også Voronezj-fronten svakere enn nordfronten, på tross av at den sto overfor sterkere tyske styrker.
De tyske styrkene gjorde jevn fremgang i offensiven, men som i nord så ble bredden og dybden i angrepet redusert etterhvert som offensiven varte ved, dog ikke så markert som i nord. En 30 kilometer bred frontlinje den 5. juli smalnet inn til 20 kilometer den 7 juli og til 15 kilometer den 9. Dybden i offensiven gikk likeså fra 9 kilometer den 5. juli til 5 kilometer den 8. juli og 2-3 kilometer de påfølgende dager inntil angrepet ble innstilt.
Sovjetiske minefelt og artilleri hadde igjen suksess med å forsinke det tyske angrepet. De befestede sovjetstyrkenes evne til å holde ut og sinke tysk fremrykking ga den røde armé tid til å omdisponere styrker til støtte for de truede sektorene. Det ble også lagt ut rundt 90 000 miner under selve slaget av små mobile ingeniørenheter, gjerne om natten; umiddelbart foran de tyske angrepsaksene. De tyske styrkene tok ingen store grupper til fange, ei heller erobret de særlig artilleri noe som sto i sterk kontrast til tidligere raske tyske offensiver. Når de sovjetiske styrkene nå trakk seg tilbake så var det taktisk, velordnet og for å spare styrker til neste offensiv.
De tyske tap i sør kan vises ved pansergrenaderdivisjon Großdeutschland; da offensiven startet hadde de 118 stridsvogner. Etter fem dagers kamp, den 10. juli rapporterte divisjonen at den hadde 3 Tiger, 6 Panther og 11 andre stridsvogner; totalt 20, omlag 80 % var tapt (ødelagt eller skadet og under reparasjon). 48. panserkorps meldte at enheten hadde 38 Panther tilgjengelig, mens 131 ventet på reparasjon; av de totalt 200 Panther stridsvogner man startet angrepet med.
Samtidig var det klart at trusselen om et tysk gjennombrudd i sør måtte møtes. I månedene før angrepet hadde Steppe Front blitt etablert som en sentral reserve for en slik situasjon. Enheter tilhørende Steppe Front begynte å forflytte seg sørover allerede den 9. juli, blant de 5. garde stridsvognarmé.
Den tyske flanken var imidlertid ubeskyttet etter at den sovjetiske 7. gardearmé hadde stoppet Kemps divisjoner etter at tyskerne hadde krysset elven Donets. Den 5. garde stridsvognarmé støttet av to stridsvognkorps gikk i stilling øst for Prokhorovka og startet forberedelser for et motangrep da 2. SS panserkorps nådde området og intense kamper utbrøt. Sovjetstyrkene klarte å stoppe SS, men bare såvidt. Det var nå lite som stoppet den tyske 4. panserarmé og et tysk gjennombrudd var en høyst reell mulighet. Den sovjetiske siden bestemte seg for å sette inn resten av 5. garde stridsvognarmé.
[rediger] Prokhorovka
Om morgenen den 12. juli avanserte 2. SS panserkorps mot Prokhorovka. Den sovjetiske 5. garde stridsvognarmé hadde samtidig startet en serie angrep for å ramme de tyske styrkene når man antok de var «ute av balanse». De sovjetiske og tyske stridsvognenhetene møttes på åpent sletteland vest av Prokhorovka. Hva som egentlig skjedde blir fremdeles diskutert, etterhvert som nytt arkivmateriale blir tilgjengelig.
De sovjetiske styrkene tapte mellom 150-300 stridsvogner i slaget, mens den tyske siden tapte rundt 70-80 stridsvogner [3]. De totale tap var langt mindre enn det som senere ble tilskrevet «historiens største stridsvognslag». Utfallet av slaget kan best beskrives som et taktisk tap, men strategisk uavgjort for sovjetstyrkene.
[rediger] Offensivens slutt
De angripende tyske styrkene i sør ble presset inn i en stadig smalere kile, på flankene holdt sovjetiske enheter stand mot forsøk på å utvide området. De tyske styrkene kunne ikke presse mange enheter inn i denne kilen og hadde heller ikke nok styrker til å utvide den. Etterhvert som den tyske angrepsstyrken trengte frem mistet den også kraft grunnet behovet for å sikre egne flanker.
Mens den tyske offensiven i nord hadde blitt stoppet den 10. juli så var situasjonen i sør fremdeles uavklart den 12. Selv om de tyske styrkene var utslitt så hadde de trengt gjennom to forsvarslinjer og antok at de var iferd med å trenge gjennom den siste linjen. Det var feil, ytterligere fem forsvarssoner ventet, selv om de ikke var så kraftig befestet som de to første, noen av dem hadde heller ikke tildelt styrker. Det sovjetiske forsvaret hadde blitt svekket og hoveddelen av deres reserver hadde blitt satt inn. På tross av dette var de gjenværende reservene til den røde armé langt større enn det tyskerne hadde tilgjengelig.
