Kongedømmet Romania

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Regatul României
Kongedømmet Romania
Flag of the United Principalities of Romania (1862 - 1866).svg
 
Flag of the Moldavian Democratic Republic.svg
 
Flag of Bukowina.svg
 
Flag of Transylvania before 1918.svg
1881 – 1947 Flag of Romania (1965-1989).svg
 
Flag of Moldavian SSR.svg
 
Flag of Ukrainian SSR.svg
 
Flag of Bulgaria.svg
Flagg Våpen
Romanias flagg Romanias riksvåpen
Motto
Nihil Sine Deo
(Ingenting uten Gud)
Nasjonalsang
Imnul Regal
(Lenge leve kongen)
Plasseringa til Kongedømmet Romania
Romania etter utvidelsen i 1918
Hovedstad București
Iași 1916-1918
Språk Rumensk
Religion Den ortodokse kirke (ca 85 %)
Den katolske kirke (ca 5%)
Styreform Konstitusjonelt monarki
Konge
 - 1881-1914 Carol I
 - 1914-1927 Ferdinand
 - 1927-1930 Michael (første gang)
 - 1930-1940 Carol II
 - 1940-1947 Michael (andre gang)
Lovgivende forsamling Parlamentul
 - Senat Senatul
 - Depurtkammeret Adunarea Deputaților
Historie
 - Kongedømme etablert 13. mars 1881
 - Territorielle utvidelser 1. desember 1918
 - Monarkiet avskaffet 30. desember 1947
Areal
 - 1915 138 000 km²
 - 1919 295 049 km²
Innbyggere
 - 1915 est. 7 900 000 
     Befolkningstetthet 57,2 /km² 
 - 1919 est. 14 700 000 
     Befolkningstetthet 49,8 /km² 
 - 1939 est. 20 000 000 
     Befolkningstetthet 67,8 /km²
Valuta Rumensk leu
Romania1941.png

Kongedømmet Romania (rumensk: Regatul României) var et konstitusjonelt monarki i Romania som eksisterte i perioden 1881 til monarkiet ble avskaffet i 1947 i forbindelse med at Romania etter press fra Sovjetunionen ble omdannet til en kommunistisk folkerepublikk.

Fra 1859 til 1877 utviklet Romania seg fra å være en personalunion mellom de to vasallfyrstedømmene Moldavia og Valakia under en enkelt fyrste, til et helt selvstendig kongedømme med et Hohenzollern-monarki. Etter første verdenskrig i 1918 ble Transilvania, Øst-Moldova (Bessarabia) og Bukovina slått sammen med kongedømmet Romania. Dette store kongedømmet ble også kalt «Stor-Romania». På begynnelsen av andre verdenskrig i 1940 ble Nord-Transilvania, Bessarabia og det sørlige Dobrudsja avstått til respektivt Ungarn, Sovjetunionen og Bulgaria. Bare Nord-Transilvania ble gikk tilbake til Romania etter krigen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I revolusjonsåret 1848 kom det også til opprør mot den bestående orden i Romania, etter at den rumenske nasjonalfølelsen var blitt vekket av et mislykket opprør ledet av Tudor Vladimirescu 27 år tidligere. Revolusjonen var mislykket, men ideen om uavhengighet ble ikke lagt død. I 1859 valgte både Valakia og Moldavia Alexandru Ioan Cuza til fyrste, og Donaufyrstedømmene ble dermed forent i en personalunion.

Etablering[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den rumenske uavhengighetskrigen

Den tyske prinsen Karl av Hohenzollern-Sigmaringen ble i 1866 utpekt til fyrste i det forente fyrstedømmet Romania. I 1877 erklærte Romania full uavhengighet fra Det osmanske rike, og dette første til Den rumenske uavhengighetskrigen. Den 16. april 1877 signerte Romania og Det russiske keiserdømmet en avtale i București som innebar at russiske tropper kunne passere gjennom de rumenske landområdene, mot at Russland respekterte Romanias integritet. Mobiliseringen startet, og om lag 120 000 soldater ble samlet sammen sør i landet for å forsvare seg mot eventuelle fremrykninger fra osmanske styrker fra sørsiden av Donau. Den 24. april 1877 erklærte Russland krig mot Det osmanske riket, og troppene gikk så inn i Romania.

Det osmanske riket ba om våpenhvile 19. januar 1878, og gjennom Traktaten i Berlin Ble det uavhengige Romania internasjonalt anerkjent. Bessarabia tilfalt imidlertid Russland, og Transilvania var fortsatt en del av Østerrike-Ungarn. I 1881 ble Karl utropt til konge av Romania under navnet Carol I.

Den nye nasjonen[rediger | rediger kilde]

Den nye nasjonen orienterte seg nå mot Vest-Europa, og spesielt mot Frankrike for inspirasjon. Calea Victoria i hovedstaden stod ikke tilbake for Champs Elysées, og București fikk gatebelysning før Wien. Den første elektriske gatebelysningen fikk București i 1882, lenge før mange vesteuropéiske byer.[1] Under første verdenskrig gikk Romania inn på Ententens side i 1916 etter løfter om å få Transilvania, men krigslykken gikk dårlig, og landet ble etterhvert okkupert av Sentralmaktene. Romania ble tvunget til å slutte separatfred i 1918, men Sentralmaktenes sammenbrudd senere på året gjorde at rumenerne kunne gå inn i krigen igjen. Seieren førte til at Transilvania, Bessarabia og Bukovina ble innlemmet i Romania.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Mellomkrigstidens Romania er kjent som România Mare (Stor-Romania), siden alle etniske rumenere nå var samlet i ett rike. Samtidig hadde landet store minoriteter, da 28% av befolkningen besto av tyskere, ungarere, jøder og ukrainere. Frem til 1938 var Romania et liberalt, konstitusjonelt monarki, men landet ble så et diktatur. Kong Carol II ble diktator, men konsekvensene av Molotov–Ribbentrop-pakten gjorde at han måtte abdisere til fordel for sønnen Michael. General Ion Antonescu grep imidlertid makten og innførte et autoritært tyskvennlig styre med støtte fra den ultra-nasjonalistiske og antisemittiske, fascistiske bevegelsen og politiske partiet Jerngarden. Under tysk press ble den nordlige delen av Transilvania, med en stor ungarsk minoritet, avstått til Ungarn i 1940.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig var Romania alliert med Tyskland, men i 1944 gjorde Mikael med støtte fra anti-fascistiske kretser statskupp og førte Romania over på de alliertes side. Den nærmest allierte makten Sovjetunionen rykket frem gjennom Romania i 1944 under slaget om Romania og beholdt okkupasjonsstyrker i landet også etter fredsslutningen. Andre verdenskrig førte til territoriale tap for Romania, som måtte avstå Bukovina og Bessarabia til Sovjetunionen (det senere uavhengige landet Moldova) og det Sør-Dobrudsja til Bulgaria. Men Ungarn måtte i 1944 gi tilbake det nordlige Transilvania til Romania.

Grenseendringer[rediger | rediger kilde]

Animasjon med de endrede grensene i tiden 1859-2010

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tony Judt: Reappraisals (s. 252), Penguin press, New York 2008, ISBN 978-1-59420-136-3