Harry S. Truman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Harry S. Truman
Harry S. Truman
Født 8. mai 1884
Lamar, Missouri
Død 26. desember 1972 (88 år)
Kansas City, Missouri
Ektefelle Bess Truman
Yrke Detaljist, bonde
Parti Det demokratiske parti
USAs 33. president
12. april 1945–20. januar 1953
Visepresident Nelson Rockefeller
Forgjenger Franklin D. Roosevelt
Etterfølger Dwight D. Eisenhower
USAs 34. visepresident
20. januar 1945–12. april 1945
President Franklin D. Roosevelt
Forgjenger Henry A. Wallace
Etterfølger Alben W. Barkley
Senator
3. januar 1935–17. januar 1945
Valgkrets Missouri
Forgjenger Roscoe C. Patterson
Etterfølger Frank P. Briggs
Signatur
Harry S. Truman sin signatur
Harry S. Truman på Commons

Harry S. Truman (født 8. mai 1884 i Lamar i Missouri, død 26. desember 1972 i Kansas City i Missouri) var en amerikansk demokratisk politiker. Som USAs 34. visepresident fra 20. januar 1945 tiltrådte han presidentembedet ved Franklin D. Roosevelts død den 12. april samme år, og var USAs 33. president frem til 20. januar 1953.

Under første verdenskrig tjenestegjorde Truman som artillerioffiser i Nasjonalgarden, som deltok i kampene i Frankrike. Truman er den eneste amerikanske presidenten etter 1897 som ikke har hatt høyere utdannelse. Før tiden som politiker livnærte han seg som bonde og med en egen detaljvarehandel innen herrekonfeksjon i Kansas City. I 1934 ble han valgt til senator. Under andre verdenskrig fikk han nasjonal berømmelse som leder for den såkalte Truman-komiteen i Senatet.

Truman støtte på mange utfordringer i innenrikspolitikken. Økonomien i etterkrigstiden var preget av varemangel og streiker. Dessuten ble en omstridt lov om fagforeninger vedtatt mot presidentens vilje. I 1948 var Det demokratiske parti svært splittet, og Truman var spådd å lide nederlag i valget mot Thomas E. Dewey fra Det republikanske parti, men særlig med støtten fra landsbygden vant han med god margin. Etter valget fikk han bare gjennomslag for ett forslag knyttet til Fair Deal-programmet. Truman avskaffet raseskillet i militæret, og innførte lojalitetskrav som førte til avskjedigelse for tusener av kommunistsympatisører i føderale stillinger. Korrupsjon i Truman-administrasjonen, som ble knyttet til enkelte medlemmer av regjeringen og staben i Det hvite hus, var et sentralt spørsmål i presidentvalget i 1952, og hjalp republikaneren Dwight D. Eisenhower til å vinne over demokraten Adlai Stevenson.

Blant de store begivenhetene i utenrikspolitikken under president Truman kan nevnes seieren over Tyskland, avgjørelsen om å bruke atomvåpen mot Japan, etableringen av FN og NATO, Marshallplanen for å sikre gjenoppbyggingen av Vest-Europa, Truman-doktrinen for å hjelpe frie land mot kommunistisk overtagelse, begynnelsen av den kalde krigen, luftbroen under Berlinblokaden, den kinesiske borgerkrig og Koreakrigen. Truman igangsatte oppdemmingsstrategien mot sovjetisk, og senere kinesisk, ekspansjon av maktsfærer. I skarp kontrast til Roosevelt, som selv tok alle store avgjørelser, gav Truman betydelig tillit til sin regjering. Trumans popularitet gikk imidlertid fra å være svært høy til å bli liten ved avgangen i 1953.[1] I ettertid vurderer historikerne Trumans innsats som president relativt høyt.

Innhold

Familiebakgrunn og oppvekst [rediger]

Harry S. Truman ble født den 8. mai 1884 i Lamar i Missouri som eldste barn av John Anderson Truman (1851–1914) and Martha Ellen Young Truman (1852–1947). Foreldrene oppkalte sønnen etter hans morbror, Harrison Young (1846–1916).[2] Bokstaven «S.» stod ikke for et mellomnavn, ettersom Trumans foreldre ikke ble enige om det skulle være Shippe eller Solomon, etter henholdsvis farfaren Anderson Shipp Truman og morfaren Solomon Young.[3][4] Dette var en forholdsvis vanlig praksis blant skotsk- og irskamerikanere.[5] Harry S. Truman ble senere bror til John Vivian Truman (1886–1965) og Mary Jane Truman (1889–1978).[6]

Truman som 13-åring.

I selvbiografien sin skrev Truman at han ble «oppkalt etter … Harrison Young. Jeg ble gitt diminutivet Harry, og slik at jeg kunne ha to initialer i fornavnet mitt, ble bokstaven ‘S’ lagt til. Min bestefar Trumans navn var Anderson Shippe Truman, og min bestefar Youngs navn var Solomon Young, så jeg fikk ‘S’-en for begge to.» Han spøkte en gang med at «S»-en var et navn, ikke et initial, og at den derfor ikke skulle etterfølges med noe punktum, men offisielle dokumenter og hans bibliotek bruker alle sammen punktum.[5] Biblioteket har flere eksempler på signaturen hans skrevet på forskjellige tidspunkter gjennom hans liv, der han bruker punktum etter «S»-en.[5] Associated Press' stilmanual har brukt punktum etter «S»-en siden tidlig i 1960-årene, da Truman hevdet at han ikke hadde noen formening.[7]

Faren John Truman var bonde og bufehandler. Familien bodde i Lamar frem til Harry var ti måneder gammel, da de flyttet til en gård i nærheten av Harrisonville, deretter til Belton, og i 1887 til besteforeldrenes 2 400 dekar store gård i Grandview.[8] Da Truman var seks år gammel, flyttet familien til Independence, slik at han kunne begynne ved den presbyterianske kirkens søndagsskole på stedet. Han var selv sørstatsbaptist. Truman ble ikke undervist ved noen tradisjonell skole før åtteårsalderen.[9]

