Sudetenkrisen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Utviklingen av Tysklands grenser fra 31. desember 1937 da de fortsatt var folkerettslig uomstridte, til mars 1939 da de tsjekkiske delstatene Böhmen og Mähren var blitt innlemmet i Tyskland.

Sudetenkrisen var en krise på sommeren og høsten 1938 mellom Tsjekkoslovakia på den ene siden og Tyskland på den andre om Sudetenland i opptakten til andre verdenskrig. Tyskland gjorde krav på Sudetenland, et grenselandskap med nesten utelukkende tysk befolkning. Tsjekkoslovakia nektet å godta dette fordi området var av enorm strategisk betydning, da det meste av landets forsvarsverker var plassert langs den tysk-tsjekkiske grensen.

Adolf Hitler var fast bestemt på å iverksette invasjonen av Tsjekkoslovakia senest den 1. oktober hvis tsjekkerne ikke aksepterte tyskernes krav, og mobiliserte de tyske styrkene. Tsjekkoslovakia var ikke villige til å overgi Sudetenlandet uten kamp, og mobiliserte sine militære styrker for å stå imot et kommende tysk angrep. Dette risikerte å eskalere til en europeisk storkrig, siden både Frankrike og Sovjetunionen hadde militære allianser med Tsjekkoslovakia og var forpliktet til å støtte dem i tilfelle tysk aggresjon.

Minnene om første verdenskrigs grusomheter og frykten for en ny storkrig førte til en fredelig avgjørelse av krisen ved Münchenkonferansen den 30. september mellom statslederne av Tyskland (Hitler), Storbritannia (Chamberlain), Frankrike (Daladier) og Italia (Mussolini). Avtalen ga Tyskland tillatelse til å innlemme Sudetenland, i bytte mot at Tyskland gav avkall på andre krav overfor Tsjekkoslovakia.

Fra britisk side var formålet med Münchenavtalen å forhindre en ny storkrig. Men allerede den 15. mars 1939 brøt Adolf Hitler avtalen ved å invadere resten av Tsjekkoslovakia, og den 1. september 1939 invaderte Tyskland Polen, med den følge at Storbritannia og Frankrike erklærte krig mot Tyskland.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Situasjonen innen første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Fordeling av etniske grupper i Böhmen og Mähren under Østerrike-Ungarn i 1911.

Sudetenland var en region i Nordvest-Böhmen som hovedsakelig var bebodd av tyskere (sudettyskere). Tyskere hadde bodd i området siden det 6. århundre. Fra det 12. århundre var Böhmen og Mähren et eget kongerike i det tysk-romerske rike, men uavhengig av de tyske riksstendene.

Etter at det přemyslidiske dynasti døde ut i 1306, ble Böhmen styrt av det luxemburgske dynasti, deretter det jagellonske dynasti, og senere av Huset Habsburg. I det 12. og det 13. århundre kom det store bølger av tyske innvandrere til både Böhmen og Mähren. Innvandringen konsentrerte seg mest i grenseområdene, hvor tyskerne grunnla mange byer. Enkelte av de senere tyske områdene var inntil tredveårskrigen hovedsakelig befolket av tsjekkere. Etter krigshandlingene og etterfølgende hungersnød og epidemier ble tyskere planmessig vervet til å bosette seg i området av Böhmens adel.

Inntil 1806 hørte Böhmen, Mähren og Schlesien til det tysk-romerske rike, hvoretter Habsburgerne innlemmet kongerikene Böhmen og Mähren i keiserriket Østerrike. De forble en del av det østerrikske keiserriket da de i 1867 slo seg sammen med kongeriket Ungarn for å opprette Østerrike-Ungarn. I løpet av det 19. århundret vokset nasjonalismen både blant tyskere og tsjekkere, og flere konflikter og sammenstøt mellom de to gruppene oppstod, blant annet i 1848, da den tysk-talende delen av befolkningen ønsket å delta i utbyggingen av en tysk nasjonalstat, mens den tsjekkisk-talende delen av befolkningen insisterte på å holde Böhmen ut av slike planer.

Siden Sudetenland ikke dannet et enkelt historisk område, men var under den böhmiske kronen, er det vanskelig å skille Sudetenlands historie fra Böhmen og Mährens historie. Men i den siste halvdelen av det 19. århundre begynte også sudettyskernes nasjonalistiske følelser å vokse. I kjølvannet av den voksende nasjonalismen oppstod navnet «Sudetendeutsche» (sudettyskere) ved begynnelsen av det 20. århundre. Disse utgjorde opprinnelig en del av et større klassifisering av tre grupperinger av tyskere i det østerrikske keiserriket, som også inkluderte «Alpendeutsche» (Alpetyskere) i det som senere ble Republikken Østerrike og «Balkandeutsche» (Balkantyskere) i Ungarn og i regionene øst for dette. Av disse tre begrepene overlevde kun «Sudetendeutsche», på grunn av etniske og kulturelle konflikter i Böhmen.

