Chiang Kai-shek
Chiang Kai-shek (tradisjonell kinesisk: 蔣中正 / 蔣介石; forenklet kinesisk: 蒋中正 / 蒋介石; pinyin: Jiǎng Jièshí; født 31. oktober 1887 i Xikou i fylket Fenghua i provinsen Zhejiang i Kina, død 5. april 1975 i Taipei) var en kinesisk offiser og politiker. Han ble leder for Kuomintang, det kinesiske nasjonalistpartiet, etter Sun Yat-sens død i 1925. Fra 1928 til sin død i 1975 var han statssjef i Republikken Kina. Han ble president 13. september 1943.
[rediger] Levned
Skjønt han kom fra en landsby i Zhejiang, var han gjennom sine forfedre bundet til byen Heqiao (和橋鎮) i Yixing fylke i prefekturet Wuxi i provinsen Jiangsu (mellom Wuxi og Taisjøen). Både faren Chiang Zhaocong og moren Wang Caiyu kom fra overklasse/øvre middelklasse-bakgrunn, fra salthandlere. Faren døde da Kai-shek bare var tre år gammel, og han omtalte senere sin mor som «innbegrepet av konfucianske verdier».
Ved et arrangert ekteskap ble han gift med Mao Fumei, en jente fra samme landsby.[1] Chiang og Mao fikk sønnen Chiang Ching-Kuo og datteren Chien-hua. Senere anså han seg som skilt fra Yao, og giftet seg så med Song Meiling, som først innhentet et løfte fra ham om å la seg døpe. Det løftet innfridde han i 1929, to år etter bryllupet.
Chiang Kai-shek var utdannet ved militærakademiet i Baoding og det militære statsakademiet i Japan, og tjenestegjorde i den japanske hæren fra 1909 til 1911.
Etter å ha livnært seg i åtte år som tilknyttet en gangsterbande i Shanghai (Qingbang-syndikatet) flyttet Chiang i 1923 til Guomindangs base i Kanton, der han snart ble en av bevegelsens ledende skikkelser. Han ledet den nordlige ekspedisjonen mot krigsherrene for å forene Kina og ble på 1920-tallet Kinas mest innflytelsesrike politikere. Etter Sun Yat-sens død i 1925 var han partiets sterke mann.
Under den kinesiske borgerkrigen fra 1927 til 1949 forsøkte han å slå de kinesiske kommunistene, ledet av Mao Zedong. Chiang klarte flere steder å trenge kommunistene tilbake, men i de områder som ble kontrollert av Mao, lyktes han ikke. Dette skyldtes ikke bare Maos evner som strateg, men også en rekke andre omstendigheter. Både egenrådighet blant krigsherrer som ikke ville la seg styre eller koordinere av Chiang og de japanske fremstøtene på kinesisk jord svekket Chiangs gjennomslagskraft.
Nasjonalistene under Chiang hadde avfunnet seg med den japanske okkupasjon av Nord-Kina, og konsentrerte seg om kampen mot kommunistene. Men kommunistene hadde kommet seg unna det nederlag som truet dem i provinsen Jiangxi og klart å forflytte seg til de nordlige deler av provinsen Shaanxi (Den lange marsjen).
Den 12. desember 1936 fant den såkalte Xi'an-episoden sted. Da ble Chiang bortført av en av sine egne underordnede, den tidligere krigsherren general Zhang Xueliang. Zhang hadde sin egen agenda, og ønsket å innynde seg hos sovjeterne. Mens Chiang Kai-shek var tatt til fange av sine egne, kunne han ikke forhindre at generalene på begge sider av borgerkrigen forhandlet og la grunnlaget for en anti-japansk enhetsfront. Kommunistenes sendemann til Kuomintang var Zhou Enlai. Sovjeterne hadde ikke sansen for bortførelsen av Chiang, og allerede den 14. desember ble den fordømt av de to toneangivende avisene Pravda og Izvestija. To dager etter innledet Kuomintang militære tiltak mot Zhang. Zhang gav seg, og lot seg sette i husarrest av Chiang. Sovjetunionen meddelte at de på visse betingelser ville være villige til å la Chiangs sønn Chiang Ching-kuo, som var i Sovjetunionen, reise hjem til Kina. Dermed godtok Chiang en koalisjon med de kinesiske kommunister for den felles bekjempelse av japanernes fremstøt.
