Chiang Kai-shek

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Chiang Kai-shek
蔣介石
蒋中正
Chiang Kai-shek
Født 31. oktober 1887
Xikou, Qing-Kina
Død 5. april 1975 (87 år)
Taipei, Republikken Kina
Ektefelle Song Meiling (1927–1975)
Chen Jieru (1921–1927)
Mao Fumei (1901–1921)
Parti Kuomintang
Republikken Kinas president
1. mars 1950–5. april 1975
Forgjenger Li Tsung-jen (fungerende)
Etterfølger Yen Chia-kan
20. mai 1948–21. januar 1949
Etterfølger Li Tsung-jen (fungerende)
Kuomintangs generaldirektør
29. mars 1938–5. april 1975
Forgjenger Hu Hanmin
Etterfølger Chiang Ching-kuo
Kinas nasjonalistregjerings formann
1. august 1943–20. mai 1948
Forgjenger Lin Sen
10. oktober 1928–15. desember 1931
Forgjenger Tan Yankai
Etterfølger Lin Sen
Republikken Kinas statsminister
1. mars 1947–18. april 1947
Forgjenger Soong Tse-ven
Etterfølger Zhang Qun
20. november 1939–31. mai 1945
Forgjenger Hsiang-hsi Kung
Etterfølger Soong Tse-ven
9. desember 1935–1. januar 1938
Forgjenger Wang Jingwei
Etterfølger Hsiang-hsi Kung
4. desember 1930–15. desember 1931
Forgjenger Soong Tse-ven
Etterfølger Chen Mingshu

Chiang Kai-shek, ca. 1940
Chiang Kai-Shek i 1945

Chiang Kai-shek (IPA: [tʃiaŋ], mandarinkinesisk: Jiǎng Jièshí (蒋介石) eller Jiǎng Zhōngzhèng (蒋中正), født 31. oktober 1887 i Xikou i provinsen Zhejiang, død 5. april 1975 i Taipei) var en kinesisk militær og politisk leder. Han ledet det nasjonalistiske partiet Kuomintang fra Sun Yat-sens død i 1925 til sin død i 1975. Chiang Kai-shek var generalissimo og statssjef i Republikken Kinafastlandet i 22 år og på Taiwan i 30 år.

Chiang ledet det militære felttoget Nordekspedisjonen 1926–1928, i den hensikt å samle Kina. Han fungerte som formann i militærrådet i den nasjonale regjeringen i Republikken Kina 1928–1948. Han ledet Kina gjennom den andre kinesisk-japanske krig, som medførte at Kuomintangs makt ble svekket, men samtidig styrket Chiangs personlige stilling. I motsetning til Sun Yat-sen var Chiang Kai-shek en autoritær konservativ som forfektet tradisjonell kinesisk kultur. Han avviste demokrati etter vestlig modell og den nasjonalistiske, demokratiske sosialismen som hadde rådet i partiet.

Kuomintang kom i 1927 i konflikt med Det kinesiske kommunistiske parti, hvilket foranlediget den kinesiske borgerkrigen. Etter at landet ble invadert av Japan i 1937, aksepterte Chiang en midlertidig våpenhvile med kommunistene. Skjønt de samarbeidet den allierte i kampen mot japanerne, var forholdet mellom nasjonalistene og kommunistene fremdeles betent ved Japans kapitulasjon i 1945. Etter at forsøkene på å fremforhandle en samlingsregjering mislyktes i 1946, ble borgerkrigen gjenopptatt. Kommunistene vant en avgjørende seier 1949, og Chiangs regjering ble tvunget i eksil på Taiwan. Under den hvite terroren styrte han øya som en ettpartistat med konstant unntakstilstand. Han ønsket å invadere folkerepublikken på fastlandet. Chiang var president i Republikken Kina og generaldirektør i Kuomintang frem til sin død i 1975.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Skjønt han kom fra en landsby i Zhejiang, var han gjennom sine forfedre bundet til byen Heqiao (和橋鎮) i Yixing fylke i prefekturet Wuxi i provinsen Jiangsu (mellom Wuxi og Taisjøen). Både faren Chiang Zhaocong og moren Wang Caiyu kom fra overklasse/øvre middelklasse-bakgrunn, fra salthandlere. Faren hadde problemer i forretningslivet og døde da Kai-shek bare var tre år gammel, og dette styrtet familien ned i fattigsommen. Chiang Kai-shek han omtalte senere sin mor som «innbegrepet av konfucianske verdier».

