Selvmord

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et selvmordsforebyggende skilt på broa Golden Gate Bridge i San Francisco i USA. Teksten oppfordrer folk til å ringe etter hjelp istedenfor å hoppe. I Norge er det krisetelefontjenester på nummer 815 33 300 (Kirkens SOS) og 810 30 030 (Mental helse).
Selvmord av Édouard Manet.
Selvmord fra filmen Reefer Madness.

Selvmord, også kalt selvdrap, frivillig død, villet egenskade eller suicid, er det å ta livet av seg selv. Selvmord er en aktiv, villet handling som fører til døden for den som utfører det. Ifølge Verdens helseorganisasjon skjer det til sammen over en million selvmord i verden hvert år. I Norge er tallet rundt 500. De vanligste selvmordsmetodene er overdosemedikamenter og hengning. Forskning viser at risikofaktorer for selvmord er tidligere selvmordsforsøk og psykiske lidelser som for eksempel depresjon, men også at det å være enslig, mann og bo i en storby kan øke faren for selvmord.

Temaet er fremdeles sterkt tabubelagt, men god informasjon om hvordan en kan forebygge selvmord, antas å hindre nye tragedier. Det er derfor blitt større åpenhet om selvmord, og det er blitt opprettet flere hjelpetiltak. Siden 2003 har Verdensdagen for selvmordsforebygging blitt markert 10. september hvert år.

De fleste som forsøker å ta sitt eget liv, forteller at de ikke egentlig ønsker å dø, men heller ikke orker å fortsette i den livssituasjonen de har for øyeblikket. Det de fleste ønsker er en forandring i livssituasjonen sin akkurat nå.

Begrep[rediger | rediger kilde]

Innen psykisk helsevern benyttes som regel begrepet selvmord. Vitenskap omkring selvmord benevnes i noen sammenhenger som suicidologi.

I 1990 ble ordet selvdrap notert for første gang på norsk som erstatning for selvmord fordi «drap» oppleves mer nøytralt enn «mord». I et avisinnlegg i Aftenposten i 2007 ble begrepet selvvalgt død lansert som et enda mindre tabubelagt begrep. Selvmord kan også kalles suicid eller suicidiumlatinske fremmedord som er avledet av ordene sui, som betyr «seg selv», og caedere, «hogge ned» eller «drepe». Å være suicidal betyr å ha selvmordstanker og å ville ta livet sitt. På tysk brukes for øvrig ofte ordet Freitod og på engelsk voluntary death, det vil si «frivillig død», i stedet for selvmord (Selbstmord, Selbsttötung eller suicide).

Omfang[rediger | rediger kilde]

Totale selvmord i verden (pr 100 000 innbyggere). Tall fra 2009.

██ no data

██ Mindre enn 1

██ 1-5

██ 5-8,5

██ 8,5-12

██ 12-15,5

██ 15,5-19

██ 19-22,5

██ 22,5-26

██ 26-29,5

██ 29,5-33

██ 33-36,5

██ mer enn 36,5

Kilde: WHO[1]
Selvmord blant menn i verden (2009)[1]
Selvmord blant kvinner i verden (2009)[1]

Verdens helseorganisasjon anslår at det blir begått i alt over en million selvmord i verden hvert år. Det er flere som dør av selvmord enn av krig, vold og kriminalitet til sammen. Selvmordsforsøk og selvskading er nært forbundet med selvmord og øker problemets omfang ytterligere.[2] Et problem med å kartlegge antall selvmord, er at siden emnet er tabubelagt kan statistikken enten være forskjønnet, eller det kan være en underrapportering av antall selvmord.

De høyeste selvmordsratene finner vi i enkelte øst-europeiske land mens land i Latin-Amerika og Asia ofte kan vise til lave selvmordsrater.[3] Det er imidlertid vanskelig å sammenlikne forekomst av selvmord over landegrensene, fordi registreringen av selvmord varierer fra land til land og dødsårsaksregistrene vanligvis er ufullstendige. Bortsett fra på den kinesiske landsbygda, er det flere menn enn kvinner som tar livet sitt.[4]

Selvmord i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge tar rundt 150 kvinner og i underkant 400 menn livet sitt hvert år.[5] Når det gjelder hvor mange som gjør selvmordsforsøk eller villet egenskade, er tallene usikre fordi det ikke finnes noen nasjonal registrering av selvmordsforsøk eller selvskading i Norge. I spørreundersøkelser rapporterer omtrent 10 % av norske ungdommer om selvskading, omtrent 20 % av de unge som selvskader forteller at de har fått hjelp av helsevesenet etterpå.[6] Beregninger viser at i Norge behandler helsetjenesten mellom 4000 og 6000 selvmordsforsøk årlig. Tallet er usikkert og er et resultat av beregninger som Folkehelseinstituttet har gjort på grunnlag av data fra Norsk Pasientregister, samt WHO/EURO-registreringen av villet egenskade i Sør-Trøndelag for årene 1995-1999. Ca. tre ganger flere kvinner enn menn gjør selvmordsforsøk.

