Førerbunkeren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 52°30′45″N 13°22′53″Ø

Inngangen fra hagen, på et bilde fra juli 1947, rett før anlegget ble sprengt. Inngangen til venstre, det runde huset i midten er et bombesikkert hus for vakten
Førerbunkerens plassering (rødt) på området til Rikskanselliet. Wilhelmstrasse til høyre, Tiergarten øverst til venstre
Inndelingen av førerbunkeren
Plan over førerbunkeren

Førerbunkeren (tysk Führerbunker) var under andre verdenskrig et stort tilfluktsanlegg i tilknytning til Rikskanselliet i Berlin. Den var den siste av Hitlers førerhovedkvarter som var i bruk. Den ble bygget i to faser, i 1936 og 1943, den nedre delen med blant annet Hitlers kvarter, ble bygget spesielt for å beskytte Adolf Hitler og hans nærmeste medarbeidere. Den ble ferdigstilt 23. oktober 1944 og var såvidt ferdig da Hitler med følge flyttet inn 16. januar 1945. Her tilbrakte han sine siste dager og begikk selvmord 30. april 1945.

Plassering og bygging[rediger | rediger kilde]

Til tross for at Hitler tilbrakte lite tid i Berlin under andre verdenskrig, ble tilfluktsrommet i Rikskanselliets hage anlagt som et midlertidig tilfluktsrom for ham og hans stab ved bombeangrep mot byen. Den allierte bombingen av byen ble opptrappet i 1943, etter en periode med bombing høsten 1940.

Tilfluktsrommet var et av flere tilfluktsrom i regjeringskvartalet rundt Wilhelmstrasse,[1] og anlegget hadde ikke den størrelse og kapasitet som forventes av et offentlig tilfluktsrom.[1] I ettertid synes anlegget ofte å ha blitt overvurdert.[1]

Bygging[rediger | rediger kilde]

Plan over forbunkeren

Da mottakelsesrommet for utenlandske diplomater I den gamle rikskansellibygningen ble ombygget i 1936/37, ble det første tilfluktsrommet bygget av firmaet Hochtief AG. Dette tilfluktsrommet hadde 1,60 meter tykt tak og 1,20 meter tykke vegger, til en kostnad av 250 000 reichsmark.[1] Dette tilfluktsrommet ble brut av Hitler under det allierte bombingen høsten 1940.

Da Tyskland utover i 1942 tapte kontrollen i luften, fikk Albert Speer ansvaret for at det ble bygget et kraftigere anlegg, med 3,50 meter tykke vegger og tak, men med den samme innvendige størrelsen som tidligere. Arkitekt Karl Piepenburg fikk ansvaret for bygget og dette ble gjennomført av Hochtief AG ved å bygge en 10 meter dyp fundamenteringsgrøft i Rikskansellihagen foran mottakelsessalen.[1]

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Bunkerkomplekset gikk over to nivåer, die Vorbunker («for-bunkeren») var den opprinnelige bunkeren fra 1936, og den nye bunkeren die Führerbunker («førerbunkeren») ligger et nivå nedenfor,[2] rundt 2,50 meter dypere og med en beliggenhet mer vest-sørvestlig. [3] Disse var forbundet med en trapp og de to delene kunne strenges av fra hverandre ved et skott og ståldør.[4]

Den nedre delen lå 8,50 meter under bakkenivå i hagen til den gamle Rinskansellibygningen i Wilhelmstraße 77, rundt 120 meter nord for den nye Rikskansellibygningen i Voßstraße 6, men disse bygningene var forbundet med hverandre.

Anlegget skulle være i stand til å stå i mot de sterkeste allierte bombene, og byggekostnadene var 1,35 millioner reichsmark.[1] Begge bunkerne var rundt 15 meter brede og 20 meter lange, og rundt tre meter takhøyde.[1]

Anlegget hadde en egen dieselgenerator som forsynte anlegget med elektrisk strøm og frisk luft. Generatoren medførte imidlertid en del støy for anleggets beboere.[5] Friskluftsinntaket var forsynt med filter mot giftgass.

