Wannsee-konferansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 52°25′59″N 13°09′56″Ø

Villaen hvor konferansen fant sted, med adresse 56-58 Am Großer Wannsee. I dag er stedet et minnesmerke og museum
Utsikt fra villaen utover innsjøen
Eichmanns liste, med bl.a. 1300 norske jøder

Wannsee-konferansen var en konferanse i Berlin i 1942 der ledere i det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP diskuterte det de kalte «den endelige løsningen på jødespørsmålet» (på tysk Endlösung der Judenfrage). Konferansen fant sted 20. januar 1942 i Villa Marlier ved innsjøen Großer Wannsee i dagens Wannsee i bydelen Steglitz-Zehlendorf. Målet for konferansen var å samkjøre den allerede påbegynte utryddelsen av jødene i den tyske maktsfære, det som senere er kjent som holocaust. Villaen hvor konferansen ble holdt kalles idag Wannseekonferansens hus og inneholder museum, undervisningsrom og mediatek.

Konferansens forløp[rediger | rediger kilde]

Diskusjonen startet med det man tidligere hadde sett som målet, nemlig utelukkelse av jøder fra alle sider ved det tyske folks liv, og deportasjonen av jøder fra tysk territorium. Man hadde tidligere dels basert seg på «frivillig» emigrasjon, oppnådd gjennom å skape ulevelige forhold for jøder gjennom f.eks. Nürnberglovene, og gjennom deportasjon til okkuperte områder. Det hadde også vært vurdert å opprette en jødisk stat; blant annet hadde Adolf Eichmann hatt et visst samarbeid med zionistbevegelsen for å få jøder til å utvandre til Palestina.

Man kom frem til at løsningen på spørsmålet om hva man skulle gjøre med jødene i tyskkontrollerte områder, var å sende dem østover for tvangsarbeid. Under dette arbeidet ville en stor andel dø av det man kalte «naturlige årsaker», som i realiteten dreide seg om epidemier, ekstrem utmattelse og mangelfull ernæring. Likevel ville mange overleve, og man bestemte at disse måtte håndteres på annen måte, ettersom de kunne være en spire til ny tilvekst av jøder. Man mente at det fantes omkring 11 millioner jøder i Europa på dette tidspunkt, og diskuterte hvordan forskjellige aldersgrupper og de forskjellige områder skulle håndteres. En stor del av konferansen gikk ut på å diskutere hva man skulle gjøre med såkalte halvjøder, kvartjøder og «mischlinger». Av det 15 sider lange referatet fra konferansen dreier 4 seg om mischlinger.

Utdypende artikkel: «Mischling»

Gestaposjef Müller mintes at konferansen ble avsluttet med allsang: «Etter en stund stod vi på stolene og skålte, så på bordet, og dette gjentok seg flere ganger(...)Det var Heydrich som lærte oss det. Det var en gammel nordtysk skikk. Etterpå satt vi stille og slappet av.»[1]

Konferansereferat som skriftlig kilde[rediger | rediger kilde]

Konferansen var det første tilfellet hvor Endlösung ble diskutert formelt. Referatene ble funnet intakt av de allierte etter andre verdenskrigs slutt, og ble brukt under Nürnbergprosessen. Protokollen var ført av Eichmann med assistanse fra Heydrich. Den nevner ikke eksplisitt massemord, men Eichmann innrømmet under rettssaken i Israel i 1961 at språkføringen under konferansen hadde vært mer direkte, og at ord som «utryddelse» og «utslettelse» var blitt brukt. Eutanasiprogrammet T-4 gikk mer i detalj omkring metodene som skulle brukes.

Oppfølgingskonferanser[rediger | rediger kilde]

Det er to oppfølgingskonferanser til Wannsee-konferansen. De foregår henholdsvis 6. mars 1942 og 27. oktober 1942. På begge disse deltok det embetsmenn av lavere grad enn på den første. Begge disse konferansene dreide seg først og fremst om «mischlinger».

Møtedeltakere[rediger | rediger kilde]