Tidligere begikk flest eldre selvmord i Norge. I dag er selvmordsstatistikken like høy blant unge mennesker, og rundt 15 prosent av alle dødsfall i aldersgruppen 25-35 år skyldes selvmord.[7] Det var 617 menn og 230 kvinner over 65 år som begikk selvmord i årene 1999 til 2008.[8]

Hvert år har ca. dobbelt så mange mennesker tatt livet av seg som antallet som dør i trafikken i Norge.

Henging eller kvelning er vanlig dødsmåte hos begge kjønn, mens selvmord ved skyting er den nest hyppigste dødsmåten hos menn, men meget sjelden blant kvinner. Flest kvinner begår selvmord ved forgiftning. Tidligere var arsenikkforgiftning vanlig, men giftstoffer som alkohol, narkotiske stoffer, sovemedisin og morfin vil også kunne lamme hjernen og ta livet av et menneske. Også enkelte ulykker i trafikken, særlig singel- og møteulykker, kan være forsøk på selvmord.

I boken Selvmord og selvmordsnærhet i norske fengsler skriver Yngve Hammerlin at 59 fanger har begått selvmord i norske fengsler i perioden 1990 til 2010. 66 % av disse satt i varetekt, de fleste isolert og med brev- og besøksforbud. 42 % begikk selvmord i løpet av 14 dager etter fengslingen, 24 % var utenlandske statsborgere, og 75 % hengte seg.[9]

Straffbarhet[rediger | rediger kilde]

I tidligere tider var selvmord forbudt i Norge, og selvmordsforsøk var straffbart. Med Straffeloven av 1902[10] ble dette forbudet opphevet, ettersom §233 retter seg mot den som forvolder "en annens" død. Derimot er det etter §236 straffbart å bistå en annen med å begå selvmord. Denne paragrafen har kommet til anvendelse tre ganger på 2000-tallet, der sivilpersoner har blitt domfelt for å ha bistått en annen med å ta sitt liv[11] [12] [13].
Bistand til selvmord kan også skje i en mer medisinsk setting, utført av lege overfor personer med alvorlig sykdom, og faller da inn under begrepet aktiv dødshjelp, som omfatter eutanasi og assistert selvmord. Alle former for aktiv dødshjelp er ulovlig i Norge, som demonstrert ifm. straffesaken mot legen Christian Sandsdalen som i 1996 utførte eutanasi på pasienten Bodil Bjerkman[14].

Oppfordring til selvmord er også svært alvorlig og kan i Norge straffes som medvirkning til drap. Både det å forklare eller overbevise personen om at det er det riktige å gjøre for grunner som det beste for andre, eller av moralske eller religiøse grunner, og å stimulere en åpent suicidal person med selvmordsplaner til å gjennomføre selvmordet er straffbart og kan defineres som medvirkning til drap. Selvmord som blir begrunnet av den suicidale, for eksempel gjennom avskjedsbrev, til å være av direkte handlinger som mobbing eller overgrep kan også straffes som medvirkning til drap hvis handlingen(e) kan bevises.

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Det er flere årsaker til selvmord. Fattigdom, arbeidsledighet, det å miste en av sine nærmeste, samlivsbrudd og -problemer og mobbing i arbeidslivet er eksempler på faktorer som spiller inn. Tidligere selvmord i familien, alkohol- og narkotikamisbruk (også familiens rusmisbruk spiller inn[15]), seksuelle overgrep, sosial isolasjon og enkelte psykiske lidelser spiller også en stor rolle, i tillegg til fysisk sykdom og funksjonshemning.

