Operasjon Bagration

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Operasjon Bagration
Konflikt: Andre verdenskrig
Operasjon Bagration
Østfronten 1943–1944. Lilla viser Operasjon Bagration og den etterfølgende Lvov-Sandomierz-offensiven i Polen.
Dato 22. juni19. august 1944
Sted Hviterussland i daværende Sovjet
Resultat
Sovjetisk seier
Parter
Tyskland Tyskland Sovjetunionen Sovjetunionen
Kommandanter
Ernst Busch
Walter Model
Ferdinand Schörner
Georgij Zjukov
Aleksandr Vasiljevskij
Konstantin Rokossovskij
Styrker
800 000 soldater 1 700 000 soldater
Tap
260 000 drept, 250 000 skadet, 116 000 tatt til fange 60 000 drept, 110 000 skadet
Østfronten
BarbarossaFinlandMurmanskLeningradSmolensk 1Kharkov 1MoskvaKrim og SevastopolRzjevKharkov 2Blau og KaukasusStalingradVelikiye LukiKharkov 3KurskSmolensk 2DneprKiev 2KorsunKamenets-PodolskBagrationLvov-SandomierzLublin-BestWarszawaRomaniaUngarnWisła-OderBerlinPraha

Operasjon Bagration (russisk Операция Багратион Operatsija Bagration), den sovjetiske offensiven i Hviterussland sommeren 1944, var en av de mest omfattende operasjoner under andre verdenskrig – og i hele krigshistorien. Tyskerne ble påført et knusende nederlag; særlig mannskapstapene var uopprettelige. Men også seierherrene led store tap. Under offensiven ble tyskerne raskt drevet ut av Hviterussland, og sovjeterne tok også Polen øst for Wisla og San, og mesteparten av Litauen. Offensiven fikk navn etter den georgiske fyrst Pjotr Ivanovitsj Bagration som var russisk general under den russisk-tyrkiske krig (1787–1792), finskekrigen 1808-1809 og Napoleonskrigene hvor han falt under slaget ved Borodino.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Allerede høsten 1943 hadde sovjeterne rykket over den hviterussiske grensen og tatt Gomel, men deretter hadde tyskerne klart å stanse dem. Vinteren var mild, noe som skapte vanskeligheter for sovjeternes fremrykning. De hadde likevel hatt betydelig fremgang, særlig på sørfløyen. Fra Ukraina hadde de tidlig på året rykket inn i Polen, og de krysset også grensen til Romania før offensiven kulminerte i mai. 9. juni gikk de også til angrep i Finland.

Tyskerne var alvorlig svekket[rediger | rediger kilde]

I juni 1944 var tyskerne alvorlig svekket – selv om rustningsindustrien produserte flere kanoner, stridsvogner og fly enn noensinne. Tyskerne måtte også bruke store styrker for å forsvare den nye fronten i vest. Svekkelsen påvirket i høy grad deres forsvarsevne på østfronten. Særlig var Luftwaffe det sovjetiske flyvåpnet underlegent. Stadig mer av flystyrkene var bundet til forsvaret av hjemlandet mot fiendtlige bombefly. Men Luftwaffe var mer underlegent enn antall fly kunne tyde på. Dette skyldtes dels mangel på erfarne flyvere pga. de store mannskapstapene på alle fronter, dels en voksende mangel på flybensin etter at vestmaktene i mai for alvor hadde begynt å bombe oljeraffineriene og fabrikkene for syntetisk olje.

Forberedelser[rediger | rediger kilde]

Sovjeternes angrepsplan[rediger | rediger kilde]

Sovjeterne hadde helt siden april planlagt offensiven svært grundig. Planen var å først slå bresjer i forsvarslinjen ved hjelp av meget sterk artilleri- og flystøtte. Deretter skulle hurtige avdelinger strømme gjennom bresjene og omringe tyske forsvarsstillinger, som så skulle likvideres av store mengder infanteri mens de hurtige avdelingene skulle rykke videre uten stans, avskjære tropper på tilbaketog og hindre en planmessig retrett. Planen var tydelig inspirert av tyskernes lynkrig.

Angrepsstyrkene omfattet fire av sovjeternes tolv fronter (armégrupper). Disse ble tilført store forsterkninger. Flere broer ble bygget over elvene Drut og Dnjepr. De siste dagene før offensiven hadde mineryddere fjernet 34 000 tyske miner i sektoren for hovedangrepet, og åpnet 193 passasjer for stridsvogner og infanteri.

Til forberedelsene hørte også tallrike sabotasjeaksjoner fra partisaner, som bl.a. ødela jernbaneknutepunkter og andre kommunikasjoner bak den tyske fronten.