Som unggutt hadde Truman stor interesse for musikk, lesing og historie, noe han hadde fått fra sin mor, som han stod veldig nært. Selv som president lyttet han til politiske såvel som personlige råd fra henne.[10] Han stod opp i femtiden hver morgen for å øve på piano, og tok pianotimer to ganger ukentlig frem til han var 15 år.[11] Truman jobbet som hotellbud under Det demokratiske partis landsmøte ved Convention Hall i Kansas City i 1900.[12] Etter avgangseksamen ved Independence High School (nå William Chrisman High School) i 1901 jobbet Truman som tidtager for Atchison, Topeka and Santa Fe Railway, og overnattet i rallarleire ved jernbanelinjene.[13] Senere hadde han en rekke kontorjobber, og arbeidet en kort periode på postkontoret til The Kansas City Star. Han bestemte seg for ikke å bli med i International Typographical Union. I 1906 kom han tilbake til gården i Grandview, hvor han forble frem til han gikk inn i United States Army i 1917.[14] I denne tiden møtte han Bess Wallace, som han fridde til i 1911, men fikk avslag. Truman sa at han ville tjene bedre enn en bonde før han fridde til henne igjen.[15]

Første verdenskrig [rediger]

Truman i uniform rundt 1918.

Truman lot seg verve til Nasjonalgardens avdeling i Missouri i 1905, og tjenestegjorde som artillerioffiser frem til 1911. Ved synsprøven under sesjon i 1905 var synet hans dårlig; visus var målt til 20/50 på høyre øye og 20/40 på venstre øye.[16] Han skal visstnok ha passert ved å memorere synsprøvetavlen i hemmelighet.[17]

Ved USAs inntreden i første verdenskrig lot Truman seg innrullere i Nasjonalgarden igjen. Før han ble sendt til tjeneste i Frankrike, ble han sendt til opptrening ved militærbasen Camp Doniphan ved Lawton i Oklahoma. Truman drev kantinen sammen med Edward Jacobson, som opprinnelig var kontorist i en klesforretning i Kansas City. På Fort Sill møtte han også løytnant James M. Pedergast, nevø av den mektige Kansas City-politikeren Thomas Joseph «Tom» Pendergast. Begge skulle ha stor innvirkning på Trumans senere liv.[18][19][20][21]

Truman ble etterhvert offiser, senere kommandant for sitt batteri, i et artilleriregiment i Frankrike. Hans enhet var Batteri D, 129. feltartilleri, 60. brigade, 35. infanteridivisjon, som var kjent for sine disiplinærproblemer.[22] Under et overraskende tysk angrep i Vogesene begynte batteriet å desertere; Truman beordret dem alle tilbake i posisjon ved å bruke skjellsord han hadde «lært da han jobbet på jernbanen.»[22] Mennene samlet seg igjen, sjokkerte over utbruddet, og fulgte ham i sikkerhet. Under kaptein Trumans kommando i Frankrike mistet ikke batteriet én eneste mann.[22] Batteriet gav også nødvendig støtte til George S. Pattons panserdivisjon under Meuse-Argonne-offensiven i 1918.[23] Den 11. november 1918 avfyrte hans batteri noen av de siste skuddene under første verdenskrig mot tyske posisjoner, etter at våpenhvilen ble inngått om morgen, men før freden ble inngått om kvelden. I et brev skrev han: «Det er skammelig at vi ikke kan gå inn og ødelegge Tyskland, kutte av noen av de nederlandske ungenes hender og føtter, og skalpere noen av deres gamle menn.»[24] Krigen var en skjellsettende opplevelse som brakte frem Trumans lederegenskaper; han fikk senere grad av obert i hærreserven,[25] og hans krigsdeltagelse muliggjorde hans politiske karrière i Missouri.

Fra Bess og Harry S. Trumans bryllupsdag den 28. juni 1919.

Familie, utdannelse og forretningskarrière [rediger]

Etter første verdenskrig vendte Truman hjem til Independence som kaptein, og giftet seg med kjæresten, Bess Wallace, den 28. juni 1919.[26] Paret hadde ett barn, datteren Margaret Truman (1924–2008), som ble en kjent sanger og senere forfatter av kriminalromaner.[27]

Truman er den eneste amerikanske presidenten etter 1897 som ikke har hatt høyere utdannelse. Dårlig syn forhindret ham i å få oppfylt sin barndoms drøm, å komme inn ved United States Military Academy i West Point. Etter high school i 1901 dro vennene hans videre til studier ved delstatsuniversitetet, mens Truman ble opptatt ved en lokal handelsskole, hvor han ble værende kun ett semester. I årene 1923–1925 tok han kveldskurs i rettsvitenskap ved Kansas City Law School (nå University of Missouri–Kansas City School of Law), men sluttet idet han mistet sin jobb i det offentlige.[28]

En måned før Truman ble gift, åpnet han og Edward Jacobson en detaljvarehandel innen herrekonfeksjon i Kansas City. Etter noen suksessrike år gikk forretningen konkurs under mellomkrigstidens økonomiske depresjon i 1921.[10] Truman arbeidet for å nedbetale gjelden sin frem til 1934. Idet han var nær med å bli valgt til Senatet, ettergav bankmannen William Thornton Kemper sr. den resterende gjelden på 1 000 dollar. Samtidig donerte Kemper et likelydende beløp til Trumans valgkampanje.[29] Jacobson og Truman forble nære venner, og Jacobsons råd til Truman vedrørende sionismen spilte senere en avgjørende rolle i prosessen frem mot USAs anerkjennelse av staten Israel.[30]

Tidlig politisk karrière [rediger]

Med hjelp fra Det demokratiske parti i Kansas City, ledet av den velstående forretningsmannen Tom Pendergast, ble Truman i 1922 valgt til dommer i Jackson Countys østlige distrikt – en administrativ, ikke juridisk, rolle som lignet de folkevalgte fylkeskommisjonærene i endel andre delstater, skjønt titlene er hentet fra rettsvesenet.[10] Pendergast var formann i Jackson County Democratic Club og en velstående forretningsmann, og brukte sin posisjon for å få valgt politiske venner.

