Ion Antonescu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ion Antonescu under andre verdenskrig, med blant annet Jernkorsets ridderkors

Ion Victor Antonescu (født 15. juni 1882 i Pitești i Argeș fylke i Romania, henrettet 1. juni 1946 utenfor Jilava, Ilfov fylke)[1] var Romanias statsminister og conducător under andre verdenskrig, fra 4. september 1940 til 23. august 1944.[1]

Ion Antonescu var også den første rumeneren til å bli dekorert med Jernkorsets ridderkors.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Antonescu ble født i byen Piteşti, nordvest for hovedstaden București, og han var fra en rumensk-ortodoks øvre middelklassefamilie med en del militær familietradisjon.[3] Han var særlig nær sin mor, Liţa Baranga, som også overlevde ham.[4] Faren, en offiser i den rumenske hæren, ville at Ion skulle følge i hans fotspor og sendte ham til en infanteri- og kavaleriskole i Craiova.[3] Her skal Ion Antonescu ha vært klassekamerat med Wilhelm Filderman, den senere aktivisten i det jødiske, rumenske samfuunnet, og hvis kontakt med den senere Conducător Antonescu skal ha bidratt til å redde mange av hans medtroende.[5] Etter å ha blitt uteksaminsert i 1904, sluttet Antonescu til den rumenske hæren som sekondløyntnant. Han tilbrakte de følgende to årenen med videreopplæring innen kavaleriet i Târgovişte.[3] Antonescu skal ha vært ærgjerrig og utålmodig med hensyn til opprykk, og dette ga seg utslag i en tøffhet.[6] Senere skulle kombinasjonen av hans tøffe og nådeløse stil, og hans røde hår, gi ham kallenavnet Câinele Roşu («Den røde hunden»).[6] Antonescu utviklet også et rykte for å sette spørsmålstegn ved sine overordnede og klaget til nivåene over dersom han mente de tok feil.[6]

Under det rumenske bondeopprøret i 1907 hadde han kommandoen over en kavalerienhet i Galați.[3][6] Det ersker ulike oppfatnninger om hva hans rolle var, om han var spesielt aktiv eller tilsvarende det som var vanlige for offiserene.[6][7] I tillegg til å begrense bøndenes protester, var hans enhet også aktiv i å undertrykke sosialistiske aktiviteter ved havnen i Galați.[7] Hans håndtering av situasjonen fikk anerkjennelse fra kong Carol I, som sendte kronprinsen, den senere kong Ferdinand I til å rose Antonescu direkte foran hele garnisonen.[3]

Året etter ble han forfremmet til løytnant, og gikk i årene 1911 til 1913 på videreutdannelse og ble kaptein ved uteksamineringen.[3]

Antonescu deltok i andre balkankrig i 1913 mot Bulgaria, og utmerket seg her slik at han ble tildelt Mikael den tapres orden, Romanias høyeste tapperhetsmedalje da han tjenestegjorde som stabsoffiser i første kavaleridivisjon i Dobrudsja.[3]

I august 1916 gikk Romania inn i første verdenskrigEntentemaktenes side. Antonescu ble da stabssjef for general Constantin Prezan.[3] De rumenske styrkene krysset Karpatene og rykket inn i områder som da var en del av Østerrike-Ungarn. Etterhvert gikk imidlertid krigen dårligere og tyske og bulgarske styrker rykket inn i Valakia. Antonescu ble bedt om å utarbeide en forsvarsplan for București.[3] De rumenske myndighetene evakuerte inn i Moldovia, og Antonescu, som nyutnevnt major[1] ble operasjonssjef for forsvaret av Moldovia. Han bidro til det taktiske opplegget som sikret seier i slaget om Mărășești (juli-august 1917), da rumenerne under general Alexandru Averescu lyktes i å stanse den tyske framrykkingen under generalfeltmarskalk August von Mackensen.[8] Antonescu bodde deretter i Prezans omgivelser resten av krigen.[9]

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

General Antonescu (t.v.) og Capitanul i Jerngarden, Corneliu Zelea Codreanu, ved et skiarrangement i 1935

