«Tirpitz» (1939)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Tirpitz» (1939)
Tirpitz-2.jpg
Karriere
Land War Ensign of Germany 1938-1945.svg Tyskland
Type slagskip
Klasse Bismarck
Verft Kriegsmarinewerft Wilhelmshaven
Kjølstrekking 2. november 1936
Sjøsatt 1. april 1939
Operativ 25. februar 1941
Skjebne senket 12. november 1944
Søsterskip «Bismarck»
Tekniske data
Deplasement 42 900 tonn standard
52 600 tonn fullastet
Lengde 251 m
Bredde 36 m
Dypgang 8,7 m
Framdrift dampturbiner ga 150 000 hk, maks hastighet 30,8 knop
Rekkevidde 6100 nautiske mil ved 15 knop
Pansring maks 315 mm
Bestykning 8 x 38 cm (4x2)
12 x 15 cm, 65 C33 (6x2)
16 x 10,5 cm
16 x 37 mm
58 x 20 mm
8 x 50,3 cm torpedorør
Mannskap 2608
Fly 4 Arado Ar 196A-3, fordelt på to katapulter

«Tirpitz» og søsterskipet «Bismarck» var de største slagskipene i den tyske krigsmarinen, Kriegsmarine, under andre verdenskrig. Skipet var oppkalt etter den tyske marineminister og storadmiral Alfred Freiherr von Tirpitz.

Nordover[rediger | rediger kilde]

«Tirpitz» ble bygd ferdig etter «Bismarck», og ble brukt mye på samme måte, i jakten på allierte handelsfartøy i Nord-Atlanteren, i konvoier på vei til Murmansk. Som et resultat av de britiske kommandoraidene på norskekysten, som for eksempel Måløyraidet der kaptein Martin Linge falt, ble «Tirpitz» sendt til norskekysten og fjordene der. Etter senkningen av «Bismarck» valgte man en annen utseilingsrute fra Østersjøen. 12.januar 1942 seilte «Tirpitz» gjennom Kielerkanalen, og to dager senere forlot skipet i dypeste hemmelighet Wilhelmshaven, under jagereskorte og i tåke. Det britiske admiralitetet fikk bortimot panikk. De hadde forlengst brutt den tyske sjømilitære koden, men «Tirpitz» seilte under total radiotaushet. Dermed var skipet helt forsvunnet.[1]

Men lørdag 17.januar 1942 fikk en motstandsgruppe i Bergen ved navn Theta-gruppen opplyst at «Tirpitz» befant seg i Åsenfjorden, en sidefjord til Trondheimsfjorden. Samme dag fikk de rigget til radiosenderen sin i Dahms Elektriske i Strandgaten 18, men på grunn av de dårlige atmosfæriske forholdene og strømrasjonering var det ikke før 23. januar at de lyktes i å få meldingen oversendt til London og forsvarsminister Oskar Torp, som underrettet den norske eksilregjeringen. Churchill sendte 25.januar et notat til lord Ismay: «Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det … Den sjøstrategiske situasjon hele verden over ville endres, og herredømmet til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet … Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy, som holder fire ganger så mange britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskip som blir holdt tilbake i Atlanterhavet. Jeg betrakter saken som av aller høyeste viktighet og betydning. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomiteens møte tirsdag kveld.» En uke etter at «Tirpitz» ankret opp i Åsenfjorden, lyktes Royal Air Force i å ta de første bildene av skipet; og etter at det brøt radiotausheten, kunne man fra engelsk side følge skipet nærmest fra dag til dag pga kjennskapet til den tyske koden.[2]

I Åsenfjorden (Fættenfjorden), hvor «Tirpitz» ble liggende en stund, utgjorde slagskipet en trussel mot de allierte ishavskonvoiene til Sovjetunionen, og bandt opp ressurser for den britiske marinen. «Tirpitz» gikk svært sjelden til sjøs, men tilstedeværelsen var en trussel i seg selv, og nok til at det i september 1943, mens skipet lå i Kåfjorden i Alta, ble satt i gang en risikofylt operasjon med små miniubåter (operasjon Source). Sprenglegemer ble plassert under «Tirpitz», og man lyktes i å skade skipet slik at det måtte repareres og ikke lenger var sjødyktig. Seks av mannskapet på miniubåtene overga seg da ubåten måtte gå til overflaten.