I 1922 gav Truman 10 dollar til en venn som førstegangsbetaling til Ku Klux Klan, men ville senere ha pengene tilbake; han var aldri innvidd, oppsøkte aldri noe møte, og hevdet aldri medlemskap.[31][32][33] Skjønt Truman til tider uttrykte sinne overfor jøder i sine dagbøker, var hans forretningspartner og nære venn, Jacobson, jøde.[34][35][36] Historiene om misbruket, volden og forfølgelsen opplevd av mange afroamerikanere etter deres hjemkomst fra tjeneste under andre verdenskrig, gjorde Truman rasende, og var en viktig grunn til at han støttet opp om borgerrettigheter og avskaffet raseadskillelse i militæret gjennom en ordre i juli 1948.[37]

Truman ble ikke gjenvalgt i 1924, men i 1926 ble han valgt til rettens formann, og ble gjenvalgt i 1930. I 1930 ledet Truman den såkalte tiårsplanen, som igangsatte en rekke offentlige byggeprosjekter, deriblant en rekke veier, en ny rettsbygning tegnet av arkitektfirmaet Wight & Wight, og en serie av monumenter for å hedre pionérkvinner.

I 1933 ble Truman utnevnt til Missouris sjef for det føderale sysselsettingsprogrammet, en del av president Roosevelts New Deal, etter forslag fra postminister James Farley. Farleys forslag var en gjengjeldelse til Pendergast for Kansas Citys stemme til Roosevelt i presidentvalget i 1932. Utnevnelsen bekreftet Pendergasts kontroll over føderale utnevnelser i Missouri i alminnelighet, og markerte høyden av hans makt. Et par år senere kontrollerte Pendergast guvernøren, de to senatorene og alle kongressrepresentantene fra delstaten.[38] Utnevnelsen satte også Truman og Harry Hopkins i kontakt med hverandre, og sikret Trumans støtte til New Deal.

Senator [rediger]

Trumans kampanjebil ved senatsvalget i 1934.

Etter tiden som dommer ville Truman stille til valg som guvernør eller kongressrepresentant, men Pendergast avviste disse ideene. I 1934 foreslo Pendergasts medhjelpere Truman som mulig senatorkandidat. Etter å ha spurt tre andre menn, som alle avslo, gav Pendergast sin støtte, om enn avmålt, til Truman i senatsvalget i 1934.[39] I Det demokratiske partis primærvalg slo han kongressrepresentantene John J. Cochran og Jacob L. Milligan. Sistnevnte var bror av den offentlige anklageren Maurice M. Milligan, som fikk Pendergast tiltalt for valgfusk, skatteunndragelser og forsikringssvindel noen år senere. I det endelige valget vant Truman med nærmere 20 prosentpoeng over den sittende republikaneren Roscoe C. Patterson.[39][40]

Truman tiltrådte embedet som «senatoren fra Pendergast». Han lot Pendergast få komme med avgjørende innspill i politiske saker, men sørget for å stemme i overensbestemmelse med sin egen overbevisning. Truman forsvarte senere denne praksisen med å si, at ved å ofre litt, sikret han mye.[40][41] I sin første periode i Senatet advarte Truman mot at grådige næringslivsfolk, spekulanter på Wall Street og andre pengesterke interessegrupper kunne få for stor innflytelse i nasjonale spørsmål.[42] Han ble for det meste oversett av president Roosevelt, som ikke tok ham alvorlig på denne tiden, og hadde vanskelig for å få sekretariatet i Det hvite hus til å svare på sine henvendelser.[40][43]

I 1940 ble Truman utfordret av Lloyd C. Stark og Maurice M. Milligan i Det demokratiske partis primærvalg i forkant av senatsvalget. Trumans organisasjon var et løst sammensatt nettverk av gamle venner, fremtredne frimurere, medsoldater og gamle Pendergast-allierte i Kansas City og St. Joseph. Truman stod særlig svakt i St. Louis, hvor Robert E. Hannegan kontrollerte partiet på samme måte som Pendergast i Kansas City.[44] Hannegan bestemte seg for å støtte Truman; han skulle senere komme til å arbeide for avtalen som gjorde Truman til visepresidentkandidat for Roosevelt i 1944. Primærvalget endte med at Stark og Milligan delte Pendergast-motstanderne blant velgerne mellom seg, og Truman vant med 8 000 stemmer. I senatsvalget i november slo han republikaneren Manvel H. Davis med 51 % mot 49 % av stemmene.[45] Tidligere samme høst ble Truman valgt til stormester i Missouris storlosje av frimurere,[46] og i ettertid mente han at dette hadde sikret ham gjenvalg til Senatet.[47]

Den 23. juni 1941, dagen etter at Tyskland angrep Sovjetunionen, erklærte senator Truman: «Hvis vi ser at Tyskland vinner, burde vi hjelpe Russland, og hvis Russland vinner, burde vi hjelpe Tyskland, og på den måten la dem drepe så mange som mulig, skjønt jeg ikke ønsker å se Hitler seire under noen omstendighet. Ingen av dem tenker noe av sine lovende ord.»[48] Selv om holdningen var i lage med hva mange amerikanere følte dengang, ble utsagnet senere ansett som upassende og kynisk av biografer.[49][50]

Truman ble kjent over hele USA for sin kamp mot offentlig sløsing og vanstyring i krigstiden gjennom sitt lederskap i den såkalte Truman-komiteen. Komiteens egentlige navn var Senatets spesialkomité for etterforskning av Det nasjonale forsvarsprogrammet, som senere fikk sin etterfølger i Senatets sikkerhetskomités faste underkomité for etterforskning. Roosevelt-administrasjonen hadde opprinnelig fryktet at Truman-komiteen ville svekke kampmoralen, og visekrigsminister Robert P. Patterson skrev til presidenten og hevdet at det var «av offentlig interesse» å avvikle komiteen. Truman svarte med at komiteen stod «100 prosent bak administrasjonen» og ikke søkte å kritisere krigføringen.[51] Komiteen skal ha spart minst 15 milliarder dollar og tusener av liv.[52] Hans iver for enkle sparetiltak i militæret fikk mye oppmerksomhet. Etter årevis som en lite synlig figur i Senatet tok Truman steget inn i den nasjonale toppolitikken som følge av Truman-komiteens suksess.

