Locarnotraktaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gustav Stresemann, Austen Chamberlain og Aristide Briand under forhandlingene i Locarno.
Den bygning i Locarno der traktatsforhandlingene fant sted

Locarnotraktaten var egentlig syv avtaler som ble framforhandlet i Locarno i Sveits i perioden 5.16. oktober 1925 og formelt undertegnet i London 1. desember, og hadde til hensikt å stabilisere Tysklands forhold til nabolandene. Tyskland var på denne tiden Weimar-republikken. Dette var første gang siden første verdenskrig at Tyskland fikk sitte ved et slikt viktig forhandlingsbord ved vestlige makter.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Die europeiske seiersmakter fra første verdenskrig forsøkte ved hjelp av forhandlinger å oppnå en normalisering med Tyskland. I bakgrunnen lå den kjensgjeringen at det ensidige mestbegunstigelsesprinsipp som Tyskland hadde å etterleve i henhold til Versaillestraktaten, var utløpt den 10. januar 1925. Dermed kunne nå Tyskland selv råde over sin egen handelspolitikk, og dette førte til at eksportorienterte forretningsfolk i Storbrittania og Frankrike presset på for å få på plass en almen, også politisk, avspenning.

Dertil kom Vestmakenes skepsis etter at det i 1922 var blitt inngått en avtale mellom Sovjetrussland og Tyskland - Rapallotraktaten. Folrhandlingene ble utløst av en brevveksling mellom Storbritannia, Frankrike og Tyskland sommeren 1925, etter at den tyske utenriksminister Gustav Stresemann den 9. februar hadde foreslått en gjensidig garanti av sitt lands territoriale grenser. En fredelig utvikling i Europa var også en forutsetning for viktige kreditter fra De Forente Stater.

Forhandlingene[rediger | rediger kilde]

Blant forgrunnsskikkelsene i forhandlingene kan fremheves de franske, tyske og britiske utenriksministrene Aristide Briand, Gustav Stresemann og Austen Chamberlain, samt den tyske rikskansleren Hans Luther.[1] Italia ver også representert - i en kort periode ved Benito Mussolini. Her var også forhandlere på vegne av Belgia (Émile Vandervelde), Polen (Aleksander Skrzyński) og Tsjekkoslovakia (Edvard Beneš).

Locarnotraktaten garanterte blant annet Rhinland som en demilitarisert sone og fastsatte grensen mellom Tyskland på den ene side og Frankrike og Belgia på den andre. Traktatsland var Belgia, Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland. Storbritannia og Italia gikk inn som garantister for avtalen, og lovet å hjelpe den angrepne parten uansett hvem som brøt avtalen. Avtalen gjorde det mulig for Tyskland å bli medlem av Folkeforbundet (Nasjonenes Forbund).

Svakheter[rediger | rediger kilde]

Avtalen skulle, selv om den bidro til noen års stabilitet i Europa, vise seg å være verdiløs, blant annet av følgende årsaker:

  • 1. Den 7. mars 1936 besatte Adolf Hitler uten forvarsel det området som skulle være demilitarisert, nemlig de tyske områdene vest for Rhinen. Selv om dette medførte sterke protester fra nabolandene, ble ikke avtalens bestemmelser om overholdelse iverksatt, sannsynligvis på grunn av krigstretthet etter den blodige første verdenskrig.
  • 2. Avtalen regulerte ikke grensene mellom Tyskland på den ene side, og Polen og Tsjekkoslovakia på den andre. Dette utnyttet Hitler senere til å ekspandere østover, blant annet legitimert gjennom «folkeavstemninger».

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Kilder
Faglitteratur
  • Jacques Bariéty (1977). Les relations franco-allemandes après la première guerre mondiale. 10 Nov. 1918 – 10 Janv. 1925 de l'exécution à la négociation. Paris: Pedone. «Publications de la Sorbonne. Série internationale 8), (Zugleich: Paris, Univ., Diss., 1975» 
  • Edward D. Keeton (1987). Briand’s Locarno Policy. French Economics, Politics and Diplomacy, 1925–1929. New York [u. a.]: Garland. «Modern European History), (Zugleich: New Heaven CT, Yale Univ., Diss. 1975» 
  • Peter Krüger (1985). Die Außenpolitik der Republik von Weimar. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft. 
  • Karl J. Mayer (1990). Die Weimarer Republik und das Problem der Sicherheit in den deutsch-französischen Beziehungen. 1918–1925. Frankfurt am Main [u. a.]: Peter Lang. «Europäische Hochschulschriften 3: Geschichte und ihre Hilfswissenschaften 440), (Zugleich: Tübingen, Univ., Diss., 1988» 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Carlquist, Gunnar, red. (1937). Svensk uppslagsbok. Bd 17. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 518. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Locarno Treaties – bilder, video eller lyd