Ved slutten av første verdenskrig begynte Østerrike-Ungarn å gå i oppløsning, og den 28. oktober 1918 erklærte Tsjekkoslovakia seg som en selvstendig stat. Sudettyskerne ville ikke bli en del av Tsjekkoslovakia, og samme måned erklærte områdene Nordöst-Böhmen, Nord-Mähren og Østerriksk-Schlesien seg som Deutschösterreichische Provinz Sudetenland i oktober 1918, og sluttet seg til Republikken Tysk-Østerrike i november 1918. Fra slutten av samme måned rykket tsjekkoslovakiske tropper inn i området og avbrøt etableringen av en tysk-østerriksk forvaltning. I desember flyktet provinsregjeringene i provinsene Deutschböhmen og Sudetenland i eksil for å unngå å bli tatt til fange. I september 1919, ble Sudetenland tildelt Tsjekkoslovakia ved fredsslutningen med Østerrike, Saint-Germain-traktaten.

Situasjonen i mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Et kart over de forskjellige språkgruppene i Tsjekkoslovakia i 1930, med tysk-talende flertall i lilla.

Ifølge folketellingen i februar 1921 levde 3 123 000 tyskere i Tsjekkoslovakia, hvilket i alt utgjorde 23,4% av den samlede befolkningen. Områder som hadde tysk-talende flertall var hovedsakelig Sudetenland, men også enklaver i Mähren og omkring byen Jihlava.

Opptakten[rediger | rediger kilde]

Tysk ekspansjon og opprusting[rediger | rediger kilde]

Karlsbad-programmet[rediger | rediger kilde]

Konrad Henlein, lederen for det nazistiske Sudetendeutsche Partei (SdP).

Maikrisen[rediger | rediger kilde]

Fall Grün[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fall Grün

Sudetenkrisen[rediger | rediger kilde]

Forhandlinger i løpet av sommeren[rediger | rediger kilde]

Krisen eskalerer[rediger | rediger kilde]

Godesberg-ultimatumet[rediger | rediger kilde]

Regjeringsskifte og mobilisering[rediger | rediger kilde]

Den 22. september 1938 gikk befolkningen i Praha i generalstreik i protest mot Hodža-regjeringens kapitulasjon. Over 100 000 tsjekkere samlet seg på Wenzelsplassen. De krevde at han gikk av for å bli erstattet av en militær regjering som ville forsvare landet. Den 22. september 1938 gikk befolkningen i Praha i generalstreik i protest mot Hodža-regjeringens kapitulasjon. Over 100 000 tsjekkere samlet seg på Wenzelsplassen. De krevde at han gikk av for å bli erstattet av en militær regjering som ville forsvare landet.
Den 22. september 1938 gikk befolkningen i Praha i generalstreik i protest mot Hodža-regjeringens kapitulasjon. Over 100 000 tsjekkere samlet seg på Wenzelsplassen. De krevde at han gikk av for å bli erstattet av en militær regjering som ville forsvare landet.

Klokken 19 den 21. september 1938 aksepterte statsminister Milan Hodža, med støtte fra de andre politiske partiene og etter anbefaling av president Beneš, det fransk-britiske tilbudet ved Godesberg. Nyhetene om den tsjekkoslovakiske regjeringens kapitulasjon resulterte i et utbrudd av nasjonal indignasjon. I Praha samlet store folkemengder seg utenfor parlamentet og Hradčany og protesterte mot kapitulasjonen.[1] Neste morgen gikk Praha i generalstreik og på Wenzelsplassen samlet 100 000 demonstranter seg og krevde regjeringens avgang, innsettelsen av en militær regjering og et program om nasjonal motstand mot tyskerne.[2]

General Jan Syrový ble utnevnt til statsminister den 22. september 1938 som lederen for «regjeringen for republikkens forsvar».

