Kreta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kreta
Κρήτη
Kreta
Kreta
Geografi
Areal 8 336 km²
Høyeste punkt 2 456 meter
Administrasjon
Hellas
Hellas
Største by Heraklion
Demografi
Befolkning 623 065 (per 2011)
Befolkningstetthet 72,04
Plassering

Kreta (gresk: Κρήτη) er den største greske øy, den femte største i Middelhavet og den mest folkerike av alle greske øyer. Den er en av tretten administrative regioner i Hellas. Kreta har et areal på 8 300 km² og har noe over 620 000 innbyggere. Geologisk er Kreta en fortsettelse av det greske foldesystemet og består hovedsakelig av tertiære kalkstein i retningen øst-vest.

I henhold til antikkens gresk mytologi er Kreta stedet hvor den fremste guden, Zevs, ble født. Det var her at uhyret Minotauros, halv menneske, halv okse, fortærte unge kvinner og menn inntil helten Thesevs drepte den. Byggmesteren Daidalos og hans sønn Ikaros flyktet fra øya på egenproduserte vinger. Oldtidens storslåtte palass i Knossos vitner om en folk og en kultur lenge før de greske og romerske sivilisasjoner i Europa. I det ytre er Kreta gresk som alt annet i Hellas, men er samtidig noe for seg. Øya ble frivillig en del av Hellas i 1913 etter å ha motsatt seg og innbitt bekjempet romere, bysantinere, venetianere, osmanske tyrkere og det nasjonalsosialistiske Tyskland som har lagt øya under seg med tvang.

Kreta utgjør i dag en betydelig del av gresk økonomi og kulturarv samtidig som den beholder sine egne kulturelle trekk i blant annet poesi og musikk. Kreta var en gang sentrum for den minoiske kultur (ca. 2700–1420 f.Kr.), som utgjorde den tidligste dokumenterte sivilisasjon i Europa.[1]

Navn[rediger | rediger kilde]

Typisk landskap på Kreta

Øya ble første gang referert til som Kaptara i tekster fra den syriske byen Mari som er datert til 1700-tallet f.Kr.,[2] gjentatt senere i nedtegnelser fra det nyassyriske rike og i Bibelen som Kaftor. Den var også kjent for oldtidens egyptere som Keftiu, noe som sterkt antyder navnformer tilsvarende til begge som var det egne minoiske navnet på øya.[3]

Det nåværende navnet Kreta opptrer i mykensk gresk som ke-re-si-jo, «kretisk», i Linear B-tekster. I gammelgresk opptrer navnet Kreta (Κρήτη) først i Homers Odysseen.[4] Dets etymologi er ukjent. Et spekulativ forslag utleder det fra det hypotetisk luvisk ord *kursatta (fra kursawar «øya», kursattar «hogging, splintre»).[5]latin ble det Creta hvor første stavelse er en k-lyd.

Det opprinnelige arabiske navnet for Kreta var Iqrīṭiš (arabisk: اقريطش‎, (της) Κρήτης), men etter at det muslimske emiratet Kreta etablerte sin ny hovedstad ved ربض الخندق, Rabḍ al-Ḫandaq (dagens Iraklion), ble både byen og øya kjent som Χάνδαξ (Khandhax) eller Χάνδακας (Khandhakas), noe som førte til latinske og venetiansk Candia fra hvor franske Candie og engelske Candy eller Candia ble avledet. Under osmansk styre ble Kreta på osmantyrkisk kalt for Girit (كريت).

Geografi[rediger | rediger kilde]

NASAs satellittfotografi av Kreta.
Kretas topografi.

Kreta er den største øya i Hellas og den femte største øya i Middelhavet. Den er lokalisert i den sørlige delen av Egeerhavet og skiller Egeerhavet fra Libyahavet.

Kreta har en langstrakt form; den strekker seg 260 km fra øst til vest, er 60 km på sitt bredeste, og smalner til så mye som 12 km (i nærheten av Ierapetra). Kreta dekker et areal på 8 336 km² og har en kystlinje som er 1 046 km. I nord ligger den ved Kretahavet (Κρητικό Πέλαγος) og i sør Libyahavet (Λιβυκό Πέλαγος); i vest det myrtoiske havet (den sørvestlige delen av Egeerhavet), og mot øst til det karpatiske havet. Kreta ligger bortimot 160 km sør for det greske fastlandet.

Kreta er fjellrik, og er karakterisert av en høy fjellkjede som strekker seg fra vest til øst, dannet av tre ulike fjellgrupper:

  • De hvite fjell, eller Lefka Ori, 2 452 meter
  • Idifjellkjeden, eller Psilorítis, 2 456 meter
  • Kedros, 1 777 meter
  • Diktifjellene, 2 148 meter
  • Thripti, 1 489 meter

Disse fjellene dekker Kreta med mange dalstrøk, som blant annet Amaridalen mellom Idifjellene og Kedrosfjellet; fruktbare platåer, slik som Lasithiplatået, Omalos og Nidha; grotter, som Diktaion og Idaion (det mytologiske fødestedet til guden Zevs); og et antall kløfter.

Kreta har en rekke kløfter som blant annet Samariá, Imbros, Kourtaliotiko, Ha, Plataniakløften, «De dødes kløft» (ved Kato Zakros, Sitia) og Richtiskløften og vannfallet ved Exo Mouliana i Sitia.[6][7][8][9]

Elvene på Kreta omfatter elven Ieropotamos, Koiliaris, Anapodiaris, Almiros, og Megas Potamos. Det er kun to innsjøer med ferskvann: Kournasvannet og Agiavannet, som begge er i regionen Khania, den vestligste delen av øya.[10] Voulismeni ved kysten og liggende ved landsbyen Aghios Nikolaos var tidligere en innsjø med ferskvann, men er i dag knyttet til havet.[11]

Øyer ved Kreta[rediger | rediger kilde]

Fjellet Psiloritis sett fra vest.

Et stort antall øyer, småøyer og holmer finnes langs kysten av Kreta. Mange blir besøkt av turister, en del er kun besøkt av arkeologer og biologer. En del av disse småøyene er beskyttet av miljøhensyn. Et utvalg av disse er:

Historie[rediger | rediger kilde]

«Fjærprinsen», veggmaleri fra Knossos, ca. 1550 f.Kr.

Kreta har en lang historie med bosetning tilbake til 6000 f.Kr. Den minoiske kultur oppsto rundt 2000 f.Kr. og var den første sivilisasjon i Europa og den første som bygde palasser. Under den minoiske kultur ble Kreta en utviklet, lese- og skrivekyndig sivilisasjon. Den ble siden styrt av ulike greske enheter, Romerriket, det bysantinske rike, det muslimske emiratet Kreta, republikken Venezia, og det osmanske rike. Etter en kort periode med selvstyre (1897–1913) under en provinsregjering på Kreta, ble øya en del av kongeriket Hellas. Under den andre verdenskrig ble øya okkupert av Tyskland.

Forhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

Kretas historie går tilbake til 6000 f.Kr., forut oldtidens minoiske sivilisasjon med mer enn 4000 år. Den første menneskelige bosetning på Kreta er datert til for 130 000 år siden under den paleolittiske tidsalder, den første steinalderepoke.[12][13][14] De første innbyggerne kom antagelig østfra i Anatolia og krysset Egeerhavet i primitive farkoster.

Jordbruksteinalder med bosetninger datert til akeramisk (uten keramikk) neolittisk tid på 6000-tallet f.Kr. hadde krøtter, sauer, geiter, griser og hunder foruten også domestiserte korn og grønnsaker. Forhistoriske Knossos var området hvor disse betydelige neolittiske (og senere minoiske) stedene blomstret.[15] Andre neolittiske bosetninger var i Kefala, Magasa, og Trapeza. I sen neolittisk tid er det en spredning av bosteder, noe som peker til en befolkningsøkning. I samme epoke ble eselet og kanin innført på øya. Det ble drevet jakt på hjort og kri-kri, sistnevnte en villgeit (som i dag finnes kun på Kreta) som har bevart trekk fra tidlig temming. Hester, dåhjort og pinnsvin er derimot kun bevitnet fra minoisk tid og framover.

Minoisk tid[rediger | rediger kilde]

Fra palasset i Knossos.
Fragment av dansende kvinne, Knossos, 1600–1450 f.Kr.
Store, dekorerte krokker fra Knossos.

På Kreta oppsto Europas første avanserte sivilisasjon, den minoiske sivilisasjon (ca. 2700–1420 f.Kr.). [1] Denne sivilisasjonen benyttet et ikke dechiffrert skriftspråk som er kjent som Linear A, brukt til å skrive på etokretiske (minoiske) språk. Etokretisk er det språk som gikk forut det greske. Linear A, som avløste et tidligere skriftspråk, ble utviklet i sørlige Kreta under andre palassperiode, og ble deretter benyttet over hele øya. Det var preget av rette, lineære streker (derav navnet), og benyttet hovedsakelig for nedtegne regnskap og lagerbeholdninger på leirplater, tidvis også for religiøse objekter, men tilsynelatende ikke for litterære tekster.[16]

Kulturens fremste sted var Knossos som ligger 5 km fra nordkysten, sørøst for dagens Heraklion hvor det bygget en rekke etterfølgende palasser (etter ødeleggelser grunnet jordskjelv) som var hovedsenter for en rekke rituelle aktiviteter som omfattet både menn og kvinner, inkludert å hoppe over okser. Ti eller flere palasser dannet sentre andre steder på Kreta rundt midten av andre millennium f.Kr. som utgjorde et nettverk som dekket det meste av øya. De hadde felles type jordbruk og lignende funksjoner, og selv de andre var mindre komplekser enn Knossos, synes de å ha vært mer eller mindre likestilte. [17] Den minoiske kultur var en avansert palasskultur som konstruerte innlagt vann og kloakk. Det var monumentale bygninger med administrative funksjoner, bygget med flere etasjer, med indre og ytre trapper, massive søyler, lagre og arkiver.

Minoene spredte seg til andre øyer enn Kreta, og er bevitnet på Kea, Kythira, Milos, Rhodos, og fremfor alt på Thera (Santorini). De var dyktige smeder og seilte til Spania etter tinn, og drev handel med oldtidens Egypt hvor de handlet gull og elfenbein, solgte vin, oliven og luksusgjenstander.[18] Tidlig historie er fylt med legender som de om kong Minos (som ga navn til folket og kulturen), Thesevs og Minotauros, formidlet muntlig av poeter.

Det vulkanske utbruddet på Thera i tiden rundt 1627 og 1600 f.Kr. ødela eller bidro til å ødelegge den minoiske kulturen, og den ebbet ut i tiden rundt 1400-tallet f.Kr. En årsak var antagelig at det Kretas krigsflåte ble ødelagt. Viktige steder som Knossos ble ødelagt av brann. Mykenske grekere innvandret det greske fastlandet fra rundt 1420 f.Kr. og overtok palassene, og gjenoppbygget deler av dem, men ble selv beseiret av påfølgende invasjon av doriske grekere fra fastlandet. De eldste eksemplene på skrift på gresk språk, identifisert av Michael Ventris, er arkivet med Linear B fra Knossos, datert til rundt 1425–1375 f.Kr.[19]

Klassisk og romersk tid[rediger | rediger kilde]

I klassisk og hellenistisk tid falt Kreta inn i et mønster med stridende bystater og piratvirksomhet. Gortyn, Kydonia (Khania) og Lyttos utfordret Knossos som fremste senter på øya, og inviterte utenlandske makter som Makedonia og dets rivaler Rhodos og ptolemeiske Egypt til å ta del i øyas innbyrdes stridigheter. Det var en situasjonen som åpnet for romersk innblanding.

Kreta ble involvert i de mithridatiske kriger, og til å begynne med slo øya tilbake et romersk angrep i 71 f.Kr. Etter en voldsom krig i tre år ble Kreta endelig erobret og underlagt Roma i 69 f.Kr. Gortyn ble gjort til øyas hovedstad, og Kreta ble en romersk provins som sammen med Kyrenaika (Libya) som ble kalt for Creta et Cyrenaica. Da keiser Diokletian delte keiserdømmet ble Kreta plassert, sammen med Kyrene under bispedømmet Moesia, og senere av Konstantin den store til bispedømmet Makedonia.

Bysantinsk tid[rediger | rediger kilde]

Bysantinsk forsøk på å gjenerobre Kreta fra araberne, ca. 828.

Kreta ble adskilt fra Kyrenaika ca 297 f.Kr. Øya forble en del av Romerriket, og da riket ble delt på 400-tallet, ble Kreta en del av Østromerriket (det bysantinske riket). Kreta havnet i en rekke ulykker: store jordskjelv i 365 og 415, i 467 ble Kreta angrepet av vandaler, herjet av slavere i 623, arabiske angrep i 654 og gjentatte ganger på 670-tallet, og igjen på 700-tallet. En gang rundt 732 overførte keiser Leo III Kreta fra den katolske pavens jurisdiksjon og til det patriarkalsk styret i Konstantinopel.[20]

Den store katastrofen skjedde på 820-tallet da øya ble erobret av muslimsk hær fra al-Andalus (dagens Spania), ledet av Abu Hafs,[21] og i løpet av de neste få årene slo de tilbake et antall bysantinske forsøk på å frigjøre Kreta, og etablerte det uavhengige muslimske emiratet Kreta. Det bysantinske rike forsøkte en rekke ganger å gjenerobre øya i 842 og 843 under hærføreren Theoktistos med en viss framgang, men ytterligere forsøk i 911 og 949 var mislykket. Først i 960 og 961 under keiser Nikeforos II ble Kreta endelig frigjort, araberne forvist og landet tilbakeført til det bysantinske rike.[22]

I 1204 dro det fjerde korstog ikke til Midtøsten og det hellige land, men angrep og herjet den bysantinske hovedstaden Konstantinopel. Kreta var innledningsvis gitt til den framtredende korsfareren marki Bonifacius I av Montferrat [22] da byttet ble fordelt, men han solgte sin andel til republikken Venezia, som utgjorde flertallet i korstoget, for 5000 gulldukater i 1205. Venezias italienske rival Genova tok straks Kreta i besittelse og det var ikke før i 1212 at Venezia kunne ta over Kreta som sin koloni.