Navn Rang/tittel Representerte Endelikt
Reinhard Heydrich SS-Obergruppenführer Sjef for RSHA Drept av tsjekkisk motstandbevegelse 4. juni 1942
Alfred Meyer Gauleiter «Departementet for besatte østområder» Begikk selvmord 11. april 1945 ved Weser
Georg Leibbrandt Ministerialdirektor Sjef for «Departementet for besatte østområder» Døde i 1982 uten å ha vært rettsforfulgt
Wilhelm Stuckart Statssekretær Innenriksdepartementet Dømt til fire års fengsel i Ministerieprosessen, fra 1951 han leder i Gesamtdeutscher Block/Bund der Heimatvertriebenen und Entrechteten i Niedersachsen og medlem av Sozialistische Reichspartei
Erich Neumann Statssekretær Sjef for Kontoret for fireårsplanen Pågrepet av de allierte i 1945, men ble løslatt pga. dårlig helse i 1948. Døde kort etter.
Roland Freisler Statssekretær Justisdepartementet Omkom under et bombeangrep 3. februar 1945
Josef Bühler Statsadvokat Generalguvernementet/Hans Frank Dømt til døden og henrettet i Krakow 22. august 1948.
Martin Luther Diplomat Utenriksdepartementet Deltok i et komplott mot Joachim von Ribbentrop og falt i unåde i 1943. Døde i Sachsenhausen i 1945
Gerhard Klopfer SS-Oberführer Partikontoret, representerte Martin Bormann Tiltalt for krigsforbrytelser, men dette frafalt pga bevisets stilling. Levde etter krigen som advokat og skatterådgiver
Friedrich Kritzinger Ministerialdirektor Rikskanselliet Ble frifunnet under Nürnbergprosessen, døde samme sted året etter
Otto Hofmann SS-Gruppenführer Rasse- und Siedlungshauptamt Dømt og senere benådet i 1954. Slo seg til som kjøpmann i Württemberg
Heinrich Müller SS-Gruppenführer Sjef for Amt IV Gestapo i RSHA Ikke sett levende etter at han forlot Hitlers bunker 29. april 1945
Adolf Eichmann SS-Obersturmbannführer Avdelingsleder i Amt IV Gestapo Kidnappet av Mossad i Argentina i 1960, dømt til døden og henrettet 1. juni 1962 i Ramla, Israel
Karl Eberhard Schöngarth SS-Oberführer Einsatzgruppen (Sicherheitsdienst) Dømt til døden og henrettet 16. mai 1946
Rudolf Lange SS-Sturmbannführer Sjef for Sicherheitsdienst i Latvia Død 1945, antatt selvmord

Ni av de femten fikk liten eller ingen straff.[2]

Forsiden av bygningen sett fra sjøsiden

Bygningen[rediger | rediger kilde]

Villa Marlier[rediger | rediger kilde]

Paul Otto August Baumgarten planla og bygget 1914-1915 den høyborgerlige Villa Marlier for fabrikant Ernst Marlier. Bygningen var hans mest luksuriøse til da, og lå i kommunen Wannsee, i dag ortsteil Wannsee i bydelen Steglitz-Zehlendorf. Marlier solgte i 1921 eiendommen til generaldirektør Friedrich Minoux, derav navneskifte til Minoux-villaen. Minoux ble i mai 1940 arrestert under mistanke for store underslag. Fra fengselet solgte han villaen for 1,9 millioner Reichsmark til Stiftung Nordhav, som i virkeligheten representerte SS’ sikkerhetstjeneste.

Bygningen ligger i kort avstand til Liebermannvillaen, maleren Max Liebermanns sommervilla.

Militær og sivil bruk[rediger | rediger kilde]

Bygningene og parken rundt ble lite berørt av krigen, og ble for en kortere periode tatt i bruk av den Røde Arme etter frigjøringen av Berlin. Ved delingen av Berlin ble Wannsee liggende i den amerikanske sektor i Vest-Berlin. Villa Wannsee ble da tatt i bruk som offiserskvarter for den amerikanske hæren. Senere ble den brukt til forskjellige formål bl.a. som feriekoloni, og det ble etterhvert nokså nedslitt og tømt for inventar.

Wannseekonferansens hus – minnesmerke og utdannelsesinstitusjon[rediger | rediger kilde]

Historikeren Joseph Wulf som hadde overlevd Auschwitz, stiftet i 1966 en forening for fremme av forskning på nasjonalsosialisme. Det var planen at bygningen skulle tjene denne foreningens formål som dokumentasjonssentrum. Planen var lenge omstridt og først i 1988 ble villaen og hagen rekonstruert som et historisk minnesmerke.

I 1992 ble villaen etablert som museum og utdannelsessted, kalt Wannseekonferansens hus. I første etasje finnes den faste utstillingen Wannsee-konferansen og folkemordet på europeiske jøder. Utstillingen ble fornyet i 2006. Forøvrig finnes en undervisningsavdeling og et mediatek, det siste oppkalt etter Joseph Wulff.

I kunsten[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Den franske forfatteren Leslie Kaplan beskriver i Fever (2005) konferansens betydning for Eichmanns karrière.

Franske og tyske utgaver:

Den britiske forfatteren Robert Harris beskriver konferansen i boken Fatherland (1992).

Engelske og tyske utgaver:

  • Robert Harris: Fatherland. Hutchinson, London 1992, ISBN 0-09-174827-5.
  • Robert Harris: Vaterland. Thriller („Fatherland“). Heyne, München 1994, ISBN 3-453-07205-7 (oversatt til tysk av Hanswilhelm Haefs).