Klokken 10 om formiddagen ble det kunngjort fra parlamentets balkong at Hodžas regjering, nå et symbol for kapitulasjon, hadde søkt sin avskjed. Imens ble General Syrový bedt av president Beneš om å danne ny regjering. Syrový protesterte og insisterte på at han var offiser og ikke politiker, samt at han ikke var kvalifikisert til stillingen. Beneš meddelte ham at nasjonen trengte ham, og etter ytterligere press aksepterte Syrový motvillig anmodningen. Han ble utnevnt til statsminister og forsvarsminister i den såkalte «regjeringen for republikkens forsvar» («Vlada obrany Republiky»), og fra parlamentets balkong talte han til folket:

Sitat Jeg garanterer at hæren står og vil stå ved våre grenser for å forsvare våres frihet til det siste. Jeg vil snart kalle på dere her for å ta en aktiv del i forsvaret av vårt land som vi alle lengter etter å ta del i.[2] Sitat

Kl. 22 den 23. september 1938 utstedte regjeringen et dekret om nasjonal unntakstilstand og full mobilisering av den tsjekkoslovakiske hæren, en nyhet som ble møtt av stor begeistring av det tsjekkiske folket.

Den 22. september ble general Jan Syrový utnevnt til statsminister og forsvarsminister, og klokken 22 den 23. september 1938 utstedte regjeringen et dekret om nasjonal unntakstilstand og full mobilisering av den tsjekkoslovakiske hæren. Den 22. september ble general Jan Syrový utnevnt til statsminister og forsvarsminister, og klokken 22 den 23. september 1938 utstedte regjeringen et dekret om nasjonal unntakstilstand og full mobilisering av den tsjekkoslovakiske hæren.
Den 22. september ble general Jan Syrový utnevnt til statsminister og forsvarsminister, og klokken 22 den 23. september 1938 utstedte regjeringen et dekret om nasjonal unntakstilstand og full mobilisering av den tsjekkoslovakiske hæren.

Tidsfristen nærmer seg[rediger | rediger kilde]

Den militære situasjonen[rediger | rediger kilde]

Tsjekkoslovakia[rediger | rediger kilde]

Den tsjekkoslovakiske hæren var en av de mest moderne og best organiserte i Europa på 1930-tallet.

Fem dager etter regjeringen hadde utstedt dekretet om full mobilisering hadde den tsjekkoslovakiske hæren klart å mobilisere i alt 1 280 000 soldater til å forsvare landet. Ut over dette hadde hæren 217 000 hester, 26 000 kjøretøy, 350 stridsvogner, 70 panserbiler, 780 panservernskanoner, 2 270 feltkanoner og 250 luftvernskanoner til rådighet.

Hæren omfattet 22 aktive infanteridivisjoner (en av dem motorisert), 4 såkaldte «raske divisjoner» («rychlá divize») bestående av en kavaleribrigade og en motorisert brigade med stridsvogner, 11 såkaldte grenseområder («Hraniční oblast») med en størrelse som mer eller mindre tilsvarte en divisjons størrelse.

De tsjekkoslovakiske troppene var godt trente, hadde moderne utrustning, høy moral og var villige til å forsvare landet. Den tsjekkoslovakiske hæren hadde kun 350 stridsvogner i 1938 sammenliknet med tyskernes 2 606. Dog var størstedelen av tsjekkernes stridsvogner (298) av typen LT vz. 35, som var bedre pansret og hadde en 37 mm kanon som var både overlegen i forhold til de tyske Panzerkampfwagen I og Panzerkampfwagen II.

En av grunnene til den moderne utrustningen av den tsjekkoslovakiske hæren var landets omfattende rustningsindustri. Den viktigste av disse var Škoda-verkene («Škodovy závody») i Plzeň, som var både Tsjekkoslovakias og Østerrike-Ungarns største industrikonsern og stod for produksjonen av blant annet artilleri og stridsvognen LT vz. 35. I Brno hadde man Československá zbrojovka, som blant annet produserte håndvåpen som geværet ZB vz. 24 og maskingeværene ZB vz. 26, ZB vz. 30 og ZB vz. 37, og i hovedstaden Praha var ČKD (Českomoravská Kolben-Daněk) en av hovedleverandørene for militære kjøretøyer til den tsjekkoslovakiske hæren.

Til tross for flere styrker så hadde den tsjekkoslovakiske forsvarsevnen tre svake punkter: 1) landet var omringet av Tyskland på alle sider; 2) manglende lojalitet blant etniske mindretall (især tysktalende); 3) et svakt og foreldet luftforsvar.

Selvom at de fleste tsjekkerne fulgte ordren om mobilisering, nektet omkring 126 000 å adlyde ordren, hvorav 100 000 av disse var tyskere.[3] Halvdelen av den etnisk tyske befolkningen i overholdte ordrene om mobilisering, men grunnet mistanke for sviktende lojalitet ble ikke etniske tyske soldater utplassert ved forsvarslinjene, men tjenestegjorde derimot i forsynings- og logistikkavdelinger.[4] Til en viss grad var man også skeptiske til de slovakiske soldatene (som selv ønsket mere autonomi fra regjeringen i Praha). Overraskende nok viste de ungarsk-talende og rutenske vernepliktige seg som relativt lojale.

