Den italienske motstandsbevegelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tre unge partisaner hengt i Rimini i 1944

Den italienske motstandsbevegelsen (italiensk: Resistenza italiana eller bare Resistenza) er en samlebetegnelse for ulike partisangrupper som besto av italienere som støttet de allierte under andre verdenskrig.

Motstandsbevegelsen ble opprinnelig opprettet av ulike uavhengige væpnede grupper, som ble dannet spontant av personer med tilknytning til de ulike politiske partiene som hadde blitt forbudt av det fascistiske regimet, eller av tidligere offiserer og soldater av oppløste enheter fra den italienske hæren eller Carabinieri som var lojale mot monarkiet.

Gruppene hadde ulik bakgrunn, og besto både av kommunistiske, sosialistiske og katolske enheter, men også av noen mindre anarkistiske eller upolitiske enheter.

Gruppene ytet en militær motstand mot både de fascistiske makthaverne og senere mot de tyske okkupantene etter av Mussolini var avsatt. I tråd med ønsker fra statsrådene til kong Viktor Emmanuel III og de allierte, ble motstandarbeidet i de siste krigsårene koordinert av den såkalte Comitato di Liberazione Nazionale (CLN) («Den nasjonale frigjøringskomiteen»), stiftet av Partito Comunista Italiano, Partito Socialista Italiano, Partito d'Azione, Democrazia Cristiana og noen andre mindre partier tok gjennom denne kontroll over motstandsbevegelsen.