Innredning[rediger | rediger kilde]

Anlegget var stort, med soverom, oppholds- og spiserom og kontoret for store deler av partieliten og andre nøkkelpersoner. Inngangen var gjennom die Vorbunker og bevoktet av vakter fra SS. Alle besøkende måtte avlevere alle våpen til SS-vaktene i resepsjonen.

Hitler kvarter var i den nye, nedre bunkeren. Dette besto av 17 små rom, og i tillegg til Hitler oppholdt også blant andre Eva Braun, Joseph Goebbels med familie og Ludwig Stumpfegger seg der. I februar 1945 ble Hitlers kvarter innredet med eksklusive møbler fra Rikskanselliet, sammen med en rekke oljemalerier. I Hitler arbeidsrom hang et stort portrettmaleri av en av hans store helter,[6] Fredrik den store.[7]

Det var adgang til bunkeren både fra det nye kansellibygget og fra kansellihagen.

Hendelsene i 1945[rediger | rediger kilde]

Livet i bunkeren[rediger | rediger kilde]

Hitler flyttet fast inn i bunkeren 16. januar 1945, og ble umiddelbart fulgt av sin personlige sekretær og partisekretær i NSDAP, Martin Bormann. Noe senere flyttet også Eva Braun inn, samt Josef Goebbels med ektefellen Magda Goebbels og deres seks barn, som ble installert i die Vorbunker.[8]

Også en rekke støttepersonell, som medisinsk og administrativ stab ble også innlosjert, blant dem Hitlers sekretærer (herunder Traudl Junge), sykepleieren Erna Flegel og sentralbordoperatøren Rochus Misch.

Hitler spaserte ofte i Rikskanselliets hage sammen med hunden Blondi[9] fram til dette ble vanskelig i april 1945 på grunn av beskytningen av sovjetisk artilleri.

Den daglige situasjonen i bunkeren var ofte overfylt og trykkende, og utsatt for daglige bombeangrep.[10] Hitler opphold seg hovedsakelig i den nedre Führerbunker, hvor det var mer stille, og lettere kunne sove.[11] Mye av natten gikk med til møtevirksomhet,[10] ofte helt fram til 05:00 om morgenen.[12]

Den røde armé innledet slaget om Berlin 16. april ved å angripe de tyske stillingene langs elvene Oder og Neisse. 19. april lyktes det de sovjetiske styrkene å slå seg gjennom de tyske linjene, og de tyske styrkene trakk seg tilbake. Den røde armé innledet omringningen av Berlin.[13]

På Hitlers 56-årsdag 20. april, var han på sitt siste besøk i friluft da han delte ut jernkorset til barnesoldater fra Hitlerjugend i den ødelagte hagen til Rikskanselliet.[14] Samme ettermiddag kom Berlin for første gang innenfor rekkevidde av sovjetisk artilleri.[15] Dagen etter, om kvelden 21. april, nådde sovjetiske stridsvogner utkanten av Berlin.[16]

Det var også her Hitler fikk sitt berømte raserianfall om ettermiddagen 22. april da han måtte erkjenne at hans plan om om å angripe de russiske stillingene nord og sør for byen for å forhindre en sovjetisk knipetangsmanøver rundt byen, ikke ble gjennomført.[17][18] Felix Steiners styrke skulle rykke inn nord for byen, men hadde blitt stående i sine posisjoner. Steiner hadde informert Gotthard Heinrici om at Hitler orderer var meningsløse og lot seg ikke gjennomføre på grunn av mannskapsmangel og mangel på offensive våpen.[17][18] Heinrici informert videre til Hans Krebs. Under Hitlers raseriutbrudd erklærte han at krigen var tapt, at dette var generalenes skyld, og erklærte at han ville bli i Berlin fram til slutten, og så begå selvmord.[19]