Det tsjekkoslovakiske luftforsvaret var i antall svært underlegent Luftwaffe. I alt hadde de kun omkring 750 fly, hvorav mange av dem var svært foreldede. Luftforsvarets 328 jagerfly var hovedsakelig av typen Avia B-534 og Bk-534, som til tross for sine styrker var underlegne i forhold til tyskernes Messerschmitt Bf 109. Samtidig hadde luftforsvaret kun 66 moderne bombefly av typen Avia B.71 (sovjetiske Tupolev SB-2 produsert under lisens), mens resten var foreldede Bloch MB.200 av fransk fabrikat (produsert under lisens) og Letov Š-328 av tsjekkisk fabrikat.

Tsjekkoslovakias forsvarsverker[rediger | rediger kilde]

MO-S 19 ved Opava i det nordlige Mähren var en av mange bunkere som utgjorde de tsjekkoslovakiske forsvarsverkene langs den tsjekkisk-tyske grensen.

Tyskland[rediger | rediger kilde]

I september 1938 hadde den tyske felthæren en styrke på 2 105 000 mann, noe som også omfattet 184 000 mann i stasjonære grense- og festningsstyrker og 538 000 mann i konstruksjonstropper tilhørende Reichsarbeitsdienst (RAD) uten militær utdannelse. Felthæren hadde 1 382 000 mann i kampenheter, og 900 000 soldater stod klare til å angripe Tsjekkoslovakia den 1. oktober 1938. Også til rådighet for operasjoner mot Tsjekkoslovakia var 60 000 fra den tidligere østerrikske hæren og grensetropper.[5]

Disse angrepsstyrkene var fordelt og inndelt slik:[6]

  • 2. armé (Gerd von Rundstedt): 5 infanteridivisjoner, 1 panserdivisjon
  • 8. armé (Fedor von Bock): 6 infanteridivisjoner
  • 10. armé (Walter von Reichenau): 3 infanteridivisjoner, 3 motoriserte divisjoner, 1 panserdivisjon og 1 lett divisjon
  • 12. armé (Wilhelm Ritter von Leeb): 8 infanteridivisjoner, 1 bergdivisjon
  • 14. armé (Wilhelm List): 1 infanteridivisjon, 1 motorisert divisjon, 2 bergdivisjoner, 1 lett divisjon, 1 panserdivisjon.

Ved mobilisering ville den tyske hæren ha omkring 2 100 stridsvogner og 3 000 kanoner.

Frankrike[rediger | rediger kilde]

Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Italia[rediger | rediger kilde]

Ungarn[rediger | rediger kilde]

Münchenavtalen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Münchenavtalen

Fra venstre til høyre: Chamberlain, Daladier, Hitler, Mussolini og Ciano innen de undertegnet avtalen.

Partene ble enige om en avtale den 29. september, og omkring klokken 1:30 om natten den 30. september blr Münchenavtalen undertegnet av:[7]

Avtalen ble offisielt introdusert av Mussolini selv om at den såkalte «italienske planen» var blitt forberedt i det tyske utenriksdepartementet. Den var nesten identisk med Godesberg-forslaget: den tyske hæren skulle fullføre okkupasjonen av Sudetenland innen den 10. oktober, og en internasjonal kommisjon skulle avgjøre fremtiden for de resterende omstridte områdene.

Tsjekkoslovakia ble informert av Storbritannia og Frankrike at de kunne enten kjempe imot tyskerne alene eller akseptere annekteringene som beskrevet i avtalen. Den tsjekkoslovakiske regjeringen innså det håpløse i å forkaste avtalen og ta opp kampen mot det mektige Tyskland alene og aksepterte motvillig avtalen.

Virkninger og videre utvikling[rediger | rediger kilde]

Okkupasjonen av Sudetenland[rediger | rediger kilde]

Den første voldgiften i Wien[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den første voldgiften i Wien

František Chvalkovský, Galeazzo Ciano, Joachim von Ribbentrop og Kálmán Kánya under forhandlingene i Wien den 2. november 1938.
Kart over de landområdene som Slovakia skulle avstå til Ungarn og Tyskland ved voldgiften i Wien den 2. november 1938.

Münchenavtalen satte også en presedens for en annen grenserevisjonsavtale, som omhandlet Ungarns og Polens territorielle krav på tsjekkoslovakisk territorium hvor befolkningen hadde en majoritet av etniske ungarer og polakker.

