Selvmord

Et selvmordsforebyggende skilt på broa Golden Gate Bridge i San Francisco i USA. Teksten oppfordrer folk til å ringe etter hjelp istedenfor å hoppe. I Norge er det krisetelefontjenester på nummer 815 33 300 (Kirkens SOS) og 810 30 030 (Mental helse).

Selvmord av Édouard Manet.

Selvmord fra filmen Reefer Madness.

Selvmord, også kalt selvdrap, frivillig død, villet egenskade, suicid og suicidium, er det å ta livet av seg selv. Selvmord er en aktiv, villet handling som fører til døden for den som utfører det. Ifølge Verdens Helseorganisasjon skjer det til sammen over en million selvmord i verden hvert år. I Norge er tallet rundt 500. De vanligste selvmordsmetodene er medikamenter og hengning. Forskning viser at risikofaktorer for selvmord er tidligere selvmordsforsøk og psykiske lidelser som for eksempel depresjon, men også at det å være enslig, mann og bo i en storby kan øke faren for selvmord.

Temaet er fremdeles sterkt tabubelagt, men god informasjon om hvordan en kan forebygge selvmord, antas å hindre nye tragedier. Det er derfor blitt større åpenhet om selvmord, og det er blitt opprettet flere hjelpetiltak. Siden 2003 har Verdensdagen for selvmordsforebygging blitt markert 10. september hvert år.

De fleste som forsøker å ta sitt eget liv, forteller at de ikke egentlig ønsker å dø, men heller ikke orker å fortsette i den livssituasjonen de har for øyeblikket. Det finnes alltid flere løsninger på en livskrise eller en tilsynelatende låst situasjon, og det gjelder derfor å velge å forandre livet sitt istedenfor å avslutte det.^{[trenger referanse]} Innsikten i at problemer kan løses, og avgjørelsen om og prosessen med å endre livsforholdene, kan pårørende og helsevesen rundt den selvmordstruede personen hjelpe med.

Begrep

Innen psykisk helsevern benyttes som regel begrepet selvmord. Vitenskap omkring selvmord benevnes i noen sammenhenger som suicidologi. I 1990 ble ordet selvdrap notert for første gang på norsk som erstatning for selvmord fordi «drap» oppleves mer nøytralt enn «mord». I et avisinnlegg i Aftenposten i 2007 ble begrepet selvvalgt død lansert som et enda mindre tabubelagt begrep. Selvmord kan også kalles suicid eller suicidium – latinske fremmedord som er avledet av ordene sui, som betyr «seg selv», og caedere, «hogge ned» eller «drepe». Å være suicidal betyr å ha selvmordstanker og å ville ta livet sitt. På tysk brukes for øvrig ofte ordet Freitod og på engelsk voluntary death, det vil si «frivillig død», i stedet for selvmord (Selbstmord, Selbsttötung eller suicide).

Omfang

Totale selvmord i verden

Selvmord blant menn i verden

Selvmord blant kvinner i verden

Verdens Helseorganisasjon anslår at det blir begått i alt over en million selvmord i verden hvert år. Det er flere som dør av selvmord enn av krig, vold og kriminalitet til sammen. Dødsfall etter trafikkulykker overgår dog selvmordstallet med ca. 50 % globalt. Selvmordsforsøkene er trolig over ti ganger flere.^{[trenger referanse]}

Det er flest mennesker som tar livet sitt i Øst-Europa og færrest i Latin-Amerika, muslimske land og noen asiatiske land.^{[trenger referanse]} Bortsett fra på den kinesiske landsbygda, er det flere menn enn kvinner som tar livet sitt. Det er imidlertid flest kvinner som prøver å begå selvmord, men som ikke dør.

38 land har flere selvmord i året enn Norge. Blant dem er Sverige, New Zealand, Danmark, Sveits og Frankrike. 44 land har flere selvmord i året enn Norge i den mannlige delen av befolkningen. Island, Canada, USA, Chile og Tyskland har flere selvmord i den mannlige delen av befolkningen enn Norge. 21 land har flere selvmord i året enn Norge i den kvinnelige delen av befolkningen. Kasakhstan, Sveits, Belgia, Japan og Sør-Korea har flere selvmord blant kvinner i året enn Norge.