Til tross for alle ordrene som ble utstedt fra Førerbunkeren, hadde de sovjetiske styrkene 25. april befestet seg slik i byen at styrkene under tysk kommando ikke hadde noen muligheter til å forsvare byen, bare forsinke den sovjetiske erobringen.[20]

De siste forsvarerne av Førerbunkeren var franske frivillige i Waffen SS, tilhørende 33. Waffen-grenaderdivisjon av SS «Charlemagne», som ble stående rundt bunkeren fram til tidlig om morgenen 2. mai for å forhindre at de sovjetiske styrkene skulle erobre den 1. mai, Arbeidernes internasjonale kampdag.[21] Da de sovjetiske styrkene kom til bunkeren umiddelbart etter våpenhvilen og den tyske overgivelsen kl 06.00, var bunkeren fortsatt bemannet med mekanikeren og teknikeren Johannes Hentschel som kjørte aggregatet (som også forsynte sykestuen i Rikskansellibygningen med strøm), sykepleieren Erna Flegel, samt veterinæren og hundepasseren Fritz Tornow og legen Werner Haase, mens alt militært personale hadde flyktet, med Rochus Misch som sistemann. De sovjetiske etterretningsstyrkene som umiddelbart gjennomsøkte bunkeren fant likene av Goebbelsbarna, og en håndfull tyske offiserer som hadde begått selvmord, blant dem Wilhelm Burgdorf og Hans Krebs.

Til stede i bunkeren[rediger | rediger kilde]