Selvmord kan utløses av en tilsynelatende umulig og låst livssituasjon eller krise, et voldsomt psykisk press, mobbing eller store, fysiske smerter. Også alkoholpåvirkning, rusmisbruk og abstinensplager, langvarig og dyp depresjon og alvorlig angst kan i ekstreme tilfeller ende med at mennesker tar livet sitt. Blant mennesker med bipolar lidelse er risikoen for selvmord stor i den depressive fasen hvis de ikke får hjelp. Også tap av nære familiemedlemmer, dårligere helse og økonomi samt lavere sosial status kan øke faren for selvmord. Dette gjelder særlig hos gamle. Andre risikofaktorer er tidligere selvmordsforsøk og livssituasjonen. For eksempel er enslige, eldre menn i store byer, samt unge homofile statistisk sett høyere selvmordsrater enn andre.[16]

Tilsynelatende uforståelige selvmord kan også ha en eksistensiell eller filosofisk begrunnelse. De er da ytterst sett uttrykk for menneskets frie vilje til selv å styre over sitt eget liv. Andre vil imidlertid hevde at også slike selvmord er styrt av følelser og kriser. Ekspertene er imidlertid uenige om hvor mange av selvmordene som ikke skyldes psykiske lidelser. De fleste mener det er 10 %, andre 20 % eller mer.

Den tyske dikteren Heinrich von Kleists triste selvmordsbrev fra 1811 er en avskjedshilsen til søsteren Ulrike. Det er ikke uvanlig å etterlate seg slike brev ved selvmord.
Den japanske generalen Akashi Gidayu forbereder seg til rituelt selvmord, seppuku, etter et militært nederlag i 1852. Han har akkurat skrevet et dødsdikt.

Den franske sosiologen Émile Durkheim skrev i sin bok De la division du travail social 1893 om såkalt «anomisk selvmord» i samfunn preget av raske forandringer, normoppløsning og misforhold mellom enkeltmenneskets forventninger og de nye, sosiale rammene mennesket lever i. I Le Suicide (på Norsk Selvmordet) fra 1897,[17] en bok om sin bok om selvmordets sosiale årsaker, hevdet han ellers at mennesker som er minst styrt av sosiale forpliktelser og bånd, lettest tar sitt eget liv. Også flere filosofer har skrevet om selvmord, blant annet Albert Camus i boka Myten om Sisyfos fra 1942. Der skriver han at Det finnes bare ett virkelig filosofisk problem. Det er selvmordet. Å avgjøre om livet er verdt eller ikke verdt å leve, det er å svare på filosofiens fundamentale spørsmål. Camus hevder videre at mangelen på en guddommelig mening i vår tid gjør livet mer utfordrende.

Behandling[rediger | rediger kilde]

For mange i en suicidal situasjon er det vanskelig å se noen annen utvei enn å ta sitt liv. Imidlertid har helsevesenet etterhvert mye erfaring i å behandle suicidale, og effekten av slik behandling er godt dokumentert.[18] Dessverre er det mange som ikke oppsøker hjelp i tide. Nedgangen i selvmordstallene de siste årene kan nok delvis tilskrives bedre behandling.[av hvem?]

Selvmord og medieomtale[rediger | rediger kilde]

Selvmord er ofte uttrykk for en dyp personlig krise og oppleves som en voldsom ulykke og tragedie for offerets familie. Av respekt for de etterlatte og for å unngå å inspirere andre til å begå selvmord, har derfor selvmord vanligvis ikke blitt omtalt i medier i Norge. Ifølge norsk presses egen selvsensur, uttrykt gjennom den såkalte «Vær Varsom-plakaten» som gir etiske retningslinjer og begrensinger for det journalistiske innholdet, har det følgelig vært stor forsiktighet med å nevne denne dødsårsaken direkte.

Synet på psykiske lidelser har imidlertid forandret seg mye de siste årene. Det er i dag vanligere å betrakte selvmord som en psykisk reaksjon på et voldsomt press eller forårsaket av psykisk sykdom. Selvmord er blitt noe som kan forhindres og er ikke lenger bare et abstrakt og unevnelig tabu. Derfor har også Norsk Presseforbund valgt å justere sin Vær varsom-plakat med virkning fra 2006. Tidligere het det at «selvmord eller selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales». Nå skal teksten i stedet lyde: «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.» Selvmord omtales ofte i aviser med standardformuleringen «personlig tragedie».

Historie[rediger | rediger kilde]

Synet på selvmord har variert gjennom historien og i forskjellige kulturer. Mens kristendommen, jødedommen og islam sterkt fordømmer selvmord, var selvmord i antikken mer akseptert, og blir ofte beskrevet som en heltemodig løsning utført av sterke personligheter. I det gamle Hellas ble likevel selvmordere begravd på et ensomt sted; som regel ble de brent. Den legemsdel som foretok handlingen, vanligvis armen, ble begravd for seg selv langt unna folk.

