Neroforordningen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Stridsvognbarrikade av utbrente sporvogner i et krigsherjet Berlin mars 1945. Selv om tyskerne ofret svært mye under Slaget om Berlin, fulgte de ikke Hitlers «Neroforordning» av 19. mars 1945 om å ødelegge egen infrastruktur i et eventuelt tilbaketog.

Neroforordningen (på tysk Nerobefehl, «Nero-befalingen», egentlig Der Befehl betreffend Zerstörungsmaßnahmen im Reichsgebiet) er tilnavnet til Hitlers forordning av 19. mars 1945 til tyske Wehrmacht om at soldatene, hvis de måtte trekke seg tilbake, skulle ødelegge den tyske infrastrukturen. Dette var helt mot slutten av annen verdenskrig. Fienden skulle få slite med følgene av «den brente jords taktikk». Ordren gikk blant annet til rustningsminister Albert Speer, men han gjorde ingenting for å iverksette den.

Uttrykket Neroforordningen er knyttet til den utbredte forestillingen om at det var keiser Nero selv som gav ordre til ildspåsettelsen som førte til den store bybrannen i Roma i 64 e.Kr. Historikerne er i dag ikke så sikre på at brannen var påsatt, eller påsatt etter keiserens vilje.