Erwin Rommel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erwin Rommel
Erwin Rommel
Erwin Rommel i 1942
Født 15. november 1891
Keiserriket Tyskland Heidenheim, Baden-Württemberg
Død 14. oktober 1944 (52 år)
Tyskland Herrlingen, Baden-Württemberg
Kallenavn Wüstenfuchs («Ørkenreven»)
Troskap Keiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Tyskland Tyskland til 1944
Tjenestetid 19111944
Rang Generalfeltmarskalk
Enhet Kaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Reichswehr Reichswehr
Wehrmacht Heer Wehrmacht Heer
Kommandoer 2. Panzer Division, XVI. Arme Korps, XIX. Arme Korps, Panzergruppe Guderian og Panzergruppe 2
Militære slag Første verdenskrig
*Caporetto-offensiven
Andre verdenskrig
*Slaget ved Bir Hakeim (1942)
*Det første slaget om El Alamein
*Det andre slaget om El Alamein
*Slaget ved Kasserine-passet
*D-dagen
Utmerkelser Pour le Mérite
Jernkorsets ridderkors med ekeløv, sverd og briljanter

Erwin Johannes Eugen Rommel (født 15. november 1891 i Heidenheim i Tyskland, død ved påtvunget selvmord 14. oktober 1944 i Herrlingen) var en av de mest berømte tyske generalfeltmarskalker. Han var sjef for det tyske Afrikakorpset under Den andre verdenskrig, og er også kjent under kallenavnet «Ørkenreven» for sine dyktig utførte militære felttog i Nord-Afrika. Han ble ikke bare kjent som en stor taktiker, men fikk også et godt rykte blant britene for sin ridderlighet mot sine motstandere. Han ble tvunget til å ta sitt eget liv på grunn av mistanke om deltagelse i kupplaner mot Hitler.[1]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Rommel ble født i Heidenheim, omkring 50 km fra Ulm, i staten Württemberg, som sønn av en protestantisk skolelærer, Erwin Rommel den eldre, og hans kone Helene von Luz. Morfaren Karl von Luz var Regierungspräsident, dvs. fylkesmann i et av regjeringsdistriktene i Württemberg. Erwin Rommel planla å bli flyingeniør, etter påtrykk fra sin far, men meldte seg i stedet som frivillig til det lokale 124. tyske infanteriregiment som offiserskadett i 1910. Han ble uteksaminert fra krigsskolen i november i 1911 og utskrevet som løytnant i januar 1912.

I mars 1911 hadde han under et ball ved krigsskolen i Danzig møtt den da 17 år gamle polsk-italiensk-ættede Lucia Maria Mollin («Lucie»), som han giftet seg med i 1916.

Rommel hadde tidligere truffet den 20-årige fruktselgeren Walburga Stemmer, som han i 1913 fikk datteren Gertrud med.[2] Dette uekte barn var lenge en vel bevoktet hemmelighet, og ble senere, under Det tredje rike, beskrevet som hans niese.

I 1928 fikk Rommel og hans ektefelle Lucie sønnen Manfred, som senere ble overborgermester i Stuttgart.

Rommel under første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrigs første fase tjenestegjorde han på vestfronten i Frankrike, der han utviste en slik tapperhet i Argonnerskogen sør i Ardennene at han ble tildelt Jernkorset av 1. klasse.

Senere ble han kompanikommandant for den württembergske bergjegerbataljon ved den rumenske og så ved den italienske fronten. Under krigen ble han såret tre ganger og mottok Jernkorset av 1. og 2. klasse. Mens han tjenestegjorde i denne avdelingen, fikk han ry på seg for å kunne fatte raske taktiske beslutninger som dro fordel av forvirringen på fiendens side.

Monte Mataiur er ikke markert på dette kartet, men ligger i felt D3, rett nord for «N» i ordet «Second»

Han ble også den yngste mottager i historien av Preussens høyeste militære orden, Pour le Mérite. Dette var en orden som ellers var forbeholdt generaler; Rommel var bare Oberleutnant. Det skapte først noe forviklinger da en annen tysk militæravdeling (med urette) ville ta æren for den seieren det dreide seg om. Han fikk ordenen etter å ha deltatt i kampene i fjellene mellom Slovenia og det nordøstlige Italia.