Gulatingsloven og Frostatingsloven fastslo at selvmord var ubotamål (en forbrytelse det ikke fantes bot for). Selvmordere ble derfor i det førkristne Norge gravlagt i flomålet, der sjø og land møtes. Kirkefaderen Augustin (354 – 430) hevdet i sitt verk Gudsstaten at livet er en gave fra Gud, og at selvmord derfor er en synd nettopp mot Gud. I 1096 ble det endelig vedtatt ved kirkemøtet i Nîmes at selvmordere skulle nektes begravelse i vigslet jord. I Magnus Lagabøtes landslov, som stod ved makt fra 1274 til 1687, ble selvmord fremdeles regnet som ubotamål, og i Dantes Inferno beskrives selvmordere som dømt til evig vandring i selvødeleggelsens skoger i det syvende helvete – vel å merke under kjettere og mordere. I opplysningstiden ble synet på selvmord gradvis formildet, og i 1842 ble det i Norge gitt tillatelse til at selvmordere kunne gravlegges i vigslet jord. Før 1842 forbød lovens § 2-10-4 at en person som «har myrt sig selv med Villie», kunne gravlegges på kirkegården. Loven sa imidlertid ingenting om hvor man skulle gjøre av den døde.[19] Forordning av 18.desember 1767 gjaldt den som var «kjed af Livet», men ikke klarte å begå selvmord, og i stedet ved å begå et ellers motivløst mord ble dødsdømt og overlot dermed saken til bøddelen. Slike selvmordsforsøk ble straffet med fengsel på livstid, pisking og brennemerking, årlig offentlig pisking og ydmykelse. Etter at personen var avgått ved en naturlig død, ble kroppen halshogd og lagt på steile og hjul.[20]

Fra 1844 kunne selvmorderes formue tilfalle familien, og ikke staten, som tidligere. I 1897 kom Emile Durkheims verk Selvmordet. Fra samme år ble forbudet mot jordpåkastelse opphevet i Norge, og i 1902 forbudet mot likpreken over selvmordere.

I Storbritannia var selvmordsforsøk frem til 1960 regnet som en forbrytelse. Nils Retterstøl måtte som ung lege i London i 1956 utstyre pasienter med erklæringer om at de hadde begått sine selvmordsforsøk som et resultat av psykisk sykdom, og derfor var strafferettslig utilregnelige i gjerningsøyeblikket. Den siste som ble dømt for selvmordsforsøk i England, var en mann som i 1960 ble idømt to års fengsel – for å ha forsøkt å henge seg i cellen.[21]

Flere asiatiske religioner har godtatt selvmord under visse omstendigheter, blant annet i Kina og Japan. Ifølge den strenge, japanske morallæren bushido («krigerens vei») er rituelt selvmord, seppuku, også kalt harakiri («bukskjæring»), bedre enn å leve med vanære. Harakiri er kjent fra 900-tallet. Det er også eksempler på at ofre for enkebrenning og menneskeofringer har gått i døden tilsynelatende frivillig, antakelig etter sterkt sosialt press fra samfunnet rundt.

Historiske selvmord[rediger | rediger kilde]

Det er en rekke kjente selvmord gjennom historien. Årsakene kan ha vært personlige, som sykdom og nød, depresjon, overanstrengelse og kjærlighetstap, men flere har også blitt presset til selvmord av ytre omstendigheter, for eksempel etter nederlag i maktkamper. Andre har dødd som følge av overdoser av narkotika eller medikamenter, og det er i flere tilfeller uklart hvorvidt dødsfall er ulykker eller selvmord. Andre påståtte eller angivelige selvmord har vært skjulte mord eller likvideringer. Selvmord har også blitt brukt som politisk protest, for eksempel ved at en har tent på seg selv på et offentlig sted eller sultet seg til døde. Under ekstreme forhold har dessuten kamikazepiloter og selvmordsbombere gått i døden i militære angrep eller terroraksjoner. Det er også historiske eksempler på selvmord avsagt ved dom eller militær ordre, samt såkalte assisterte selvmord.

Kollektive selvmord[rediger | rediger kilde]

Døde sivilister etter kollektivt selvmord under amerikanernes angrep på den japanskokkuperte øya Saipan under den andre verdenskrig 1944.

Gjennom historien er det flere eksempler på kollektive selvmord, først og fremst blant religiøse grupper, såkalte dommedagssekter, men også andre grupper som har vært utsatt for ideologisk hjernevasking eller hensynsløse ledere. Frivilligheten kan imidlertid diskuteres da det har blitt funnet tegn på tvang og mord etter slike dramatiske hendelser. I kriger og konflikter har det også vært flere selvmordsoppdrag. Det har vært handlinger og kamper der krigerne bevisst har ofret livet i selvmordsaksjoner eller farefulle oppdrag som umulig kunne vinnes, men som måtte gjennomføres for å unngå dødsstraff for ordrenekt.

