Appeasement

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Storbritannias statsminister Neville Chamberlain blir vennlig mottatt av Adolf Hitler ved møtet den 24. september, 1938, hvor Hitler forlangte at Tyskland fikk overta grenseområder i Tsjekkoslovakia

Appeasement-politikk eller ettergivenhet, (fra fransk apaiser, lat. pax, «tilfredsstille») betegner en politisk strategi og måte å møte konflikter på, der en gir etter for en aggressiv makt for å unngå krig eller en mer alvorlig konflikt.

Ettergivenheten der en aksepterer en angripende parts krav i stedet for å gå til væpnet motstand eller treffe andre tiltak som kan føre til at konflikten forverres, kan være basert på en pragmatisk vurdering av styrkeforhold. Det kan også være et håp om at konflikten kan mildnes ved at en gir litt etter for mindre viktige krav og søker dialog snarere enn konfrontasjon. Endelig kan ettergivenheten være basert på moralske forestillinger om at angrepet er å forstå som en gjengjeldelse for en urett som den aggressive part tidligere har lidd.

Appeasement under forløpet til andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter den annen verdenskrig har ettergivenhet fått en negativ klang, både i politikk og i allmennhet, som et uttrykk for svakhet, feighet eller selvbedrag.

Den negative klangen skyldes den ettergivenhet som de europeiske maktene viste overfor Hitlers tiltakende krenkelser av Versaillesfreden, fram mot den annen verdenskrig. Særlig tydelig ble ettergivenhetspolitikken da europeiske politikere under ledelse av Storbritannias statsminister Neville Chamberlain i 1938 ga etter for Tyskland og inngikk en avtale om Tysklands annektering av Sudetenland, og senere den øvrige tsjekkiske delen av det daværende Tsjekkoslovakia. Motivet var å avverge en europeisk storkrig. Men mange ledende politikere og intellektuelle mente at Tyskland hadde vært utsatt for altfor strenge krav etter den første verdenskrig. Chamberlain var med støtte fra en gruppe britiske politikere, den såkalte Cliveden-klikken, av den oppfatning.

Kort tid etter at Hitler kom til makten, brøt han stadig flere av de begrensninger som Tyskland var pålagt ifølge Versaillestraktaten (opprustning, innmarsj i det demilitariserte Rhinlandet). Storbritannia viste en viss forståelse for denne politikk, og undervurderte Hitlers aggressivitet. Landet var dessuten i en tung økonomisk krise, og var ikke beredt til å gå til krig.

Storbritannia var beredt til å gi Tyskland et visst rom til å utfolde seg i Øst- og Sørøst-Europa så lenge det lot seg gjøre innenfor et internasjonalt avtaleverk. Men samtidig øket Storbritannia sine opprustningsbevilgninger. Den tysk-britiske flåteavtale fra 1935 kan sees i dette perspektivet.

Münchenavtalen[rediger | rediger kilde]

Da Tyskland marsjerte inn i Østerrike, kom det ingen protester fra britisk side. Man betraktet «Anschluss» som et internt anliggende mellom disse to tyske stater. Det var først da Hitler utløste sudetkrisen ved å true med å okkupere de tyskspråklige områder av Tsjekkoslovakia, og britene fikk grunn til å frykte et krigsutbrudd, at Storbritannia engasjerte seg. Men på en internasjonal konferanse i München i slutten av september 1938 gav vestmaktene Storbritannia og Frankrike tyskerne fripass med Münchenavtalen, noe som førte til at Tyskland kunne annektere Sudetenland. I London var man av den oppfatning at det var rimelig etter prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett at sudettyskere og østerrikere som ønsket det kunne tilslutte seg Det tyske rike. Dette var i pakt med Versaillestraktatens reguleringer som hadde tillatt polakker og tsjekkere innen Tysklands gamle grenser til å stemme sine områder over til sine respektive nasjonalstater.

Chamberlain kom tilbake fra München med den overbevisning at han hadde sikret «fred for vår tid» («Peace in our time!»). I ettertid er det lett å se at ettergivenheten bare tjente til å utsette krigsutbruddet med noen måneder.

Annekteringen av de gjenværende delene av Bøhmen og Mähren i mars 1939 åpnet de vestalliertes øyne for at man ikke kunne inngå bindende avtaler med Hitler. Men det var først etter angrepet på Polen at Storbritannia og Frankrike tok konsekvensen av dette, og erklærte Tyskland krig den 3. september 1939.

På den annen side hadde Münchenavtalen gitt de vestallierte tid til å forsere sin gjenopprustning. For Frankrikes del viste det seg ikke å strekke til, men Storbritannia var i stand til å avverge en tysk landstigning sommeren og høsten 1940.