Selvmord i Norge

Ifølge offisiell norsk statistikk var det i 2002 494 personer som døde av selvmord, fordelt på 362 menn og 132 kvinner. En må helt tilbake til 1979 for å finne lavere tall. Dette er en nedgang på 10 % fra 2001. Mellom 6000 og 8000 mennesker er årlig i kontakt med helsevesenet etter selvmordsforsøk. Tidligere begikk flest eldre selvmord i Norge. I dag er selvmordsstatistikken like høy blant unge mennesker, og rundt 15 prosent av alle dødsfall i aldersgruppen 25-35 år skyldes selvmord.^{[trenger referanse]} Det var 617 menn og 230 kvinner over 65 år som begikk selvmord i årene 1999 til 2008.

Hvert år har ca. dobbelt så mange mennesker tatt livet av seg som antallet som dør i trafikken i Norge.

Henging eller kvelning er vanlig dødsmåte hos begge kjønn, mens selvmord ved skyting er den nest hyppigste dødsmåten hos menn, men meget sjelden blant kvinner. Flest kvinner begår selvmord ved forgiftning. Tidligere var arsenikkforgiftning vanlig, men giftstoffer som alkohol, narkotiske stoffer, sovemedisin og morfin vil også kunne lamme hjernen og ta livet av et menneske. Også enkelte ulykker i trafikken, særlig singel- og møteulykker, kan være forsøk på selvmord.

I boken Selvmord og selvmordsnærhet i norske fengsler skriver forsker Yngve Hammerlin at 59 fanger har begått selvmord i norske fengsler i perioden 1990 til 2010. 66 % av disse satt i varetekt, de fleste isolert og med brev- og besøksforbud. 42 % begikk selvmord i løpet av 14 dager etter fengslingen, 24 % var utenlandske statsborgere, og 75 % hengte seg.

Straffbarhet

I noen land er planlegging av selvmord og selvmordsforsøk fremdeles straffbart, men det er ikke tilfellet for Norge. Derimot er både eutanasi, også kalt «aktiv dødshjelp» eller «barmhjertighetsdrap», og assistert selvmord ulovlig. Eutanasi, hvor en annen person enn den som ønsker å dø utfører det praktiske som fører til døden, blir i utgangspunktet behandlet som drap i Norge, men kan sees på under formildende omstendigheter. Under assistert selvmord er det den som ønsker å dø som utfører de nødvendige handlingene, men har fått hjelp av andre til for eksempel å skaffe medikamenter og har fått veiledning i hvordan de skal brukes for at død skal oppnås. Dette blir i utgangspunktet sett på som medvirkning til drap, men kan sees på under formildende omstendigheter.

Oppfordring til selvmord er også svært alvorlig og kan i Norge straffes som medvirkning til drap. Både det å forklare eller overbevise personen om at det er det riktige å gjøre for grunner som det beste for andre, eller av moralske eller religiøse grunner, og å stimulere en åpent suicidal person med selvmordsplaner til å gjennomføre selvmordet er straffbart og kan defineres som medvirkning til drap. Selvmord som blir begrunnet av den suicidale, for eksempel gjennom avskjedsbrev, til å være av direkte handlinger som mobbing eller overgrep kan også straffes som medvirkning til drap hvis handlingen(e) kan bevises.

Årsaker

Det er flere årsaker til selvmord. Fattigdom, arbeidsledighet, det å miste en av sine nærmeste, samlivsbrudd og -problemer og mobbing i arbeidslivet er eksempler på faktorer som spiller inn. Tidligere selvmord i familien, alkohol- og narkotikamisbruk, seksuelle overgrep, sosial isolasjon og enkelte psykiske lidelser spiller også en stor rolle, i tillegg til fysisk sykdom og funksjonshemning.

Selvmord kan utløses av en tilsynelatende umulig og låst livssituasjon eller krise, et voldsomt psykisk press, mobbing eller store, fysiske smerter. Også alkoholpåvirkning, rusmisbruk og abstinensplager, langvarig og dyp depresjon og alvorlig angst kan i ekstreme tilfeller ende med at mennesker tar livet sitt. Blant mennesker med bipolar lidelse er risikoen for selvmord stor i den depressive fasen hvis de ikke får hjelp. Også tap av nære familiemedlemmer, dårligere helse og økonomi samt lavere sosial status kan øke faren for selvmord. Dette gjelder særlig hos gamle. Andre risikofaktorer er tidligere selvmordsforsøk og livssituasjonen. For eksempel er enslige, eldre menn i store byer, samt unge homofile statistisk sett høyere selvmordsrater enn andre.^{[trenger referanse]}

Tilsynelatende uforståelige selvmord kan også ha en eksistensiell eller filosofisk begrunnelse. De er da ytterst sett uttrykk for menneskets frie vilje til selv å styre over sitt eget liv. Andre vil imidlertid hevde at også slike selvmord er styrt av følelser og kriser. Ekspertene er imidlertid uenige om hvor mange av selvmordene som ikke skyldes psykiske lidelser. De fleste mener det er 10 %, andre 20 % eller mer.