Venetiansk styre[rediger | rediger kilde]

Den venetiansk havnen i Chania.
Kart over de viktigste venetianske festningene på Kreta.

Da de vestlige korsfarerne delte opp det tidligere bysantinske riket ble republikken Venezia samtidig sentrum i et veldig sjørike, Stato da Mar, og fra å være handelsnasjon til en kolonimakt. En hjørnestein i dette riket var Kreta, en viktig for å kontrollere det østlige Middelhavet og handelen med Østen. En strategisk akse i Stato da Mar var tvillinghavnene Modone (dagens Methoni i MesseniaPeloponnes) og Corone (dagens Koroni), kun 32 km unna, foruten Kreta. [23] Disse var nødvendige baser for republikkens infrastruktur og dens kommersielle og militære nettverk. Kreta var dog mer enn en havn, men et helt land med en befolkning som var fem ganger større enn Venezia. «Kreta hadde vært billig å kjøpe. Å eie det ville koste en formue i penger og blod.» [24]

Den militære koloniseringen inndelt Kreta i seks deler, sestieri, som et speilbilde av Venezia selv. Venetianske kolonister til å bosette seg og som fikk eiendommer i bytte for militærtjeneste. Titusener venetianere bosette seg på Kreta på 1200-tallet. Kreterne underkastet seg ikke frivillig. Det var 27 opprør og to århundrer med væpnet motstand, ledet av de kretiske føydale godseiere som var blitt fratatt sine eiendommer. [24] Venetianere, som var i all vesentlighet urbane, holdt seg til kysten og noen få havnebyer, Candia (dagens Heraklion), og Rethymno og Khania lengre vest, mens opprørske kretere holdt til i fjellene. Venetianere behandlet øyas greske befolkning hardt og ufølsomt, skattla dem tungt, utskrev bønder til galeitjeneste, jagde ortodokse prester, og ingen greker kunne ha noen administrativ posisjon, men var var dømt til fattigdom i 450 år med venetiansk styre. De reiste seg gang på gang i opprør; i 1211, 1222, 1228 og 1262 var innledningen, perioden 1272-1333 var en bølge av betydelige opprør. Venezia brente landsbyer, ødela klostre, halshogde opprørere, torturerte mistenkte og forviste kvinner og barn til utlendighet. Men kreterne ga seg aldri, i tiden etter var det stadige nye opprør og massakrer av mennesker, selv om de samme landsbyene som hadde blitt ødelagt av venetianerne, ble siden brent av de muslimske osmanerne, og på nytt av tyskerne under den andre verdenskrig.[25]

Under katolske Venezia ble det hevdet at byen Candia var den best befestede i hele østlige Middelhavet. [26] De tre hovedfestningene var lokalisert i Gramvousa, Spinalonga, og Fortezza ved Rethymno. Andre befestninger omfattet festningen Kazarma ved Sitia. I 1492 bosatte jøder seg på øya som var forvist fra Spania og de brakte med sine kunnskaper som kom kretisk handel til gode.[27] I årene 1574–1577 var Kreta styrt av Giacomo Foscarini som guvernør. Det ble en særlig mørk tidsalder før både jøder og grekere. Under hans styre måtte alle ikke-katolikker betale høye skatter og fikk innskrenkede rettigheter. I 1627 var det likevel 800 jøder i byen Chania, rundt sju prosent av byens befolkning.[28]

Under fire århundrene med venetiansk styre sveipte likevel italiensk renessanse over Kreta, noe som er påviselig fra overfloden av kunstneriske verker fra denne perioden. Kjent som den kretiske skole eller postbysantinsk kunst, er den blant de siste blomstringer av de kunstneriske tradisjoner fra det falne riket. De mest kjente representanter for denne kretiske renessanse var Georgios Hortatzis, forfatteren bak det dramatiske verket Erofili (1600), og maleren Domenicos Theotocopoulos, bedre kjent som El Greco, født på Kreta og opplært i bysantinsk ikonografi før han flyttet til Italia og senere til Spania.[29]

Osmansk styre[rediger | rediger kilde]

Flagget til de greske opprørerne under oppstandelsen i 1866.

Det osmanske rike erobret Kreta i 1669 etter å ha beleiret Candia. Mange greske kretere flyktet til andre regioner tilhørende republikken Venezia etter krigene mellom Venezia og det osmanske rike, som framstående som familien til vitenskapsmannen Simone Stratigo (ca. 1733 – ca. 1824) som emigrerte til Dalmatia (i sørvestre Kroatia) fra Kreta i 1669.[30] Islamsk tilstedeværelse på øya, bortsett fra den tidligere epoken med arabisk okkupasjon, ble sementert med den osmanske erobringen. De fleste kretiske muslimer var lokale grekere som følte seg nødtvungen til å konvertere, men i den lokale politiske konteksten på 1800-tallet ble de betraktet som tyrkere.[31] Mange krypto-kristne konverterte tilbake til kristendommen under den greske selvstendighetskrigen mens andre flyktet fra Kreta til Tyrkia, Rhodos, Syria og andre steder. Ved 1900 var 11 prosent av befolkningen muslimer og de som ble relokalisert i befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia i 1924.

I løpet av påsken 1770 gjorde kreterne opprør mot den osmanske undertrykkelsen på Kreta. Det ble startet av Daskalogiannis, en skipseier fra Sfakia som var blitt lovt støtte fra Orlovs flåte som derimot aldri kom. Uten støtte ble opprøret brutalt slått ned og Daskalogiannis måtte til sist overgi seg til osmanerne. De torturerte ham som straff og henrettet ham.[32] I dag er en flyplass i Chania (Iraklio) oppkalt etter ham.

Kreta ble plassert utenfor den moderne, uavhengige greske stat av London-protokollen av 1830, og ble deretter gitt bort til Egypt av den osmansk sultanen. Det egyptiske styret ble kortvarig og overherredømmet ble gitt tilbake til det osmanske rike av London-konvensjonen av 3. juli 1840.

