Locarnotraktaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gustav Stresemann, Austen Chamberlain og Aristide Briand under forhandlingene i Locarno.

Locarnotraktaten var egentlig syv avtaler som ble framforhandlet i Locarno i Sveits i perioden 5.16. oktober 1925 og formelt undertegnet i London 1. desember, og hadde til hensikt å stabilisere Tysklands forhold til nabolandene. Tyskland var på denne tiden Weimar-republikken.

Locarnotraktaten garanterte blant annet Rhinland som en demilitarisert sone og fastsatte grensen mellom Tyskland på den ene side og Frankrike og Belgia på den andre. Traktatsland var Belgia, Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland. Storbritannia og Italia gikk inn som garantister for avtalen, og lovet å hjelpe den angrepne parten uansett hvem som brøt avtalen. Avtalen gjorde det mulig for Tyskland å bli medlem av Folkeforbundet (Nasjonenes Forbund).

Avtalen skulle, selv om den bidro til noen års stabilitet i Europa, vise seg å være verdiløs, blant annet av følgende årsaker:

  • 1. Den 7. mars 1936 besatte Adolf Hitler uten forvarsel det området som skulle være demilitarisert, nemlig de tyske områdene vest for Rhinen. Selv om dette medførte sterke protester fra nabolandene, ble ikke avtalens bestemmelser om overholdelse iverksatt, sannsynligvis på grunn av krigstretthet etter den blodige første verdenskrig.
  • 2. Avtalen regulerte ikke grensene mellom Tyskland på den ene side, og Polen og Tsjekkoslovakia på den andre. Dette utnyttet Hitler til å ekspandere østover, blant annet legitimert gjennom «folkeavstemninger».

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Locarno Treaties – bilder, video eller lyd