Königsberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det gamle kongeslottet i Königsberg.
Annen betydning: Den tyske krysseren «Königsberg» med navn etter byen.

Königsberg var en havneby ved Østersjøen og hovedstaden i den gamle tyske provinsen Østpreussen, det tidligere hertugdømmet Preussen. Elven Pregel rant gjennom byen som hadde en fortid som hansaby. Königsberg ble sterkt ødelagt ved slutten av annen verdenskrig, og deretter annektert av Sovjetunionen. Den fikk i 1946 navnet Kaliningrad etter Sovjetunionens daværende president Mikhail Kalinin. Byen ble gjenstand for etnisk rensning og nybefolket av russere. Idag er Kaliningrad Oblast en russisk eksklave mellom Polen og Litauen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Kanalen «Hundegatt» tilknyttet elven Pregel

Königsberg ble grunnlagt i 1255 av den tyske ridderorden under dens erobring av Preussen, hvilket markerte begynnelsen på germaniseringen av området, som tidligere hadde vært bebodd av gammelpreussere, en baltisk stamme. Byen var oppkalt etter kong Ottokar II av Böhmen, som kom til området med baltiske eller nordiske korsfarere.

Byen ble medlem av Hansaen i 1340. Etter tapet av Marienburg til Polen, ble Königsberg fra 1457 hovedstad i den religiøse staten under den tyske ridderorden, redusert til hertugdømmet Preussen ved den andre traktaten i Thorn i 1466. Ordenens territorier ble sekularisert i 1525, og Preussen kom i 1618 i personalunion med Brandenburg under kurfyrstene Hohenzollern, som i 1701 utropte hertugdømmet Preussen som kongeriket Preussen. Som en del av kongeriket Preussen, som nå omfattet hele statsdannelsen, var Preussen (eller nå Østpreussen) etter det tysk-romerske rikes fall i 1806 del av den tyske konføderasjon (Det tyske forbund) 181566, og av det tyske keiserrike fra 1871.

Königsberg var kjent som en vakker by og et sete for kongemakt. Midt i sentrum kneiset et karakteristisk kongeslott fra 1255. Fredrik Vilhelm I av Preussen og Wilhelm I ble kronet i slottets kirke. Slottet rommet en kort periode også ravkammeret, et av kunsthistoriens tapte mesterverk. Ravkammeret forsvant mot slutten av andre verdenskrig.

I tillegg til å være garnisonsby for den prøyssiske og senere tyske hær, var Königsberg et senter for kunnskap, og fostret bl.a. astronomer som Johann Müller Regiomontanus (143676), matematikeren Christian Johann Goldbach og filosofen Immanuel Kant. Det legendariske Albertina-universitetet ble etablert i 1544, og fikk særlig ry for sitt matematiske fagmiljø. I 1736 brukte Albertina-matematikeren Leonhard Euler arrangementene av broer og øyer ved Königsberg som utgangspunkt for de syv königsbergske broer, et matematisk problem som ble grunnlaget for topologien.

Königsberg hadde et kunstakademi med en samling av over 400 malerier med rundt 50 arbeider av gamle italienske mestere og sjeldne eksempler på tidlig nederlandsk malerkunst. I byen fantes også astronomen Friedrich Bessels observatorium, en botanisk og en zoologisk hage og to store teatre, Stadt Theatre og Appollo.

Sentrumskart

Som Østpreussens hovedstad var byen en av de rikeste handels- og utskipningshavner ved Østersjøen. Königsbergs næringsliv var sterkt involvert i produksjon og eksport av rav. Dampskip gikk i fast rutetrafikk til byer som Memel og Danzig. Et omfattende jernbanenett knyttet den mot slutten av 1800-tallet til byer som Breslau, Thorn, Tilsit, Berlin og St. Petersburg. Byen fikk elektrisk trikk i 1900 og flyplass i 1922. I 1900 talte befolkningen 188 000, men tallet steg senere betraktelig ved innlemmelse av tilgrensende områder. I 1925 talte innbyggertallet 287 000. Ved utskillelsen av Østpreussen til en tysk enklave etter Første verdenskrig, mistet byen landforbindelsen med resten av Tyskland. Adskillelsen hemmet til en viss grad den økonomiske utviklingen, men folketallet fortsatte likevel å stige. Ved utbruddet av annen verdenskrig bodde det 372 000 i byen.

Den gamle Sackheim-porten i Königsberg

Krigen betydde slutten for Königsberg. I de første krigsårene var byen stort sett forskånet fra ødeleggelser, dens beliggenhet lå lenge utenfor rekkevidden av De alliertes bombefly. I august 1944 la et luftangrep fra Royal Airforce store deler av sentrum i ruiner. Etter at Den røde hær krysset Østpreussens grense i januar 1945, utropte Hitler Königsberg til festningsby. Byen fyltes raskt av store mengder østprøyssere som søkte beskyttelse mot de raskt fremrykkende fiendtlige styrkene. Mange prøvde å komme med ett av togene eller flyktningeskipene som gikk i skytteltrafikk mot sikrere områder lenger vest. Wehrmacht klarte lenge å forsvare en tynn kyststripe langs Frisches Haff som tjente som eneste fluktrute ut mot havnebyen Pillau. Kampen om Königsberg ble spesielt voldsom. Den røde hær beleiret byen i to måneder. Det tyske forsvaret var tallmessig og utstyrsmessig underlegent, men hadde en midlertidig strategisk fordel av garnisonsbyens gamle festningsverker. 42 000 tyske soldater falt i sluttkampene.[1]

Det er anslått at ca. 130 000 sivile og 15 000 utenlandske slavearbeidere var innesperret i byen i mars 1945.[2] Da den ble stormet 9. april var det omtrent 50 000 igjen. Et nærmest konstant sovjetisk bombardement hadde utslettet nesten hele bystrukturen, men tross ødeleggelsene valgte likevel mange av dem som hadde flyktet å vende tilbake da kampene var over. Königsberg ble nå åsted for ytterligere lidelser. De sovjetiske soldatene plyndret vilt og begikk grove krigsforbrytelser. Den gjenværende tyske sivilbefolkningen, som talte ca. 200 000, ble i årene 194549 fratatt all fast eiendom og enten drept, utvist eller deportert til sovjetiske fangeleire. Mange døde også av sult eller begikk selvmord. De siste tyskere ble utvist i 1950.

I 1946 omdøpte Sovjetunionen byen til Kaliningrad etter stalinisten Mikhail Kalinin. Under gjenoppbyggingen gjorde de nye makthaverne intet forsøk på å gjenskape den tidligere arkitekturen.

Kjente personer fra Königsberg[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ H.P. Willmott, Charles Messenger, Robin Cross: Andre verdenskrig, Damm, Oslo 2005, ISBN 82-04-10175-9, s. 266
  2. ^ Niclas Sennerteg: Stalins hevn, Schibsted, Oslo 2006, ISBN 82-516-2303-0, s. 392

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]