Under kampene ved Isonzo deltok hans bataljon på Soca-fronten. Hans bataljon spilte en nøkkelrolle under Sentralmaktenes avgjørende seier over italienerne ved slaget ved Caporetto, der den tok 3 000 italienske tropper til fange.

Den prøyssiske ordenen fikk Rommel på grunn av sin innsats ved erobringen av Matajur i De julianske alper den 26. oktober 1917. Stormingen av fjellet ledet han med en styrke på bare 100 mann. Dermed kunne tyskerne ta til fange 150 italienske offiserer, 7 000 mann og erobre 81 artilleribestykninger. Det italienske nederlaget i kampene i oktober og november var samlet sett helt knusende.

For en kortere periode kjempet Rommel i det samme infanteriregiment som Friedrich Paulus, som også senere ble general, og som under andre verdenskrig ble tvunget av Hitler til å kjempe en fåfengt kamp om Stalingrad.

I januar 1918 ble Rommel overført til stabskommando, i Generalkommando 64, der kan ble forfremmet til kaptein (Hauptmann) i oktober. Han vendte deretter tilbake til det 124. infanteriregiment i Weingarten.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigen arbeidet han som kommandør på regimentnivå, og var instruktør ved Dresden Infanteriskole (19291933). Han ble forfremmet til major i april 1932, og i oktober 1933 ble han bataljonskommandant i det 17. infanteriregiment forlagt i Goslar ved Harzfjellene i Nord-Tyskland.

Etter at Hitler var kommet til makten, krevde han en troskapsed til sin person fra de militære, og ble på den måten i stand til en langt mer personlig styring av de væpnede styrker enn de fleste av sine forgjengere som Tysklands herskere. Hitler ble først oppmerksom på Rommel i 1934 da han kom for å inspisere troppene i Goslar. I 1935 ble han gjort til liaisonoffiser mellom Krigsministeriet og Hitlerjugend. Rommel ble snart klar over HJ-lederen Baldur von Schirachs metoder, og Schirach var heller ikke særlig betatt av Rommel. Deres veier skiltes raskt ad. Rommel var instruktør ved krigsskolen i Potsdam (19351938). Der fikk han fullført boken «Infanterie greift an» (Infanteriet i angrep) og fikk den utgitt i 1937: Den ble brukt som lærebok og oppslagsverk, og det er liten tvil om at Hitler lot seg imponere av den. Den er også i etterkrigstiden blitt betraktet som en ypperlig innføring i emnene den tar for seg.

Etter den tyske innmarsj i Sudetenland, dvs. de vestlige tyskspråklige områder av det daværende Tsjekkoslovakia, høsten 1938, bestemte Hitler seg for å besøke de nye områdene. Han utnevnte da Rommel til leder av «Führerbegleitbataillon», det vil si livgarden. Deretter, på et tidspunkt hvor Rommel var oberst, fikk han kommandoen over krigsskolen ved Wiener Neustadt, en østerriksk by ikke langt fra Wien som med resten av landet var blitt innlemmet i Det tyske rike ved Anschluss. Tiden der skulle bli noen av Rommel-familiens lykkeligste år.

Så, da Hitler i mars 1939 okkuperte hele Tsjekkoslovakia, utpekte han Rommel til kommandør for sitt mobile hovedkvarter under okkupasjonen av Praha.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Rett før invasjonen av Polen ble han forfremmet til generalmajor og fikk dermed ansvaret for Førerens sikkerhet under dennes mange besøk ved fronten så snart det braket løs.