Scenekunst[rediger | rediger kilde]

Den tyske dramatikeren Paul Mommertz skrev i 1984 skuespillet Die Wannseekonferenz (norsk: Wannsee-konferansen). Han brukte Eichmanns protokoll, Eichmanns uttalelser og korrespondanse som grunnlag for en mest mulig realistisk dialog. Skuespillet varte - som konferansen - 90 minutter, for å skape en mest mulig realistisk virkning.[3]

Film[rediger | rediger kilde]

Wannsee-konferansen har vært tema i to spillefilmer. I 1984 kom den første fjernsynsversjon av skuespillet til Paul Mommertz i regi av Heinz Schirk: Die Wannseekonferenz. Dieter Mattausch spilte Heydrich, mens Eichmann ble fremstilt av Gerd Böckmann. Filmen fikk en rekke internasjonale priser, bl.a. Adolf Grimme-prisen. I 1987 fulgte kinoversjonen av TV-filmen.

Den amerikanske filmen Conspiracy ble i 2001 i regi av Frank Pierson med Kenneth Branagh og Stanley Tuccy i hovedrollene.

TV-serien Holocaust inneholder også en scene fra Wannsee-konferansen.

Bildekunst[rediger | rediger kilde]

Fotografen Werner Zellien besøkte stedet like før et omfattende restaureringsprosjekt var kommet i gang, og brukte to dager på å fotografere stedet slik det var blitt. Samlingen er blitt til en bok, og bildene ble stilt ut ved åpningen av senteret, foruten i et galleri i Berlin - og i Bergen Kunstmuseum.

Vebjørn Sand har skildret sitt inntrykk av konferansen i et maleri. Da konferansen fant sted, var det stadig halvveis vinter, mens Sand skildrer møtet i en sommerlig idyll for å skape kontrast.[4] Tyske kunstgallerier[hvem?] har ikke ønsket å vise maleriene.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s.152), forlaget Arneberg, 2008, ISBN 978-82-91614-60-1
  2. ^ Geert Mak: Europa (s. 359), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
  3. ^ Program med innhold Besøkt 7. oktober 2012
  4. ^ http://www.f-b.no/kultur/det-foles-riktig-og-meningsfylt-a-dvele-ved-livets-nattside-1.6626937
  5. ^ http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostfold/1.7903785

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Minnesmerket og undervisningsstedet Haus der Wannsee-Konferenz (Utgiver): Die Wannsee-Konferenz und der Völkermord an den europäischen Juden. Katalog over den faste utstillingen. Berlin 2006 ISBN 3-9808517-4-5 Engelsk versjon The Wannsee Conference and the Genocide of the European Jews ISBN 3-9808517-5-3
  • Christian Gerlach: Die Wannsee-Konferenz, das Schicksal der deutschen Juden und Hitlers politische Grundsatzentscheidung, alle Juden Europas zu ermorden. Inntatt i Krieg, Ernährung, Völkermord. Deutsche Vernichtungspolitik im Zweiten Weltkrieg S. 79–152. Pendo, Zürich & München 2001, ISBN 3-85842-404-8 (først i Werkstatt Geschichte H. 18, 6. Jg., November 1997), Rezension von Götz Aly
  • Michael Haupt: Das Haus der Wannsee-Konferenz. Von der Industriellenvilla zur Gedenkstätte. Paderborn: Bonifatius 2009, 200 S. mit 131 - Fotografier og dokumenter. ISBN 978-3-9813119-1-4.
  • Wolf Kaiser: Die Wannsee-Konferenz. SS-Führer und Ministerialbeamte im Einvernehmen über die Ermordung der europäischen Juden. in: Heiner Lichtenstein & Otto R. Romberg (Hrsg.): Täter – Opfer – Folgen. Der Holocaust in Geschichte und Gegenwart. 2. utgave, Bonn 1997, S. 24–37, ISBN 3-89331-257-9
  • Peter Longerich: Die Wannsee-Konferenz vom 20. Januar 1942. Planung und Beginn des Genozids an den europäischen Juden. Edition Hentrich, Berlin 1998, ISBN 3-89468-250-7
  • Peter Longerich: Politik der Vernichtung. Eine Gesamtdarstellung der nationalsozialistischen Judenverfolgung. München 1998, ISBN 3-492-03755-0 (Kapitel VI D)
  • Kurt Pätzold og Erika Schwarz: Tagesordnung Judenmord. Die Wannsee-Konferenz am 20. Januar 1942, Metropol, Berlin 1998, ISBN 3-926893-12-5
  • Mark Roseman: Die Wannsee-Konferenz. Wie die NS-Bürokratie den Holocaust organisierte. Ullstein, München & Berlin 2002, ISBN 3-548-36403-9
  • Johannes Tuchel: Am Großen Wannsee 56–58. Von der Villa Minoux zum Haus der Wannsee-Konferenz (Reihe: Publikationen der Gedenkstätte „Haus der Wannsee-Konferenz“ Bd. 1), Edition Hentrich, Berlin 1992, ISBN 3-89468-026-1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Wannsee-konferansen – bilder, video eller lyd