Isoroku Yamamoto

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Isoroku Yamamoto

Isoroku Yamamoto (født 4. april 1884, død 18. april 1943) var en japansk admiral. Han ledet den keiserlige japanske marine de fire første årene av andre verdenskrig. Yamamoto ble drept under en inspeksjonsreise, flyet han var ombord i ble skutt ned av amerikanske fly. Isoroku Yamamoto er ansett for å være Japans største sjøkrigsstrateg; og blant de største sjøkrigsstrateger i historien.

Bakgrunn og unge år[rediger | rediger kilde]

Yamamoto ble født Isoroku Takano i Nagaoka i prefekturet Niigata. Hans far var en samurai av lavere rang. Isoroku begynte på den japanske sjøkrigsskolen i Hiroshima i 1901 og ble uteksaminert i 1904. Under den russisk-japanske krig i 1905 deltok han som fenrik ombord på krysseren «Nisshin» i slaget ved Tsushima mot den russiske østersjøflåten. Han mistet to fingre på venstre hånd under slaget. Etter slaget hadde han flere beordringer til sjøs.

I 1911 tok han B-kurset på marinens stabsskole, og i 1916 tok han A-kurset; han var tydelig en stigende stjerne. I 1916 ble Isoroku adoptert inn i Yamamoto familien og tok familienavnet. Det var en vanlig skikk blant japanske familier som manglet sønner å adoptere noen for å bære familienavnet videre. I 1918 giftet Isoroku Yamamoto seg med Reiko; han fikk fire barn med henne, to sønner og to døtre.

Fra 1919-21 studerte han ved Harvard i USA, etter det var det ny sjøtjeneste med utenlandstokt til Europa og USA. I 1924 ble han beordret til den japanske marinens flyvåpen. Yamamoto lærte seg å fly og ble tidlig overbevist om at flymakt ville avgjøre neste krig.

I årene 1925-28 tjenestegjorde han som marineattaché i Washington, DC, arbeidet der utvidet hans allerede gode kunnskaper om USA. Vel tilbake i Japan ble han beordret som sjef for hangarskipet «Akagi» med grad som kontreadmiral, deretter marinedepartementets tekniske byrå og så igjen sjøtjeneste ved første hangarskipsdivisjon. Etter at han hadde deltatt ved London Naval Conference med grad som viseadmiral ble han igjen beordret til marinens flyvåpen i 1935.

Yamamoto ble utnevnt til visemarineminister i 1936 og han hadde den stillingen inntil han ble sjef for de japanske sjøstridskreftene. Yamamoto ble utnevnt til admiral i 1940.

Admiral Isoroku Yamamoto, bilde tatt etter 1940, mens han var øverstkommanderende for den keiserlige japanske marine

En motvillig soldat[rediger | rediger kilde]

Politisk var Isoroku Yamamoto en «due», og han var sterkt kritisk til en mulig krig mot USA; han hadde nøye studert USAs industrielle kapasitet og var overbevist om at Japan ville tape en eventuell konfrontasjon. Yamamoto var mot Japans invasjon av Mandsjuria i 1931, den videre angrepskrigen mot Kina og alliansen med Tyskland og Italia i 1940. Yamamoto ble meget upopulær blant japanske militarister og noe av grunnen til at han igjen fikk sjøtjeneste i 1939 var for å sikre han mot attentat. Yamamoto advarte statsminister Fumimaro Konoe om konsekvensene av krig med USA:

Jeg kan garantere at jeg vil være en tøff motstander de første seks månedene, men jeg har absolutt ingen tillit til hva som vil skje om krigen varer i to eller tre år... Jeg håper du vil gjøre alt for å unngå krig med USA.

Det skulle vise seg at hans utsagn var uhyggelig presist, det japanske tapet i slaget ved Midway (vanligvis ansett som vendepunktet i stillehavskrigen) kom nesten på dagen seks måneder etter det japanske angrepet på Pearl Harbor.