Qing-dynastiet

Ved et arrangert ekteskap ble han i 1901 gift med Mao Fumei, en fem år eldre jente fra en fattig landsby i samme området.[1] Mens han var gift med henne tok han seg to konkubiner (konkubinat var alminnelig blant ikke-kristne velstående kinesiske menn den gang: Han giftet seg med Yao Yecheng (1889–1972) i 1912 og Chen Jieru (陳潔如, 1906-1971) i desember 1921. Mao oppdro den adopterte Wei-kuo. Chen fikk en datter i 1924, ved navn Yaoguang (瑤光), som senere tok sin mors slektsnavn. Chens selvbiografi benekter at hun hadde vært noen konkubine og hevder at da hun giftet seg med Chiang var han allerede skilt fra Mao, og dermed var Chen en ordentlig hustru. Chiang og Mao fikk sønnen Chiang Ching-Kuo og datteren Chien-hua. Senere anså han seg som skilt fra Yao, og giftet seg så med Song Meiling, som først innhentet et løfte fra ham om å la seg døpe. Det løftet innfridde han i 1929, to år etter bryllupet.

Chiang forsøkte i 1906 å få militær utdannelse i Japan. Men han ble avvist, ettersom han ikke kunne forevise noen studietillatelse fra det mandsjukinesiske Qing-regimet. Men under sitt opphold i Japan ble han kjent med Chen Qimei, og ble av ham bragt i kontakt med Tongmenghuibevegelsen, som han to år etter sluttet seg til. Chiang vendte tilbake til Kina samme år.

Chiang Kai-shek bestod så opptaksprøven ved militærakademiet i Baoding og begynte der, og studerte deretter også ved 'Shimbu Gakkō og så ved Det keiserlige japanske hærakademi,[2] og tjenestegjorde i den japanske hæren fra 1909 til 1911.

Da han i 1911 fikk høre om Wuchangoppstanden, verndte han tilbake til Kina for å bldra til kampen mot Qingdynastiet. Med hjelp av Chen Qimei fikk han i Shanghai ansvaret for et regiment av revolusjonære, og ble et grunnlerggende medlem av Kuomintang.

Etter å ha livnært seg i åtte år som tilknyttet en gangsterbande i Shanghai (Qingbang-syndikatet) flyttet Chiang i 1923 til Guomindangs base i Kanton, der han snart ble en av bevegelsens ledende skikkelser. Chiang hadde i 1923 reddet livet til Sun Yat-sen og hans hustru Song Qingling fra et attentat, og stod deretter Sun svært nær. Han ledet den nordlige ekspedisjonen mot krigsherrene for å forene Kina og ble på 1920-tallet Kinas mest innflytelsesrike politikere. Etter Sun Yat-sens død i 1925 var han partiets sterke mann.

Under den kinesiske borgerkrigen fra 1927 til 1949 forsøkte han å slå de kinesiske kommunistene, ledet av Mao Zedong. Chiang klarte flere steder å trenge kommunistene tilbake, men i de områder som ble kontrollert av Mao, lyktes han ikke. Dette skyldtes ikke bare Maos evner som strateg, men også en rekke andre omstendigheter. Både egenrådighet blant krigsherrer som ikke ville la seg styre eller koordinere av Chiang og de japanske fremstøtene på kinesisk jord svekket Chiangs gjennomslagskraft.

Nasjonalistene under Chiang hadde avfunnet seg med den japanske okkupasjon av Nord-Kina, og konsentrerte seg om kampen mot kommunistene. Men kommunistene hadde kommet seg unna det nederlag som truet dem i provinsen Jiangxi og klart å forflytte seg til de nordlige deler av provinsen Shaanxi (Den lange marsjen).

Den 12. desember 1936 fant den såkalte Xi'an-episoden sted. Da ble Chiang bortført av en av sine egne underordnede, den tidligere krigsherren general Zhang Xueliang. Zhang hadde sin egen agenda, og ønsket å innynde seg hos sovjeterne. Mens Chiang Kai-shek var tatt til fange av sine egne, kunne han ikke forhindre at generalene på begge sider av borgerkrigen forhandlet og la grunnlaget for en anti-japansk enhetsfront. Kommunistenes sendemann til Kuomintang var Zhou Enlai. Sovjeterne hadde ikke sansen for bortførelsen av Chiang, og allerede den 14. desember ble den fordømt av de to toneangivende avisene Pravda og Izvestija. To dager etter innledet Kuomintang militære tiltak mot Zhang. Zhang gav seg, og lot seg sette i husarrest av Chiang. Sovjetunionen meddelte at de på visse betingelser ville være villige til å la Chiangs sønn Chiang Ching-kuo, som var i Sovjetunionen, reise hjem til Kina. Dermed godtok Chiang en koalisjon med de kinesiske kommunister for den felles bekjempelse av japanernes fremstøt.

Bare ett år etter utbrøt den Andre kinesisk-japanske krig.

Et av Chiangs tiltak under krigen var særlig dramatisk. Han åpnet dikene rundt Den gule flod i provinsen Henan den 9. juni 1938 med den tanke at ved å sette enorme landområder under vann, ville han hindre eller sinke de japanske styrkenes fremmarsj mot Wuhan. Dette målet oppnådde han i og for seg, men oversvømmelsene kostet nesten én millioner mennesker livet. Gjenoppbyggingen av dikene tok lang tid; de var ikke helt restituert før i 1947.