Visepresident [rediger]

Valgkampplakat for Roosevelt og Truman i 1944.
Roosevelt, Truman og Wallace etter valgseieren i 1944.
Foto: Abbie Rowe
Se også: Presidentvalget i USA 1944

Etter flere måneders usikkerhet om hvorvidt visepresident Henry A. Wallace ville stille til gjenvalg i 1944, ble Truman til slutt valgt til å erstatte ham. Dette skjedde gjennom en avtale utarbeidet av Robert E. Hannegan, som var formann i Det demokratiske partis nasjonale komité det året. Roosevelts helsetilstand ble kraftig forverret sommeren 1944, og hans nøkkelrådgivere, deriblant avtroppende partiformann Frank C. Walker, påtroppende partiformann Hannegan, partikasserer Edwin W. Pauley, strateg Edward J. Flynn og lobbyist George E. Allen, ville forhindre Wallace i å bli gjenvalgt.[53] De anså Wallace for å være altfor liberal, og «innså at mannen som ble nominert til å stille sammen med Roosevelt, ville med all sannsynlighet bli den neste presidenten …»[54]

Roosevelt hadde et møte med partiledelsen, og ble enig i å erstatte Wallace med noen andre, men lot sin foretrukne visepresidentkandidat forbli ukjent inntil slutten av Det demokratiske partis landsmøte i Chicago. Før landsmøtet begynte, skrev Roosevelt at han ville godta enten Truman eller høyesterettsdommer William O. Douglas. Ledere av partiets delstats- og byavdelinger hadde Truman som en klar favoritt, men Truman selv drev ikke valgkamp for andreplassen, og fastholdt senere at han ikke hadde ønsket embedet som visepresident. Roosevelt la en plan for å presse ham til å godta nominasjonen, og den 19. juli bad partiledelsen Truman til et møte på Blackstone Hotel. De fikk ham til å lytte til en telefonsamtale, men det var ukjent for Truman at samtalen var avtalt på forhånd med presidenten. Under samtalen spurte Roosevelt partiledelsen om hvorvidt Truman ville godta nominasjonen, og da de avkreftet dette, ble Truman av en sint Roosevelt beskyldt for å splitte partiet midt i en krig, før han la på. Truman følte at han ikke hadde noe annet valg, og gikk motvillig med på å være visepresidentkandidat.[55]

Trumans kandidatur ble humoristisk omtalt som «det andre Missouri-kompromisset» på partiets landsmøte, og hans brede appell stod i motsetning til den liberale Wallace og den konservative James F. Byrnes. I avstemningen om visepresidentkandidat vant Truman med stor margin over Wallace. I selve presidentvalget vant Roosevelt og Truman en overlegen seier over republikanerne Thomas E. Dewey og John Bricker. Truman ble innsverget som visepresident den 20. januar 1945, men skulle fylle embedet i mindre enn tre måneder. Hans korte tid som visepresident var ikke særlig begivenhetsrik. Roosevelt kontaktet ham sjeldent, selv ikke for å informere ham om store avgjørelser, og de møttes bare sporadisk. Få dager etter innsvergelsen stilte han i Pendergasts begravelse, men Truman feide den påfølgende kritikken til side: «Han var alltid min venn, og jeg har alltid vært hans.»[10]

Om ettermiddagen den 12. april 1945 ledet Truman et møte i Senatet. Han hadde nettopp avrundet møtet, og hadde tenkt å ta en drink på kontoret til Sam Rayburn, leder i Representantenes hus, da han fikk hastemelding om sporenstreks å dra til Det hvite hus. Truman formodet at Roosevelt, som han visste var i Warm Springs i Georgia, hadde kommet hjem tidligere enn ventet og ønsket å møte ham. Da han ankom Det hvite hus, ble han imidlertid møtt av Eleanor Roosevelt, som fortalte at presidenten hadde dødd av kraftig hjerneblødning. Trumans første bekymring var for presidentfruen. Han spurte om det var noe han kunne gjøre for henne, men fikk til svar: «Er det noe vi kan gjøre for deg? Du er den som er i trøbbel nå!»[56]

President [rediger]

Offisielt portrett av president Truman i Det hvite hus.
Greta Kempton (1945)
Clement Attlee, Ernest Bevin, Vjatsjeslav Molotov, Josef Stalin, William D. Leahy, James F. Byrnes, Truman og andre på Potsdamkonferansen i 1945.
Truman ved skrivebordet og det berømte skiltet med «The buck stops here», som betydde at presidenten måtte fatte beslutninger og ta det fulle ansvaret for dem.

Første periode (1945–1949) [rediger]

Truman hadde vært visepresident i bare 82 dager da president Roosevelt døde den 12. april 1945. Han hadde sjeldent diskutert innen- eller utenrikspolitikk med Roosevelt, og var ikke informert om store avgjørelser med hensyn til krigen og det topphemmelige Manhattanprosjektet, som skulle foreta verdens første prøvespregning av en atombombe. I utgangspunktet beholdt Truman medlemmene av Roosevelt-administrasjonen. Den 8. mai 1945 seiret De allierte i Europa, men kamphandlingene i Stillehavskrigen fortsatte.

Kort tid etter at han tiltrådte embedet, uttalte Truman til journalistene: «Gutter, hvis dere noengang ber, be for meg nå. Jeg vet ikke om kameratene deres pleide å slippe et høylass på dere, men da de fortalte meg hva som skjedde i går, følte jeg det som om stjernene og alle planetene hadde falt ned på meg.»[57]

Atombomben [rediger]

Se også: Atombombene over Hiroshima og Nagasaki

Truman ble orientert om Manhattanprosjektet av krigsminister Henry L. Stimson den dagen Roosevelt døde, rett etter hans første regjeringsmøte som president.[58] Under Potsdamkonferansen fikk han høre at Trinityprøvesprengningen foretatt den 16. juli hadde vært vellykket. Han gav Josef Stalin et hint om at USA var i ferd med å bruke en ny type våpen mot japanerne. Skjønt dette var den første gangen at sovjeterne hadde blitt offisielt gitt informasjon om atombomben, var Stalin allerede klar over prosjektet, ettersom han hadde fått kjennskap til prosjektet lenge før Truman gjennom spionasje.[59]

Sitat Vi har oppdaget den forferdeligste bomben i verdenshistorien. Den kan være ildødeleggelsen spådd i Eufratdalens tid, etter Noah og hans fabelaktige ark. Sitat
– Truman om atombomben i sin dagbok.[60]

Streiker og økonomisk omstilling [rediger]