Etter krigen holdt han seg i den offentlige oppmerksomhet, og argumenterte sterkt for at Romania skulle få overført Transilvania under Fredskonferansen i Paris i 1919. I 1920 ble han oberst[10] og nominert til å ble militærattache i Paris, men dette møtte motstand fra franskmennene da han i rapporten fra den franske militære observatøren ble omtalt som «ekstremt forfengelig», «sjåvinistisk» og «xenofobisk», men ble også vurdert til å ha «stor militær verdi»[9] Da en ny attache skulle oppnevnes i 1922, ble igjen ble Antonescu igjen foreslått, og denne gangen var det vanskeligere for Frankrike å stoppe dette.[11] På denne tiden tjenestegjorde han i den transilvanske byen Sibiu, hvor hans vanskelige og egenrådige oppførsel vakte stor irritasjon blant hans overordnede.[12]

Som oberstløytnant og militærattache i Paris fra 1922 og London og Brussel fra 1923.[12] I 1926 vendte han hjem og gikk en kommando i Giurgiu før han året etter ble sjef for militærakademiet.[10] I 1931 ble han brigadegeneral[10] og fra 1. desember 1933 var han general og sjef for generalstaben.[1] En konflikt med kong Carol II førte til at han måtte gå av i 1934, men han pleiet en nær kontrakt med den ytterste høyresiden i Romania, både Jerngarden, Corneliu Zelea Codreanu og Octavian Goga.[1] Da Goga be statsminister i 1937, ble Antonescu forsvarsminister, en post han gjentatte ganger hadde forlangt å få.[13]

Da kong Carol II etablerte sitt diktatur i 1938, innledet han en hard forfølgelse av Jerngarden,[1] som var blant Antonescus støttespilere. Antonescu gikk da av i protest og han ble internert fram til 1940.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Ion Antonescu fane som Conducător

Da Romania som følge av Craiova-traktaten av 7. september 1940 måtte avstå det sørlige Dobrudsja til Bulgaria og halve Transilvania til Ungarn etter avtalen i Wien 30. august 1940, presset Tyskland den rumenske kongen til å godta Antonescu som statsminister, og han ble utnevnt 5. september 1940.[10] Han fikk omfattende fullmakter og truet deretter kongen til å abdisere[1] og han forlot landet.[10] Den nye kongen, Mikael skulle ikke ha noen reell makt, og Antonescu ble Conducător («lederen»)[1] og dannet regjeringen blant annet sammen med Jerngarden.[10] Han gjennomførte også store utrenskninger i den politiske og militære ledelsen.[10]

I oktober 1940 tillot Antonescu at tyske soldater opererte på rumensk jord og undertegnet 23. november tremaktspakten som eksisterte mellom Tyskland, Italia og Japan.[1] To dager senere sluttet Romania seg også til den tyskledede Antikominternpakten.[14] Bortsett fra disse forpliktelsene, hadde ikke noe traktatmessig eller formell tilknytning til Tyskland, og alliansen mellom de to landene fungerte som en uformell allianse.[15][16] I 1946 hevdet Antonescu at denne tyskvennlige linjen var en fortsettelse av den tidligere rumenske politikken og at han fulgte den videre for å unngå at landet skulle bli et tysk protektorat.[17]

Jerngarden gjennomførte et opprør i dagene 21. til 23. januar 1941 rettet mot Antonescu da de var uenige i politikken mot jødene og det var spenninger i forhold til regjeringen. Opprøret utviklet seg til pogrom er legionen mot den jødiske befolkningen. Antonescu utnyttet stasjonen og med tysk støtte ble Antonescus tidligere forbundsfeller i Jerngarden fjernet fra regjeringen, da de var for ytterliggående for de andre tysk-vennlige kretsene og Antonescu lot hæren knuse Jerngarden.[1][10] Under opprøret ble flere hundre medlemmer av Jerngarden drept eller skadet,[18][19] og 9 000 medlemmer ble internert.[20] Etter dette gikk Jerngarden i oppløsning, hvor ledelsen enten ble fengslet eller flyktet til Tyskland. Disse ble internert i spesialavdelinger i konsentrasjonsleirene Buchenwald og Dachau.[21] Samtidig offentliggjorde Antonescu at han hadde innledet samarbeid med de såkalte Codrenistene, den fløyen av Jerngarden som hadde vært motstander av lederen Horia Sima, og leder av denne fløyen var Codreanus far Ion Zelea Codreanu.[22] Antonescu prøvde igjen å utvide sitt politiske grunnlag for regjeringen, men hans motstand mot et parlamentarisk system gjorde at han ble avvist.[23]