Russisk maskirovka[rediger | rediger kilde]

Sovjeterne gjorde mesterlig bruk av alle slags triks, skinnmanøvrer, kamuflasje osv. (russisk: maskirovka) for å skjule oppsamlingen av de enorme styrkene, og i stedet skape et inntrykk av at de forberedte en offensiv mot Romania i sør. I de korte sommernettene ble mørklagte tog med stridsvogner og annet materiell kjørt nordover, i likhet med mørklagte lastebiler – mens de samme togene returnerte i fullt dagslys, lastet med falske stridsvogner. Bare en håndfull høyere offiserer ble informert om den virkelige hensikten med disse transportene. Tyskernes Armégruppe Senter hadde likevel, bl.a. ved rekognosering fra luften, spionasje, infiltrasjon og rekognoseringsangrep, identifisert en del av forsterkningene. De kjente til 140 av sovjeternes 168 divisjoner, men bare 1800 av 5200 stridsvogner og selvgående kanoner. Tyskernes overkommando ignorerte denne informasjonen. Dette bidrog til maskirovkaens suksess, som igjen hadde avgjørende betydning for resultatene av offensiven.[1]

Tyskernes forberedelser[rediger | rediger kilde]

Selv om tyskerne trodde sovjeterne ville angripe lengre sørpå, var de på ingen måte uforberedt. Istedenfor et mobilt forsvar forsøkte de å dekke Hviterussland med en sterk forsvarslinje de kalte Vaterlandlinjen. Den bestod av en rekke befestninger og pinnsvinstillinger og utnyttet de terrengmessige fordeler, særlig elvene, en forsvarer hadde. Særlig viktige støttepunkter var byer som Vitsebsk, Babrujsk, Mahiljoŭ og Orsja. Videre satte Tyskland inn erfarne styrker i forsvaret av dette området. Slik regnet tyskerne feilaktig med at Den røde armé ikke ville kunne slå seg igjennom, og at Stavka i stedet ville konsentrere seg om å rykke fram lenger sør, mot Balkan. Derfor hadde tyskerne flyttet en stor del av panserstyrkene og flyene til andre frontavsnitt.

Forløpet[rediger | rediger kilde]

Offensiven startet 22. juni 1944, på treårsdagen for det tyske overfallet på Sovjetunionen. Den røde armé angrep med voldsom kraft. Den sovjetiske offensiven virket også sammen med den nye fronten som var opprettet i vest ved invasjonen i Normandie to uker tidligere. Slik forhindret den sovjetiske offensiven at tyskerne overførte styrker mot vest.

Natt til 23. juni brøt sovjeterne gjennom tyskernes forsvarslinje. Deretter rykket de hurtig vestover. Felttoget er sammenlignet med en film fra de samme strøkene tre år før – kjørt baklengs. I løpet av en uke tok sovjeterne Vitsebsk, Babrujsk og de andre nøkkelstillingene i Vaterlandlinjen, og de hadde krysset Berezina. Ved Vitsebsk hadde tyskerne 10 000 falne og 20 000 fanger; ved Babrujsk henholdsvis 18 000 og 16 000. Enda større tap hadde tyskerne i Minsk, hvor Den røde hær rykket inn 3. juli og knuste all motstand i løpet av den 4. 15. juli tok sovjeterne Hrodna og nærmet seg grensen mot Øst-Preussen.

Tyskernes motstand var hard. Også sovjeterne ble påført store tap, og troppene ble etter hvert utmattet; en del av styrkene måtte trekkes tilbake for hvile og reorganisering. Samtidig ble forsyningslinjene lange, desto mer fordi jernbanene var ødelagt og broene sprengt der sovjeterne rykket frem. I tillegg hadde det polske jernbanenettet mindre sporvidde enn det russiske. Samtidig trakk tyskerne tropper fra andre frontavsnitt (bl.a. Italia) for å stanse offensiven. I annen del av juli ble fremrykningen betydelig langsommere, men sovjeterne klarte å nå frem til Wisla i Polen og erobre mesteparten av Litauen før offensiven kulminerte i begynnelsen av august. Tyskerne var dermed drevet ut fra Sovjetunionen. I tilknytning til Bagration hadde sovjeterne nå gått til angrep sør for Pripjattmyrene (Lvov-Sandomierz-offensiven) og i Baltikum.

Bagrations strategiske betydning[rediger | rediger kilde]

Offensiven påførte tyskerne et knusende nederlag. De mistet store områder og mye materiell, men særlig mannskapstapene var uopprettelige. De er usikre, men mesteparten av mannskapene i Armégruppe Senter ble drept, tatt til fange eller såret. Også sovjeterne led store tap, men hadde langt større ressurser å ta av. I tillegg kunne de samle opp sårede under fremrykningen, mens tyskerne måtte etterlate mengder av sårede på slagmarken.

Siden tyskerne måtte trekke tropper og materiell fra andre frontavsnitt eller fronter for å stanse offensiven, ble disse svekket. Dette er en av årsakene til bl.a. sovjeternes hurtige fremgang på Balkan senere på året.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ J.Graham 2010: The Mask of the Bear: Sovjet Deception in Operation Bagration; http://automaticballpoint.com/2010/05/04/the-mask-of-the-bear-soviet-deception-in-operation-bagration/