Etter andre verdenskrig fulgte en vanskelig omstilling fra en krigsøkonomi til en økonomi tilpasset fredstid. Presidenten ble møtt av oppvåkning i arbeidskonflikter som hadde ligget latente i krigsårene, underskudd på boliger og konsumvarer samt stor misnøye med inflasjonen, som på et tidspunkt nådde 6 % på én måned.[55] Det forekom hyppige streiker i store deler av industrien, og Trumans tiltak overfor dem ble generelt ansett for å være nytteløse.[55]

Våren 1946 pågikk en nasjonal jernbanestreik uten sidestykke i amerikansk historie, hvilket stanset all passasjer- og godstrafikk i over én måned. Da jernbanearbeiderne avslo et forslag til kompromiss, tok Truman kontroll over jernbanen og truet med å innrullere alle streikende arbeidere i militæret.[61] Da han talte til Kongressen og etterlyste støtte til sin plan, fikk han beskjed om at streiken hadde stanset, idet jernbanearbeiderne hadde akseptert hans kompromissforslag.[61] Han redegjorde for sakens utvikling for Kongressen umiddelbart, og fikk en spontan applaus som ble spilt om og om igjen i nyhetsbulletin i ukevis. Løsningen på jernbanestreiken ble imidlertid ansett for å være meget hardhendt, især blant arbeidere.[55]

FN, Marshallplanen og kald krig [rediger]

Som en internasjonalist av Woodrow Wilsons idétradisjon var Truman en sterk tilhenger av opprettelsen av FN, og lot Eleanor Roosevelt få være delegat til den første generalforsamlingen. Kommunistene hadde brutt sine løfter om demokrati fra Potsdamkonferansen, og med kommunismens fremmarsj i Iran, Hellas og Tyrkia bestemte Truman og hans rådgivere seg for å kjøre en tøff linje overfor Sovjetunionen.[62][63][64]

Han hevdet ingen personlig ekspertise i utenrikspolitiske spørsmål, men fikk allikevel tverrpolitisk støtte til både Truman-doktrinen, som hadde oppdemming mot kommunismen som hovedprinsipp, og Marshallplanen, som var ment å hjelpe til med gjenoppbyggingen av Europa etter krigen.[62] For å få Kongressen med på å avsette de store summene til Marshallhjelpen, brukte Truman en ideologisk tilnæring, og argumenterte for at kommunismen blomstrer i økonomisk kriserammede områder.[65] I 1947 iverksatte han Den nasjonale sikkerhetsloven av 1947 (National Security Act of 1947), reorganiserte militæret ved å slå sammen Krigsdepartementet og Marinedepartementet til Forsvarsdepartementet, og etablerte United States Air Force, Central Intelligence Agency (CIA) og Det nasjonale sikkerhetsrådet.

Fair Deal-programmet [rediger]

Utdypende artikkel: Fair Deal

Etter mange år med flertall for Det demokratiske parti i Kongressen og to demokratiske presidenter, ønsket velgerne forandring, og sørget for republikansk flertall ved mellomvalgene i 1946, da republikanerne gikk frem med 55 mandater i Representantenes hus og flere senatorer. Truman samarbeidet tett med de republikanske lederne i utenrikspolitiske spørsmål, men kjempet bittert mot dem i innenrikspolitikken. Han greide ikke å forhindre skattelettelser eller fjerningen av priskontrollen. Robert Taft og Fred A. Hartley jr. sitt lovforslag av 1947, som skulle begrense fagforeningenes makt, ble innført på tross av presidentens veto.[66] Han karakteriserte loven som en «farlig innskrenkning av ytringsfriheten,»[67] og mente at den ville «stride mot viktige prinsipper i vårt demokratiske samfunn.»[68] Allikevel benyttet han seg av de fullmaktene som loven gav ham tolv ganger som president.[69]

Under opptrappingen til presidentvalget i 1948 gjorde Truman det klart at han var en demokrat av New Deal-tradisjonen, og at han ønsket offentlig helseforsikring for alle amerikanere, opphevelse av Taft og Hartleys lov samt et radikalt borgerrettsprogram. Samlet sett utgjorde dette hans såkalte Fair Deal-program.[70]

Anerkjennelse av Israel [rediger]

Truman på Det ovale kontor mottar en hanukkalysestake fra Israels statsminister, David Ben-Gurion (midten). Til høyre er Abba Eban, Israels ambassadør i USA.

Truman fattet avgjørelsen om å anerkjenne grunnleggelsen av staten Israel mot utenriksminister George Marshalls vilje. Marshall fryktet at anerkjennelsen ville skade forholdet til de arabiske landene.[71] I et møte i Det hvite hus den 10. november 1945 sa Truman til amerikanske utsendinger til Saudi-Arabia, Syria, Libanon og Egypt: «Jeg beklager, mine herrer, men jeg er nødt til å svare hundretusener som er engstelige for sionismens suksess. Jeg har ikke hundretusener av arabere blant mine velgere.»[72]

Truman og Kongressen støttet etableringen av en jødisk stat, til tross for advarsler fra Utenriksdepartementet, Storbritannia og arabiske land om at jødisk immigrasjon til Palestina ville destabilisere Midtøsten.[73] De amerikanske politiske strategene i årene 1947–1948 var enige om at oppdemming mot sovjetisk ekspansjon i takt med Den kalde krigens opptrapping, var utenrikspolitikkens fremste mål. Sett fra Washington, D.C. var Palestina underordnet målet om å beskytte Hellas, Tyrkia og Iran mot kommunismen, slik som lovet gjennom Truman-doktrinen. Truman bestemte seg for å arbeide for en fredelig løsning, ikke å sende amerikanske styrker, samt hindre sovjetisk innflytelse.[74]