Heraklion var omgitt av høye murer og bastioner og utvidet østover og sørover i løpet av 1600-tallet. Det mest velstående området i byen var den nordøstlige kvadranten hvor eliten samlet seg. Byen hadde fått et annet navn under osmanerne, «den forlatte byen». [26] Den urbane politikk osmanerne benyttet på byen var en todelt tilnærmelse. [26] Det første var religiøse tilskudd som fikk eliten til å bidra til oppbyggingen og rehabiliteringen av den raserte byen. Den andre metoden var å øke befolkningen og øke inntektene ved å selge eiendommer. Således fikk også minoriteter tillatelse til å anskaffe seg eiendommer, og både kristne og jøder ble fikk lov til å kjøpe og selge eiendommer.

Den kretiske stat[rediger | rediger kilde]

Det historiske flagget til den kretiske stat.
Mynten 5 drakme fra den kretiske stat, 1901.

Som følge av gjentatt opprør av den greske befolkningene på Kreta, i 1889, 1895 og 1897, og til sist besluttet de europeiske stormaktene å gjenopprette orden ved å overta styringen midlertid ved å opprette en komité bestående av fire admiraler.

Den 25. august 1898 massakrerte en tyrkisk mobb hundrevis av grekere, den britiske konsul og 17 britiske soldater. Som et resultat ble de tyrkiske styrker forvist fra Kreta av stormaktene i november 1898, og en selvstendig kretisk stat ble grunnlagt, om enn under kompromisset av det var under selvmotsigelsen osmansk overherredømme, symbolisert av en hvit stjerne i rød kvadrant på flagget. Den nye staten ble beskyttet av en internasjonal militær styrke, og dens høykommisjonær var prins Georg av Hellas, og ble effektivisert den 9. desember 1898.

I september 1906 ble prins Georg erstattet av den tidligere greske statsministeren Alexandros Zaimis og i tillegg erstattet greske offiserer de italienske i politiet, og samtidig begynte tilbaketrekningen av de utenlandske troppene, noe som etterlot Kreta under faktisk gresk kontroll. En konstitusjon ble kunngjort i 1807, men i 1908, ved å dra fordel av indre uro i Tyrkia, erklærte kretiske myndigheter en union med Hellas,[33] men Hellas kunne ikke anerkjenne dette før i oktober 1912 og internasjonalt i 1913 etter balkankrigene. Den totale befolkningen på Kreta i 1911 var 336 151 hvorav 307 812 var oppgitt som kristne, 27 852 som muslimer og 487 jøder.[34]

Den andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Fallskjermangrepet på Kreta i 1941.

Under den andre verdenskrig ble øya kamparena for det berømte slaget om Kreta i mai 1941 hvor tyske fallskjermsoldater gjennomførte en hard og blodig erobring av øya i kamp med allierte styrker fra Hellas, Storbritannia, New Zealand, og Australia i ti dager før Kreta ble erobret. Tapene var enorme på begge sier, og som et resultat forbød Adolf Hitler ytterligere storstilte angrep med fallskjermsoldater resten av krigen. Under okkupasjonen henrettet den tyske okkupasjonsmakten rutinemessig mannlige grekere som samlet i lokale landsbyer som represalier for aktivitetene til den greske motstandsbevegelsen.[35]

Mytologi[rediger | rediger kilde]

Minoiske rhyton i form av en okse; Arkeologiske museum i Heraklion

Kreta har en rik mytologi som hovedsakelig er forbundet med antikkens greske guder, men som også går tilbake til den minoiske sivilisasjon.

Idaion-grotten på fjellet Ida var antatt å være fødestedet til guden Zevs. Øyene Paximadia sør for Kreta ble sagt å være stedet hvor tvillingguddommene Apollon og Artemis ble født. Deres mor, gudinnen Leto ble særlig dyrket i byen Faistos. Gudinnen Athene badet i innsjøen Voulismeni. Den øverste gud Zevs sendte en lynstråle mot en kjempemessig firfisle som truet Kreta. Den ble til stein og siden kjent som øya Dia nord for Kreta. Småøyene Lefkai var resultatet av en musikalsk tevling mellom sirenene og musene. Musene var så forpint over å ha tapt at de plukket fjærene av vingene til sine rivaler. Sirenene ble hvite og falt i sjøen ved Aptera («fjærløse») hvor de opprettet øyene Souda og Leon i bukten som ble kalt for Lefkai.[36] Herakles i en av sine storverker tok den kretiske tyren til Peloponnes. En av de mest berømte fortellingene er kjærlighetsaffæren mellom Zevs og prinsesse Europa, og resultatet av denne foreningene var tre sønner som opprettet den minoiske sivilisasjonen.

I oktober 2005 ble en stor skulptur i stål, bronse og glass avdekket utenfor Europaparlamentet i Strasbourg. Skulpturen var donert til Europaparlamentet av byen Agios Nikolaos på Kreta og avbildet den mytiske prinsesse Europa som red på ryggen av Zevs i form av en okse. Skulpturen i Strasbourg fungerer som et symbol for Kretas plass i Europas historie ettersom prinsesse Europa ga navn sitt til kontinentet Europa, og hennes sønner markerte som legendarisk opprettet den minoiske sivilisasjon, var den første europeiske sivilisasjon.[37]

Klima[rediger | rediger kilde]

Kreta har et to bein i hver sine klimasoner, middelhavsklima og nordafrikansk klima, men havner hovedsakelig inn under førstnevnte. Som sådan er klimaet på Kreta temperert. Atmosfæren kan være ganske fuktig, avhengig av nærheten til havet, mens vintrene er ganske milde. Snø er vanlig i fjellene mellom november og mai, men sjelden i de lavtliggende områdene. Mens fjelltoppene forblir snødekt året rundt, forblir snøfallet ved kysten værende på bakken kun noen få timer eller minutter. En svært unntaksmessig kald periode sveipte imidlertid over øya i februar 2004, og i løpet av denne perioden var hele landet dekket av snø. Middeltemperaturen er rundt 30 grader, med maksimum temperatur på 40 til 45 grader.[38]

Sørkysten, inkludert sletten ved Mesara og Asterousiafjellene, faller innenfor den nordafrikanske klimasonen, og kan derfor få betydelig flere soldager og høye temperaturer gjennom hele året. Der bærer palmer frukter og svalene blir boende året rundt framfor å emigrere til Afrika. Den fruktbare regionen rundt Ierapetra på øyas sørøstlige hjørne er kjent for sin usedvanlig jordbruksproduksjon året rundt med alle typer grønnsaker og frukter som produseres i drivhus gjennom vintrene. [39]

Befolkning og bosetning[rediger | rediger kilde]

Kreta er den mest folkerike av alle øyer i Hellas med en befolkning på mer enn 600 000 mennesker. Bortimot 42 prosent bor i de største byene og landsbyene, mens 45 prosent bor i rurale områder.[40]

Byer[rediger | rediger kilde]

  • Heraklion, også kalt for Iraklio, er den største byen og hovedstaden på Kreta. De fremste byene er:

Administrasjon[rediger | rediger kilde]

Kreta med sine nærmeste småøyer utgjør regionen Kreta (gresk: Περιφέρεια Κρήτης), en av 13 regionene i Hellas som ble etablert ved administrativ reform i 1987.[42] Med Kallikratis-regjeringens plan ble makten og myndighetene til regionene redefinert og utvidet. Regionen base er plassert i Heraklion og er inndelt i fire regionale enheter (kalt for prefekturer før Kallikratis-reformene). Fra vest til øst er disse: Khania, Rethymno, Heraklion, og Lasithi. Disse er igjen inndelt i 24 kommuner.