Den tyske dikteren Heinrich von Kleists triste selvmordsbrev fra 1811 er en avskjedshilsen til søsteren Ulrike. Det er ikke uvanlig å etterlate seg slike brev ved selvmord.

Den japanske generalen Akashi Gidayu forbereder seg til rituelt selvmord, seppuku, etter et militært nederlag i 1852. Han har akkurat skrevet et dødsdikt.

Den franske sosiologen Émile Durkheim skrev i sin bok De la division du travail social 1893 om såkalt «anomisk selvmord» i samfunn preget av raske forandringer, normoppløsning og misforhold mellom enkeltmenneskets forventninger og de nye, sosiale rammene mennesket lever i. I Le Suicide (på Norsk Selvmordet) fra 1897, en bok om sin bok om selvmordets sosiale årsaker, hevdet han ellers at mennesker som er minst styrt av sosiale forpliktelser og bånd, lettest tar sitt eget liv. Også flere filosofer har skrevet om selvmord, blant annet Albert Camus i boka Myten om Sisyfos fra 1942. Der skriver han at Det finnes bare ett virkelig filosofisk problem. Det er selvmordet. Å avgjøre om livet er verdt eller ikke verdt å leve, det er å svare på filosofiens fundamentale spørsmål. Camus hevder videre at mangelen på en guddommelig mening i vår tid gjør livet mer utfordrende.

Behandling

For mange i en suicidal situasjon er det vanskelig å se noen annen utvei enn å ta sitt liv. Imidlertid har helsevesenet etterhvert mye erfaring i å behandle suicidale, og effekten av slik behandling er godt dokumentert.^{[trenger referanse]} Dessverre er det mange som ikke oppsøker hjelp i tide. Nedgangen i selvmordstallene de siste årene kan nok delvis tilskrives bedre behandling.^{[av hvem?]}

Selvmord og medieomtale

Selvmord er ofte uttrykk for en dyp personlig krise og oppleves som en voldsom ulykke og tragedie for offerets familie. Av respekt for de etterlatte og for å unngå å inspirere andre til å begå selvmord, har derfor selvmord vanligvis ikke blitt omtalt i medier i Norge. Ifølge norsk presses egen selvsensur, uttrykt gjennom den såkalte «Vær Varsom-plakaten» som gir etiske retningslinjer og begrensinger for det journalistiske innholdet, har det følgelig vært stor forsiktighet med å nevne denne dødsårsaken direkte.

Synet på psykiske lidelser har imidlertid forandret seg mye de siste årene. Det er i dag vanligere å betrakte selvmord som en psykisk reaksjon på et voldsomt press eller forårsaket av psykisk sykdom. Selvmord er blitt noe som kan forhindres og er ikke lenger bare et abstrakt og unevnelig tabu. Derfor har også Norsk Presseforbund valgt å justere sin Vær varsom-plakat med virkning fra 2006. Tidligere het det at «selvmord eller selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales». Nå skal teksten i stedet lyde: «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.» Selvmord omtales ofte i aviser med standardformuleringen «personlig tragedie».

Historie

Synet på selvmord har variert gjennom historien og i forskjellige kulturer. Mens kristendommen, jødedommen og islam sterkt fordømmer selvmord, var selvmord i antikken mer akseptert, og blir ofte beskrevet som en heltemodig løsning utført av sterke personligheter. I det gamle Hellas ble likevel selvmordere begravd på et ensomt sted; som regel ble de brent. Den legemsdel som foretok handlingen, vanligvis armen, ble begravd for seg selv langt unna folk.