På denne tid kom Rommel i kraft av sin posisjon tettere inn på Adolf Hitler enn mange andre offiserer, og det ser ut til at han likesom mange andre tyskere, uansett om de var nasjonalsosialister eller ikke, ble fjetret av Føreren. Rett etter innledningen av felttoget i Polen skrev han i et brev til sin hustru:

Det er vel vidunderlig at vi har en slik mann. Det utstråler fra ham en magnetisk, kanskje hypnotisk kraft, som har som sitt dypeste utspring i at den tro at han skulle være kalt av Gud eller av Forsynet til å føre det tyske folk "hen opp til solen". I mangt et øyeblikk taler han som en profet fra det dypeste av sitt vesen.[3]

Om denne innsikt, som vel må sies å ha tatt Hitler på kornet, her uttrykkes med kritisk distanse eller med fascinert personlig tilslutning, kan diskuteres. Kanskje begge deler. Selv opplevde Hitler i hvert fall Rommel som en lojal støttespiller, noe han blant annet ga uttrykk for i 1942: «Han står oss nasjonalsosialister ikke bare nær, han er en nasjonalsosialist»[4]

Under invasjonen av Polen ble Rommel svært klar over hva de tyske stridsvognsenheter kunne utføre i nær koordinasjon med artilleri og flystøtte, og i samarbeid med motorisert og raskt fremrykkende infanteri. Kort tid etter at invasjonen av Polen var over, bad han Hitler om å få kommandoen over en panserdivisjon, til tross for at han selv var infanterist. Det ble innvilget. Faktisk presset Hitler utnevnelsen på generalene mot Hærens Overkommandos heftige innvendinger om at Rommel ikke hadde den egnede militærfaglige bakgrunn.

Belgia-Frankrike 1940[rediger | rediger kilde]

Den 5. februar 1940 fikk han kommandoen over 7. panserdivisjon, som ble del av det XV. panserkorps under general Hoth. Rommels divisjon ble senere kalt spøkelsesdivisjonen (opprinnelig av franskmennene) fordi de aldri kunne vite hvor den var og ville angripe fra. Tilnavnet skyldtes divisjonens svært raske fremrykning gjennom Ardennene og kryssing av elven Meuse ved Dinant i Belgia, dens inntrengning gjennom forsvarernes rekker og dype inntrengning retning Den engelske kanal (jf. Blitzkrieg).

«Fall Gelb», Rommels fremrykning markert; status 21. mai 1940. Merk markeringen av frontlinjen rundt Cambrai 18. mai.

Invasjonen var begynt den 10. mai, og allerede den 12. mai stod Rommel i Yvoir ved Meuse, en nokså smal elv som franskmennene av grunner som i dag er vanskelige å forstå, anså som en formidabel invasjonshindring. Broen ved Yvoir var blitt sprengt, og Rommel rykket sørover der man ved landsbyen Houx kom over et vannhøydereguleringsanlegg som spente over hele elvens bredde. I ly av nattemørket fikk Rommel noen tropper over, og ved daggry hadde de fått i gang en ferjetjeneste der de tunge stridsvognene ble dratt over elven på pontongflåter som ble holdt oppe av stålvaiere. Den 14. mai var et nytt brohode sikret ved Bouvinges, og Rommels stridsvogner rykket raskt fremover. Den 18. mai stod divisjonen hans i Cambrai. Der var de svært sårbare for franske motangrep, men franskmennene var for forfjamsede til å slå til. Noe senere stod Rommel foran bedre pansrede britiske stridsvogner ved Wailly, sørvest for Arras. Da tyskerne ikke kom noen vei, foretok Rommel en serie omdisponeringer som åpnet for fremrykning i en ny retning, og den 26. mai kommanderte han sin egen og den 5. panserdivisjon under angrepet på Lille. Hitler var henrykt, og kort tid etter kunne Rommel føre sine styrker helt frem til kysten (8. juni, ved Les Petites Dalles mellom Dieppe og Fecamp). Få dager etter kapitulerte et dusin generaler og 13 000 fiendtlige styrker for Rommel.

Den 17. juni var «spøkelsesdivisjonen» atter på fremmarsj, denne gangen mot havnebyen Cherbourg. Etter en rekordlang fremrykning på 300 km på én dag begynte bombardementet mot Cherbourgs forsvarsverker den 18. juni. Da byen falt, overgav 30 000 franske tropper seg til Rommel.