Regionens guvernør har siden 1. januar 2011 vært Stavros Arnaoutakis som ble valgt i lokalvalget i november 2010. Han representerer partiet PASOK, Den panhellenske sosialistiske bevegelse.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Kefalotyri, en hard ost fra Kreta som lagres i tre måneder eller mer.

Kretas økonomi er i stor grad basert på jordbruk og er en av få gresk øyer som er helt selvforsynt og som ikke er avhengig av turistindustrien.[43] Økonomien begynte å endres på 1970-tallet da turismen begynte å få betydning. Mens tyngdepunktet har forblitt vektlagt på jordbruk og husdyrhold grunnet øyas klima og terreng, har det vært en tilbakegang i fabrikkindustrien og en markant ekspansjon i serviceindustrien (hovedsakelig knyttet til turisme). Alle de tre sektorene i Kretas økonomi (jordbruk, foredling, tjenester) er knyttet sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. Kreta har en inntekt per innbygger som er høyere enn det greske gjennomsnittet, og arbeidsledigheten er på rundt 4 prosent, bortimot halvparten av landsgjennomsnittet.

Som med mange regioner i Hellas er vindyrking og oliventrær svært viktig; appelsiner og sitroner er også kultivert. Inntil ganske nylig var det restriksjoner på import av bananer til Kreta, og av den grunn dyrker øya selv sine bananfrukter, hovedsakelig i drivhus. Meieriprodukter er viktig for lokaløkonomien og det er et antall særegne lokale oster som mizithra, anthotyros, og kefalotyri.

Transport og infrastruktur[rediger | rediger kilde]

Flyterminalen på Daskalogiannis i Khania.
Ferger som legger til kai i Heraklion.

Kreta har tre større flyplasser, Nikos Kazantzakis ved Heraklion, Daskalogiannis-flyplassen ved Khania, og en mindre i Sitia. De to første betjener internasjonal flytrafikk og fungerer som fremste innfallsport for reisende. Det er langvarig plan om å erstatte flyplassen ved Heraklion med en fullstendig ny flyplass ved Kastelli hvor det allerede er en militær flyplass.

Det går også ferger til og fra Athen av selskaper som Minoan Lines og ANEK Lines.

Selv om det er nettverk av veier bortimot over alt, og faktisk lengre nettverk enn i Storbritannia,[39] er det en mangel på moderne motorveier, skjønt det er en gradvis endring med fullførelsen av konstruksjonen av den nordlige hovedmotorvegen langs kysten.

1930-tallet var en industriell, smalsporet jernbane i Heraklion fra Giofyros på vestiden av byen og til havnen, men i dag er det ingen jernbane på Kreta.[44][39]

Turisme[rediger | rediger kilde]

Badeliv på Chrysi.
Palmestranden på Vai.

Kreta er en av de mest populære turistmål på Kreta. Rundt 15 prosent av all ankomst til Hellas i løpet av året går gjennom byen Heraklions havn og flyplass. Økningen i turisme er reflektert i økningen av hotellsenger som steg med 53 prosent i perioden mellom 1986 og 1991 mens den tilsvarende økningen for resten av Hellas var 25 prosent.

Kretas milde klima har tiltrukket seg mange nordeuropeere som ønsker seg et feriehjem eller en bolig på øya. EU-borgere har rett til å kjøpe eiendom og bo uten større formaliteter.[45] Det er noe mer omstendelig for borgere i land utenfor EU, som Norge. Et voksende antall eiendomsselskaper betjener britiske, tyske, nederlandske, skandinaviske (dansker og svensker) og andre europeiske nasjonaliteter som ønsker å kjøpe seg hjem på Kreta.

I dag kan Kretas turistinfrastruktur ta imot de fleste turister, inkludert et stor omfang av husly og bekvemmeligheter, fra store luksushoteller med svømmebassenger og rekreasjonsanlegg til mindre familieeide leiligheter, campingplasser og annet. Populære turistattraksjoner er blant annet de arkeologiske stedene for den minoiske sivilisasjon, den venetianske gamlebyen og havnen i Khania, den venetianske festningen i Rethymno, Samariaravinen, øyene Chrysi, Elafonisi, Gramvousa, og Spinalonga og palmestranden ved Vai, som har den største naturlige palmeskogen i Europa.

Museer og severdigheter[rediger | rediger kilde]

Minoiske slangegudinner, ca 1600 f.Kr.. Heraklions arkeologiske museum.

Det er et stort antall arkeologiske steder som inkluderer det minoiske stedet Knossos og Faistos, det klassiske stedet Gortyn, og ulike arkeologiske steder på øya Koufonisi som dekker historiske epoker som minoisk, romersk og ruiner fra den andre verdenskrig.

Det er et antall museer over hele Kreta. Heraklions arkeologiske museum viser det meste av arkeologiske funn fra minoisk tid.[46] Per 2012 er museet stengt for renovering, men et midlertidig museum på stedet viser de fremste og mest ettertraktede gjenstandene, blant annet freskoen «Fjærprinsen» (se bilde), Festosdisken, og statuettene som forestiller slangegudinner med blottede bryster.

Vernete områder[rediger | rediger kilde]

Foss i Richtiskløften.

Det er et antall miljømessig beskyttede områder. Et slikt område er på øya Elafonisi ved kysten av det sørvestlige Kreta. Plameskogen ved Vai i østlige Kreta og øygruppen Dionysadene, begge innenfor kommunen Sitia i Lasithi, har ulikt sjeldent dyr- og planteliv. Vai har en palmestrand og er den eneste naturlige skog med palmer i Europa. Øya Chrysi, 15 km sør for Ierapetra, har den største naturlige skog med libanonseder i Europa. Samariaravinen tilhører UNESCOs program for beskyttelse av verdens biosfære (MAB),[47] og Richtiskløften er beskyttet for dens landskapsmangfold.