Trumans Palestina-politikk var påvirket av jødiske lobbyister, ifølge George Lenczowski, professor i Midtøsten-studier.[75] I sine memoarer skrev Truman at jødiske ledere i USA utøvet press på ham for å fremme jødiske interesser i området.[76] Etter initiativ fra Storbritannia ble FNs spesialkomité for Palestina nedsatt med oppdrag å dele opp Palestina i to stater. Med Trumans støtte ble planen godkjent av FNs generalforsamling den 29. november 1947. Utenriksminister Marshall og utenrikspolitiske eksperter var fremdeles imot etableringen av en jødisk stat i området.[77][78] Da Truman bestemte seg for å møte Chaim Weizmann, var utenriksministeren uenig, men lot ikke sin misnøye bli offentlig kjent. Forsvarsminister James Forrestal advarte mot risikoen ved å vekke arabisk misnøye, hvilket kunne føre til at tilgangen til oljeressursene i området ble begrenset,[79] og om «innvirkningen som dette spørsmålet har på USAs sikkerhet.»[80] Truman anerkjente staten Israel den 14. mai 1948, elleve minutter etter at den erklærte seg som en selvstendig stat.[81]

Sitat Hitler hadde myrdet jøder overalt. Jeg så det, og jeg drømmer om det selv i dag. Jødene trengte et sted hvor de kunne dra. Det er min oppfatning at de amerikanske myndighetene ikke kunne være passive imens ofrene etter Hitlers galskap ikke ble tillatt å bygge nye liv. Sitat
– Harry S. Truman.[82]

Referanser [rediger]

