Nordekspedisjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den nasjonale revolusjonshær marsjerer inn i den britiske konsesjon i Hankou under Nordekspedisjonen.

Nordekspedisjonen (kinesisk: 北伐, pinyin: Běifá) var et militært felttog ledet av Kuomintang (KMT) fra 1926 til 1928. Målet var å spre den kinesiske revolusjon og å gjenforene landet som i mange landsdeler var oppstykket blant lokale krigsherrer.

Uttrykket «nordekspedisjonen» benyttes tidvis slik at den såkalte annen nordekspedisjon i 1928 medregnes; det var under denne fasen at den nasjonale revolusjonshær erobret Beijing (8. juni 1928) og med det banet veien for Kinas gjenforening i 1928.

Ekspedisjonens mål[rediger | rediger kilde]

Chiang Kai-shek, øverstkommanderende for den nasjonale revolusjonshær, fremstod med nordekspedisjonen som Kinas leder.

Nordekspedisjonen hadde sitt utgangspunkt i Kuomintangs (KMTs) maktbase i provinsen Guangdong. I 1925 utropte 30. mai-bevegelsen til streiker og protester mot de vestlige imperialister og deres håndlangere krigsherrene. Samtidig ble det satt spørsmålstegn om alliansen mellom KMT og det kinesiske kommunistparti grunnet Krigsskipet Zhongshan-episoden i mars 1926, og de etterfølgende hendelser førte til at Chiang Kai-shek i praksis ble KMT øverste leder. Selv om Chiang var tvilende til Sun Yatsens alliansepolitikk i forhold til Sovjetunionen og det kinesiske kommunistparti, hadde han fremdeles behov for sovjetisk militærhjelp, og kunne dermed ikke omgjøre denne politikken. Chiang trengte en måte på hvilken han kunne befeste sin lederstilling og synliggjøre sitt militære talent. Fra sovjetisk og kommunistisk side hadde man på sin side enda mer behov for å opprettholde alliansen enn den Chiang hadde, for de så seg tjent med å markere vennskap med KMT. Dermed så alle nevnte tre parter seg tjent med nordekspedisjonen og så i den et middel for å løse egne problemer.

Krigsmålene var særlig uskadeliggjørelsen av tre særlig mektige og beryktede kinesiske krigsherrer: Zhang Zuolin som hersket i Mandsjuria, Wu Peifusentralsletten (Zhōngyuán), og Sun Chuanfang ved østkysten. Etter råd fra den russiske general Vasilij Bljukher (med pseudonymet Galen), bestemte man seg bruke all sin makt på å ta for seg disse krigsherrene den ene etter den andre: først Wu, så Sun, og til slutt Zhang. Chiang satte i gang det hele med å tale til sine 100.000 soldater den 9. juli 1926. Hans hær var ledet av offiserer som var blitt utdannet ved militærakademiet i Whampoa og bevæpnet av russerne. Disse styrkene var langt bedre organiserte enn krigsherrenes styrker, de hadde også bedre våpen, gode rådgivere og kommissærer fra kommunistpartiet som skulle egge dem til dåd. De ble også sett på som en folkelig frigjøringshær og ble vel tatt i mot av bønder i arbeidere som de rykket inn i nye områder. Det viste seg å gå glatt å rykke frem fra Perlefloden til Yangtze på under et halvt år, og på veien nedkjempe Wus og Suns hovedstyrker, og samtidig øke sine egne troppestyrker fra 100.000 til 250.000.

Resultat[rediger | rediger kilde]

I ettertid minnes kinesere flest nordekspedisjonen som noe svært positivt ettersom den fikk slutt på de kaotiske tilstander i landet og førte til en sterk sentralregjering. Men strengt tatt klarte ikke ekspedisjonen fullt ut å løse krigsherreproblemet. Det var mange krigsherrer igjen, og flere av dem kommanderte store styrker.

Etter at sterke krigsherrer som Wu og Sun mistet makten, oppstod det flere nye grupperinger, og nye krigsherrer vokste seg sterke: Chiang, Li Zongren og hans nye Guangxiklikk oppstod, likeså Yan Xishans Shanxiklikk, Feng Yuxiang og Guominjunklikk (eller nordvestklikken), og Zhang Xueliang og Fengtianklokken (eller nordøestklikken).

Lokale krigsherrer på provinsnivå kunne også gjøre seg sterke i det vakuum som oppstod: Tang Shengzhi i Hunan, Chiang Kuang-Nai i Fujian, Sheng Shicai i Xinjiang, Long Yun i Yunnan, Wang Jialie i Guizhou, Liu Xiang og Liu Wenhui med Sichuanklikken, Han Fuqu i Shandong, Bie Tingfang i Henan, Ma-klikken til Ma Bufang og hans familie i Qinghai, Ma Hongkui i Ningxia, Ma Zhongyin i Gansu, Chen Jitang og Guangdongklikken hans, Lu Diping i Jiangxi, og Jing Yuexiu i Shaanxi.

De krigene som så fulgte mellom vekslende allianser av krigsherrer skulle bli et stort problem gjennom 1930-årene, og flere menneskeliv enn noensinne etter Qing-dynastiets fall gikk tapt.

For Chiang var likevel utfallet av ekspedisjonen nokså tilfredsstillende, for nå var hans lederstilling sikret. Etterhvert gjorde han det militære lederskap til viktigere enn det politiske lederskap over KMT, og dette la grunnlaget for hans senere diktatoriske styre.

Enn før krigsmålene var nådde, brøt alliansen mellom KMT og kommunistene sammen. Det skjedde i april det året, og dette bruddet skulle gi støtet til den kinesiske borgerkrig mellom nasjonalister og kommunister, en borgerkrig som kommunistene skulle vinne i 1949.

Nordekspedisjonen var den ane av kun to ganger i historien at Kina ble forenet etter militære fremstøt fra sør. Første gang var da Ming-dynastiet kom til makt etter å ha angrepet Yuan-dynastiet sørfra.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]