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Kreta er isolert fra fastlandet i Europa, Asia og Afrika og det er reflektert i øyas mangfold i dens flora og fauna. Som et resultat har flora og fauna på Kreta mange spor og svar på de ulike artenes evolusjon. I forhistorisk tid, Pleistocen, for 1 810 000–11 500 år siden, var det dvergelefant (Elephas cypriotes), dvergflodhest (Hippopotamus creutzburgi) og dverghjort (Candiacervus) stedegen for øya, men har siden dødd ut.

Det er ingen dyr igjen som er farlig for mennesker i motsetningen til andre deler av Hellas. Antikkens grekere tilskrev mangelen på store pattedyr som bjørn, ulver, sjakaler, foruten også giftige slanger, mytologisk til Herakles' storverk (som fraktet den kretiske tyr i Peloponnes. Herakles ønsket å ære fødestedet til Zevs ved å fjerne alle «skadelige» og «giftige» dyr fra Kreta. Senere lot øyas innbyggere denne æren tilfalle apostelen Paulus og hans påståtte mirakler etter at han hadde bodd på Kreta i to år. Det er et naturhistorisk museum opprettholdt av Universitet på Kreta, og to akvarium; Aquaworld i Hersonissos og Cretaquarium i Gournes. De viser fram ulikt liv som er vanlige for vannene rundt Kreta.

Pattedyr[rediger | rediger kilde]

Kri-kri (kretisk steinbukk) lever i beskyttede naturparker som Samariakløften og øya Agios Theodoros.

Blant pattedyr er den sjeldne steinbukken kri-kri (Capra Aegagrus Creticus) som kan bli sett i nasjonalparken tilhørende Samariakløften, ved Thodorou,[48] Dia og Agioi Pantes (småøyer utenfor nordkysten). Dessuten finnes kretisk villkatt (Felis silvestris cretensis), lenge antatt å ha dødd ut, og kretataggmus (Acomys minous).[49][50] Andre terrestriske pattedyr er underarter som kretisk mår, kretisk røyskatt, kretisk grevling, langøret pinnsvin, syvsovere, og kretisk spissmus (Crocidura zimmermanni) som er unik for Kreta og Hellas, men nå truet av utryddelse.[51] Det finnes også en rekke ulike arter av flaggermus.[52]

Fugler[rediger | rediger kilde]

Hærfugl

Et stort mangfold av fugler omfatter blant annet ørner (som i Lasithi), svaler (over hele Kreta i sommermånedene og hele året langs øyas sørside), pelikaner (langs kysten), og traner (inkludert Gavdos og Gavdopoula). I fjellene og i kløftene/dalene er det fristed for de utrydningstruede lammegribber (Gypaetus barbatus). Andre fuglearter er kongeørn, haukørn, gåsegribb, eleanorafalk, vandrefalk, slagfalk, tårnfalk, kattugle, kirkeugle, kråke, alpekråke, og hærfugl.[53][54]

Krypdyr og amfibier[rediger | rediger kilde]

Gresk murgekko kryper rundt på vegger når det blir mørkt.

Reptiler og skilpadder kan bli sett over hele øya. Slanger kan bli funnet skjule seg under steiner og bergknauser. Frosker og padder dukker opp når det regner.

Reptiler (krypdyr) er blant annet egeiske veggfirfirsle, balkansk grønnfirfirsle, vanlig kameleon, skinker som brilleskinker, murgekko, tyrkisk halvfingergekko, maurisk landskildpadde (også kalt for gresk skilpadde) og sumpskilpadde.[52][55]

Det er fire slangearter på øya, men ingen av dem er farlige for mennesker. De er leopardslange (Zamenis situla), balkansk piskeslange (Hierophis gemonensis), rutslange (Natrix tessellata) og den eneste giftige slange er den nattlige kattslange (Boiga) som har utviklet seg å avlevere en svak gift fra bak i munnen for å lamme gekkoer og små firfirsler og er ikke farlig for mennesker.[52][56]

Av skilpadder finnes suppeskilpadde (eller grønn havskilpadde) og glattkarett som begge er begge utrydningstruet. [55] Glattkarett har rede og hekker på strendene på nordkysten rundt Rethymno og Khania, og på strendene ved sørkysten langs bukten i Mesara.[57]

Av amfibier finnes grønnflekket padde (Bufo viridis), amerikansk padde (Bufo americanus), vanlig løvfrosk (Hyla arborea) og kretisk latterfrosk (Pelophylax ridibundus).[52][55]

Leddyr[rediger | rediger kilde]

Kreta har et uvanlig mangfold av insekter. Xylophagomorpha, kjent lokalt som Tzitzikia, gjør en særskilt gjentagende tsi-tsi-lyd som blir høyere og mer hyppig på varme dager. Blant sommerfuglartene er svalestjerter. [52] Møllarter omfatter humlesvermere.[58] Det er flere arter av skorpioner som blant annet Euscorpius carpathicus, men dens gift er ikke kraftigere enn et myggstikk.

Krepsdyr og bløtdyr[rediger | rediger kilde]

Blant elvekrabber finnes den delvis terrestriske krabben Potamon potamios. [52] Spiselige snegler er utbredte og kan klynge seg sammen i hundrevis i påvente av regn.

Sjøliv[rediger | rediger kilde]

Havskilpadden glattkarett legger egg på noen strender på Kreta.

Bortsett fra terrestriske pattedyr er havene rundt Kreta rike på store maritime pattedyr, et fakta som er lite kjent blant grekere selv, skjønt det er rapportert siden antikken. Minoiske freskoer i Knossos viser avbildninger av delfiner. Bortsett fra den kjente, men utrydningstruete munkeselen, som lever langs hele den greske kysten, finnes hvaler, spermhvaler, delfiner, og skilpadder. [59] Disse er enten fasteboende i Middelhavet eller tidvise besøkende. I området sør for Kreta, kjent som den greske avgrunn (eller dyphavsslette) er det mange av dem. Tiarmete blekkspruter og åttearmete blekkspruter kan bli funnet langs kysten og havskilpadder og hammerhaier svømmer i havene langs kysten. Cretaquarium og Aquaworld på Kreta er to av tre akvarier i hele Hellas. De er lokalisert i henholdsvis Gournes og Hersonissos og har eksempler på det lokale sjølivet.[60][61]

En del av fiskene som finnes i vannene rundt Kreta er blant annet skorpionfisker, brun havsabborre, østatlantisk leppefisker, fjesing, stingrokke, svartkutling, skriftabbor, jomfrufisk, flygeknurr og mange andre arter.[62]

Flora[rediger | rediger kilde]

Vanlig villblomster på Kreta er blant annet kamille, tusenfryd, gladiolus, iris, valmue, alpefiol og tulipan, og andre. Det er mer enn 200 forskjellige arter av ville orkideer og det omfatter 14 varianter av Ophrys cretica (eller gresk orkide)[63][64] Kreta har et rikt mangfold av stedegne urtevekster, inkludert de vanlige tesalvie, rosmarin, timian, og oregano.[64][65] Sjeldne urter er de endemisk kretisk askrot (også kalt for kretadiptam eller spansk humle)[64][65] og jernurte, Sideritis syriaca L, kjent lokalt som som Malotira (Μαλοτήρα). Blant kaktusartene finnes den spiselige opuntia. De vanlige trærne på Kreta er kastanje, sypress, eik, oliventre, furu, platan og tamarisk.[65] Trær tenderer å bli høyere i vest på øya hvor vann er mer rikelig.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Folkedansere fra Sfakia.
Eldre mann fra Kreta kledd i tradisjonell svart skjorte.