Den 1. oktober, samme dag som at tyskerne iverksatte okkupasjonen av Sudetenland, krevde den ungarske regjeringen at Tsjekkoslovakia skulle avstå landområder Slovakia og Rutenia til Ungarn, som administrativt hadde vært en del av Ungarn i over 900 år inntil 1918. Kravet ble imidlertid avvist av regjeringen i Praha, som valgte å utplassere flere tsjekkoslovakiske hærstyrker langs den slovakisk-ungarske grensen. Samtidig hadde regjeringen i Praha gitt både Slovakia og Rutenia indre selvstyre.

Forhandlinger mellom Tsjekkoslovakia og Ungarn fant sted mellom 9. og 13. oktober i den slovakiske delen av grensebyen Komárno.[8] Den ungarske delegasjonen krevde at Tsjekkoslovakia avstå alt sør for linjen (og inklusive byene) Senec (Szenc) - Galanta (Galánta) - Vráble (Verebély) - Levice (Léva) - Lučenec (Losonc) - Rimavská Sobota (Rimaszombat) - Jelšava (Jolsva) - Rožnava (Rozsnyó) - Košice (Kassa) - Michaľany (Szentmihályfalva) - Veľké Kapušany (Nagykapos) - Užhorod (Ungvár) - Mukačevo (Munkács). Den tsjekkoslovakiske delegasjonen foreslo først å opprette en autonom ungarsk del innenfor Slovakia og senere å fordele det sørlige Slovakia og Rutenia således at det var like mange ungarer i Slovakia som det var slovakere og rutenere i Ungarn, noe ungarene nektet. Forhandlingene brøt dermed sammen den 13. oktober.

Da forhandlingene den 9.-13. og den 22. oktober hadde brutt sammen anmodet partene Tyskland og Italia den 29. oktober om å løse konflikten gjennom en voldgift og lovet at de ville overholde utfallet av denne. Den 2. november 1938 fant voldgiften sted på i Belvedere-palasset i Wien, hvor Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop og og Italias utenriksminister Galeazzo Ciano ble enige om at Tsjekkoslovakia skulle avstå alt sør for Senec-Mukačevo-linjen. Som følge av voldgiften skulle Tsjekkoslovakia avstå alt territorium sør for linjen den romenske grensen. I alt dreide dette seg om 11 927 km² (10 390 km² fra Slovakia, resten fra Rutenia) med over 1 million innbyggere, hvor 852 332 av disse (med en 86,5% majoritet av etniske ungarere) levde i Slovakia. Samtidig ble tildelt Bratislavas forstad PetržalkaDonaus høyre bred og Devín ved Donaus og Moravas samflod, i alt 43 km² og 15 566 innbyggere.[9]

Okkupasjonen av resten av Tsjekkoslovakia[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Faber, Munich, 1938. s. 323.
  2. ^ a b Faber, Munich, 1938. s. 324.
  3. ^ Vojenské dějiny Československa. s. 512.
  4. ^ Článek o možnostech obrany Československa v září 1938 (tsjekkisk). Besøkt 24. januar 2013.
  5. ^ Michaelis, 1938. s. 73.
  6. ^ Michaelis, 1938. s. 83-85.
  7. ^ Gilbert, Martin and Gott, Richard, The Appeasers (Weidenfeld Goldbacks, Weidenfeld and Nicholson, London, 1967), p. 178.
  8. ^ Popély Gyula. A komáromi tárgyalások (1938. október 9-13.). Besøkt 1. august 2012.
  9. ^ Heimann. s. 92.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aaron, Lubomír. Československé opevnění 1935-1938. Pardubice. MK ČSR 59-220-89
  • Faber, David. Munich, 1938. Appeasement and World War II. New York: Simon & Schuster, Inc., 2008. ISBN 978-1-4391-3234-0
  • Heimann, Mary. Czechoslovakia. The State That Failed. Yale University Press, 2009. ISBN 978-0-300-14147-4
  • Michaelis, Klaus. 1938 - Krieg gegen die Tschechoslowakei. Berlin: Michaelis-Verlag, 2004. ISBN 3-930849-34-8
  • Nolč, Jiři. Československá armáda za první republiky. Brno: Computer Press, 2008. ISBN 978-80-251-1774-3
  • Ragsdale, Hugh. The Soviets, the Munich Crisis and the Coming of World War II. Cambridge University Press, 2004. ISBN 978-0-521-09918-9
  • Taylor, Telford. Munich: The Price of Peace. London: Hodder and Stoughton, 1979. ISBN 0-340-16359-3
  • Vojenské dějiny Československa III. díl. Praha: Naše vojsko, 1987. ISBN 28-044-87

Se også[rediger | rediger kilde]

historiestubbDenne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.