  1. ^ Moore, David W. (24. september 2001). Bush Job Approval Highest in Gallup History (engelsk). Gallup.com. Besøkt 14. januar 2012.
  2. ^ McCullough, David (1992). Truman, s. 24 og 37. Simon & Schuster, New York (engelsk). ISBN 0-671-86920-5.
  3. ^ William A. DeGregorio, The Complete Book of U.S. Presidents. From George Washington to George W. Bush. Barricade. Fort Lee 2005. s. 507.
  4. ^ Roger Matuz, The Presidents Fact Book. Black Dog & Leventhal. New York 2004. s. 534.
  5. ^ a b c Use of the Period After the "S" in Harry S. Truman's Name (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012.
  6. ^ McCullough, David (1992). Truman, s. 24 og 37. Simon & Schuster, New York (engelsk). ISBN 0-671-86920-5.
  7. ^ Goldstein, Norm (2003). Associated Press Stylebook 2003, s. 256. Perseus Books, Cambridge (engelsk). ISBN 0-465-00489-X.
  8. ^ Birthplace of Harry S. Truman (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012.
  9. ^ McCullough, David (1992). Truman, s. 37, 77 og 1112. Simon & Schuster, New York (engelsk). ISBN 0-671-86920-5.
  10. ^ a b c d Brinkley, Alan; Dyer, Davis red.,  (2004). The American Presidency, s. 365–380. Houghton Mifflin, Boston (engelsk). ISBN 0-618-38273-9.
  11. ^ McCullough, David (1992). Truman, s. 38. Simon & Schuster, New York (engelsk). ISBN 0-671-86920-5.
  12. ^ Ferrell, Robert H. (1994). Harry S. Truman: A Life, s. 87. University of Missouri Press (engelsk). ISBN 0-8262-1050-3.
  13. ^ Drugstore Clerk at 14 His First Job (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012.
  14. ^ McCullough, David (1992). Truman, s. 67 og 99. Simon & Schuster, New York (engelsk). ISBN 0-671-86920-5.
  15. ^ McCullough, David (1992). Truman, s. 78–79. Simon & Schuster, New York (engelsk). ISBN 0-671-86920-5.
  16. ^ McCullough, David (1992). Truman, s. 105. Simon & Schuster, New York (engelsk). ISBN 0-671-86920-5.
  17. ^ Harry Truman joins Battery B of the Missouri National Guard (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012.
  18. ^ Chronological Record of the 129th Field Artillery 1917–1919 (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012.
  19. ^ McCullough, David (1992). Truman, s. 105–110. Simon & Schuster, New York (engelsk). ISBN 0-671-86920-5.
  20. ^ Giangreco, D.M.. Capt. Harry Truman & Battery D, 129th Field Artillery In Action in the Argonne (engelsk). World War I – Trenches on the Web. Besøkt 14. januar 2012.
  21. ^ Fuchs, James R.. Oral History Interview with Ted Marks (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012.
  22. ^ a b c Gilwee, William J. (2000). Capt. Harry Truman, Artilleryman and Future President (engelsk).
  23. ^ Griangreco, D.M. (2009). The Soldier from Independence: A Military Biography of Harry Truman. Zenith Press (engelsk). ISBN 0-7603-3209-6.
  24. ^ WWI Letter from Harry to Bess (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012.
  25. ^ Military Personnel File of Harry S. Truman (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012.
  26. ^ Wedding of Bess Wallace and Capt. Harry S. Truman (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012.
  27. ^ Goldstein, Steve (31. januar 2008). First Daughter (engelsk). Obit Magazine. Besøkt 14. januar 2012.
  28. ^ Hamby, Alonzo L. (1995). Man of the People: A Life of Harry S. Truman, s. 17–18 og 135. Oxford University Press (engelsk). ISBN 0-19-512497-9.
  29. ^ McCullough, David (1992). Truman, s. 63–64 og 68. Simon & Schuster, New York (engelsk). ISBN 0-671-86920-5.
  30. ^ Hamby, Alonzo L. (1995). Man of the People: A Life of Harry S. Truman, s. 410 og 412. Oxford University Press (engelsk). ISBN 0-19-512497-9.
  31. ^ Truman, Margaret (1973). Harry S. Truman, s. 429. William Morrow and Co. (engelsk).
  32. ^ Hamby, Alonzo L. (1995). Man of the People: A Life of Harry S. Truman. Oxford University Press (engelsk). ISBN 0-19-512497-9.
  33. ^ Fuchs, James R.. Oral History Interview with Edgar G. Hinde (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012.
  34. ^ Harry S. Truman 1947 Diary (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012.
  35. ^ Foxman, Abraham H. (18. juli 2003). Harry Truman, My Flawed Hero (engelsk). Anti-Defamation League. Besøkt 14. januar 2012.
  36. ^ Dana, Rebecca; Carlson, Peter (11. juli 2003). Harry Truman's Forgotten Diary (engelsk). The Washington Post. Besøkt 14. januar 2012.
  37. ^ Kirkendall, Richard S. red.,  (1990). Harry S. Truman Encyclopedia, s. 10–11. G. K. Hall, Boston (engelsk). ISBN 0-8161-8915-3.
  38. ^ Ferrell, Robert H. (1994). Harry S. Truman: A Life, s. 125. University of Missouri Press (engelsk). ISBN 0-8262-1050-3.
  39. ^ a b Harry S. Truman, 34th Vice President (1945) (engelsk). United States Senate. Besøkt 15. januar 2012.
  40. ^ a b c Winn, Kenneth H.. It All Adds Up: Reform and the Erosion of Representative Government in Missouri, 1900–2000 (engelsk). Missouri Secretary of State. Besøkt 15. januar 2012.
  41. ^ THE PRESIDENCY: The World of Harry Truman (engelsk). TIME Magazine (8. januar 1973). Besøkt 19. januar 2012.
  42. ^ McCullough, David (1992). Truman, s. 232. Simon & Schuster, New York (engelsk). ISBN 0-671-86920-5.
  43. ^ McCullough, David (1992). Truman, s. 230. Simon & Schuster, New York (engelsk). ISBN 0-671-86920-5.
  44. ^ Hamby, Alonzo L. (1995). Man of the People: A Life of Harry S. Truman, s. 234–236. Oxford University Press (engelsk). ISBN 0-19-512497-9.
  45. ^ Hamby, Alonzo L. (1995). Man of the People: A Life of Harry S. Truman, s. 234–236. Oxford University Press (engelsk). ISBN 0-19-512497-9.
  46. ^ Harry S. Truman (1884–1972). Masonic Record (engelsk). The Grand Lodge of Free and Accepted Masons of Pennsylvania. Besøkt 19. januar 2012.
  47. ^ THE PRESIDENCY: The Wonderful Wastebasket (engelsk). TIME Magazine (24. mars 1952). Besøkt 19. januar 2012.
  48. ^ National Affairs: Anniversary Remembrance (engelsk). TIME Magazine (2. juli 1951). Besøkt 19. januar 2012.
  49. ^ McCullough, David (1992). Truman, s. 262. Simon & Schuster, New York (engelsk). ISBN 0-671-86920-5.
  50. ^ Donovan, Robert J. (1996). Conflict and Crisis: The Presidency of Harry Truman, 1945–1948, s. 36. University of Missouri Press (engelsk). ISBN 0-8262-1066-X.
  51. ^ Fleming, Thomas (2002). The New Dealers' War: F.D.R. And the War within World War II. Basic Books, New York (engelsk). ISBN 0465024653.
  52. ^ McCullough, David (1992). Truman, s. 337–338. Simon & Schuster, New York (engelsk). ISBN 0-671-86920-5.
  53. ^ McCullough, David (1992). Truman, s. 293. Simon & Schuster, New York (engelsk). ISBN 0-671-86920-5.
  54. ^ McCullough, David (1992). Truman, s. 295. Simon & Schuster, New York (engelsk). ISBN 0-671-86920-5.
  55. ^ a b c d Grubin, David (1997). The American Experience: Truman (engelsk). PBS. Besøkt 29. januar 2012.
  56. ^ Eleanor and Harry: The Correspondence of Eleanor Roosevelt and Harry S. Truman (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 20. januar 2012.
  57. ^ McCullough, David (1992). Truman, s. 436. Simon & Schuster, New York (engelsk). ISBN 0-671-86920-5.
  58. ^ Truman, Harry S. (1955). Memoirs by Harry S. Truman: Year of Decisions, bind 1, s. 10–11. Doubleday & Co., New York (engelsk).
  59. ^ Truman, Harry S. (1955). Memoirs by Harry S. Truman: Year of Decisions, bind 1, s. 416. Doubleday & Co., New York (engelsk).
  60. ^ Reynolds, Paul (3. august 2005). Hiroshima arguments rage 60 years on (engelsk). BBC News. Besøkt 23. januar 2012.
  61. ^ a b "Word Has Just Been Received": Truman Speaks on the Railroad Strike: 1948–1952 (engelsk). George Mason University. Besøkt 29. januar 2012.
  62. ^ a b Freeland, Richard M. (1970). The Truman Doctrine and the Origins of McCarthyism, s. 90. Alfred A. Knopf, Inc. (engelsk).
  63. ^ Spalding, Elizabeth Edwards (2006). The First Cold Warrior: Harry Truman, Containment, and the Remaking of Liberal Internationalism, s. 64. The University Press of Kentucky (engelsk).
  64. ^ Kennan, George (1947). The Sources of Soviet Conduct (engelsk). History Guide. Besøkt 29. januar 2012.
  65. ^ Holsti, Ole (1996). Public Opinion and American Foreign Policy, s. 214. The University of Michigan Press (engelsk). ISBN 978-0-472-06619-3.
  66. ^ Taft-Hartley: How It Works and How It Has Worked (engelsk). TIME Magazine (19. oktober 1959). Besøkt 31. januar 2012.
  67. ^ Truman, Harry S. (20. juni 1947). 120 - Veto of the Taft-Hartley Labor Bill (engelsk). American Presidency Project. Besøkt 31. januar 2012.
  68. ^ Abrams, Floyd; Neuborne, Burn (31. januar 2011). Debating 'Citizens United' (engelsk). The Nation.
  69. ^ Preis, Art (1964). Labor's Giant Step: The First Twenty Years of the CIO. Pathfinder Press (engelsk). ISBN 0-87348-263-8.
  70. ^ President Truman's Proposed Health Program (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 31. januar 2012.
  71. ^ Benson, Michael T. (1997). Harry S. Truman and the Founding of Israel, s. ix. Praeger Publishers (engelsk). ISBN 0-275-95807-8.
  72. ^ Eddy, William A. (1954). F.D.R. Meets Ibn Saud, s. 37. American Friends of the Middle East (engelsk).
  73. ^ Moore, Jason Kendall (2001): «Destabilizing the Middle East: US Policy toward Palestine, 1943–1949» (engelsk) – Journal of Church & State, nr. 1, s. 115–134.
  74. ^ Ottolenghi, Michael (2004): «Harry Truman's Recognition of Israel» (engelsk) – Historical Journal, nr. 4, s. 963–988.
  75. ^ Lenczowski, George (1990). American Presidents and the Middle East, s. 27. Duke University Press (engelsk). ISBN 0-8223-0972-6.
  76. ^ Truman, Harry S. (1956). Memoirs by Harry S. Truman: Years of Trial and Hope, bind 2, s. 153. Doubleday & Co., New York (engelsk).
  77. ^ McCullough, David (1992). Truman, s. 614–620. Simon & Schuster, New York (engelsk). ISBN 0-671-86920-5.
  78. ^ Clifford, Clark; Richard Holbrooke (1991). Counsel to the President. Random House, New York (engelsk). ISBN 0-394-56995-4.
  79. ^ Lenczowski, George (1990). American Presidents and the Middle East, s. 25. Duke University Press (engelsk). ISBN 0-8223-0972-6.
  80. ^ Millis, Walter red.,  (1951). The Forrestal Diaries, s. 322. Viking, New York (engelsk).
  81. ^ Lenczowski, George (1990). American Presidents and the Middle East, s. 26. Duke University Press (engelsk). ISBN 0-8223-0972-6.
  82. ^ Benson, Michael T. (1997). Harry S. Truman and the Founding of Israel, s. 64. Praeger Publishers (engelsk). ISBN 0-275-95807-8.