Kreta har sin egen mantinades-poesi, begrepet er avledet fra det venetianske matinada, «morgensang»,[66] Det er spontane musikalske uttrykk som utøves mange steder i Hellas, men særskilt på Kreta, vanligvis framført med kretisk lyre og laouto, og tilhørende danser, mest kjente er pentozali, en folkedans med hoppende bevegelser og stort anslag av improvisasjon.

Forfattere fra Kreta har gitt mange viktige bidrag til gresk litteratur fra tidlig moderne tid og framover. Betydelige navn er Vikentios Kornaros, skaperen av den episke romansen Erotokritos (Ερωτόκριτος) fra 1600-tallet. På 1900-tallet er Nikos Kazantzakis feiret for blant annet sin roman Fortell Zorbas, fortell (1946) og som siden ble filmatisert som Zorba, grekeren. I renessansen var Kreta hjem for den kretiske skole av ikonmaleri som påvirket El Greco og gjennom ham også påfølgende europeisk maleri.

Kreterne er intenst stolt av sin øy og sine skikker, og mannfolkene bærer ofte elementer av de tradisjonelle klesdraktene i dagliglivet: knehøye svarte ridestøvler (stivania), vráka-bukser stukket i støvlene ved knærne, svarte skjorter og svarte hodekledninger bestående av fiskenettvevde tørkle viklet rundt hodet eller drapert på skuldrene (sariki). Svart er sorgens farge, og ettersom kretiske familier er omfatter så omfattende som bestefedres fedre og tremenninger (uansett hvor nær faktisk kontakt er) foruten også inngifte, er de teoretisk alltid i sorg over en eller annen slektning uansett hvor langt ut eller hvor fjern denne er. Ved fester kan de som ikke er i sorg bære hvitt, da hvite støvler og hodekledning. I små landsbyer i fjellene bærer en del menn utrettelig våpen som kniver og geværer, også når det er feiring av bryllup.

Det kretiske samfunn er også kjent for sine beryktede familie- og klanvendettaer som fortsatt eksisterer til en viss grad.[67][68] Kretere har også en tradisjon for å ha skytevåpen i hjemmet, en tradisjon som nedstammer fra tiden med motsanden mot det muslimske osmanske riket. Bortimot hver eneste husholdning på rurale landet på Kreta har minst et uregistrert våpen. [67] Våpen er underlagt streng regulering av den greske regjering, og i nyere år har det vært gjort store anstrengelser på å kontrollere skytevåpen på Kreta av det greske politi.

Sport[rediger | rediger kilde]