Invasjonsforberedelser[rediger | rediger kilde]

Etter at Frankrike overgav seg den 21. juni, kunne Rommel, etter noen tids hvile med familien i Wiener Neustadt, begynne på forberedelsene av Operation Seelöwe, den tyske invasjon av England. Rommels panserstyrker hadde intensive øvelser som blant annet involverte på- og avlossing på ombygde elvelektere som skulle ta med seg stridsvognene over Den engelske kanal. Invasjonen ble utsatt etter noen måneder og senere helt avblåst, da Luftwaffe ikke lyktes i sine invasjonsforberedende flyangrep og tapte Slaget om Storbritannia.

Afrika 1941-43[rediger | rediger kilde]

Rommel med rådgivere våren 1942

.

Erwin Rommels store dyktighet på vestfronten gjorde at han ble gitt kommandoen over tyske tropper, 5. lette og senere 15. panserdivisjon, som var sendt til Libya i begynnelsen av 1941 for å støtte de italienske stykene der. Denne tyske styrken utgjorde Det tyske Afrikakorps (Deutsches Afrikakorps). Det var i Afrika Rommel fikk tilnavnet «ørkenreven».

Rommel tilbragte mesteparten av 1941 med å bygge opp sin egen organisasjon og reorganisere de italienske enhetene som hadde lidd en serie nederlag mot britene under generalmajor Richard O'Connor.

En offensiv presset britene ut av Libya. Rommel var under ordre om ikke å fortsette fremrykningen sin forbi oasen Maradah, men han brøt den ordren. Han ble stanset akkurat på den egyptiske grense ved Helfaya-passet. Dit hadde han avansert til tross for innvendinger fra staben hans og divisjonskommandantene. Han hadde håpet at den raske fremrykningen, som utflankerte den viktige havnen Tobruk, ville føre til at storparten av de allierte styrker ville bli innesperret og omringet i en lomme der. Men slik gikk det ikke; fremrykningen forbi Tobruk skjedde ikke raskt nok på grunn av de altfor lange forsyningslinjene. Og ettersom veien Rommel fulgte ikke gikk sammen med kystveien østover fra Tobruk, ble ikke de allierte styrkene der fullstendig avskåret tidlig nok. Og de første av Rommels angrep nordover løp på grunn av ørkenstormer så å si ut i sanden.

I det omringede Tobruk holdt de allierte styrker ut under den australske general Leslie Morshead. Den alliertes øverstkommanderende, general Archibald Wavell gjorde to mislykte forsøk på å komme Tobruk til unnsetning (Operation Brevity og Operation Battleaxe). At begge slo feil, må også tilskrives at angrepene var for hastige og dårlig forberedt, noe som igjen må ses i sammenheng med Churchills store utålmodighet.

For Rommel var erobringen av Tobruk svært viktig av logistiske grunner, og at han mislyktes med det satte hans karriere i fare. Han var også utålmodig, slik at de dårlig forberedte angrepene i mindre skala som han iverksatte, alle kunne slås tilbake av forsvarerne. Etter en tid var situasjonen slik at et eventuelt utbruddsforsøk fra Tobruk høyst sannsynlig ville kunne nå frem til El Adem. Dette ville ha kuttet Afrikakorpsets kommunikasjonslinjer. Men general Morshead skjønte ikke hvilken mulighet han hadde; hans militæretterretning overvurderte de tyske styrkenes størrelse.

Rommel var en vanskelig situasjon, men fikk ikke de forsterkninger han bad så innstendig om. Han var ikke populær i den tyske overkommando etter sitt brudd på ordren om ikke å avansere forbi Maradah, men uansett hadde Berlin lite å avse ettersom hovedfokus nå var satt på den massive troppeoppbyggingen før det planlagte angrepet på Sovjetunionen. Halder, som aldri hadde vært noen Rommel-beundrer, og som nå var svært bekymret over de store tapene småangrepene mot Tobruk hadde ført til, sendte general Friedrich Paulus for å sette Rommel på plass. General Paulus forbød Rommel å fortsette småangrepene, men heller planlegge et systematisk storangrep.

