Menneskerettighetserklæringen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

De forente nasjoners tredje generalforsamling vedtok den 10. desember 1948 Verdenserklæringen om Menneskerettighetene. Erklæringen ble vedtatt med 48 lands ja-stemmer. Ingen land stemte mot. Åtte land avsto fra å stemme.

Sovjetunionens og Polens delegerte protesterte mot det de hevdet var erklæringens utpreget borgerlige ånd: «Det er de eiendomsløse klassers krav på beskyttelse for sine økonomiske vitale krav som er viktige, ikke slike formelle rettigheter som likhet for loven osv.» ^[1]

Menneskerettighetserklæringen er oversatt til omkring 330 språk pr. 2004.

Erklæringen er ikke juridisk bindende. Det er derimot (ved ratifisering) FNs syv internasjonale menneskerettighetsavtaler, som bygger på erklæringen:

• ICERD International Convention on the Elimination of All Forms of Racial Discrimination (21. desember 1965)
• ICCPR International Covenant on Civil and Political Rights (16. desember 1966)
• ICESCR FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter|International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights (16. desember 1966)
• CEDAW Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women (18. desember 1979)
• CAT Convention against Torture and Other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or Punishment (10. desember 1984)
• CRC Convention on the Rights of the Child (20. november 1989)
• ICRMW International Convention on the Protection of the Rights of All Migrant Workers and Members of Their Families (18. desember 1990)

[rediger] Eksterne lenker og henvisninger

1. ^ Johan B.Hjort: «Om menneskerettigheter», Frisprog - mer enn ord (s. 116), Riksmålsforbundet, Oslo 2003, ISBN 82-7050-055-0

Wikikilden: Verdenserklæringen om Menneskerettighetene – originaltekst

• (engelsk) FN-side med Menneskerettighetserklæringen på over 300 språk
• (engelsk) FN-side med de internasjonale MR-avtalene