Navn Rang/tittel Oppgave Forlot00 Endelikt
Alwin-Broder Albrecht NSKK-Oberführer En av Hitlers adjutanter 1. mai Selvmord i etter rett utenfor bunkeren
Arthur Axmann Reichsjugendleiter Leder for Hitlerjugend 1. mai Arrestert i britisk sone sent 1945, dømt til tre års fengsel
Hans Baur SS-Gruppenführer Hitlers personlige pilot 1. mai Tatt av russerne i Berlin kort etter flukt fra bunkeren 30. april. Løslatt og returnert til Vest-Tyskland i 1955, død i 1993
Georg Betz SS-Standartenführer Hitlers personlige annenpilot, Baurs stedfortreder 1. mai Drept på Weidendammer Brücke av sovjetiske styrker natten mellom 1 og 2. mai 1945.
Nicolaus von Below Oberst Adjutant for Luftwaffe 30. april Arrestert i Bonn i britisk sone 7. januar 1946, senere løslatt. Bosatt i Nord-Tyskland og døde i 1983
Gerhard Boldt Rittmester Assistent for major Freytag von Loringhoven 29. april Flyktet med Freytag von Loringshoven og Rudolf Weiss til britisk sektor.
Martin Bormann Partisekretær i NSDAP Hitlers personlige assistent og leder av partiorganisasjonen som sjef for gauleiterne 1. mai Funnet død i byen, glassrester i munnen tyder på selvmord. Endelig identifikasjon ved DNA-testing ikke klar før i 1999.
Eva Braun Hitlers elskerinne; de giftet seg 29. april 30. april Selvmord i bunkeren
Wilhelm Burgdorf General Wehrmacht-adjutant ved førerhovedkvarteret 1. mai Selvmord sammen med Hans Krebs i bunkeren ca. kl 21.30
Eckard Christian General (Luftwaffe) Representant for Luftwaffe 22. april Gift med Gerda Christian. Britisk krigsfangenskap til 1947. Død 1985
Gerda Christian Hitlers sekretær 2. mai Gift med Eckhart Christian. Flyktet til München, avhørt av amerikanerne, men ikke fengslet. Døde i Düsseldorf i 1997
Hermann Fegelein SS-Gruppenführer Kontaktoffiser for Himmler og SS. I tillegg Eva Brauns svoger 27. april Henrettet for forræderi 28. april
Erna Flegel Sykepleier på akuttavdelingen i Rikskanselliet 2. mai Arrestert på post av russerne, senere avhørt av amerikanerne. Levde siden anonymt fram til sin død i 2006
Bernd Freytag von Loringhoven Major Adjutant for general Krebs 29. april Flyktet til britisk sektor, to år i krigsfangenskap, senere general i Bundeswehr. Død 2007
Joseph Goebbels Propagandaminister Fører mellom Hitlers og sin egen død 1. mai Begikk selvmord i bunkeren
Magda Goebbels Joseph Goebbels' kone 1. mai Begikk selvmord i bunkeren
Goebbelsbarna Joseph og Magda Goebbels seks barn 1. mai Drept av foreldrene i bunkeren
Ernst-Robert Grawitz SS-Gruppenführer Lege 24. april Sprengte seg selv og familien i hjemmet da han og familien ble nektet av Hitler å evakuere
Otto Günsche SS-Sturmbannführer Hitlers SS-adjutant 1. mai Tatt av russerne i Berlin kort etter flukt fra bunkeren. Krigsfangenskap til 1956, død 2003 i Bonn
Werner Haase SS-Obersturmbannführer Lege 2. mai Arrestert av russerne på post, døde av tuberkulose i sovjetisk fangenskap i 1950
Johannes Hentschel Elektriker Kjørte aggregat for luft, strøm og vann; også for sykestuen v/Rikskanselliet 2. mai Arrestert av russerne på post, løslatt april 1949
Walther Hewel ambassadør Ribbentrops kontaktperson 1. mai Begikk selvmord i Wedding-bryggeriet
Adolf Hitler Fører 30. april Begikk selvmord i bunkeren
Peter Högl SS-Standartenführer Assistent for SS-Brigadeführer Rattenhuber 1. mai Drept på Weidendammer Brücke av sovjetiske styrker natten mellom 1 og 2. mai 1945
Willy Johannmeyer Oberstløytnant Wehrmacht-attaché, assistent for general Burgdorf 29. april Arrestert av amerikanerne. Senere vellykket forretningsmann. Død 1970
Traudl Junge Sekretær Hitlers privatsekretær 1. mai Kom seg igjennom til britisk sektor, arrestert av britene. Død 2002
Erich Kempka SS-Obersturmbannführer Hitlers personlige sjåfør 1. mai Arrestert av amerikanerne. Død 1975
Hans Krebs General Sjef for hærens overkommando 1. mai Begikk selvmord sammen med Wilhelm Burgdorf i bunkeren ca. kl 21.30
Else Krüger Sekretær Martin Bormanns sekretær 1. mai Arrestert i britisk sektor, giftet seg i 1947 med sin forhørsleder. Universitetslærer i England. Død 1995
Armin D. Lehmann Medlem Hitlerjugend Kurer, 16 år 1. mai Flyktet til den amerikanske okkupasjonssonen, emigrerte til USA i 1953. Forfatter og fredsaktivist. Død i 2008 i Coos Bay, Oregon
Heinz Linge SS-Sturmbannführer Hitlers kammertjener 1. mai Arrestert og fengslet av russerne, løslatt i 1955, døde i 1980 i Bremen
Heinz Lorenz Propagandaministeriets presserepresentant 29. april Britiske krigsfangenskap til 1947. Sekretær og stenograf i bl.a. Forbundsdagen og Forbundsrådet. Død 1985
Erich Mansfeld SS-Hauptscharführer Sikkerhetsvakt
Constanze Manziarly Hitlers vegetarkokk 2. mai Tatt av russiske soldater etter kort tid. Siden forsvunnet.
Heinz Matthiesing Assistent for Below
Theo Morell Lege Hitlers lege 23. april Internert av amerikanerne, døde av slag i 1948.
Rochus Misch SS-Oberscharführer Telefonoperatør, vakt, kurer 2. mai Siste som forlot bunkeren, arrestert av russerne rett etter, løslatt 1954. Bosatt i Berlin fram til sin død i 2013.
Wilhelm Mohnke SS-Brigadeführer Leder av forsvaret av Rikskanselliet 30. april Tatt av russerne, løslatt 1955. Død i Schleswig-Holstein i 2001
Willi Otto Müller Rikskanselliets skredder
Heinrich Müller SS-Gruppenführer Sjef for Gestapo 1. mai Forsvant i Berlin. Antatt drept 1. mai
Werner Naumann Statssekretær Assistent for Joseph Goebbels 1. mai I dekning, arrestert i 1953, løslatt etter syv måneder. Senere direktør i et metallurgisk firma. Død 1982
Hilco Poppen SS-offiser Sikkerhetsvakt 1. mai Arrestert av britene.
Johann Rattenhuber SS-Brigadeführer Sjef for Hitlers livvakt 1. mai Tatt av russerne i Berlin kort etter flukt fra bunkeren. Russisk fangenskap til 1955. Død 1957
Franz Schädle SS-Obersturmbannführer Leder av Hitlers livvakt 1. mai Begikk selvmord i bunkeren
Julius Schaub SS-Obergruppenführer Hitlers sjefsadjutant 22. april Arrestert av amerikanerne i Berchtesgaden, internert til 1949. Død i München i 1967
Günther Schwägermann SS-Hauptsturmführer Goebbels' adjutant 1. mai Kom seg igjennom til vestlig sektor, amerikansk krigsfangenskap til 1947. Dødsår ukjent
Ludwig Stumpfegger Lege Hitlers personlige lege 1. mai Drept i Berlin dagen etter. Levningene funnet og identifisert i 1972
Fritz Tornow Feldwebel Veterinær og hundepasser 2. mai Arrestert av russerne på post, videre skjebne ukjent
Hans-Erich Voss Vizeadmiral Kontaktoffiser for storadmiral Karl Dönitz 1. mai Tatt av russerne i Berlin kort etter flukt fra bunkeren, sovjetisk fangenskap til 1954. Død i 1969
Helmuth Weidling General Berlins kommandant 2. mai Døde i russisk krigsfangenskap i 1955
Rudolf Weiss Oberstløytnant Assistent for general Burgdorf 29. april Flyktet med Freytag von Loringshoven og Gerhard Boldt til britisk sektor. Død i 1958
Wilhelm Zander SS-Standartenführer Martin Bormanns nestkommanderende 29. april Flyktet vestover og arrestert av amerikanerne sommeren 1945 under falsk navn. Død 1974
Kjæledyr
Blondie schäferhund Hitlers yndlingshund 29. april Avlivet i bunkeren