Under krigen forekom det stadig at nasjonalistiske og kommunistiske kinesiske styrker skjøt mot hverandre. Formelt holdt koalisjonen fram til krigens avslutning. Kort etter blusset borgerkrigen opp igjen, og endte med kommunistenes seier. I denne perioden ble Chiangs stilling i Kina naturlig nok svekket, men hans internasjonale innflytelse økte.

Til Taiwan[rediger | rediger kilde]

I 1949 rømte Chiang med sin regjering, restene av den kinesiske hæren og omkring to millioner flyktninger til Taiwan, der han fortsatte å gjøre krav på være Kinas legitime leder og lenge var internasjonalt anerkjent som dette. Fra desember 1949 var Taipei nasjonalistenes provisoriske regjeringssete. I tillegg til øya Taiwan omfattet deres effektive herrevelde de mindre øygruppene Pescadores, Dachenøyene (Tachenøyene), Nanchi, Quemoy og Matsu, de fire sistnevnte rett utenfor kysten av Fastlandskina.

Etter utbruddet av Koreakrigen i 1950 mottok Taiwan betydelig og vedvarende amerikansk militær bistand. De første årene var svært vanskelige, og i 1955 tvang den amerikanske president Eisenhower Chiang Kai-shek til å oppgi Dachen-øyene og Nanchi for å gjøre forsvaret av Taiwan lettere.

Under Chiang Kai-shek ble Taiwan en autoritær korporativ ettpartistat under Kuomintang. Chiang Kai-shek lot seg gjenvelge – uten motkandidat – til president i 1954, 1960, 1966 og 1972. Dette ettpartisystemet opphørte først i begynnelsen av 1990-årene. Under dette styret ble Taiwan utviklet til en moderne stat med avansert teknologi, en velutviklet økonomi og omfattende handel med omverdenen.

Diplomatisk svekkelse av Taiwan[rediger | rediger kilde]

Etter bruddet mellom Fastlandskina og Sovjetunionen og prøvesprengningen av Kinas første atombombe begynte i 1964/65 Taiwankinas internasjonale stilling gradvis å svekkes. Ved begynnelsen av 1970-årene ble Chiang rammet av av motgang idet både Japan og USA gjorde anstrengelser for å forbedre sine relasjoner med Fastlandskina, og etterhvert anerkjente Folkerepublikken snarere enn Taiwan som det legitime Kina, hvorved Folkerepublikken Kina overtok Taiwans plass i FN. Som et ledd av denne utvikling skrinlas Taiwan alle planer om en invasjon av fastlandet i 1972. I 1973 var Taipeiregjeringen kun anerkjent av 39 stater.

To år etter døde Chiang Kai-shek på selveste qingming-festen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jay Taylor: The Generalissimo: Chiang Kai-shek and the Struggle for Modern China. 2009, s. 12.
  2. ^ Jay Taylor: The Generalissimo: Chiang Kai-shek and the Struggle for Modern China. 1. utg., 2009; Harvard University Press; s. 17–20

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ch'en Chieh-ju (1993). Chiang Kai-shek's Secret Past: The Memoirs of His Second Wife. Westview Press. ISBN 0-8133-1825-4. 
  • Crozier, Brian (2009). The Man Who Lost China. ISBN 0-684-14686-X. 
  • Fairbank, John King; Twitchett, Denis (red.) (1983). The Cambridge History of China: Republican China, 1912–1949, Part 1. Cambridge University Press. ISBN 0-521-23541-3. 
  • Fenby, Jonathan (2003). Generalissimo Chiang Kai-Shek and the China He Lost. The Free Press. ISBN 0-7432-3144-9. 
  • Li, Laura Tyson (2006). Madame Chiang Kai-shek: China's Eternal First Lady. Grove Press. ISBN 0-8021-4322-9. 
  • May, Ernest R. (2002). «1947–48: When Marshall Kept the U.S. out of War in China». Journal of Military History (4), s. 1001–1010. ISSN 0899-3718. 
  • Pakula, Hannah (2009). The Last Empress: Madame Chiang Kai-Shek and the Birth of Modern China. London: Weidenfeld. ISBN 978-0-297-85975-8. 
  • Sainsbury, Keith (1985). The Turning Point: Roosevelt, Stalin, Churchill, and Chiang-Kai-Shek, 1943. The Moscow, Cairo, and Teheran Conferences. Oxford University Press. ISBN 0-19-285172-1. 
  • Seagrave, Sterling (1996). The Soong Dynasty. Corgi Books. ISBN 0-552-14108-9. 
  • Stueck, William (1984). The Wedemeyer Mission: American Politics and Foreign Policy during the Cold War. University of Georgia Press. ISBN 0-8203-0717-3. 
  • Tang Tsou (1963). America's Failure in China, 1941–50. University of California Press. ISBN 0-226-81516-1. 
  • Taylor, Jay (2009). The Generalissimo: Chiang Kai-shek and the Struggle for Modern China. Cambridge: Belknap Press. ISBN 978-0-674-03338-2. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]