Curzonlinjen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Polen og Curzonlinjen i 1945, de mørke områdene til høyre (øst) er tidligere polsk, annektert av Sovjetunionen, mens de rosa områdene til venstre (vest) er tidligere tyske områder, annektert av Polen

Curzonlinjen var den grensedragning som den britiske utenriksminister lord George Nathaniel Curzon av Kedleston i 1919 forslo som den nyopprettede republikk Polens østgrense mot Litauen, Russland og Ukraina. Med noen avvik følger den moderne polske østgrense Curzonlinjens A-versjon.

Curzonlinjen fulgte omtrent den grensen som ble etablert mellom Preussen og Russland i 1797, etter den tredje deling av Polen, den deling som utslettet den siste rest av et selvstendig Polen fra europakartet. Denne grensen var den siste grensen som Storbritannia hadde anerkjent.

Curzonlinjen svarte også omtrent den linje som skulle tegnes etter at Tyskland og Sovjetunionen delte Polen seg imellom høsten 1939, etter at de invaderte landet i september. Det mest markante avvik var et stort område rundt byen Bialystok, dessuten var det et tydelig avvik i Galicia, i begge tilfeller i Sovjets favør.

Det er blitt hevdet at Curzonlinjen følger en etnisk skillelinje mellom polakker i vest, og hviterussere og ukrainere i øst. Dette var ikke noe som lå til grunn for Lord Curzons grensedragning; den fulgte historiske og geografiske kriterier. Befolkningen på begge sider av linjen var etnisk blandet, slik den også var i brede soner der Polen og Tyskland møttes. Men generelt kan det sies at desto lenger øst for Curzon, desto lavere polsk befolkningsandel.

Curzonlinjens historie[rediger | rediger kilde]

Ved første verdenskrigs slutt ble de allierte enige om at en uavhengig polsk stat skulle gjenoppstå, og dannes av områder som inntil da hadde inngått i Russland, Østerrike-Ungarn og Tyskland. Versaillestraktaten i 1919 sa at Polens østgrense skulle fastsettes senere. De områdene det her var tale om, hadde i ulike blandingsforhold polsk, litauisk, jødisk, ukrainsk og hviterussisk befolkning. Lord Curzon fremla på de alliertes vegne en linje som løp mellom Grodno, Brest-Litovsk og Lwow, men forslaget lot det være åpent om Lwow skulle tilfalle Polen eller Ukraina. En senere versjon av kartet, som ble kjent som Curzonlinjens B-versjon, trakk linjen slik at Lwow kom på polsk side.

Ettersom borgerkrig raste i Russland etter den russiske revolusjon, fantes det da ikke noen anerkjent russisk regjering de allierte kunne forholde seg til ved fastsettelsen av grensen. Men den revolusjonære russiske regjering hadde allerede tatt offentlig avstand fra de avtalene som i tre omganger tidligere hadde latt nabolandene delt opp og oppsluke Polen. Dermed skulle man mene at Polens østgrense sett med russiske øyne burde løpe der den hadde forløpt før Polens første deling i 1772 – nokså langt øst (f.eks. var Vitebsk en by i Polen, «Witebsk»). Men samtidig ville kommunistene marsjere inn i Polen og helst videre inn i Tyskland for å spre revolusjonen. Under disse omstendigheter ble spørsmålet om Polens østgrense akademisk; det brøt i stedet ut krig mot slutten av 1919.

I desember 1919 erklærte dermed de allierte at den endelige grensefastsettelse måtte utstå, men at den polske regjering hadde rett til å organisere en regulær administrasjon av de områder som lå vest for den linjen de allierte hadde foreslått (dvs. Curzon-linjen).

Under den polsk-sovjetiske krig (1919–1921) fikk bolsjevikene overtaket og rykket frem inn i Polen i mai 1920. Polakkene bad om alliert bistand. Den 11. juli tilbød Lord Curzon sovjeterne våpenhvile langs linjen som var blitt foreslått året før. Men sovjeterne, som trodde de hadde et overtak, avviste forslaget. Kampene fortsatte. I august ble de imidlertid slått ved Warszawa og tvunget til retrett. Ved Rigatraktaten i mars 1921 ble de nødt til å godta en grense som lå langt øst for Curzonlinjen, slik at både Lwow og Wilno (i dag Vilnius) kom på polsk side. I området rundt Wilno, kalt Midt-Litauen, ble det så i 1922 avholdt folkeavstemning, fulgt av inkorporasjon i Polen slik 65 % av stemmene hadde ønsket. Denne polsk-sovjetiske grensen ble så anerkjent av Folkeforbundet i 1923 og bekreftet av flere polsk-sovjetiske avtaler.

Molotov–Ribbentrop-pakten av august 1939 forutsatte en oppdeling av Polen etter en linje som skulle følge elveløpene til elvene San, Visla og Narew. I september, etter Polens militære nederlag, annekterte Sovjetunionene alt land øst for Curzonlinjen og dessuten Bialystok og det østlige Galicia. Områdene ble inkorporert i den hviterussiske og den ukrainske sovjetrepublikken etter såkalte folkeavstemninger, og hundretusener av polakker og et lavere antall jøder ble deportert østover i Sovjetunionen. I juli 1941 ble disse områdene invadert av Tyskland (Operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen. Under den tyske okkupasjonen ble storparten av den jødiske befolkningen drept.

I 1944 gjenerobret fremrykkende sovjetiske tropper det østlige Polen. Sovjetunionen erklærte unilateralt at den tidligere tysk-sovjetiske delelinjen skulle være ny grense mellom Polen og Sovjetunionen. Unntaket var Bialystokområdet, som tilfalt Polen. Den polske eksilregjering i London tok sterkt avstand fra dette, og på Teheran- og Jaltakonferansene mellom Stalin og de vestallierte, bad Roosevelt og Churchill Stalin om å revurdere saken, særlig hva gjaldt Lwow, men Stalin nektet. Denne justerte Curzonlinjen ble dermed Polens østgrense, og ble anerkjent som det av de vestallierte i juli 1945.

Da Sovjetunionen opphørte å eksistere i 1991, gikk Curzonlinjen over til å bli Polens grense mot Litauen, Hviterussland og Ukraina.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]