Bare ett år etter utbrøt den Andre kinesisk-japanske krig. Under krigen forekom det imidlertid stadig at nasjonalistiske og kommunistiske kinesiske styrker skjøt mot hverandre. Formelt holdt koalisjonen fram til krigens avslutning. Kort etter blusset borgerkrigen opp igjen, og endte med kommunistenes seier. I denne perioden ble Ciangs stilling i Kina naturlig nok svekket, men hans internasjonale innflytelse økte.
I 1949 rømte Chiang med sin regjering, restene av den kinesiske hæren og omkring to millioner flyktninger til Taiwan, der han fortsatte å gjøre krav på være Kinas legitime leder og lenge var internasjonalt anerkjent som dette.
Under Chiang Kai Chek ble Taiwan en korporativ ettpartistat under Kuomintang. Dette ettpartisystemet opphørte først i begynnelsen av 1990-årene. Under dette styret ble Taiwan utviklet til en moderne stat med avansert teknologi, en velutviklet økonomi og omfattende handel med omverdenen.
Etter bruddet mellom Fastlandskina og Sovjetunionen og prøvesprengningen av Kinas første atombombe begynte i 1964/65 Taiwankinas internasjonale stilling gradvis å svekkes. Ved begynnelsen av 1970-årene ble Chiang rammet av av motgang idet både Japan og USA gjorde anstrengelser for å forbedre sine relasjoner med Fastlandskina, og etterhvert anerkjente Folkerepublikken snarere enn Taiwan som det legitime Kina, hvorved Folkerepublikken Kina overtok Taiwans plass i FN. Som et ledd av denne utvikling skrinlas Taiwan alle planer om en invasjon av fastlandet i 1972. I 1973 ble Taipeiregjeringen kun anerkjent av 39 stater.
To år etter døde Chiang Kai-shek på selveste qingming-festen.
[rediger] Litteratur
- Brian Crozier: The Man Who Lost China, 1976, ISBN 0-684-14686-X
- John King Fairbank og Denis Twitchett (red.): The Cambridge History of China: Volume 12, Republican China, 1912-1949, Part 1, 1983 1120 sider
- Jonathan Fenby: Generalissimo Chiang Kai-Shek and the China he lost: The Free Press, 2003, ISBN 0-7432-3144-9
- Laura Tyson Li: Madame Chiang Kai-shek: China's Eternal First Lady, 2006
- Ernest R. May: «1947-48: When Marshall Kept the U.S. out of War in China», i Journal of Military History 2002 66(4): 1001-1010. Issn: 0899-3718 Fulltekst: i Swetswise og Jstor
- Charles F. Romanus og Riley Sunderland: Time Runs Out in CBI (Washington, 1959), official U.S. Army history online edition
- Keith Sainsbury: The Turning Point: Roosevelt, Stalin, Churchill, and Chiang-Kai-Shek, 1943. The Moscow, Cairo, and Teheran Conferences, Oxford U. Press, 1985.
- Sterling Seagrave: The Soong Dynasty, Corgi Books, 1966, ISBN 0-552-14108-9
- William Stueck: The Wedemeyer Mission: American Politics and Foreign Policy during the Cold War. University of Georgia Press, 1984. 177 s.
- Tang Tsou: America's Failure in China, 1941-50, 1963
- Jay Taylor: The Generalissimo: Chiang Kai-shek and the Struggle for Modern China, Belknap Press of Harvard University Press, 2011, ISBN 978-0674060494
- Barbara W. Tuchman: Stillwell and the American Experience in China, 1911-45, 1971
[rediger] Fotnoter
- ^ Mens han var gift med henne tok han seg to konkubiner (konkubinat var alminnelig blant ikke-kristne velstående kinesiske menn den gang: Han giftet seg med Yao Yecheng (1889-1972) i 1912 og Chen Jieru (陳潔如, 1906-1971) i desember 1921. Mao oppdro den adopterte Wei-kuo. Chen fikk en datter i 1924, ved navn Yaoguang (瑤光), som senere tok sin mors slektsnavn. Chens selvbiografi benekter at hun hadde vært noen konkubine og hevder at da hun giftet seg med Chiang var han allerede skilt fra Mao, og dermed var Chen en ordentlig hustru.
| Forgjenger: Hu Hamin (til 1936) |
Generaldirektør for Kuomintang |
Etterfølger: Chiang Ching-kuo (formann) |
| Forgjenger: ingen (vervet opprettet) |
Republikken Kinas president |
Etterfølger: Li Tsung-jen (fungerende) |
| Forgjenger: Li Tsung-jen (fungerende) |
Republikken Kinas president |
Etterfølger: Yen Chia-kan |
|
||||||||
Denne biografien er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual) 
Denne kinarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