Romania og områder under rumensk kontroll 1941-1944
Kart over det rumensk-kontrollerte Transnistria-guvernementet

Under den tyske invasjonen av Sovjetunionen, igangsatt 22. juni 1941 deltok rumenske styrker på tysk side. Beslutningen om å invadere Sovjetunionen tok Antonescu på egenhånd, uten å ha konsultert noen, men hadde politisk støtte for dette, bortsett fra det lille rumenske kommunistpartiet.[10] De deltakende rumenske styrkene dannet Hærgruppe General Antonescu under den effektive ledelsen av den tyske generalen Eugen Ritter von Schobert.[24] Romanias deltakelse på østfronten skjedde uten noen formell krigserklæring og ble igangsatt som følge av Antonescus orde til sodatene om om krysse Prut-elven, som var den tidligere grensen mellom Romania og Sovjetunionen før 1940.[25] Angrepet ble noen dager etterfulgt av omfattende pogromer i Iaşi med Antonescus samtykke, og flere tusen jøder ble drept.[26][27]

Både Bessarabia og Nord-Bukovina ble gjenerobret[1] og deretter ble Hærgruppe General Antonescu oppløst 17. juli 1941.[10] For å ha gjenerobret de tidligere områdene som var tapt til Sovjetunionene, ble han utnevnt til marskalk, tildelt andre og første klasse av Mikael den tapres orden[28] og Jernkorsets ridderkors 6. august 1941 av Adolf Htler personlig.[2] Antonescu var på dette tidspunktet på høyden av sin makt, men videreføringen av krigen utover grensene fra 1940 ble ikke like godt tatt imot i befolkningen og i det politiske liv.[10] To sentrale politikere, Iuliu Maniu og Constantin Brătianu erklærte at «det rumenske folk vil aldri slutte seg til å videreføre kampene utenfor våre nasjonale grenser».[29]

Utdypende artikkel: Odessamassakren

Tyske og rumenske styrker rykket inn i Odessa 16. oktober etter at de sovjetiske styrkene hadde evakuert fra byen. En uke senere eksploderte en tidsinnstilt bombe som sovjeterne hadde satt opp før de evakuerte, og denne bomben sprengte det rumenske hovedkvarteret og drepte 67 personer,[26][30] herunder den rumenske øverstkommanderende, ytterligere 16 andre rumenske offiserer og fire tyske offiserer. Antonescu la ansvaret for bomben ble lagt på jødene og kommunistene, i tillegg la han skylden for de rumenske tapene under kampene om byen på de antatt jødiske kommissærene i Den røde arme,[31] og dagen etter ble 5 000 jøder innsamlet og enten skutt i grupper på 30-40 eller hengt. Samme ettermiddag ble 25 000 jøder samlet inn og plassert i fire store lagerbygninger og skutt med maskingeværer som var plassert i huller i veggene. For å forsikre seg om at ingen overlevde, ble det klokken 17.00 satt fyr på bygningene. Andre jøder ble samlet i haveområdet, oversprøytet med bensin og satt fyr på. Anslagene for antatt drepte varierer fra 15 000,[32] 25 000,[33] 40 000[34] og til og med opp til 50 000.[35][36]

Områder i Ukraina mellom Dnestr i vest og Søndre Bug i øst mot Reichskommissariat Ukraina, og sør mot Svartehavet ble lagt under rumensk kontroll og kalt Transnistria-guvernementet, med Odessa som administrasjonssted. Dette eksisterte i perioden 19. august 1941 til 29. januar 1944.