Viktige besøkende[rediger | rediger kilde]

Navn Rang/tittel Oppgave Endelikt
Karl Dönitz Storadmiral Statssjef etter Hitlers og Goebbels' selvmord Arrestert av britene 23. mai. Dømt i Nürnberg til 10 års fengsel.
Robert Ritter von Greim Feltmarskalk (Luftwaffe) Siste feltmarskalk utnevnt av Hitler Fløyet ut av Berlin av Hanna Reitsch 28. april. Begikk selvmord med cyanid den 24. mai 1945 for å unngå utlevering fra de amerikanske til de sovjetiske styrkene
Alfred Jodl General Sjef for stabsledelsen og Keitels nestkommanderenede Henrettet i Nürnberg i 1946
Wilhelm Keitel Generalfeltmarskalk Sjef for Wehrmacht Henrettet i Nürnberg i 1946
Hanna Reitsch Pilot Berømt kvinnelig testpilot Fraktet Ritter von Greim ut 28. april 1945. Satt 18 måneder i amerikansk krigsfangenskap. Død 1979
Joachim von Ribbentrop Utenriksminister Henrettet i Nürnberg i 1946
Ferdinand Schörner Generalfeltmarskalk Øverstkommanderende for hæren Først i amerikansk, siden i russisk krigsfangenskap, løslatt i 1955, Ble i Vest-Tyskland dømt til 4 1/2 års fengsel for krigsforbrytelser, løslatt 1963, døde i München i 1973.
Albert Speer Rustningsminister Sjefsarkitekt og ansvarlig for logistikk Dømt i Nürnberg, løslatt fra Spandau-fengselet i Berlin i 1966, døde i 1980.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Området for førerbunkeren fotografert i 2005, bunkeren lå under dagens parkeringsplass
Området fotografert i 2007