De alliertes Operation Crusader 18. november31. desember 1941. (Klikk for større kart)

Den britiske øverstkommanderende, general Wavell, hadde heller ikke gjort det så skarpt; hans Operation Battleaxe hadde vært en kostbar fiasko, og han ble byttet ut med øverstkommanderende for India, general Claude Auchinleck. Nå ble det Auchinlecks tur å sette i gang en storoffensiv for å komme Tobruk til unnsetning. Angrepsplanen hans inneholdt en finte som skulle lokke tyskerne til et motangrep nettopp der britene ønsket seg det. Men da Rommel ikke spilte på lag, men ble stående, ble det britene som foretok seg noe overilet og rykket for langt frem. De hadde imidlertid ilt forbi både minefelter og antitankposisjoner, og hadde også forsømt å føre frem tilstrekkelig artilleri. Dermed ble de et lett bytte for tyskerne.

Rommel, som frem til dette tidspunktet hadde forholdt seg meget smart, gikk da alt for overmodig til verks. Igjen overhørte han råd fra sine offiserer og bestemte seg for å presse britene enda lenger mot øst og forbi deres utgangsposisjon. Han la også inn en omgående flankemanøver i ørkenen. Rommel visste at det ville bli et drøyt stykke for hans styrker under vanlige forhold, men hadde kanskje overbevist seg selv om at den britiske soldat nå sikkert var så traumatisert av det blodige kaos de hadde vært igjennom at de ville legge på flukt ved synet av de første tyske stridsvognene som nærmet seg. I alle fall: Slik gikk det ikke. Hans styrker led kraftig under alliert antistridsvognskyts, og da de spredte seg ut i ørkenlandskapet ble de tatt under effektiv beskytning fra RAF. Tyskerne klarte ikke en gang å holde sine egne utgangsposisjoner. Forvirringen var så stor at Rommel og hans stab på et tidspunkt dumpet opp i et nyzealandsk felthospital som fremdeles var under alliert kontroll. Rommel «spurte om det var noe de trengte, lovet britene (sic) medisinsk utstyr og kjørte uhindret unna».[5]

Crusader ble til slutt et nederlag for Rommel. Etter flere ukers kamper beordret Rommel retrett av alle sine styrker fra Tobruk-området (7. desember 1941) og mot El Agheila. De allierte fulgte på og håpet å avskjære de retirerende tyske styrkene. Men Rommels motangrep den 20. januar 1942 rev opp de allierte styrker. Afrikakorpset gjeninntok Benghazi, og de allierte trakk seg tilbake mot Tobruk der de begynte å bygge forsvarsstillinger.

Den 24. mai 1942 gikk Rommel til angrep. Britene ble grundig nedkjempet i en klassisk Blitzkrieg, og i løpet av noen uker var de presset tilbake inn i Egypt. Rommels offensiv ble til slutt stoppet ved den lille jernbanestasjonen El Alamein, snaut 100 km fra Kairo. Rommel tapte det første og månedslange slaget ved El Alamein (1.-27. juli 1942) fordi han led under ørkenkrigens evige problem: lange forsyningslinjer. Britene var derimot svært nær sine forsyningsbaser og hadde uthvilte tropper til disposisjon. Rommel forsøkte å slå seg igjennom de britiske linjene ved slaget ved Alam Haifa. Han ble stanset av den nylig ankomne britiske kommandanten, generalløytnant Bernard Montgomery. Med dette hadde de allierte stoppet aksemaktenes fremrykking mot Kairo.

Med britiske styrker fra Malta som forhindret forsyninger fra sjøen, og de massive distansene de måtte dekke i ørkenen, kunne ikke Rommel holde El Alamein for alltid. Likevel holdt han stand frem til det andre slaget ved El Alamein (21. oktober2. november 1942). Rommel var i Europa da britene angrep, men vendte raskt tilbake til fronten.

Hitler beordret Rommel til å holde forsvarsstillingen, men Rommel forstod at Afrikakorpset i så fall ville bli utslettet og gjennomførte i stedet en rask retrett, i en operasjon der mesteparten av de italienske styrkene ble ofret. Etter slaget om El Alamein var Afrikakorpset en sterkt redusert avdeling, men tilbaketoget ble utført på kløktig vis gjennom Libya før Rommel nådde Tunisia. Her forskanset han seg i påvente av angrep fra både øst og vest. Rommel møtte et uerfarent amerikansk armekorps og slo dette tilbake under Slaget ved Kasserinepasset.

