New Ireland (øy)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
New Ireland markert med rødt

Koordinater: 4°04′S 152°45′Ø

New Ireland er en øy i Bismarckarkipelet, tilhørende Papua Ny-Guinea. New Ireland-provinsen er en øyprovins lokalisert i det nordøstlige hjørnet av nasjonalstaten Papua Ny-Guinea, og New Ireland er den største øyen i provinsen. Totalt landområde for provinsen er rundt 9600 km². Provinsen har en befolkning på rundt 118 000 ifølge offisiell befolkningsstatistikk fra 2000. Provinshovedstaden heter Kavieng, og befinner seg helt nord på øyen New Ireland. New Ireland er også kjent som Niu Ailantok pisin, som er et ny-melanesisk pidginspråk.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Topografisk kart over New Ireland.

I tillegg til hovedøyen New Ireland, består provinsen av en rekke mindre øyer og øygrupper, som Saint Matthias gruppen (Mussau og Emirau), New Hanover (også kalt Lavongai), Dyaul, Tabar gruppen (Simberi, Tatau og Tabar), Lihir gruppen, Tanga gruppen og Feni gruppen (Ambitle og Babase).

Øyen New Ireland er rundt 350 km lang og på det smaleste er øyen rundt 11 km bred. Øyen er av vulkansk opprinnelse. I innlandet, spesielt på det sentrale og sørlige New Ireland, kan fjelltoppene komme opp i rundt 1000 meter.

Mellom øyene i provinsen er båt- og flytransport de vanligste kommunikasjonsmidlene. Mellom Kavieng og Namatanai er hovedferdselsåren det som kalles East Coast Road eller Boluminski Highway. Veien ble først døpt til Kaiser Wilhelmstrasse, men i 1921 ble det offisielle navnet endret til East Coast Road. Da Papua Ny-Guinea fikk sin uavhengighet i 1975, ble navnet igjen offisielt endret til Boluminski Highway etter Franz Boluminski, den tyske distriktsoffiseren som startet byggingen av veien mellom 1910 og første verdenskrig.

Per i dag er veien kjørbar fra Kavieng til noen kilometer syd for Namatanai, hvor veinettet er dårligere utbygget. Flomelver, tropiske regnskyll og manglende vedlikehold gjør veistrekningen fra Namatanai og sydover vanskelig å forsere til tider. Veien langs østkysten har også avstikkere til vestsiden av øya, men veinettet på vestkysten av New Ireland er mindre utbygd enn på østkysten. Fra østkysten kan man kjøre over fjellet til vestkysten fra Fangalawa, en veiforbindelse som ble ferdigstilt sent på 1970-tallet. Lengre syd på østkysten, ved Dalom, er en relativt ny veiforbindelse også opprettet mellom Dalom og et innlandsplatå som heter Lelet. Lengre syd ved Karu kan man krysse over til vestkysten, der veien deler seg og følger kysten nord- og sydover. Ved Namatanai leder en vei over til vestkysten, der man kan chartre båt til Duke of York øyene og naboprovinsen East New Britain.

Vegetasjonen i New Ireland Province er variert. Langs kysten preger mange steder store oljepalme- og kokosnøttplantasjer landskapet, mens innlandet generelt er preget av fjell og daler med tykk regnskog. Innimellom, og spesielt i og rundt bosettinger, er vegetasjonen preget av svedjebruk. Enkelte steder, slik som rundt Kavieng og enkelte steder i sør, preges landskapet også av gressmarker.

Klimatisk kan året deles i to faser, som kontrolleres av vindretningen. Fra november til slutten av mars dominerer den nordvestige monsunen, en tid som kalles «tiden for regn», mens resten av året dominerer det som kalles «tiden for sol» og som domineres av sørøstlig vind. Det faller mye regn i perioder, også i den såkalte «tiden for sol» (mellom 100 og 140 mm), og luftfuktigheten er høy året rundt med rundt 80 % i snitt rundt klokken 09.00 om morgenen og rundt 75 % i snitt rundt klokken 03.00 om natten[1]

Nærheten til ekvator og havet rundt øyene gir en behagelig temperatur de fleste steder, der den årlige gjennomsnittstemperaturen i lavlandet ved havnivå ligger på litt over 27 ºC. Forskjellen mellom det årlige gjennomsnittet og gjennomsnittstemperaturen i den kaldeste og varmeste måneden er tilnærmet ubetydelig.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Arkeologiske utgravninger viser at New Ireland har vært bebodd av mennesker i nærmere 40 000 år. Nyere arkeologiske funn av keramikk som kalles Lapita i provinsen tyder også på at en ny befolkning entret provinsen for rundt 3000 år siden. Det gjenstår fortsatt mye arkeologisk arbeid for å avdekke bosetting og folkevandringer i dette området, men en hypotese er at lapitakeramikk kom med en migrasjonsbølge som antas å ha startet rundt Taiwan og som har beveget seg syd og østover gjennom Filippinene, Indonesia, gjennom Papua Ny-Guinea og utover i øygruppene øst og nordøst for fastlandet.[3]

I historisk tid er hollandske oppdagere de første europeere som først gjorde seg kjent i farvannene rundt New Ireland i 1616. De seilt langs østkysten av øyen og antok at New Ireland var en landmasse som hang sammen med det som i dag er naboprovinsen East New Britain i vest. Det britiske oppdageren Philip Carteret konstaterte i 1767 at New Ireland var en egen landmasse separert fra New Britain, og gav det som i dag er kjent som New Ireland navnet Nova Hibernia.