Gulatingsloven og Frostatingsloven fastslo at selvmord var ubotamål (en forbrytelse det ikke fantes bot for). Selvmordere ble derfor i det førkristne Norge gravlagt i flomålet, der sjø og land møtes. Kirkefaderen Augustin (354 - 430) hevdet i sitt verk Gudsstaten at livet er en gave fra Gud, og at selvmord derfor er en synd nettopp mot Gud. I 1096 ble det endelig vedtatt ved kirkemøtet i Nîmes at selvmordere skulle nektes begravelse i vigslet jord. I Magnus Lagabøtes landslov, som stod ved makt fra 1274 til 1687, ble selvmord fremdeles regnet som ubotamål, og i Dantes Inferno beskrives selvmordere som dømt til evig vandring i selvødeleggelsens skoger i det syvende helvete - vel å merke under kjettere og mordere. I opplysningstiden ble synet på selvmord gradvis formildet, og i 1842 ble det i Norge gitt tillatelse til at selvmordere kunne gravlegges i vigslet jord. Før 1842 forbød lovens § 2-10-4 at en person som «har myrt sig selv med Villie», kunne gravlegges på kirkegården. Loven sa imidlertid ingenting om hvor man skulle gjøre av den døde. Forordning av 18.desember 1767 gjaldt den som var «kjed af Livet», men ikke klarte å begå selvmord, og i stedet ved å begå et ellers motivløst mord ble dødsdømt og overlot dermed saken til bøddelen. Slike selvmordsforsøk ble straffet med fengsel på livstid, pisking og brennemerking, årlig offentlig pisking og ydmykelse. Etter at personen var avgått ved en naturlig død, ble kroppen halshogd og lagt på steile og hjul.

Fra 1844 kunne selvmorderes formue tilfalle familien, og ikke staten, som tidligere. I 1897 kom Emile Durkheims verk Selvmordet. Fra samme år ble forbudet mot jordpåkastelse opphevet i Norge, og i 1902 forbudet mot likpreken over selvmordere.

I Storbritannia var selvmordsforsøk frem til 1960 regnet som en forbrytelse. Nils Retterstøl måtte som ung lege i London i 1956 utstyre pasienter med erklæringer om at de hadde begått sine selvmordsforsøk som et resultat av psykisk sykdom, og derfor var strafferettslig utilregnelige i gjerningsøyeblikket. Den siste som ble dømt for selvmordsforsøk i England, var en mann som i 1960 ble idømt to års fengsel - for å ha forsøkt å henge seg i cellen.

Flere asiatiske religioner har godtatt selvmord under visse omstendigheter, blant annet i Kina og Japan. Ifølge den strenge, japanske morallæren bushido («krigerens vei») er rituelt selvmord, seppuku, også kalt harakiri («bukskjæring»), bedre enn å leve med vanære. Harakiri er kjent fra 900-tallet. Det er også eksempler på at ofre for enkebrenning og menneskeofringer har gått i døden tilsynelatende frivillig, antakelig etter sterkt sosialt press fra samfunnet rundt.

Historiske selvmord

Det er en rekke kjente selvmord gjennom historien. Årsakene kan ha vært personlige, som sykdom og nød, depresjon, overanstrengelse og kjærlighetstap, men flere har også blitt presset til selvmord av ytre omstendigheter, for eksempel etter nederlag i maktkamper. Andre har dødd som følge av overdoser av narkotika eller medikamenter, og det er i flere tilfeller uklart hvorvidt dødsfall er ulykker eller selvmord. Andre påståtte eller angivelige selvmord har vært skjulte mord eller likvideringer. Selvmord har også blitt brukt som politisk protest, for eksempel ved at en har tent på seg selv på et offentlig sted eller sultet seg til døde. Under ekstreme forhold har dessuten kamikazepiloter og selvmordsbombere gått i døden i militære angrep eller terroraksjoner. Det er også historiske eksempler på selvmord avsagt ved dom eller militær ordre, samt såkalte assisterte selvmord.

Kollektive selvmord

Døde sivilister etter kollektivt selvmord under amerikanernes angrep på den japanskokkuperte øya Saipan under den andre verdenskrig 1944.

Gjennom historien er det flere eksempler på kollektive selvmord, først og fremst blant religiøse grupper, såkalte dommedagssekter, men også andre grupper som har vært utsatt for ideologisk hjernevasking eller hensynsløse ledere. Frivilligheten kan imidlertid diskuteres da det har blitt funnet tegn på tvang og mord etter slike dramatiske hendelser. I kriger og konflikter har det også vært flere selvmordsoppdrag. Det har vært handlinger og kamper der krigerne bevisst har ofret livet i selvmordsaksjoner eller farefulle oppdrag som umulig kunne vinnes, men som måtte gjennomføres for å unngå dødsstraff for ordrenekt.