Litteratur [rediger]

  • Bernstein, Barton J. red.,  (1970). Politics and Policies of the Truman Administration. Franklin Watts (engelsk). ISBN 0-531-06328-3.
  • Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman. Times Books, New York (engelsk). ISBN 0-8050-6938-0.
  • Donovan, Robert J. (1977–1982). Conflict and Crisis: The Presidency of Harry S. Truman. University of Missouri Press (engelsk) [2 bind].
  • Ferrell, Robert H. (1994). Harry S. Truman: A Life. University of Missouri Press (engelsk). ISBN 0-8262-1050-3.
  • Gosnell, Harold Foote (1980). Truman's Crises: A Political Biography of Harry S. Truman. Greenwood Press (engelsk). ISBN 0313212732.
  • Griangreco, D.M. (2009). The Soldier from Independence: A Military Biography of Harry Truman. Zenith Press (engelsk). ISBN 0-7603-3209-6.
  • Hamby, Alonzo L. (1995). Man of the People: A Life of Harry S. Truman. Oxford University Press (engelsk). ISBN 0-19-512497-9.
  • Hamby, Alonzo L. red.,  (1974). Harry S. Truman and the Fair Deal. D. C. Heath & Co. (engelsk). ISBN 0-669-87080-3.
  • Kirkendall, Richard S. red.,  (1990). Harry S. Truman Encyclopedia. G. K. Hall, Boston (engelsk). ISBN 0-8161-8915-3.
  • McCullough, David (1992). Truman. Simon & Schuster, New York (engelsk). ISBN 0-671-86920-5.
  • Merrill, Dennis red.,  (2000). The Truman scandals : the president confronts a political crisis, 1951-1952. University Publications of America (engelsk). ISBN 1-55655-697-7.
  • Miller, Merle (1974). Plain Speaking: An Oral Biography of Harry S. Truman. Putnam Publishing Group, New York (engelsk). ISBN 0-399-11261-8.
  • Truman, Harry S. (1955). Memoirs by Harry S. Truman: Year of Decisions. Doubleday & Co., New York (engelsk) [2 bind].

Eksterne lenker [rediger]

Wikiquote Wikiquote: Harry S. Truman – sitater
Wikisource Wikikilden: Harry S. Truman – originaltekst
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Harry S. Truman – bilder, video eller lyd
Forgjenger :
Franklin D. Roosevelt


USAs president
12. april 1945–20. januar 1953		 Etterfølger :
Dwight D. Eisenhower
Forgjenger :
Henry A. Wallace


USAs visepresident
20. januar 1945–12. april 1945		 Etterfølger :
Alben W. Barkley
Forgjenger :
Roscoe C. Patterson


Senator fra Missouri
3. januar 1935–17. januar 1945		 Etterfølger :
Frank P. Briggs
V • D • R
USAs presidenter
Seal Of The President Of The United States Of America.svg

Washington · J. Adams · Jefferson · Madison · Monroe · J.Q. Adams · Jackson · Van Buren · W. Harrison · Tyler · Polk · Taylor · Fillmore · Pierce · Buchanan · Lincoln · A. Johnson · Grant · Hayes · Garfield · Arthur · Cleveland · B. Harrison · Cleveland · McKinley · T. Roosevelt · Taft · Wilson · Harding · Coolidge · Hoover · F. Roosevelt · Truman · Eisenhower · Kennedy · L. Johnson · Nixon · Ford · Carter · Reagan · G.H.W. Bush · Clinton · G.W. Bush · Obama

 USA
V • D • R
USAs visepresidenter
US Vice President Seal.svg

Adams · Jefferson · Burr · Clinton · Gerry · Tompkins · Calhoun · Van Buren · R. Johnson · Tyler · Dallas · Fillmore · King · Breckinridge · Hamlin · A. Johnson · Colfax · Wilson · Wheeler · Arthur · Hendricks · Morton · Stevenson · Hobart · Roosevelt · Fairbanks · Sherman · Marshall · Coolidge · Dawes · Curtis · Garner · Wallace · Truman · Barkley · Nixon · L. Johnson · Humphrey · Agnew · Ford · Rockefeller · Mondale · Bush · Quayle · Gore · Cheney · Biden

 USA
V • D • R
Årets person i Time 1927–1950

Charles Lindbergh (1927) · Walter Chrysler (1928) · Owen D. Young (1929) · Mahatma Gandhi (1930) · Pierre Laval (1931) · Franklin D. Roosevelt (1932) · Hugh Samuel Johnson (1933) · Franklin D. Roosevelt (1934) · Haile Selassie I (1935) · Wallis Simpson (1936) · Chiang Kai-shek / Song Meiling (1937) · Adolf Hitler (1938) · Josef Stalin (1939) · Winston Churchill (1940) · Franklin D. Roosevelt (1941) · Josef Stalin (1942) · George Marshall (1943) · Dwight D. Eisenhower (1944) · Harry S. Truman (1945) · James F. Byrnes (1946) · George Marshall (1947) · Harry S. Truman (1948) · Winston Churchill (1949) · The American Fighting-Man (1950)
Full liste · 1927–1950  · 1951–1975 · 1976–2000 · 2001–idag

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Harry_S._Truman&oldid=12390567»