En spektakulær, men tragisk begivenhet i New Irelands historie fant sted sent på 1870- og tidlig 1880-tallet da en svindler ved navn Marquis de Rays forsøkte å etablere en fransk koloni kalt La Nouvelle France i provinsen. De fire båtene Chandernagore, Génil, India og Nouvelle Bretagne fraktet henholdsvis 82, 32, 340, 150 svindlede kolonisatorer pluss mannskap. Kolonisatorene gikk i land sør på New Ireland, og møtte umiddelbart store problemer i form av sykdommer, mangel på mat og medisiner, fiendtlige innbyggere, samt problemer med å etablere jordbruk i et tropisk klima. Mellom 100 og 150 av kolonisatorene døde på New Ireland.[4]

Misjonsaktiviteten i provinsen startet i 1877, anført av metodisten George Brown[5], og etter påtrykk fra blant annet tyske handelskompanier som opererte i området, koloniserte Tyskland området i 1886 og gav området navnet Neu-Mecklenburg. Området ble dermed administrativt en del av det området som ble kalt German New Guinea, og som omfattet også den nordlige delen av det som i dag heter Papua Ny-Guinea. Deler av den tyske koloniale arven ser vi igjen i en rekke stedsnavn samt i en del tyske ord som har funnet veien til Tok Pisin språket.

I de tidlige stadier av første verdenskrig tok australske styrker kontrollen over de tidligere tyske områdene, og i 1921 ble New Ireland del av et mandatområde administrert av Australia. I 1941 ble New Ireland okkupert av japanske invasjonsstyrker og forble på japanske hender til slutten av andre verdenskrig i 1945. Etter andre verdenskrig startet en administrativ enhet kalt A.N.G.A.U. (Australian New Guinea Administrative Unit) gjenoppbyggingen av landsbyer, jordbruksarealer, kokosnøttplantasjer og veier. Dette arbeidet ble videreført fra midten av 1946 av den sivile administrasjonen. Etter krigen fortsatte den australske koloniadministrasjonen sitt styre frem til Papua Ny-Guinea fikk sin uavhengighet september 1975.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Innbyggerne på New Ireland, som ved folketellingen i 2000 utgjorde rundt 118 000, bor i hovedsak i små landsbyer lang kysten. I tillegg til provinshovedstaden Kavieng, finnes det to andre småbyer i New Ireland Province. Det er Namatanai, som er et kommersielt, kommunikasjonsmessig og administrativt senter i sør, samt Londolovit på Lihirøyene. Alle tre byer har flyplass, fungerende bank- og postvesen, mottak av kopra (tørket kokosmasse), politi, sykehus, butikker og markeder.

Det finnes rundt 21 språk registrert i provinsen (Mussau-Emira, Tungag, Tenis, Tigak, Tiang, Kara, Nalik, Kuot, Notsi, Lavatbura-Lamusong, Mandara, Lihir, Madak, Barok, Patpatar, Sursurunga, Tangga, Konomala, Siar-Lak, Kandas, Label) samt en del dialekter og underdialekter. Med unntak av Kuot, som er et ikke-austronenisk språk, tilhører alle språkene på New Ireland den austronesiske språkfamilien.

Det sosiale og politiske livet preges av at alle mennesker er medlemmer av klaner og slektslinjer. På New Ireland er klanmedlemskap bestemt ved fødsel, og man arver automatisk medlemskap i en klan gjennom morssiden (også kalt matrilineær avstamning). Gjennom klanmedlemskap gis man også rettigheter i jord, samt tilhørighet til bestemte mannshus.[6]

Med noen få unntak bor de fleste innbyggerne langs kysten i landsbyer, som ofte består av forskjellige husklynger. Denne bosettingsformen er et resultat av tysk og senere australsk kolonipolitikk, der mennesker ble tvunget til å flytte ned til kysten for blant annet å delta i veiarbeid, arbeide på plantasjer, samt å bli tilgjengelig for registrering og kolonial kontroll. Arkeologiske funn og muntlige beretninger tyder på at mange av innbyggerne bodde i mindre, slektsbaserte husklynger både langs kysten og i innlandet før kolonitiden. En del innlandsområder brukes mange steder fortsatt til jordbruksformål, jakt og sanking, selv om flesteparten av innbyggerne bor i landsbyer på kysten.

