Machtergreifung

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Berlin, 30. januar 1933, kl 12:40: Etter å ha blitt utnevnt til rikskansler forlot Adolf Hitler Rikskanselliet i bil
Fakkeltog ned Wilhelmstrasse i Berlin til ære for Hitler om kvelden 30. januar
Hitler mottar hyldest fra et vindu i Rikskanselliet i Wilhelmstrasse om kvelden 30. januar

Machtergreifung («maktovertakelsen») er en betegnelse for den politiske prosess i Tyskland i årene fram til 1933-34 som endte med nasjonalsosialistenes fulle politiske kontroll over Tyskland. Aktørene på den nasjonalsosialistiske siden var Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP) og deres forbundsfeller i Deutschnationale Volkspartei (DNVP) og Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten, og maktovertakelsen førte til et nasjonalsosialistisk diktatur i Tyskland.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Rikskansler Gustav Stresemann døde i 1929 og året etter måtte samarbeidsregjeringen mellom de liberale og sosialdemokratene gå av. Heinrich Brüning ble ny rikskansler.

Tyskland var på dette tidspunktet kommet i en økonomisk krise på grunn av problemene i verdensøkonomien. Dette gjorde at mange ble arbeidsledige, og oppslutningen om ytterpartiene økte. Ved riksdagsvalget i 1930 fikk NSDAP 18,3 % av stemmene, og med 107 riksdagsmandater ble nasjonalsosialistene det nest største partiet.

Valget i 1930 førte til at ingen lenger hadde noe flertall i riksdagen. Brüning prøvde å få igjennom nødvendige økonomiske reformer, men tiltakene var upopulære og møtte stor motstand i riksdagen. Manglende støtte i riksdagen gjorde at regjeringen ble helt handlingslammet, noe som førte landet mot stupet.

I april 1932 var det valg på rikspresident. Hitler bestemte seg for å stille, men ble slått av den aldrende Paul von Hindenburg.

Like etter presidentvalget avsatte Hindenburg Brüning, til tross for at Brüning hadde støttet Hindenburg under presidentvalgkampen. Hindenburg utpekte Franz von Papen til ny rikskansler.

På grunn av manglende parlamentarisk flertall bestemte Papen seg for å oppløse riksdagen og skrive ut nyvalg. I valget i 1932 fikk NSDAP 37,2 % av stemmene og ble med det det klart største partiet, i stor grad ved hjelp av manipulasjon og terrorisering av politiske motstandere. Også de sovjetvennlige kommunistene, KPD, gjorde et godt valg og fikk 100 mandater i riksdagen.

På bakgrunn av det sterke valget krevde NSDAPs leder Adolf Hitler politisk innflytelse og at Hindenburg skulle utpeke ham til rikskansler. Dette nektet Hindenburg den 6. august. Siden det fortsatt ikke var noe klart flertall i riksdagen, ble det utskrevet nok et valg, med håp om at noen endelig skulle få flertall.

Hitler utnevnes til rikskansler[rediger | rediger kilde]

Valget fant sted den 6. november 1932, og NSDAP gikk tilbake med 4 prosentpoeng. NSDAP var likevel størst med 33,1 % av stemmene. Papen gikk av og ble etterfulgt av Kurt von Schleicher den 3. desember. Schleicher greide heller ikke å samle et styringsdyktig flertall i riksdagen. NSDAP hadde imidlertid fått et skudd for baugen, økonomien i landet hadde bedret seg, og partiet mistet protestvelgere. Flere i partiet mente at partiet burde sikre seg makt før storhetstiden tok slutt. I desember 1932 og januar 1933 prøvde Papens etterfølger Kurt von Schleicher og nasjonalistpolitikeren Alfred Hugenberg å overtale Hindenburg til å la Hitler og NSDAP delta i en regjeringskoalisjon med hans parti i mindretall, men med Hitler som rikskansler. De ble enige om at Hitler skulle bli rikskansler, med Papen som visekansler. Det var også forutsatt at regjeringen ikke skulle ha et nasjonalsosialistisk flertall.

Hindenburg var motstander av nasjonalsosialistene og var til å begynne med skeptisk til denne løsningen, men Papen greide å overbevise Hindenburg til å ta Hitler med i regjeringen for på den måten å passivisere ham ved å ansvarliggjøre ham. Det ville gjøre Hitler lettere å kontrollere, argumenterte Papen. Hindenburg gikk etterhvert med på dette, og 30. januar 1933 ble Adolf Hitler utnevnt til Tysklands rikskansler.

Hitlers første regjering[rediger | rediger kilde]

Post Navn Parti
Rikskansler Adolf Hitler NSDAP
Visekansler Franz von Papen Partiløs
Minister uten portefølje Hermann Göring NSDAP
Innenriksminister Wilhelm Frick NSDAP
Arbeidsmarkedsminister Franz Seldte Stahlhelm
Næringsminister Alfred Hugenberg DNVP
Arbeids- og næringsutvikling Günther Gereke DNVP
Forsvarsminister Werner von Blomberg Partiløs
Handelsminister Paul von Eltz-Rübenach Partiløs
Finansminister Lutz Schwerin von Krosigk Partiløs

Riksdagsbrannen[rediger | rediger kilde]

Brannmenn prøver å stoppe brannen i Riksdagsbygningen 28. februar 1933

Utdypende artikkel: Riksdagsbrannen

Natt til den 27. februar 1933 brant Riksdagsbygningen i Berlin, og politiet fant en nederlandsk kommunist, Marinus van der Lubbe, liggende halvnaken bak den brennende bygningen. Hitler og Göring kom raskt til stedet, og ble vist van der Lubbe. Göring erklærte straks at kommunistene sto bak brannen, og satte i gang en kampanje mot kommunistpartiet KPD. KPD ble fra 1. mars forbudt i Tyskland, og ledende kommunister ble arrestert.

I mars ble tre bulgarske kommunister arrestert, den mest kjente av disse var Georgi Dimitrov. Bulgarerne og van der Lubbe ble stilt for retten i Leipzig senere i 1933. Van der Lubbe ble funnet skyldig og ble henrettet den 10. januar 1934. Til alles overraskelse ble bulgarerne frifunnet, etter at Dimitrov hadde sparket advokaten sin og forsvart seg selv. Dimitrov sannsynliggjorde at det var nasjonalsosialistene selv som sto bak brannen, noe som ble svært pinlig for dem da rettssaken ble overført på riksdekkende radio. Hitler ble rasende på grunn av frifinnelsene, og erklærte at heretter skulle ikke forræderitiltaler lenger prøves i det vanlige rettssystemet, men heller i de såkalte Volksgerichtshöfe, Folkedomstolene. Disse rettene kunne nasjonalsosialistene kontrollere selv, og folkedomstolene ble senere beryktede for det høye antall idømte dødsdommer.

Hitler brukte brannen som argument overfor rikspresident Paul von Hindenburg til å få Hindenburg til å erklære unntakstilstand. Hitler fikk Hindenburg med på dette allerede dagen etter brannen, og Hindenburg utstedte et dekret (Riksdagsbrannforordningen) som opphevet mange av frihetene nedfelt i grunnloven. Ytringsfriheten, organisasjonsfriheten og den frie presse forsvant. Nasjonalsosialistene erklærte så at Komintern sto bak brannen. Forutsetningene for at Tyskland kunne forvandles fra et demokrati til en politistat nærmest over natten var på plass. Etter valget 5. mars 1933 kom den såkalte Fullmaktsloven, som gav rikskansleren diktatoriske fullmakter.

Dette valget var det siste Riksdagsvalget i Weimar-republikken. De konservative partiene stilte fellesliste med NSDAP i en stor koalisjon. Hitlers regjering hadde flere konservative ministre, bl.a. pressemagnaten Hugenberg, som var en av dem som hadde bearbeidet folkemeningen til fordel for Hitler fra august 1929.

De konservative stilte fellesliste med NSDAP og fikk tilsammen 52 % av stemmene. Kommunistene og SPD fikk ca. 30 %.

Etter dette ble det holdt en rekke andre valg, bl.a. provinsiallanddagsvalg i Preussens 12 provinser den 12. mars 1933. Resultatene var stadig vekk ca. 30 % for SPD og KPD, men nå øket høyrefløyen til over 60 %, varierende fra provins til provins. Disse valgene foregikk under press og demonstrasjoner, men det var ikke forbundet med direkte fare å stemme på SPD eller KPD. Stemmene ble korrekt tellet opp, men de valgte representanter fikk ikke ta sete. Ofte tas ikke disse valgene med i historiske oversikter, fordi resultatene i for stor grad peker i retning av Hitlers massive folkelige støtte.

Det aller siste valg med demokratisk tilsnitt var valgene blant arbeiderne til bedriftsrådene våren 1934. Der fikk NSDAP bare 25 % av stemmene i de første valgene og resten ble raskt avlyst.[1]

Hitlers konsolidering av makten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: De lange knivers natt

Da Hindenburg døde 2. august 1934, ble Hitlers maktovertakelse fullbyrdet da han overtok den formelle posisjonen som rikspresident. I en tale i Marburg, kjent som Marburgtalen, tydeliggjorde Papen den konservative kritikken mot nasjonalsosialistene, særlig når det gjaldt forholdet til religion og rasepolitikken, og kritiserte voldshandlingene og innskrenkningene i borgerlige friheter. Talen gjorde Hitler rasende, og nasjonalsosialistene undertrykket omtale av den. Papen hevdet å snakke på vegne av president Hindenburg og søkte avskjed fra regjeringen i protest.

Innen NSDAP hadde det siden 1930 utkrystallisert seg en venstrefløy med tyngdepunkt i SA og under ledelse av Ernst Röhm og Gregor Strasser. Etter at Hitler ble rikskansler og nasjonalsosialistene kom i maktposisjon, begynte denne venstrefløyen å markere seg og forlangte at arbeidernes stilling skulle styrkes og at partiet ikke måtte bremse opp fremdriften. Röhm hisset også på seg moderate offiserer i de regulære væpnede styrker, ettersom han til stadighet uttalte at SA en dag ville bli en del av hæren. Offiserene var på ingen måte interessert i å få den udisiplinerte gruppen inn i sine rekker. Hitler kom dermed i klemme, ettersom han var avhengig av pengestøtte fra konservative industriledere som mislikte SAs venstreorienterte retorikk og han trengte støtte hos militærledelsen.

Hitler foretok utrenskninger sammen med Rudolf Hess, Göring, SS-leder Heinrich Himmler og hans nestkommanderende Reinhard Heydrich, samt propagandaminister Joseph Goebbels, med støtte fra SS og knuste denne interne opposisjonen, og politiske motstandere i andre partier og organisasjoner i «de lange knivers natt» natten til 30. juni 1934, hvor en rekke motstandere av regimet ble drept. Også Papen ble arrestert og hans kontor ransaket, men han ble løslatt fordi nasjonalsosialistene mente han kunne være nyttig som diplomatisk trumfkort. Derimot ble hans sekretær Herbert von Bose og hans taleskriver Edgar Julius Jung, som hadde vært viktige i utformingen av Marburgtalen, myrdet av nasjonalsosialistene. Papen ble gitt avskjed som visekansler 1. juli 1934 og spilte siden ikke noen politisk rolle.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ For en fullstendig oversikt over alle tyske valg fra 1919 til 1933 til Riksdag og Landdager, se her.