Ivan Konev

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ivan Stepanovitj Konev
Ivan Stepanovitj Konev
Født 28. desember 1897
Russland
Død 21. mai 1973
Sovjetunionen
Rang generalfeltmarskalk
Militære slag Første verdenskrig
Den russiske borgerkrig
Andre verdenskrig
*Slaget om Moskva (1941-42)
*Slaget om Stalingrad (1942-43)
*Slaget om Kursk (1943)
*Slaget ved Dnepr (1943)
Oppstanden i Ungarn (1956)

Ivan Stepanovitj Konev (16. desemberjul./ 28. desember 1897greg. - 21. mai 1973) var en russisk offiser og general før, under og etter andre verdenskrig. Ved siden av Georgij Zjukov var Konev kanskje den ledende frontgeneral og ledet sovjetstyrker helt fra Tyskland angrep i 1941 og til Berlin ble inntatt i april 1945.

Da Nazi-Tyskland angrep Sovjetunionen i juni 1941, ble Konev tildelt kommandoen over den 19. armé i Vitebsk-regionen, og han ledet en rekke defensive slag under retretten til den røde armé, først til Smolensk, og deretter til Moskva. Han spilte en sentral rolle i kampene rundt Moskva og den sovjetiske motoffensiven ved årsskiftet 1941-1942. For sin rolle i den vellykkede forsvaret av den sovjetiske hovedstaden, ble Konev forfremmet til oberst-general av Josef Stalin.

Konev holdt høye kommandoer for resten av krigen. Han kommanderte den sovjetiske vestfronten frem til februar 1943, Nord-vestfronten fra februar til juli 1943, og den andre ukrainske fronten fra juli 1943 til mai 1945. Han deltok også i slaget ved Kursk, samt at han kommanderte den sørlige delen av den sovjetiske motoffensiven.

Etter seieren ved Kursk, frigjort Konev flere arméer ved flere store byer som Belgorod, Odessa, Kharkiv og Kiev. For alle hans prestasjoner og bragder i Ukraina ble Konev forfremmet av Stalin til Marskal av Sovjetunionen i februar 1944. Han var en av Stalins favoritt-generaler og en av de få ledende kommandantene som Stalin selv beundret for hensynsløsheten hans.

I løpet av 1944 avanserte Konev og hans hær fra Ukraina og Hviterussland, Polen og senere til Tsjekkoslovakia. I juli dette året hadde han avansert til Vistula-elven i det sentrale Polen, og ble tildelt tittelen Helt av Sovjetunionen. I september 1944 hadde hans styrker, som da hadde navnet Den fjerde ukrainske front, rykket inn i Slovakia og hjalp de frivillige slovakiske partisanene i deres opprør mot den tyske okkupasjonsmakten.

Etter krigen ble Konev utnevnt til sjef for den sovjetiske okkupasjonsmakten i Øst-Tyskland og til alliert høykommissær for Østerrike. I 1946 ble han sjef for de sovjetiske bakkestyrkene, før han fikk stillingen som vise-forsvarsminister i Sovjetunionen. Senere utnevnte Stalin ham til kommandør for ett undernasjonalt område i Sovjetunionen. Dette var helt klart en degradering, og var i tråd med Stalins politikk når det gjaldt å kvitte seg med populære militære ledere fra krigstiden slik at de ikke ville utgjøre noen trusler mot Stalins ledende posisjon som generalsekretær.

Etter Stalins død, returnerte Konev til hovedstaden der han ble en viktig alliert av den nye partilederen, Nikita Khrusjtsjov. Han ble igjen utnevnt til første vise-forsvarsminister og sjef for de sovjetiske bakkestyrkene. Kort tid etter disse utnevnelsene ledet han undertrykkelsen av den ungarske oppstanden i 1956.

Han hadde denne stillingen fram til 1960, da han trakk seg tilbake fra aktiv militær tjeneste. I 1961 til 1962, derimot, ble han kalt tilbake, og var igjen sjef for de sovjetiske styrkene i Øst-Tyskland. Han ble deretter utnevnt til den stort sett seremonielle stillingen som inspektør-general i det sovjetiske Forsvarsdepartementet. Konev forble en av Sovjetunionens mest beundrede militære ledere helt frem til sin død i 1973. Han giftet seg to ganger, og hans datter Nataliya er dekan ved Institutt for lingvistiske og litteratur på det russiske militære universitetet.

Han var utnevnt til Marskalk av Sovjetunionen, to ganger utnevnt til Helt av Sovjetunionen, og var innehaver av den prestisjetunge Seiersordenen for sin innsats under verdenskrigen. Ivan Stepanovich Konev ble begravet i Kreml-veggen sammen med flere av de største heltene av Sovjetunionen, og denne graven kan fremdeles besøkes den dag i dag.