Hitler nektet å oppgi Afrika, og Rommel måtte derfor gå i stilling i de gamle franske grensebefestningene i Mareth-linjen i Tunisia. Disse ble raskt nedkjempet, blant annet takket være den britiske Churchill-stridsvognens overlegne evner til å klatre. Rommel forlot deretter Afrika etter å ha blitt hjemkalt av Hitler, og de gjenværende delene av Afrikakorpset endte i alliert krigsfangenskap.

Frankrike 1943–44[rediger | rediger kilde]

Tilbake i Tyskland var Rommel en tid uten tjeneste, men ble i november 1943 sjef for armégruppe B som hadde ansvaret for forsvaret av den franske kysten mot en mulig alliert invasjon. Forsvaret gikk under betegnelsen Atlanterhavsvollen (Atlantikwall), ettersom kystbefestninger var en sentral bestanddel av strategien. Etter sine erfaringer fra Afrika konkluderte Rommel at ethvert offensivt trekk var umulig på grunn av de alliertes overlegenhet i luften. Han argumenterte sterkt for at stridsvognene skulle holdes så nær fronten som mulig, så de ikke måtte kjøre lange strekninger når et slag startet. Han ville stoppe invasjonen på strendene.

Imidlertid følte hans kommandant Gerd von Rundstedt at det på grunn av den britiske marinens styrke ikke var mulig å gjøre dette på strendene. Han ville at stridsvognene skulle organiseres i store enheter godt inne i innlandet, nær Paris, slik at de allierte kunne få komme inn i Frankrike og deretter bli slått. Da han ble bedt om å velge en plan, nølte kansleren og valgte en mellomløsning, hvor han plasserte dem i midten, for langt borte til å kunne gjøre nytte for Rommel, og ikke langt nok vekk for Rundstedt.

Da de allierte startet invasjonen natt til 6. juni 1944, tok de bokstavelig talt tyskerne på senga. Dagen før hadde de tyske meteorologer meldt om et tilstundende uvær som syntes å gjøre en invasjon umulig. Rommel var samtidig dratt hjem i Tyskland for å feire sin kone Lucies 50-årsdag. Flere høye offiserer var fraværende: Befalshaver for den tyske 7. armé, generaloberst Friedrich Dollmann, var i Rennes på en planøvelse; kommandøren for 1. SS-panserkorps, obergruppenführer Sepp Dietrich, var i Brussel. På D-dagen var en rekke tyske stridsvognsenheter, særlig 12. SS-panserdivisjon Hitlerjugend under ledelse av Kurt Meyer, nær nok Normandiekysten til at de kunne ha hatt en vesentlig innvirkning. Men Hitler hadde gitt forhåndsordre mot å frigi noen stridsvognsreserver; han og hans militære stab var blitt narret av de allierte til å tro at hovedinvasjonen ville komme ved Calais, og at Normandie følgelig måtte være en avledningsmanøver. Panser-reserven ble dermed ikke satt inn i Normandie fordi ingen turde å vekke Hitler som måtte gi slik tillatelse.

Attentatet mot Hitler og Rommels selvmord[rediger | rediger kilde]

Rommels grav

Den 17. juli 1944 ble Rommels stabsbil pepret med maskingeværild fra en canadisk Spitfire. Etter at general Montgomery hadde nedkjempet ham i Afrika, var det ironisk nok ved den franske landsbyen av samme navn – Montgomery mellom Livarot og Vimoutiers – at han ble truffet av granatsplinter i hodet.[6] Sjåføren ble drept, mens Rommel ble innlagt på sykehus med store hodeskader. En langvarig rekonvalesens fulgte. I mellomtiden fikk sikkerhetspolitiet mistanke om at Rommel hadde forbindelse til det mislykkede 20. juli-attentatet mot Hitler. Bormann var sikker på at det var tilfelle, Goebbels tvilte. Styrkende for mistanken var rapporter om at Rommel under sitt sykeleie hadde kommet med omfattende og ramsalt kritikk mot nasjonalsosialistene inkompetente lederskap, og at en av de sammensvorne – Rommels egen stabssjef, Hans Speidel – for å dekke over sin egen rolle påstod at det var Rommel (ikke ham selv) som hadde utstedt opprørsordrene og at han selv var blitt forhindret fra å melde fra.