• Seloterne år 73, jødisk opposisjonsgruppe, noen hundre begikk kollektiv selvmord da romerske soldater stormet ørkenfestningen Masada
• Indianerne på Grenada i Det karibiske hav 1671, de siste indianerne skal angivelig ha begått kollektivt selvmord
• Jim Jones og Folkets tempel 1978, 900 medlemmer av en amerikansk sekt begikk kollektivt selvmord i Jonestown i Guyanas jungel
• Familien Goebbels 1945, Hitlers propagandaminister og hans kone tok livet av sine barn før de selv begikk selvmord da krigen var tapt
• Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe 18. oktober 1977, de venstreorienterte terroristene fra Rote Arme Fraktion ble påstått å ha begått kollektivt selvmord i Stammheim-fengselet i det som ble kjent som «Stammheim-natten» under «den tyske høsten». Medterrorist Irmgard Möller benektet at det var selvmord, og påstod at det dreide seg om drap og drapsforsøk utført av myndighetene.
• Branch Davidians 1993, 86 sektmedlemmer omkom i en selvmordsbrann da hovedkvarteret i Waco i Texas i USA ble stormet av politiet
• Soltemplets Orden år 1994, nyreligiøs sekt der 52 av medlemmene begikk selvmord i Sveits og Canada i 1994 og flere har gjort det siden
• Himmelporten (Heaven's Gate) 1997, 39 medlemmer i en amerikansk UFO-sekt begikk masseselvmord for å bli med et romskip
• Et nordkoreansk ubåtmannskap begikk i 1999 selvmord etter å bli tatt til fange av Sør-Korea

Selvmord i myter og sagn

Albrecht Dürers maleri av den vakre Lucretia som ifølge romerske legender begikk selvmord etter å ha blitt voldtatt av kongesønnen Sextus Tarquinius. Hendelsen førte til at kongene ble jaget fra Roma år 510 f.Kr.

I gresk mytologi

• Aigev, konge, Thesevs' far, har gitt navn til Egeerhavet
• Antiklea, Odyssevs' mor
• Stheneboia eller Anteia, elsket den korintiske kongesønnen Bellerofon
• Faidra, Minos' datter og Thesevs' hustru
• Kheiron, en vis kentaur som frivillig gikk i døden
• Ajax, helt i Trojanerkrigen og den nestbeste krigeren etter Akilles
• Amfion, konge av Theben, Niobes mann
• Megareus, fra Theben

I kinesisk mytologi

• Ehuang og Nüying, to elvegudinner som i fortvilelse over mannens død tok livet sitt ved elva Xiangjiang

Se også

• Drap, det å drepe, avlive eller myrde noen
• Enkebrenning, skikken å brenne enken i mannens begravelse
• Eutanasi, dødshjelp, barmhjertighetsdrap, «assistert selvmord»
• Harakiri eller seppuku, bukoppskjæring, tradisjonelt japansk selvmord eller dødsstraff
• Martyr, «blodvitne», en person som dør på grunn av sin overbevisning eller tro
• Kamikaze, selvmordsflyger
• Selvmordsbomber
• Selvskading
• Depresjon, nedtrykt sinnstemning
• Skam, vanære, flauhet
• Apoptose, naturlig celledød i en organisme
• Den unge Werthers lidelser, Goethes lidenskapsfulle brevroman som ender i hovedpersonens selvmord

Litteratur

• Erling Johannes Husabø: «Rett til sjølvvalt livsavslutning?», Oslo 1994.
  
• Kayser, C.: Om selvmord i Danmark i nyere tid,i: Nordisk Universitets-Tidskrift, København 1859, (s. 1-23).

Eksterne lenker

• Folkehelseinstituttet, Helsetilstanden i Norge - Selvmord og selvmordsforsøk
• Folkehelseinstituttet - Forebygging av selvmord, faktaark
• Sosial- og helsedirektoratet - Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern (PDF-fil)
• Helsebibliotekets emnesider om selvmord
• Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) ved Universitetet i Oslo
• LEVE - Landsforeningen for etterlatte ved selvmord
• Kirsten Thorsen - Selvmord hos eldre (PDF-fil)
• Statistisk sentralbyrå - Statistikk over selvmord i Norge 1826-1995 (etter kjønn)
• Statistisk sentralbyrå - Statistikk over selvmord i Norge 1951-2004 (etter alder og kjønn)
• Tidsskrift for Den norske legeforening - Selvmord eller selvdrap – mord eller drap?
• Selvmord og selvskade på nyhetsbloggen PsykNytt
• - LFSS Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord