Wisła-Oder-offensiven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wisła-Oder-offensiven
Konflikt: Andre verdenskrig
Wisła-Oder-offensiven
Område erobret under offensiven er markert med rosa
Dato 12. januar2. februar 1945
Sted Polen, Østpreussen og Pommern
Resultat
Sovjetisk seier
Parter
Det tredje riket Tyskland Sovjetunionen Sovjet
Kommandanter
Det tredje riket Ferdinand Schörner
Det tredje riket Josef Harpe
Sovjetunionen Georgij Zjukov
Sovjetunionen Ivan Konev
Styrker
450 000 2 203 000

Wisła-Oder-offensiven var en offensiv som Den røde armé gjennomførte som en del av kampene på østfronten under andre verdenskrig. Offensiven ble gjennomført i perioden 12. januar2. februar 1945, samtidig med en offensiv mot Østpreussen lenger nord. De sovjetiske styrkene rykket raskt fram til Oder og noe senere Oders bielv Neisse (jf. Oder-Neisse-linjen). Dermed sikret de seg oppmarsjområdet for den endelige offensiven mot Berlin, som startet natt til 16. april.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter at kampene under Operasjon Bagration stilnet av i august 1944, lå frontlinjen rolig, og begge parter hadde behov for å omgruppere. Militært var dette særlig tilfelle på tysk side, etter at Armégruppe Sentrum var slått i Hviterussland. På sovjetisk side stod en overfor enorme oppgaver med å forsyne de store erobrede områdene som enten var ødelagt av kamphandlingene eller brent ned under den tyske tilbaketrekningen. På bare seks uker var fronten blitt flyttet 700 km vestover. Den sovjetiske fremrykkingen stoppet utenfor Warszawa mens Warszawaoppstanden raste. Men i sør fortsatte den sovjetiske fremrykningen med tysk tilbaketrekking fra Romania, senere det resterende Balkan, og enda senere mye av Ungarn.

I perioden fram mot årsskiftet sikret også de sovjetiske styrkene ytterligere styrkeoppbygging, mens Tyskland brukte mye av sine siste reserver på den mislykkede Ardenneroffensiven, i tillegg til at de samlet store styrker til en motoffensiv i Ungarn. Alt dette førte til at den sovjetiske styrkeoverlegenheten ble enda større. Dette var kjent for Reinhard Gehlen, den tyske etterretningsansvarlige for dette området, og han overleverte disse informasjonene til Heinz Guderian som presenterte dette for Adolf Hitler for å overtale ham til å evakuere de tyske styrkene fra Armégruppe Nord som sto isolerte i Kurland (se kartet), men Hitler nektet dette og omdøpte i stedet styrkene den 25. januar 1945 til Armégruppe Kurland.

Gjennomføring[rediger | rediger kilde]

Østfronten
BarbarossaFinlandMurmanskLeningradSmolensk 1Kharkov 1MoskvaKrim og SevastopolRzjevKharkov 2Blau og KaukasusStalingradVelikiye LukiKharkov 3KurskSmolensk 2DneprKiev 2KorsunKamenets-PodolskBagrationLvov-SandomierzLublin-BestWarszawaRomaniaUngarnWisła-OderBerlinPraha

Offensiven gikk over en 1 200 km bred front som strakte seg fra Østersjøen og til Karpatene, men med hovedtrykket mot de tyske kjerneområdene i nord. Her ble hovedstyrken satt inn og 2 millioner mann angrep over et 300 km bredt område. De tyske linjene ble intenst bombet av sovjetisk artilleri før infanteriet med støtte fra stridsvogner angrep. Warszawa falt allerede 17. januar, og byen var da praktisk talt jevnet med jorden. 18.januar evakuerte tyskerne konsentrasjonsleiren Auschwitz og 27. januar kom de sovjetiske styrkene fram til leiren og fant etterlatte fanger og bevisene for holocaust.

I løpet av få uker hadde Den røde armé nådd fram til Oder (som i dag utgjør deler av grensen mellom Tyskland og Polen) og befant seg bare 70 km fra Berlin. Den 31. januar 1945 klarte Den røde armé å krysse elven Oder ved byen Kienitz og fikk et brohode på vestbredden av Oder. Dette brohodet dannet 16. april 1945 grunnlag for det avgjørende angrepet i slaget om Berlin.

Den svært raske fremrykkingen førte til forsyningsproblemer og manglende luftstøtte, samtidig som de sovjetiske styrkene ble sårbare for tyske motangrep fra Pommern, Schlesien og Østpreussen. Det faktum at de sovjetiske styrkene selv så sent i krigen måtte stanse fremrykkingen viste den frykten de fortsatt hadde for den tyske evnen til motangrep.

Det sovjetrussiske minnesmerke i byen Kienitz som minnes overgangen over Oder 31. januar 1945, foretatt av 2. Gardepanserarmé og 5. Sjokkarmé.

Selv om de sovjetiske styrkene sto geografisk nært den tyske hovedstaden, visste de at kampene om denne ville kreve svært store ofre, både menneskelig og materielt. De trengte derfor å stanse fremrykkingen for å sørge for nødvendig styrkeoppbygging, men det ble etter krigen diskutert om det ville ha kunne avsluttet krigen tidligere om de hadde fortsatt fremrykkingen med en gang.

Posisjonene ved Oder lå fremskutt til, blant annet var store landområder i Pommern langs Østersjøkysten fortsatt på tyske hender («Østersjøbalkongen»). I tillegg til å konsolidere stillingene ved Oder og bygge de videre opp, konsentrerte de sovjetiske styrkene seg om angrep på «Østersjøbalkongen» og de resterende tyske lommene i Østpreussen, herunder Königsberg som falt etter harde kamper i begynnelsen av april. Dette var like før den siste offensiven mot Berlin, alle de tyske lommene tatt og de tyske styrkene var drevet tilbake til Stettin. I sør ble Ungarn erobret i mars og i midten av april var største delen av Østerrike på sovjetiske hender.

Overgrep mot sivile[rediger | rediger kilde]

Da Røde Armé rykket inn i de tyske områdene, først i Østpreussen, siden gjennom Pommern og Vestpreussen, ble lokalbefolkningen utsatt for betydelige overgrep, plyndring, drap og voldtekter. Blant årsakene til dette, nevner Antony Beevor både hevnmotiv for de overgrep tyskerne utførte under felttoget i Sovjetunionen. Men også det sovjetiske propagandamaskineriet, som Ilja Ehrenburg oppmuntret til slik oppførsel mot tyske militære og dette kan ha oppmuntret soldatene til tilsvarende behandling av den tyske sivilbefolkningen. De sovjetiske overgrepene fikk en bred publisering i Tyskland og millioner av etniske tyskere flyktet vestover i et forsøk på å nå amerikanske og britiske linjer.

Litteratur[rediger | rediger kilde]