Kreta har mange fotballklubber som spiller i lokale ligasystemer. I løpet av sesongen 2011-2012 var fotballagene OFI Kreta, som har hjemmebanen Theodoros Vardinogiannis' stadium i Iraklion, og Ergotelis FC, som har hjemmebane på Perivolias kommunale stadium i Iraklion i nærheten av Khania, begge medlemmer av den greske superliga.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Ancient Crete» Oxford Bibliographies Online: Classics
  2. ^ Budin, Stephanie Lynn (2004): The Ancient Greeks: An Introduction, New York: Oxford UP, s. 42.
  3. ^ Dickinson, O. (1994): The Aegean Bronze Age, Cambridge, UK: Cambridge UP, s. 241-244.
  4. ^ Homer: Odysseen, bok 14, linje 199; jf. Liddell, Henry George & Scott, Robert: A Greek-English Lexicon
  5. ^ Brown, Edwin L. (1998): «Linear A on Trojan Spindlewhorls, Luvian-Based ϜΑΝΑΞ at Cnossus» i: Qui miscuit utile dulci: Festschrift Essays for Paul Lachlan MacKendrick, Gareth Schmeling, Jon D. Mikalson (red.), s. 62.
  6. ^ «Gorge of the Dead». Cretanbeaches.com.
  7. ^ «Richtis gorge». Cretanbeaches.com.
  8. ^ «Richtis beach and gorge». Candia.wordpress.com. 20. april 2010.
  9. ^ «Richtis gorge and waterfall». Worldreviewer.com. 25. februar 2011.
  10. ^ Photos of Agia Lake, Crete TOURnet.
  11. ^ Lake Voulismeni, Aghiosnikolaos.eu
  12. ^ Strasser F. Thomas et al. (2010): «Stone Age Seafaring in the Mediterranean, Plakias Region for Lower Palaeolithic and Mesolithic Habitation of Crete» i: Hesperia, The Journal of the American School of Classical Studies at Athens, vol. 79, s. 145-190. Scribd.com. 15. desember 2010.
  13. ^ Wilford, J.N. (15. februar 2010): «On Crete, New Evidence of Very Ancient Mariners», The New York Times
  14. ^ Bowner, B. (8. januar 2010): «Hominids Went Out of Africa on Rafts», Wired
  15. ^ Hogan, C. Michael (2007): Knossos fieldnotes, The Modern Antiquarian
  16. ^ Price, Simon; Thonemann, Peter (2010): The Birth of Classical Europe, Penguin, s. 28
  17. ^ Price, Simon; Thonemann, Peter (2010): The Birth of Classical Europe, Penguin, s. 21
  18. ^ Flere forf. (1974): Menneskets historie. De sidste to millioner år, København, ISBN 87-7411-049-7, s. 89
  19. ^ Shelmerdine, Cynthia: «Where Do We Go From Here? And How Can the Linear B Tablets Help Us Get There?» (PDF), Université de Liège
  20. ^ Kazhdan (1991), s. 546
  21. ^ Dozy, Reinhart (1861): Histoire des Musulmans d'Espagne: jusqu'à la conquête de l'Andalousie par les Almoravides, Leiden, 2. utg. 1881, s. 711–1110
  22. ^ a b Panagiotakis, Introduction, s. XVI.
  23. ^ Crowley, Roger (2011): City of Fortune, s. 124
  24. ^ a b Crowley, Roger (2011): City of Fortune, s. 124
  25. ^ Crowley, Roger (2011): City of Fortune, s. 128
  26. ^ a b c Greene, Molly (2001): «Ruling an island without a navy. A comparative view of Venetian and Ottoman Crete» i: Oriente moderno, 20(81), s. 193–207
  27. ^ Schoenfeld, A.J. (2007): «Immigration and Assimilation in the Jewish Community of Late Venetian Crete (15th–17th centuries)» i: Journal of Modern Greek Studies, 25(1), s. 1–15
  28. ^ Starr, J. (1942): «Jewish Life in Crete Under The Rule Of Venice» i: Proceedings of the American Academy for Jewish Research, Vol. 12, s. 59–114.
  29. ^ Lathrop C. Harper (1886): Catalogue / Harper (Lathrop C.) inc., New York, Issue 232. Lathrop C. Harper, Inc. s. 36. OCLC 11558801. Sitat: «Calliachius (1645-1707) was born on Crete and went to Italy at an early age, where he soon became one of the outstanding teachers of Greek and Latin.»
  30. ^ Capra, Carlo; Peruta, Franco Della; Mazzocca, Fernando (2002): Napoleone e la repubblica italiana: 1802-1805. Skira. s. 200. ISBN 978-88-8491-415-6. Sitat: «Simone Stratico, nato a Zara nel 1733 da famiglia originaria di Creta (abbandonata a seguito della conquista turca del 1669)»
  31. ^ Tziovas, Demetres (1958): Greece and the Balkans: Identities, Perceptions and Cultural Encounters Since the Enlightenment; William Yale, The Near East: A modern history, Ann Arbor: The University of Michigan Press
  32. ^ Detorakis, Theocharis (1988): Η Τουρκοκρατία στην Κρήτη («Tyrkisk styre på Kreta») i: Panagiotakis, Nikolaos M.: Crete, History and Civilization (på gresk) II. Vikelea Library, Association of Regional Associations of Regional Municipalities. s. 333–436.
  33. ^ Ion, Theodore P. (April 1910): «The Cretan Question» i: The American Journal of International Law, s. 276-284
  34. ^ First encyclopaedia of Islam: 1913-1936, M. Th Houtsma, s. 879
  35. ^ Beevor, Antony (2007): Kreta – okkupasjon og motstand, ny utgivelse 2009, Cappelen Damm
  36. ^ Galt, Caroline M. (1920): «A marble fragment at Mount Holyoke College from the Cretan city of Aptera» i: Art and Archaeology 6, s. 150
  37. ^ Price, Simon; Thonemann, Peter (2010): The Birth of Classical Europe, Penguin, s. 3
  38. ^ Se værvarsel for Kreta på Yr.no
  39. ^ a b c Rackham, O. & Moody, J. (1996): The Making of the Cretan Landscape, Manchester University Press
  40. ^ Kyriakopoulos, Victoria (2008): Crete, Lonely Planet, s. 44
  41. ^ a b c Folketelling per 2001
  42. ^ Π.Δ. 51/87 "Καθορισμός των Περιφερειών της Χώρας για το σχεδιασμό κ.λ.π. της Περιφερειακής Ανάπτυξης" (Determination of the Regions of the Country for the planning etc. of the development of the Region, ΦΕΚ A 26/06.03.1987
  43. ^ Fisher, J.; Garvey, G.: The rough guide to Crete, Introduction, s. IX.
  44. ^ ΤΟΠΙΟ: Αγνωστα Βιομηχανικά Μνημεία Ι: υπολείμματα του βιομηχανικού σιδηροδρόμου Ηρακλείου
  45. ^ On the Rights of Citizens of the Union, EC Directive 2004/58 EC (2004), Eur-lex.europa.eu
  46. ^ «Archaeological sites and Museums in Crete», ExploreCrete.com
  47. ^ UNESCO: Biosphere Reserves
  48. ^ Αναρτήθηκε από admin. «ΤΟΠΙΟ: Θοδωρού, η άγνωστη νησίδα του Βενετικού ναυτικού οχυρού, των κρι-κρι και η απαγόρευση προσέγγισης». To-pio.blogspot.gr
  49. ^ «Cretan wildcat», CretanBeaches.com
  50. ^ «Cretan spiny mouse», CretanBeaches.com
  51. ^ «Terrestrial mammals of Crete», CretanBeaches.com
  52. ^ a b c d e f «Wildlife on Crete», IntoCrete.com
  53. ^ «Birds of Crete», We-love-crete.com
  54. ^ «Checklist and Guide to the Birds of Crete», Cretewww.com
  55. ^ a b c Native Reptiles of Crete at Aquaworld Aquaworld Aquarium.
  56. ^ McClaren, John: The Snakes of Crete, CreteGazette.com
  57. ^ Kyriakopoulos, Victoria (2008): Crete, Lonely Planet, s. 69
  58. ^ time for a hummingbird moth, PictureNation.co.uk
  59. ^ Marine mammals of Crete, CretanBeaches.com
  60. ^ Cretaquarium, Cretaquarium.gr
  61. ^ McLaren, John Bryce: Great Britons in Crete, BritsinCrete.net
  62. ^ Fish from Crete at Aquaworld, Aquaworld Aquarium
  63. ^ «Ophrys cretica* (reinholdii group)»
  64. ^ a b c Kyriakopoulos, Victoria (2008): Crete, Lonely Planet, s.68
  65. ^ a b c «The Flora of Crete» ExploreCrete.com
  66. ^ Kriaras, E (1995): Modern Greek Dictionary [Νέο ελληνικό λεξικό της σύγκρονης ελληνικής δημοτικής γλώσσας]. Athens. ISBN 9602133260.
  67. ^ a b Murphy, Brian (14. januar 1999): «Vendetta Victims: People, A Village - Crete's ‘Cycle Of Blood’' Survives The Centuries», The Seattle Times
  68. ^ Tsantiropoulos, Aris (2008): «Collective Memory and Blood Feud: The Case of Mountainous Crete» (PDF) i: Crimes and Misdemeanours 2/1 (2008), University of Crete.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Benito, Julia Schreiner (2011): 35 fotturer på Kreta, Dreyers forlag, ISBN10: 8282650188
  • Beevor, Antony (2009): Kreta; okkupasjon og motstand, Cappelen Damm, overs. Arne-Carsten Carlsen, ISBN10: 8202301556
  • Crowley, Roger (2011): City of Fortune: How Venice Ruled the Seas, Faber & Faber, ISBN: 978-0571-24595-6
  • Iozzo, Mario (1998): Art and History of Crete, Firenze, Bonechi. Engelsk utgave ved Mark Roberts. ISBN: 88-8029-424-5
  • Ferdinand, Ida F. (2013): Turen går til Kreta, Oslo, Aschehoug, overs. Lisbeth Kristoffersen. ISBN: 9788203391002
  • Nilsen, Tove (2004): Kreta-døgn, Oslo, Oktober, ISBN: 9788249502288

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]