Yamamoto var motstander av byggingen av superslagskipene «Yamato» og «Musashi», de tok for store ressurser og nytten var etter hans mening begrenset. Yamamoto var pådriver for en rekke forbedringer innen den japanske marinens flyvåpen, spesielt utviklingen av «G3M» og «G4M» mellomstore bombefly. For å konsentrere slagkraft reorganiserte han de seks japanske hangarskipene i en gruppe; et grep som skulle vise seg å ha både fordeler og ulemper. Strategien bak overraskelsesangrepet på Pearl Harbor var også Yamamotos verk; tanken var å påføre USA et så ødeleggende slag i åpningen av konflikten at en for Japan gunstig fred kunne oppnås.

Suksess og nederlag[rediger | rediger kilde]

Amerikansk P-38 Lightning, som skjøt ned admiral Isoroku Yamamoto

Den japanske marinens angrep på Pearl Harbor var en stor taktisk suksess; men en strategisk fiasko – det isolasjonistiske USA ble kastet inn i krigen. De første månedene etter Pearl Harbor avanserte Japan på bred front og la under seg store deler av sørøstasia; men hverken USA eller Storbritannia var villig til å forhandle. Japans videre strategi ble at hæren avanserte videre inn i Burma mot India, mens marinen utvidet sitt område i Stillehavet for å kutte forbindelseslinjene mellom Australia og USA. I dette var øya Midway sentral og Yamamoto planla en operasjon mot Midway hvor US Navy skulle narres i en felle og nedkjempes. Ukjent for japanerne hadde US Navy brutt japanernes kodebok, og kjente detaljene i angrepet; resultatet ble at en underlegen amerikansk styrke utraderte de japanske hangarskipene i slaget ved Midway.

Etter de ødeleggende tapene ved Midway planla Yamamoto å angripe Samoa og Fiji for å true Australias forsyningslinjer med USA. Amerikanerne satte imidlertid inn et motangrep mot Guadalcanal som avskar de fremskutte japanske styrkenes mulighet til å avansere.

Etter Guadalcanal var Yamamotos styrker tvunget til en forsvarskrig som japanske krigspill hadde vist at de til sist ville tape; initiativet var nå på amerikanske hender.

For å høyne de japanske styrkenes moral etter nederlaget ved Guadalcanal bestemte Yamamoto seg for å personlig inspisere fronten. US Navy oppfanget imidlertid meldingen om Yamamotos reise og det ble bestemt at man skulle forsøke å skyte ned flyet med admiralen.

Avstanden til nærmeste amerikanske base var så stor at kun «P38 Lightning» med ekstra droptanker hadde tilfredsstillende rekkevidde til å nå frem. Den 18. april 1943 ble Yamamotos fly med jagereskorte angrepet av 18 amerikanske «P38 Lightning», og Yamamotos fly ble skutt ned.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Agawa, Hiroyuki; Bester, John (trans.). The Reluctant Admiral. New York: Kodansha, 1979. ISBN 4-7700-2539-4.
  • Davis, Donald A. Lightning strike: The Secret Mission to Kill Admiral Yamamoto and Avenge Pearl Harbor. New York: St. Martin's Press, 2005. ISBN 0-312-30906-6.
  • Dull, Paul S. A Battle History of the Imperial Japanese Navy, 1941–1945. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press, 1978. ISBN 0-87021-097-1.
  • Glines, Carroll V. Attack on Yamamoto (1st edition). New York: Crown, 1990. ISBN 0-517-57728-3.
  • Hoyt, Edwin P. Yamamoto: The Man Who Planned Pearl Harbor. New York: McGraw-Hill, 1990. ISBN 1-58574-428-X.
  • Lundstrom, John B. The First Team: Pacific Naval Air Combat from Pearl Harbor to Midway. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press, 1984. ISBN 0-87021-189-7.
  • Miller, Edward S. War Plan Orange: The U.S. Strategy to Defeat Japan, 1897–1945. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press, 1991. ISBN 0-87021-759-3.
  • Peattie, Mark R. Sunburst: The Rise of Japanese Naval Air Power, 1909–1941. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press, 2002. ISBN 1-55750-432-6.
  • Prados, John. Combined Fleet Decoded: The Secret History of American Intelligence and the Japanese Navy in World War II. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press, 2001. ISBN 1-55750-431-8.
  • Ugaki, Matome; Chihaya, Masataka (trans.). Fading Victory: The Diary of Admiral Matome Ugaki, 1941-45. Pittsburgh: University of Pittsburgh Press, 1991. ISBN 0-8229-5462-1.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]