Dessverre for Rommel var to av hans motstandere, Heinz Guderian og Gerd von Rundstedt, med i den gruppen offiserer som til slutt skulle ta stilling til om han skulle overføres til Volksgerichtshof under Roland Freislers juridsdiksjon. Dermed ble det bestemt at han skulle utleveres.

Det er fremdeles uklart hvor mye Rommel visste om attentatet. Hans kone hevdet etter krigen at han var imot sammensvergelsen. Det er blitt spekulert i om Rommels holdning – dersom han var motstander av attentatplanene og, som det ble spekulert, heller ville ha Hitler stilt for retten – var motivert av at ikke senere generasjoners tyskere skulle komme til å mene at krigsnederlaget skyldtes forræderi, et dolkestøt i ryggen, slik det ble alment antatt i datidens Tyskland om nederlaget under Første verdenskrig.

På grunn av Rommels enorme folkelige popularitet som Tysklands mest populære hærfører under annen verdenskrig, ga Hitler gjennom sjefen for hærens personalavdeling, general Wilhelm Burgdorf, ham valget mellom å begå selvmord med cyanid, fremfor å bli stilt offentlig for retten i Volksgerichtshof, noe som ville medført dødsstraff. I sistnevnte fall ville dessuten Rommels familie og hans stab (som var tungt involvert i kupplanene) bli utsatt for alvorlige represalier, noe som var praksis under disse «rettsforfølgelsene». Hitler visste derfor hva Rommel ville velge. Rommels dødsfall skulle utad tilskrives følgene av alvorlige hodeskader han hadde pådratt seg i en bilulykke, for slik å holde de egentlige omstendighetene skjult for det tyske folk. Rommel tok sitt eget liv den 14. oktober 1944,[1] og ble begravet i en stor statsbegravelse.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble hans dagbøker publisert. I Blaustein-Herrlingen ligger det et Rommel-museum (i Villa Lindenhof), som eier Rommels dagbøker, korrespondanse, kart og planer, foruten øvrige skrift- og billeddokumenter knyttet til hans biografi og samtid.

Den tyske hærens Generalfeldmarschall Rommel-Kaserne i Augustdorf, Generalfeldmarschall Rommel-Kaserne i Osterode/Harz og Rommel-Kaserne i Dornstadt ble i 1961 oppkalt etter ham. Den tyske marinen døpte også et skip «Rommel»; det ble døpt av hans enke Lucia Maria Rommel i 1969. Gater i en rekke tyske byer er også oppkalt etter generalfeltmarskalken, bl.a. i hans siste hjemby Blaustein-Herrlingen. Wehrmacht-veteraner og allierte veteraner har møttes årlig ved Rommels grav.

Rommels dødsmaske

Krig uten hat[rediger | rediger kilde]

Det er en rådende oppfatning blant militærhistorikere at krigen mellom Afrikakorpset og den britiske 8. armé ble utkjempet på en «ren» måte, uten brudd på krigens lover. Felttoget i Nord-Afrika fikk navn på seg som en krig uten hat, et forhold som krigsveteraner på begge sider av konflikten gjentatte ganger har bekreftet i ettertid.[7] Det ble regelmessig holdt kamppauser for å sørge for forpleining av sårede. Da ble også motstanderes sårede soldater som lå innenfor den ene krigførende parts område forpleiet. I kamppausene kunne det også komme til kameratslig omgang mellom motstanderne og utveksling av sigaretter. Dette var enestående, ikke bare for annen verdenskrig. Dette kan ha vært et utslag av at engelskmenn og tyskere ikke hadde noe virkelig fiendebilde av hverandre, i hvert fall ikke under de rådende forhold i Nord-Afrikas ørken, i skarp kontrast til forholdet mellom Tyskland og Sovjetunionen. På grunn av sin ridderlighet og strategiske kyndighet ble Rommel høyt aktet av britene.[8] Når alt kom til alt fulgte han sin egen samvittighet først. Det var av denne grunn at han nektet å etterkomme Hitlers ordre om å henrette tilfangetatte allierte kommandosoldater. Det hører imidlertid med til historien at han helt frem til 1944 unnlot å stille spørsmål ved det regimet som forventet at han utførte slike forbrytelser.