«Tirpitz» og den tyske ishavsflåten hadde base i Kåfjorden ved Alta fra våren 1943. En radiosender i Porsa betjent av Rolf Storvik og Trygve Duklæt rapporterte til London om skipsbevegelsene i fjorden. Etter den dristige operasjonen med dvergubåtene hadde skipet fått store skader. I slutten av september 1943 kom Torstein Raaby med radioutstyr til Alta, og etablerte etterretningsstasjonen med kodenavn «Ida» på Elvebakken i en veibrakke. Scharnhorst, som også hadde base i Kåfjorden, ble senket i Barentshavet 2. juledag 1943 og mannskapet på nær 2000 omkom. Ved nyttår 1943-1944 var Tirpitz ikke kampklar. 10. februar bombet sovjetiske fly Kåfjord og Isnestoften uten å forårsake særlig skade. I mars 1944 gikk Tirpitz for egen maskin. Den 3. april 1944 kl 6:30 ble Tirpitz angrepet av 38 Barracuda støttet av 150 jagerfly, og minst tre bomber traff skipet uten å slå hull i skroget men det var betydelige skader ombord. SIS-agentene Knut Moe og Anton Arild i september sluppet i fallskjerm ved Alta og rapporterte om Tirpitz til London. Skipet ble bombet av britiske fly 15. september (de britiske flyene opererte fra sovjetiske flyplasser), og 16. oktober ble Tirpitz slept til Håkøya ved Tromsø.[3] Den 15. oktober gikk Tirpitz for egen maskin 200 nautiske mil til Tromsø. Dette ble skipets siste sjøreise.[4]

Senkningen[rediger | rediger kilde]

Etter angrepet i Kåfjorden var skipet alvorlig skadet og trengte store reparasjoner, men den britiske regjeringen var ikke fornøyd med at «Tirpitz» var skadd. For når skipet bare var skadd, kunne det i teorien repareres. Derfor ble det bestemt at skipet skulle senkes helt, og «Tirpitz» ble til slutt senket ved Håkøya utenfor Tromsø den 12. november 1944. 32 Avro Lancaster bombefly fra RAF 617. og 9. skvadron, utrustet med Barnes Wallis' tallboy-bomber, utførte bombingen kl 9:45 om morgenen. Flyene tok av fra Lossiemouth i Skottland kl 2 om natten og kom overraskende da de fløy gjennom svensk luftrom og ut Balsfjorden mot Tromsø. Bombeflyene slapp 29 tallboy-bomber, av disse traff to skipet direkte og tre nestentreff.[5] 916 av mannskapet på «Tirpitz» omkom, 807 ble berget i land. Av dem som overlevde, ble 87 reddet ved at redningsmannskapene skar seg inn gjennom skutesiden.[6] Dette siste angrepet på Tirpitz skjedde samtidig som evakuerte fra Finnmark strømmet til Tromsø.[3]

Major Heinrich Ehrler, det tyske flygeresset stasjonert på Bardufoss, ble stilt for krigsrett i Oslo for at avdelingen han kommanderte sviktet beskyttelsen av Tirpitz. Ehrler ble dømt til tre års fengsel for feighet. Senere samme vinter ble det lagt frem dokumentasjon for at mannskapet på Bardufoss ikke kjente til at Tirpitz var flyttet. Konklusjonen var at svikten skyldtes dårlig kommunikasjon mellom Kriegsmarine og Luftwaffe.[7]

Tirpitz-museet[rediger | rediger kilde]

Tirpitz Museum er et krigsmuseum som ligger i Kåfjord (Alta) og omhandler slagskipet Tirpitz. Museet har en av verdens største samlinger av Tirpitz-fotos, samt en omfattende samling av gjenstander fra Tirpitz.