Selvmord i litteraturen[rediger | rediger kilde]

Ajax’ selvmord

Selvmord har lenge blitt skildret i litteraturen. Den greske skalden Homers heltefigur Ajax begår selvmord ved å kaste seg over sverdet sitt når han ble beseiret av Odyssevs.

Litteraturhistoriens kanskje mest kjente selvmord finner sted i William Shakespeares skuespill om forbudt kjærlighet, Romeo og Julie. Det slutter med at de to forelskede ungdommene begår selvmord etter en misforståelse.

Den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethe skrev i 1774 den korte brevromanen Den unge Werthers lidelser om maleren Werther som er ulykkelig forelsket i sin beste venns forlovede, Charlotte. Den følsomme Werther holder ikke ut og skyter seg. Romanen var opphavet til en bølge av følsomhet og sverming omkring begrep som Weltschmerz. Mest oppstandelse vakte alle selvmordene som ble tilskrevet romanen (se Werther-effekt).

”Det finnes bare ett eneste riktig alvorlig filosofisk problem: selvmordet.” Slik begynner Camus' filosofiske roman Myten om Sisyfos, som behandlar det absurde livets valg og kvaler. Ifølge forfatteren er selv en trells ensformige liv, uten håp eller mening, verdt å leve.

Selvmord i myter og sagn[rediger | rediger kilde]

Albrecht Dürers maleri av den vakre Lucretia som ifølge romerske legender begikk selvmord etter å ha blitt voldtatt av kongesønnen Sextus Tarquinius. Hendelsen førte til at kongene ble jaget fra Roma år 510 f.Kr.

I gresk mytologi[rediger | rediger kilde]

I kinesisk mytologi[rediger | rediger kilde]

  • Ehuang og Nüying, to elvegudinner som i fortvilelse over mannens død tok livet sitt ved elva Xiangjiang

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c WHO: Suicide rates per 100,000 by country, year and sex
  2. ^ How often does deliberate self-harm occur relative to each suicide? A study of variations by gender and age. Hawton,K. and Harris,L. (2008) Suicide & Life-Threatening Behavior, 38 (6)
  3. ^ International suicide rates. Recent trends and implications for Australia. De Leo,D.&Evans,R. (2003)
  4. ^ Suicide rates per 100,000 by country, year and sex (Table), WHO
  5. ^ Tabell 8 Selvmord og selvmordsrate per 100 000 innbyggere, etter kjønn og alder. 1951-2009. SSB.
  6. ^ Ystgaard, M. et al (2009). Deliberate self-harm in adolescents: Comparison between those who receive help following self-harm and those who do not.
  7. ^ «Velstående barndom gir selvmordsrisiko for kvinner». Folkehelseinstituttet. 28. september 2006. Besøkt 22. august 2012. 
  8. ^ 847 eldre tok sitt eget liv. VG 19. november 2011
  9. ^ Dagbladet – 59 norske fanger tok livet sitt. Dagbladet 26. mars 2010
  10. ^ Justis- og politidepartementet: Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28. Kap 6.5.1, Side 183.
  11. ^ VG om Bodø/Amsterdam-saken 2.12.2000
  12. ^ Tønsberg Blad om enken etter Holmestrandslegen 26.11.2010
  13. ^ Stavanger Aftenblad om dommen etter selvmord i "emo-miljøet" 3.3.2011
  14. ^ Sandsdalen-saken, Store Norske Leksikon
  15. ^ «Mer selvmordstanker blant ungdom med fulle foreldre». UiO: Institutt for klinisk medisin. 5. mars 2012. Besøkt 25. august 2012. 
  16. ^ Hegna, K (30. mars). «Høyere forekomst av selvmordsforsøk blant homofile ungdommer?». Tidsskrift for Den norske legeforening (9). 
  17. ^ Emile Durkheim: Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse. Oversatt av Halvor Roll. Bokklubbens Kulturbibliotek 2006
  18. ^ «Dialektisk atferdsterapi (DBT)». UiO: Det medisinske fakultetet. Besøkt 25. august 2012. 
  19. ^ Torgrim Sørnes: Ondskap – de henrettede i Norge 1815-1876 (s. 30), forlaget Schibsted, Oslo 2009, ISBN 978-82-516-2720-7
  20. ^ Torgrim Sørnes: Ondskap – de henrettede i Norge 1815-1876 (s. 138)
  21. ^ Nils Retterstøl: Menneskesinnets irrganger (s. 180-81), forlaget Millenium, Oslo 1998, ISBN 82-517-8927-3
  22. ^ Digitalkopi av Erling Johannes Husabø: «Rett til sjølvvalt livsavslutning?» (Oslo,1994)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]