Sitater om Erwin Rommel[rediger | rediger kilde]

  • Det britiske parlamentet vurderte et mistillitsforslag mot Winston Churchill, på grunn av hans manglende evne til å slå Rommel. Forslaget ble ikke vedtatt, men i løpet av debatten sa Churchill:
    • «Vi har en svært modig og dyktig fiende imot oss, og, får jeg si igjennom krigens ødeleggelser, en stor general»
  • Churchill igjen, da han hørte om Rommels død:
    • «Han fortjener også vår respekt, fordi, selv om han var en lojal tysk soldat, kom han til å hate Hitler og alt hans vesen, og deltok i konspirasjonen for å redde Tyskland ved å avsette galningen og tyrannen. For dette måtte han betale med sitt liv. I det moderne demokratiets triste kriger er det liten plass for ridderlighet.»
  • Theodor Werner var en offiser som tjenestegjorde under Rommel under første verdenskrig
    • «Alle som kom under innflytelse av hans personlighet ble til en virkelig soldat. Han så ut til å vite hva fienden var og hvordan de ville reagere»

Sitater av Erwin Rommel[rediger | rediger kilde]

  • «Svette sparer blod, blod sparer liv, og hjerne sparer begge deler.»
  • «I fravær av ordrer, finn noe og drep det.»
  • «Ikke kjemp et slag om du ikke tjener noe på å vinne.»
  • Etter å ha blitt utnevnt til feltmarskalk av Hitler: «Jeg ville blitt gladere om han gav meg en divisjon til»

Slag[rediger | rediger kilde]

Rommel i populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Det er laget flere filmer som involverer Rommel. Den amerikanske filmen The Desert Fox: The Story of Rommel fra 1951 handler om Rommel fra slaget ved El Alamein til attentatet mot Hitler og det tvungne selvmordet. Filmen fremstiller Rommel i et positivt lys, og filmer som dette har bidratt til at Rommel også etter sin død har nydt stor berømmelse og anerkjennelse som hærfører både i Tyskland og i de tidligere allierte landene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Eyewitness to history – The Forced Suicide of Field Marshall Rommel, 1944
  2. ^ John Bierman og Colin Smith: War Without Hate: The Desert Campaign of 1940-43 (London, 2002), side 56
  3. ^ Brev av Rommel 2.9.1939, gjengitt i Smelser/Syring s. 463
  4. ^ Maurice Philip Remy: Mythos Rommel (München, 2004) s. 12
  5. ^ General Fritz Bayerlein: The Rommel Papers, kap. 8
  6. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 63), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8
  7. ^ John Bierman og Colin Smith: War Without Hate: The Desert Campaign of 1940-43 (London, 2002)
  8. ^ Se bl.a. Desmond Young: Rommel. The Desert Fox (London, 1950) (London, 2002)

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Erwin Rommel: Infanterie greift an. Voggenreiter, Potsdam 1937
  • Erwin Rommel: Krieg ohne Hass. Utgitt av Lucie-Maria Rommel og Fritz Bayerlein. Verlag Heidenheimer Zeitung, Heidenheim/Brenz 1950

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Erwin Rommel – sitater


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • John Bierman og Colin Smith: The Battle of Alamein: Turning Point, World War II (ISBN 0-670-03040-6) (2002)
  • David Fraser: Knight's Cross: A Life of Field Marshal Erwin Rommel
  • Maurice Philip Remy: Mythos Rommel, München, 2004
  • Ronald Smelser og Enrico Syring (utg.): Die Militärelite des Dritten Reiches. 27 biographische Skizzen. Berlin 1995
  • Desmond Young: Rommel. The Desert Fox, London, 1950


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Erwin Rommel – bilder, video eller lyd