[rediger] Sovjetisk motoffensiv
Den sovjetiske motoffensiven nord for lommen, ved Orjol; Operasjon Kutuzov, markerte en stor endring i slaget. Enheter fra den tyske 9. armé måtte flyttes for å møte angrepet noe som ytterligere svekket deres egen fastlåste offensiv. I sør fikk de tyske enhetene som deltok i offensiven den 15. juli ordre om å trekke seg tilbake til utgangsposisjonen den 4. juli. Hensikten med retretten var å korte frontlinjen og danne en reserve.
Sovjetstyrkene i sør trengte tid for å regruppere etter tapene i juli og motoffensiven operasjon Polkovodets Rumjantsev startet ikke før 3. august. Støttet av avledende angrep på elven Mius lenger sør ble Belgorod gjenerobret. Den 11. august nådde den røde armé Kharkov, en by Hitler hadde lovet å forsvare for enhver pris.
Den 22. august var begge parter utmattet og slaget om Kursk var over. Det ble fulgt av en serie suksessfulle operasjoner av den røde armé, kjent som slaget ved Dnepr som ledet til krysningen av Dnepr og frigjøringen av Kiev høsten 1943.
[rediger] Konsekvenser av slaget
På tross av store tap var slaget ved Kursk en sovjetisk triumf. En stor tysk offensiv hadde blitt stoppet før den klarte å trenge gjennom de sovjetiske forsvarslinjene. På tross av nye stridsvogner og krigserfarne besetninger klarte ikke de tyske styrkene å bryte sovjetstyrkenes linjer. Wehrmacht ble også overrasket over hvor omfattende reserver den røde armé hadde tilgjengelig for slaget og dette kom til å prege krigføringen på østfronten.
Kursk var den siste store tyske offensiven på østfronten; resten av krigen var Wehrmacht begrenset til retrett og måtte nøye seg med å svare på sovjetiske offensiver. De tyske styrkene fortsatte å tilføre sovjetstyrkene store tap; men med en større befolkning, industriell produksjon og ikke minst amerikansk lend-lease våpenhjelp var det umulig å stoppe den røde armé.
Et annet viktig resultat av slaget ved Kursk var at det bidro til å overbevise Hitler om at hans generalstab var inkompetent. Hitler blandet seg stadig mer i krigføringen inntil han mot slutten var involvert i taktiske disposisjoner. Det motsatte skjedde med Stalin. Etter at han hadde sett at Stavkas planer hadde suksess stolte han mer på sine rådgivere og trakk seg tilbake fra detaljene i krigføringen.
[rediger] Referanser
- ^ Tap for begge sider er usikre, og spesielt for sovjetsiden, tallene bør sees som anslag/indikasjon av størrelsesorden.
- ^ Pinsk Marshes, et større myrområde i grenseområdet mellom Hviterussland og Ukraina, fra enwiki (engelsk)
- ^ Georg Nipe i Decision in the Ukraine Summer 1943
[rediger] Litteratur
- Frankson, Anders; Zetterling, Niklas; Ahremark, Carl G. Slaget om Kursk, Spartacus 2006, ISBN 978-82-430-0388-0
- Glantz, David M.; House, Jonathan M. The Battle of Kursk (1999) ISBN 0-7006-0978-4
- Glantz, David M.; Orenstein, Harold S. The Battle for Kursk, 1943 : the Soviet General Staff Study (1999) ISBN 0-7146-4933-3
- Frankson, Anders; Zetterling, Niklas Kursk 1943 : a statistical analysis (2000) ISBN 0-7146-5052-8
- Newton, Steven H. Kursk: The German View (2003) ISBN 0-306-81150-2
- Sokolov, Boris, The Battle for Kursk, Orel, and Char'kov: Strategic Intentions and Results fra Gezeitenwechsel im Zweiten Weltkrieg? Germany, 1996.
- Manstein, Erich von Verlorene Siege Tyskland 1955.
- Restayn, J.; Moller, N. Operation Citadel, Volume 1: The South (2002) ISBN 0-921991-70-3
- Restayn, J.; Moller, N. Operation Citadel, Volume 2: The North (2006) ISBN 0-921991-72-X
- Krivosheev, GF USSR armed forces losses in wars, combat operations and military conflicts Moskva, 1993
- Mawdsley, E, Thunder in the East, The Nazi-Soviet War, 1941-1945 (2005) ISBN 978-0-340-61392-4
- Nipe, Georg M. jr. Decision in the Ukraine Summer 1943 Fedorowicz (J.J.), Canada (1996) ISBN 978-0-921991-35-9
- Davies, Norman, Europa i krig 1939-45. Ingen lett seier Macmillan/Gyldendal (2006) ISBN 978-8-205376-23-6
[rediger] Eksterne lenker
- Remson, Andrew og Anderson, Debbie. "Mine and Countermine Operations in the Battle of Kursk" (engelsk)
- A Review Essay: Books on the Battle of Kursk (engelsk)
- The Battle of Kursk: Myths and Reality (engelsk)
- Kursk battle map (engelsk)
- Pictures of the battle - a Soviet view (engelsk)
- Battle of Kursk on the Web (directory) (engelsk)
- "Soviet Defensive Tactics at Kursk, July 1943" by Col. David M. Glantz for the Combat Studies Institute (1986) (engelsk)
- Kursk - Raw Data to Download Information from the US Army KOSAVE II study on the southern face battle (engelsk)