Antonescus regime spilte en betydelig rolle i Holocaust[37] og fulgte i en mindre omfatning den nazistiske fremgangsmåten med undertrykkelse, forfølgelse og massakre av jøder og sigøynere, hovedsakelig i de østlige områdene som Romania tok tilbake eller okkuperte fra Sovjetunionen (Transnistria) og i Moldavia.[38] I henhold til en internasjonal kommisjonsrapport som ble frigjort av den rumenske regjeringen i 2004 var Antonescus fascistiske regjering ansvarlig for mord i ulike former, innbefattet deportasjon til konsentrasjonsleirer og henrettelser av den rumenske hæren, politiet og tyske Einsatzgruppen, på mellom 280 000 til 380 000 jøder i Romania og i krigssonene i Bessarabia, Bukovina og Transnistria.[39]

Men de rumenske troppene fortsatte felttoget østover langt utover de opprinnelige rumenske området. Antonescu argumenterte med at fienden måtte slås helt. Med også de rumenske sttrekene led store tap, særlig som følge av slaget ved Stalingrad. Da krigen etter hverrt gikk dårligere før Tyskland, og måtte trekke seg tilbake, ble det viktig både for Antonescu og den demokratiske opposisjonen å forhindre sovjetisk okkupasjon av Romania.[40] Da slaget om Romania ble innledet i august 1944, gjennomførte kong Mikael et kupp i samarbeid med opposisjonspartiene og noen høyere offiserer den 23. august 1944 ved at Antonescu ble innkalt til et møte på det kongeige slottet, hvor han ble presentert ønske om å undertegne en våpenhvileavtale med de allierte og skifte side i krigen.[10][41] Da Antonescu nektet, ble han arrestert av vaktstyrken.[1] Constantin Sănătescu tok over ledelse av en ny samlingsregjering.[35][42]

Det ble undertegnet et våpenhvile-avtale 12. september 1944, på sovjetiske vilkår[43] som i praksis var en kapitulasjon over for Sovjetunionen.[44] Våpenhvilen sørget for at Romania skiftet side i krigen, og erklærte TYskland krig.[45] De nye myndighetene opfordret befolkningen til å ta godt imot de sovjetiske styrkene.[35] Den røde arme kunne da rykke raskere gjennom Romania.[43] Romania satte inn sine styrker i kampen mot sine tidligere allierte kampen om Ungarn og Tsjekkoslovakia.[40] Ved krigens slutt hadde Romania mistet rundt 300 000 mann.[46] Det er anslått at kuppet forkortet krigen med så mye som inntil seks måneder.[47]

Antonescu ble ført holdt i arrest i București-området, og ble deretter overlevert til Sovjetunionen 1. september[10] sammen med en rekke andre som hadde hatt høye posisjoner i hans styre, som hans nestkommanderende deputy Mihai Antonescu, den tidligere guvernøren av Transnistria-guvernementet Gheorghe Alexianu, forsvarsminister Constantin Pantazi, lederen for gendarmeriet Constantin Vasiliu og politisjefen i București Mircea Elefterescu.[35][48] De ble deretter fraktet til Moskva og holdt internert resten av krigen i et gods utenfor byen, hvor de skal ha fått god behandling[10][35][49] og bevoktet av en SMERSJ-avdeling direkte underlagt Josef Stalin.[35]

Rettsoppgjør[rediger | rediger kilde]