Kuriosa[rediger | rediger kilde]

  • Opphuggingen av vraket tok over 10 år og fortsatt ligger rester igjen ved Håkøya.[8]
  • Etter krigen betalte Høvding Skipsopphugging 120 000 kroner for vraket av «Tirpitz». Oslo kommune kjøpte senere mange av de pansrede skipssideplatene, og bruker disse den dag i dag til å dekke hull i gatene i forbindelse med gravearbeid. Platene er like fine i dag som den gang, selv etter å ha blitt utsatt for Oslo-trafikken i mange år.[8]
  • En dekkstank fra «Tirpitz» ble i 2003 montert som rør for Daleelvas løp under en skogsvei i Kvæfjord i Troms.
  • Minnebautaen ved Tirpitz-museet i Alta er laget av altaskifer og står på en sokkel av en 12,5 cm tykk panserplate fra «Tirpitz». Platen måler 120 x 120 cm og veier ca. 1.400 kg.
  • Kjettingene som henger i Olavsgruva i Røros (19361972), ved trappene til Bergmannshallen, er ankerkjettingene fra «Tirpitz».
  • En ueksplodert granat fra Tirpitz ble funnet i en åker på Sjursnes i Ullsfjord under nybrottsarbeid høsten 1967. Granaten skal ha blitt avfyrt mot de britiske bombeflyene som angrep skipet den 29. oktober 1944 mens det lå i Tromsø. Etter at granaten var blitt uskadeliggjort, ble den montert på et monument i bygda.[9]

Bilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • David Brown: Die Tirpitz – Eine schwimmende Festung und ihr Schicksal, Bernard & Graefe Verlag, ISBN 3-7637-5987-5
  • Jochen Brennecke: Schlachtschiff Tirpitz, Koehlers Verlagsgesellschaft, 2001, ISBN 3-7822-0827-7
  • John Sweetman: Jagd auf die Tirpitz, Koehlers Verlagsgesellschaft, 2001, ISBN 3-7822-0814-5
  • Adalbert Brünner & Siegfried. Breyer: Schlachtschiff ' Tirpitz' im Einsatz. Ein Seeoffizier berichtet, Podzun-Pallas Verlag, 1993, ISBN 3-7909-0474-0
  • Mike J. Whitley: Schlachtschiffe des II. Weltkriegs, Motorbuch Verlag, 2003, ISBN 3-613-02289-3
  • Gerhard Koop/Klaus-Peter Schmolke: Die Schlachtschiffe der Bismarck-Klasse. Bernard & Graefe Verlag, Koblenz 1990, ISBN 3-7637-5890-9
  • Michael Tamelander: Tirpitz, kampen om Nordishavet. Spartacus, ISBN 9788243004153

Referanse[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kristian Ottosen: Theta theta (s. 39-40), Universitetsforlaget, Oslo 1983, ISBN 82-00-06823-4
  2. ^ Kristian Ottosen: Theta theta (s. 41-2)
  3. ^ a b Eikeset, Kjell Roger (1966-) (1998). Dramatiske tiår 1920-1964. Alta: Alta kommune
  4. ^ Garzke & Dulin, s. 268
  5. ^ NRK 2: «Tirpitz - Det siste slaget», vist 17. november 2014.
  6. ^ (de) Om Tirpitz på Schlachtschiff.com
  7. ^ Hafsten, Bjørn: Flyalarm. Luftkrigen over Norge 1939-1945. Oslo: Sem & Stenersen, 1991.
  8. ^ a b Her ligger «Tirpitz» 70 år etter, VG, 13.07.2013, lest 22.11.2014.
  9. ^ http://www.flickr.com/photos/oenilsen/2663836347/

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]