Kultur[rediger | rediger kilde]

New Ireland Province preges av språklig, etnisk og kulturell kompleksitet. Hver gruppe har gjerne sine egne kulturelle tradisjoner, men det foregår også mye kulturlån og kulturell utveksling på tvers av etniske og språklige grenser. Gjennom misjonsvirksomhet, moderne skolevesen, urbanisering og innflytelse fra forskjellige deler av global kultur, er kultur på New Ireland en blanding av gammelt og nytt. Mange New Irelandere har et nært forhold til tradisjonelle skikker og praksiser, slik som komplekse begravelsesritualer, mannshus, bruk av skjellpenger (mis), og i den nordligste halvdelen av New Ireland: de spektakulære malanggan seremoniene.[7]

Malanggan (eller malangan) er de største og mest spektakulære seremoniene. Dette er komplekse seremonier som arrangeres til ære for avdøde mennesker mange år etter at de er begravd. Nære slektninger og alliansepartnere arrangerer slike seremonier, der også intrikate skulpturer i tre eller flettverk fremvises for fremmøtte gjester. Mange av disse skulpturene er i dag å finne på museer verden over, og kalles malanggan eller malagan. Gjennomføringen av malanggan seremonier tar som regel mange dager, og forberedelsene til slike seremonier kan ta flere år. Gjennom slike seremonier minnes man avdøde, samt at en hel rekke med andre begivenheter finner sted. Gammel gjeld gjøres opp, mennesker utveksler gaver i form av griser og skjellpenger, gamle konflikter søkes bilagt, intrikate malanggan skulpturer vises frem til publikum, og tradisjonelle og nyere danser og sanger fremføres.

Lengre sør og på øyene gjennomføres også tilsvarende seremonier, men i litt annen form og med andre navn. I det sentrale New Ireland kalles tilsvarende seremonier for luka og lokpanga, mens de på Lihir kalles karat. I de senere år, spesielt etter uavhengigheten i 1975, har det skjedd et oppsving i fokuset på og verdien av, forfedrenes seremonier og tradisjonell kultur. Tradisjoner omtales ofte som kastam (etter engelsk 'custom') på Tok Pisin, og flere steder blomstrer det opp grupper som spesialiserer seg på tradisjonelle former for sang og dans.[8] Enkelte steder i provinsen, så som i Kavieng, mottar årlige kulturfestivaler økonomisk støtte både fra staten og private aktører.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopedia of Papua and New Guinea. Melbourne, Melbourne University Press, 1972.
  2. ^ Encyclopedia of Papua and New Guinea (1972)
  3. ^ Kirch, P. V. (2000), On the Road of the Winds. An Archaeological History of the Pacific Islands before European Contact. University of California Press
  4. ^ Robson, R. W. (1994), Queen Emma, Robert Brown & Associates (QLD) Pty Ltd, samt Niau, J. H. (1936), The Phantom Paradise: The Story of the Expedition of the Marquis de Rays. Sydney: Angus & Robertson Limited
  5. ^ Threlfall, N. (1975), One Hundred Years in the Islands. The Methodist/ United Church in the New Guinea Islands Region 1875-1975. Rabaul, Papua New Guinea: Toksave na Buk Dipatmen, The United Church
  6. ^ Clay, B. J. (1986), Mandak Realities: Person and Power in Central New Ireland. New Brunswick, New Jersey: Rutgers University Press, samt Richard Eves (1998), The Magical Body: Power, Fame and Meaning in a Melanesian Society. Harwood Academic Press
  7. ^ Küchler, S.: Malanggan: Art, Memory and Sacrifice. Oxford, New York: Berg, 2002
  8. ^ Se for eksempel H. Powdermaker (1933), Life in Lesu: The Study of a Melanesian Society in New Ireland. London: Williams & Norgate, P. Lewis (1969), The Social Context of Art in Northern New Ireland. Fieldiana: Anthropology, 58. Chicago: Field Museum of Natural History, Roy Wagner (1986), Asiwinarong: Ethos, Image, and Social Power among the Usen Barok of New Ireland. Princeton University Press, L. Lincoln, red. (1987), Assemblage of Spirits: Idea and Image in New Ireland. New York: George Braziller in association with The Minneapolis Institute of Arts, R. J. Foster (1995) Social Reproduction and History in Melanesia: Mortuary Ritual, Gift Exchange, and Custom in the Tanga Islands. Cambridge University Press, M. Gunn (1997), Ritual Arts of Oceania: New Ireland in the collections of the Barbier-Mueller Museum. Milan: Skira Editore, og A. H. Bolyanatz (2000), Mortuary Feasting in New Ireland: The Activation of Matriliny Among the Sursurunga. Bergin & Garvey, for beskrivelser av begravelsesseremonier og de sosiale, politiske og kulturelle kontekstene for disse på ulike steder i New Ireland Province.