Antonescus henrettelse 1. juni 1946

I mai 1946 ble Ion Antonescu stilt for et såkalt folketribunal, en domstol som skulle tilsvare Nürnbergdomstolene i det alliertokkuperte Tyskland.[35][50] Han fikk anklager om krigsforbrytelser, forbrytelser mot freden og høyforræderi.[35][51] Det juridiske rammeverket var hovedsaklig utarbeidet av Pătrăşcanu, som hadde deltatt i kuppet og skulle bli justisminister.[52] Selvom rettsoppgjøret skulle være mest mulig politisk balansert, ble det likevel en helning i retnings av kommunistpartiet og de sovjetiske interessene.[35][53] og det var også her et problem ved at lovene fikk et element av tilbakevirkende kraft (ex post facto-beslutninger).[54] Den første av disse rettsakene var allerede i 1945 mot kommandanter ansvarlige for gjennomføringen av Odessamassakren.[55]

Antonescu ble forsvart av to offentlig forsvarere som han bare hadde fått snakke med en dag før rettsforhandlingene startet.[56] Han ble funnet skyldig i anklagene, som ble appellert to ganger, under henvisning til at den daværende konstitusjon og lovgivning ikke ga det juridiske rammeverket for rettsaken, og heller ikke idømmelse av dødsstraff i fredstid, samt at det, i strid med våpenhvileavtalen, var bare en av de allierte maktene representert og ledet rettsaken.[54] Begge appellene ble avvist etter seks dager.[57] Det ble også appellert om benådning til kong Mikael fra Antonescus advokat og hans mor, hvor det ble anmodet om at saken skulle bli ført ved Nürnbergdomstolene.[58]

Etter press fra den nye sovjetstøttede statsministeren Petru Groza, støttet kongen henrettelse.[59] Sammen med sine medtiltalte Mihai Antonescu, Alexianu og Vasiliu, ble den tidligere Conducător henrettet av en eksekusjonspelotong 1. juni 1946. Henrettelsen er filmet, og den viser at han nektet å ha bind for øynene og han hilste da ordren om ildgivning ble gitt.[60] Henrettelsesstedet, et stykke utenfor byen Jilava og fengselet der, var kjent som Valea Piersicilor («Ferskentredalen»).[35][61] Han siste skriftelige utsagn var et brev til sin hustru, for han anbefalte henne å trekke seg tilbake til et kloster, og hevdet at etterkommerne vil se hans handlinger i et annet lys og beskylte rumenerne for å være «utakknemlige».[62]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Antonescu mottok en rekke utmerkelser gjennom sin militære karriere, den høyest rangerte er Mikael den tapres orden, som ble utdelt til ham av kong Ferdinand I personlig under ungarske–rumenske krig av 1919.[63] Han mottok også en rekke andre dekorasjoner fra andre land. Han ble den første rumeneren som ble tildelt Jernkorsets ridderkors, utdelt av Adolf Hitler personlig.[2]