Ruinene av både det gamle og nye Rikskanselliet ble ryddet av de sovjetiske okkupasjonsmyndighetene i årene mellom 1949, bunkeren var hovedsakelig intakt, selv om noen områder ble fylt av vann. I desember 1947 forsøkte de sovjetiske myndighetene å sprenge bunkeren, men bare noen innvendige vegger ble ødelagt.

Området ble liggende i sikkerhetssonen rett bak Berlinmurenøsttysk side og i 1959 begynte de øst-tyske myndighetene en rekke sprengninger av restene etter Rikskanselliet og også av bunkeren.[22] Nærheten til Berlinmuren gjorde at området ble liggende brakk fram til 1970-tallet da bunkeren ble avfotografert innvendig av Stasi før ytterligere deler av anlegget ble sprengt i forbindelse med oppføringen av dagens bebyggelse.

Fortsatt er deler av anlegget intakt under bakken og er forsøkt glemt i alle årene etter krigen for å hindre at det skulle bli et valfartssted for nynazister. Strategien har hovedsakelig vært å holde området mest mulig anonymt og lite oppsiktsvekkende. Først i juni 2006, i forbindelse med fotball-VM i Tyskland satte tyske myndigheter, etter en årelang debatt, opp et skilt på stedet som viser hvor bunkeren lå og hvordan den så ut.

Anlegget er ikke tilgjengelig for publikum.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g The Legend of Hitler’s Bunker, Berliner Unterwelten e.V., besøkt 1. april 2013
  2. ^ Lehrer, Steven: The Reich Chancellery and Führerbunker Complex. An Illustrated History of the Seat of the Nazi Regime, sidene 117, 119. Jefferson, NC: McFarland, 2006, ISBN 978-0-7864-2393-4.
  3. ^ Lehrer, side 123
  4. ^ Mollo, Andrew: «The Berlin Führerbunker: The Thirteenth Hole», side 28, i Ramsey, Winston: After the Battle (London: Battle of Britain International) (61), 1988
  5. ^ Wolfdieter Bihl: Der Tod Adolf Hitlers. Fakten und Überlebenslegenden, side 64, Wien 2000
  6. ^ Kershaw, Ian: Hitler: A Biography, side 97, New York: W.W. Norton & Co, 2008, ISBN 978-0-393-06757-6.
  7. ^ Kershaw, side 901-902
  8. ^ Beevor, Antony: Berlin – nederlaget 1945, side 278, Cappelen Damm 2003 ISBN 82-04-09992-4
  9. ^ Kershaw, side 902
  10. ^ a b Bullock, Alan: Hitler: A Study in Tyranny, side 785, New York: Konecky & Konecky, (1999) [1952]. ISBN 978-1-56852-036-0.
  11. ^ Speer, Albert: Erindringer, side 597, ty. originaltittel Erinnerungen 1969, no. utg. Oslo, Gyldendal 2005, ISBN 82-05-34701-8
  12. ^ Kershaw, side 903
  13. ^ Beevor, side 217-233
  14. ^ Beevor, side 251
  15. ^ Beevor, side 255
  16. ^ Beevor, side 255-256
  17. ^ a b Beevor, side 267-268
  18. ^ a b Ziemke, Earl F.: Battle For Berlin: End Of The Third Reich, side 87-88,MacDonald, London 1969 OCLO 253711605
  19. ^ Beevor, side 275
  20. ^ Ziemke, side 111
  21. ^ Mabire, Jean: Mourir à Berlin, Fayard, Paris 1975, ISBN 978-2-213-00178-4
  22. ^ Mollo, side 48-49

Litteratur[rediger | rediger kilde]