Utmerkelse Land Dato Sted Note Ref
80px Den militære tapperhetsmedaljen
(første klasse i gull)
Romania Kongedømmet Romania 1913 Sørlige Dobrudsja Romanias daværende høyeste militære utmerkelse, som bare ble gitt til en annen offiser i løpet av andre balkankrig. [64]
Ord.MichaeltheBrave-ribbon.jpg Mikael den tapres orden
(fikk 3.-1. klasse)
Romania Kongedømmet Romania 1919 Tiszaelven, Ungarn Romanias høyeste militære orden. Etter å ha krysset Tiszaelven i Ungarn tok kong Ferdinand Mikael den tapres orden av sin egen uniform og ga den til Antonescu, mens han sa «Antonescu, ingen andre i dette landet vet bedre enn kongen hvor mye vi skylder deg.» [63][28]
FFundBeob.JPG Pilot og observatørmerket i gull med diamanter Tyskland Tyskland Juni 1941 Uttdelt for å ære enestående suksesser, gitt til Antonescu av Reichsmarschall Hermann Göring. [28]
DEU EK 1 Klasse BAR.svg Jernkorset
(2. og 1. klasse)
Tyskland Tyskland 6. august 1941 Berdytsjiv Uttdelt for mot i kamp, samt andre miltære bidrag i kamp. [2]
DEU EK Ritter BAR.svg Jernkorsets ridderkors Tyskland Tyskland 6. august 1941 Berdytsjiv Opprinnelig Tysklands høyeste utmerkelse i anerkjnnelse for sjeldent mot kampsituasjoner eller vellykket militært lederskap under andre verdenskrig. Første rumener som fikk denne utmerkelsen. [2]
FIN Order of the White Rose Grand Cross BAR.png Storkorset av Finlands hvite roses orden med sverd Finland Finland Januar 1942 București En av Finlands høyeste ordener, etablert i 1919 av Carl Gustaf Emil Mannerheim. [65]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l «Ion Antonescu». Store norske leksikon. 13. februar 2009. Besøkt 11. april 2015. 
  2. ^ a b c d e Dennis Deletant: Hitler's Forgotten Ally: Ion Antonescu and His Regime, Romania, 1940–1944, sidene 83, 86, 280 og 305, Palgrave Macmillan, London, 2006, ISBN 1-4039-9341-6
  3. ^ a b c d e f g h i Deletant, side 37
  4. ^ Deletant, ss.70, 257
  5. ^ Monty Noam Penkower: The Jews Were Expendable: Free World Diplomacy and the Holocaust, sidene 152-153, Wayne State University Press, Detroit, 1988, ISBN 0-8143-1952-1
  6. ^ a b c d e Delia Radu: «Serialul 'Ion Antonescu şi asumarea istoriei' (episode 1)», BBC rumensk utgave, 1. august 2008
  7. ^ a b Francisco Veiga: Istoria Gărzii de Fier, 1919–1941: Mistica ultranaţionalismului, side 301, Humanitas, București, 1993, ISBN 973-28-0392-4
  8. ^ Deletant, ss.37–38
  9. ^ a b Deletant, s.38
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m n Marshal Ion Antonescu, WorldWar2.ro, besøkt 12. april 2015
  11. ^ Deletant, ss.38–39
  12. ^ a b Deletant, s.39
  13. ^ Deletant, side 40-41
  14. ^ David Nicholls: Adolf Hitler: A Biographical Companion, side 225, ABC-CLIO, Santa Barbara, 2000. ISBN 0-87436-965-7
  15. ^ Adrian Cioroianu: Pe umerii lui Marx. O introducere în istoria comunismului românesc, side 54, Editura Curtea Veche, București, 2005, ISBN 973-669-175-6
  16. ^ Deletant, ss.62, 92, 275
  17. ^ Deletant, s.51
  18. ^ «The Nizkor Project – The Pre-War Years». Besøkt 16. april 2015. 
  19. ^ Ancel, Jean (2002). History of the Holocaust – Romania (hebraisk). Israel: Yad Vashem. s. 374–75. ISBN 965-308-157-8. 
  20. ^ Final Report - Internation Commission on the Holocaust in Romania, besøkt 16. april 2015
  21. ^ Harvey, s.498; Veiga, ss.301–302; Browning, s.212; Deletant, s.87; Morgan, s.188
  22. ^ Zigu Ornea: Anii treizeci. Extrema dreaptă românească ss.329–331, 346–348, Editura Fundaţiei Culturale Române, București, 1995. ISBN 973-9155-43-X
  23. ^ Deletant, ss.68, 301
  24. ^ Deletant, ss.80, 83; Final Report, s.253
  25. ^ Deletant, s.80
  26. ^ a b Delia Radu: «Serialul 'Ion Antonescu şi asumarea istoriei' (episode 2)», BBC rumensk utgave, 1. august 2008
  27. ^ Final Report, ss.120–126, 200, 204, 208–209, 243–244, 285–286, 315, 321, 323, 327–329; Ancel (2005 a), passim; Deletant, ss.130–140, 316–317; Ioanid, s.233; Traşcă, ss.398–399; Weber, s.167
  28. ^ a b c Axworthy, Mark (1992). The Romanian Army of World War II. Osprey Publishing. s. 24. ISBN 1-85532-169-6. ISBN 9781855321694. 
  29. ^ Charles King: The Moldovans: Romania, Russia, and the Politics of Culture, Hoover Institution Press, Stanford, CA, 2000, ISBN 0-8179-9792-X
  30. ^ Final Report, s.151; Traşcă, s.391
  31. ^ Final Report, s.247; Deletant, ss.116–118; Traşcă, ss.386–389
  32. ^ Deletant, s.127
  33. ^ Final Report - Internation Commission on the Holocaust in Romania, ss. 150, 152, besøkt 16. april 2015
  34. ^ Traşcă, ss.393, 398
  35. ^ a b c d e f g h i j Delia Radu: «Serialul 'Ion Antonescu şi asumarea istoriei' (episode 3)», BBC rumensk utgave, 1. august 2008
  36. ^ Weinberg, s.239
  37. ^ Bachman, Ronald D.: Romania:World War II, 2, Washington D.C.: Library of Congress.Federal Research Division. OCLC DR205.R613 1990.
  38. ^ Hilberg, Raul; Yad Vashem (2004): «Executive Summary: Historical Findings and Recommendations» (PDF). International Commission on the Holocaust in Romania. «Intet land, bortsett fra Tyskland, var involvert i massakrer av jøder i slik omfatning.»
  39. ^ Fugaru, Ilie: Romania clears doubts about Holocaust past, UPI, 11. november 2004
  40. ^ a b Jardar Seim (3. desember 2012). «Romanias historie til 1989». Store norske leksikon. Besøkt 19. april 2015. 
  41. ^ Deletant, ss.241–242; Roper, s.14
  42. ^ Cioroianu, s.55; Deletant, ss.242–243; Roper, s.14
  43. ^ a b 23. «Armistice Negotiations and Soviet Occupation». Country Studies: Romania. US Library of Congress. 
  44. ^ «Hitler Resorts To 'Puppets' In Romania». The Washington Post. 25. august 1944. 
  45. ^ Chant, ss.84–85, 124–125, 303; Gella, s.172; Kelso, s.129
  46. ^ Clodfelter, Michael: Warfare and Armed Conflicts – A Statistical Reference to Casualty and Other Figures, 1500-2000, andre utgave, side 582, ISBN 0-7864-1204-6.
  47. ^ Constantiniu, Florin: O istorie sinceră a poporului român («En ærlig historie om det rumenske folk»), Ed. Univers Enciclopedic, Bucureşti, 1997, ISBN 973-9243-07-X
  48. ^ Deletant, s.244
  49. ^ Deletant, ss.244, 246; Cioroianu, s.296
  50. ^ Final Report, ss.316, 319–320, 331; Deletant, ss.247–248, 261
  51. ^ Final Report, ss.317–331; Cioroianu, ss.295–296; Deletant, ss.245–261, 346–350; Frankowski, ss.218–219
  52. ^ Ioanid, s.235; Final Report, ss.316–317; Frankowski, s.219
  53. ^ Final Report, ss.313–331; Cioroianu, ss.295–296; Deletant, ss.245–261; Frankowski, ss.218–219
  54. ^ a b Deletant, ss.248, 255
  55. ^ Deletant, ss.172, 248–249, 328. Final Report, s.314
  56. ^ Deletant, s.251
  57. ^ Deletant, ss.248, 261
  58. ^ Deletant, ss.255–257, 349–350
  59. ^ Deletant, ss.256–259, 349–350
  60. ^ Deletant, s.259
  61. ^ Cioroianu, s.296; Deletant, s.259
  62. ^ Deletant, s.260
  63. ^ a b Centrul de Istorie și Civilizație Europeană (Academia Română) (1995). Romanian civilization, Volume 4. Romanian Cultural Foundation; Original: Indiana University Press. s. 95. 
  64. ^ Muzeul Literaturii Române (Romania) (1998). Manuscriptum, Volume 29 (Rumensk). Muzeul Literaturii Române; Original: University of Michigan Press. s. 119. 
  65. ^ Miloiu, Silviu (2008). «The Marshals as Key Symbols of the Romanian – Finnish Cooperation during World War II». Annals of University "Valahia" Târgovişte (Valahia University Press), X (Section of Archaeology and History), s. 78. ISSN 1584-1855. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]